Det var lørdag, men lite av non-league å følge med på nå som den engelske sesongen var avsluttet, så etter å ha vurdert litt frem og tilbake, bestemte jeg meg for å benytte anledningen til å igjen se min lokale klubb Drøbak/Frogn, som skulle spille toppkamp mot Oppsal på Seiersten Stadion. Jeg lot derfor apostlenes hester frakte meg dit ned på det som var en varm dag, og jeg hadde ikke gått mange minuttene før jeg forsto at jeg godt kunne ha hengt fra meg den tynne vindjakka hjemme. I god tid ankom jeg Seiersten Stadion, der jeg fikk avlevert min hundrelapp og mottatt billetten som bevis på dette, i tillegg til det tynne kampprogrammet som som vanlig var inkludert og som også hadde en stensil med lagoppstillingene brettet i to og stukket inni seg.
Seiersten Stadion fremstår fortsatt delvis som en byggeplass, men det går sakte men sikkert fremover. Nå var det bare å håpe at badebyguttene kunne slå tilbake etter å ha kastet bort en tomålsledelse og fått et sent utligningsmål mot seg borte mot svakt plasserte Ullern i forrige kamp. Samtidig var Oppsal forventet å by på tøff motstand, for med sin tredjeplass lå de tre plasser og fire poeng foran DFI, og mens hjemmelaget med seier ville kunne klatre til en fjerdeplass, ville en seier for Oslo-klubben kunne føre de opp i ryggen på ledende Moss, som etter åtte runder allerede hadde fem poengs luke ned til duoen Ørn Horten og Oppsal.
Fra min posisjon øverst på tribunen kunne jeg sammen med noen kjente se at hjemmelaget tok initiativet og ble tildelt straffespark. Kaptein Peder Mæhle tok ansvar og sendte vertene i føringen fra straffemerket i det åttende minutt. Drøyt ti minutter senere sto det 2-0 da unggutten Magnus Fagernes var våkent frempå på en retur. DFI spilte i deler av første omgangen rett og slett ball i hatt med Oppsal. Atle Tronsmoen snurret rundt med blåkledde gjester, Peder Mæhle styrte midtbanen, og Nichlas (Furu) hadde sammen med sin stoppermakker Mats Lien Vågan stålkontroll der bak. DFI burde egentlig ledet med fire-fem mål til pause, men takket være sjansesløsing måtte de nøye seg med 2-0 da dommeren blåste for pause og lagene gikk i garderoben.
Det var ikke engang spilt et minutt av andre omgang før DFI gjorde sitt beste for å skusle bort overtaket de hadde skaffet seg. En fryktelig klarering fra DFI-keeper Samsu Lowe ble snappet opp av Oppsal, og Wilhelm Osman Adra kunne sette inn reduseringen til 1-2. Et lite kvarter ut i omgangen så det likevel ut som om hjemmelaget var tilbake på sporet da et innlegg ble headet i mål på nydelig vis av Magnus Fagernes. 3-1, og tomålsledelsen var gjenopprettet. Dette skulle vel ikke DFI surre bort?? Tilskuerne som det ifølge speaker var 161 av (NFF hevder senere 180 på sine sider) begynte nok å tvile igjen da en ny dose defensivt slendrian førte til ny redusering kun et par minutter senere.
Ibrahima Konate surret seg nemlig bort og ga på utilgivelig vis bort ballen i eget forsvar, og fulgte opp med å lage straffespark. For andre gang hadde Oppsal blitt invitert inn igjen i kampen, og Mikkel Klein Gulbrandsen takket og bukket og reduserte til 2-3. I det 83. minutt var opphentingen et faktum da et innlegg ble styrt i eget mål av DFI-spiller Samy Slama. Dermed 3-3, og for andre kamp på rad hadde DFI kastet bort en tomålsledelse og mistet to poeng mot slutten etter å ha dominert store deler av kampen. Reaksjonene til de to lags spillere da dommeren blåste av levnet da heller ingen tvil om hvilket lag som hadde mest grunn til å være fornøyd med poengdeling.
Det var egentlig ganske utrolig at DFI klarte å surre bort dette, og denne gang skyldtes det personlige feil der bak. Det spørs forresten om ikke keepertrener Scott har en jobb å gjøre når det gjelder igangsetting, og når ballen til stadighet blir tatt og vinden, er det snodig at man fortsetter å spille ut på nøyaktig samme måte. Kommunikasjon i forsvaret er en annen ting som for meg virker å mangle til tider, og selv om jeg kanskje ikke er helt objektiv på det punktet, kan det for meg synes som at Nichlas ofte er den eneste som til stadighet snakker der bak. Kanskje han på sikt burde vurderes som kaptein? Uansett, nå var det bare for DFI å ta med seg det positive til bortekampen mot Moss.
Revisit:
Drøbak/Frogn v Oppsal 3-3 (2-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 27 May 2017
1-0 Peder Mæhle (pen, 8)
2-0 Magnus Fagernes (19)
2-1 Wilhelm Osman Adra (46)
3-1 Magnus Fagernes (59)
3-2 Mikkel Klein Gulbrandsen (62)
3-3 Samy Slama (og, 83)
Att: 161
Admission: 100 kroner
Programme: Included
Dette var uken for avvikling av andre runde i cupen, og jeg hadde vel trodd at det kanskje skulle by på en anledning til å besøke en ny bane med Fredrikstad som bortelag, men Norges for tiden største største surreklubb hadde som kjent gått på et sviende og pinlig – men kanskje ikke altfor overraskende – nederlag for Kråkerøy i første runde. Samtidig hadde min lokale klubb Drøbak/Frogn fått 1-10 i sekken av en dessverre langt bedre driftet Østfold-klubb, nemlig Sarpsborg 08. Dermed var heller ikke de med i trekningen – eller rettere sagt oppsettet – for andre runde, og det var ikke altfor mange alternativ som sto frem som veldig fristende samtidig som jeg ville kunne klare å ta meg dit og tilbake med kollektivtrafikk uten å bruke en liten formue.
Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at Bastøferja hadde blitt gratis for fotpassasjerer fra nyttår, og plutselig begynte jeg derfor å fristes av oppgjøret mellom Ørn Horten og Sandefjord Fotball. Denne tanken ble til slutt til en slagplan, og etter å ha busset til Ås, kunne jeg stige på toget mot Moss. Vel fremme var det bare å traske ned til ferjekaia og spasere om bord, og jeg må si at dette med gratis frakt for fotpassasjerer er et godt tiltak, selv om jeg mistenker at det kanskje har blitt subsidiert med å la bilistene få unngjelde ytterligere(?). Jeg fant jo dessuten ut at det ikke nødvendigvis ble så billig likevel, når jeg endte opp med å bevilge meg selv en ekstra stor pølsemeny med drikke på begge overfarter.
Likeledes gikk det jo ytterligere penger ut av kontoen da jeg ved ankomst Horten oppsøkte Stallen Galleri & Café og måtte punge ut hele 85 kroner for en liten flaske Somersby. Men jeg hadde jo god tid, og deres uteservering i bakgården var i hvert fall et trivelig sted å slå i hjel litt av denne tiden. Jeg får kanskje benytte anledningen til å bringe opp igjen en personlig kjepphest, og det er rett og slett at jeg synes den norske cupen burde trekkes fra de tidligste rundene. Det vil øke sjansen for askeladder, for så lenge man i stedet sitter på et kontor og bestemmer hvem som skal spille mot hverandre, vil aldri to Eliteserie-lag møte hverandre i de første rundene, og likeledes vil småklubbene alltid bli satt opp mot regionale storklubber. For eksempel vet jo småklubbene fra 3. og 4.divisjon i Trøndelag at de på et eller annet tidspunkt blir satt opp mot Rosenborg – om ikke i første runde, så i andre, om de mot formodning skulle ta seg av den første motstanderen som blir valgt ut for de. Selv om det sikkert er artig for de å få RBK på besøk i første runde, hadde det vel kanskje vært artig å også avansere ytterligere.
Man hevder at oppsettet der hjemmekamper mot storklubbene er en gave til disse småklubbene som kan tjene gode penger på kiosksalg med storinnrykk mot storlag, og selvsagt er det en god tanke. Men la oss si at man i stedet trakk overkommelig motstand og dermed tok seg ytterligere en runde eller to. Ville ikke også det skape entusiasme som gjør opp for dette? Og man kan jo selvsagt uansett trekke hjemmekamp mot et storlag. Argumentet om at trekning fører til lange reiseveier sammenlignet med ofte regionaliserte oppsett er lett å parere, for det kan løses med regionale trekninger med stadig større regioner etter hvert som cupen skrider frem (slik eksempelvis det engelske fotballforbundet FA gjør i de tidligere rundene av sine nasjonale cuper).
Når det er sagt, var det en liten godbit som NFF hadde servert denne gang, med 3. divisjonsklubben Ørn Horten på hjemmebane mot Vestfold-rival og storebror Sandefjord Fotball fra Eliteserien. Faktisk ante jeg også muligheten for en liten skrell på Lystlunden denne onsdagskvelden. Jeg hadde ikke tenkt til å blakke meg helt med påfyll av forfriskninger, og gikk heller etter hvert opp mot Lystlunden – via sentrumsgater som vitnet om at båtfolket og sommerhungrige ferierende ennå ikke hadde inntatt Vestfold-byen med drøyt 20 000 innbyggere. Jeg hadde forventet storinnrykk i forbindelse med dagens kamp, og hadde derfor vært tidlig ute, men da jeg hadde krysset gjennom parken og ankommet dagens kamparena med en drøyt time til avspark, var det nokså liten aktivitet ved inngangspartiene som kunne gi inntrykk av å ikke være åpne riktig ennå.
Det var de snart, og jeg fikk betalt de 100 kronene som ble avkrevd i inngangspenger. Sammen med billetten ble jeg overrakt et eksemplar av kampprogrammet, og jeg kunne entre Lystlunden. Ørn Horten ble stiftet i 1904, og er en gammel storhet i norsk fotball, med fire norgesmesterskap på merittlisten. Det er imidlertid en stund siden, og alle de fire cup-titlene kom i perioden 1920-1930. I tillegg var de tapende finalist ved fire anledninger i årene mellom 1916 og 1932, så dette var en gullalder for Horten-klubben. Senere var det klubben som fostret blant annet Italia-proff Per Bredesen. Sist gang Ørn var å se på nest øverste nivå var i 2003, da de rykket ned igjen etter tre sesonger, og de har siden den gang vekslet mellom spill i 2. og 3. divisjon. Forrige sesong endte de nest sist i sin 2. divisjonsavdeling, og måtte derfor ta turen ned i den nye 3. divisjon.
Lystlunden Stadion ligger fint til i parken med samme navn; ikke langt fra Hortenskanalen med Karljohansvern på andre siden. Anlegget er også hjemmebane for Falk, som nå ser ut til å muligens ha gjennomgått en sammenslåing, all den tid de nå tydeligvis opererer under navnet Falk/Borre. Lystlunden er uansett et flott og koselig anlegg som etter norsk målestokk også har en liten dose karakter. Tilskuerfasilitetene er å finne på langsidene, og på en av denne har man hovedtribunen som et lite lappeteppe av tribuneseksjoner som strekker seg hele banens lengde. Den byr på sitteplasser i form av plastseter, før den bortenfor speaker-bua og det jeg antar er klubbhuset går over i å ha trebenker. På bortre langside er det tribune med mer trebenker som strekker seg hele banens lengde.
Gjestene fra hvalfangerbyen hadde kanskje undervurdert sitt vertskap noe, eller de har muligens valgt å nedprioritere cupen for å ha fokus å å sikre plassen i Eliteserien denne gang, for Lars Bohinen hadde valgt å hvile noen av sine faste. Det visste Ørn å utnytte, og de gikk rett i strupen på gjestene og tok initiativet fra start. De spilte seg frem til noen gode sjanser, og blant annet måtte Sandefjord-keeper Øystein Øvretveit ut i full strekk for å så vidt få slått over et frispark fra Thomas Utter Jensen. Selv om kampen jevnet seg litt mer ut utover i omgangen, hadde fortsatt Ørn god kontroll på gjestene, og Håvard Hetlevik sto frem ved å vinne hver eneste duell med en stadig mer frustrert Flamur Kastrati som snart pådro seg gult kort.
Etter at også Thomas Knutsen hadde vært frempå og testet Sandefjord-keeperen, kom omgangens største sjanse da Lasse Brandsdal med drøyt fem minutter til pause spilte gjennom Thomas Utter Jensen, men keeper Øvretveit fikk en fingertupp på hans avslutning slik at ballen gikk til hjørnespark. Ørn Horten hadde vært klart best, og bortelaget hadde ikke klart å skape noen verdens ting fremover, men det sto likevel 0-0 halvveis da hjemmefolkets brune helter ble applaudert av banen for en velfortjent hvil. Deres drøm om en Eliteserie-skalp og en liten cupbombe levde i beste velgående. Ut fra de øvrige cup-resultatene som speakeren leste opp, var det her på Lystlunden at sjansen for en skrell var til stede.
Denne speakeren ble for øvrig belønnet for lang og tro tjeneste i pausen, og med flere tiår bak seg i klubben hadde selveste ordføreren møtt frem for å avduke en plakett i hans ære. Lars Bohinen hadde på sin side brukt pausen til å blant annet sette innpå Peter Kovacs, og det skapte en viss bekymring blant Ørn-folket. Det skulle det vise seg at de hadde liten grunn til, for Ørn-trener Kjell André Thu og hans assistent Trym Bergman la om til en diamant på midtbanen, og deres gutter hadde fortsatt full kontroll på sine gjester. Åtte minutter ut i omgangen fikk de da også endelig som fortjent da bortekeeperen måtte gi retur etter et flott raid fra en meget god Alen Patros, og Lasse Brandsdal var på rett plass for å sette returen i mål til 1-0.
Dette utløste selvsagt ville jubelscener blant de brune, og jubelen hadde knapt stilnet da Lasse Brandsdal like etter ble spilt gjennom og avsluttet med å sette ballen forbi SF-keeperen og i mål. 2-0, og Ørn var i ferd med å sørge for den omtalte cup-skrellen. Sandefjord forsøkte å skape mer offensivt trykk ved å flytte opp den store Abdoulaye Seck sammen med Kovacs, men Ørn-forsvaret virket å ha fullstendig kontroll, og det som kom av avslutninger var helt ufarlig for Ørn-keeper Jorge Vieira. Hjemmelaget hadde både en og to sjanser til å øke før gjestene fikk straffespark med fem minutter igjen av ordinær tid.
Det var nokså uheldig sett fra vertenes ståsted at Adnan Hadzic handset da han skulle klarere med en heading som imidlertid ble temmelig klønete. Sandefjord hadde ikke hatt en eneste reell sjanse, men fikk nå muligheten fra straffemerket, og Kovacs steg frem og ekspederte ballen i mål til 2-1. Folk kikket på klokka og var nok litt bekymret for at det nå skulle rakne. Jeg var en av de, for jeg var ikke spesielt lysten på ekstraomganger da jeg tross alt hadde en ferje å rekke. Jeg rakk ikke engang å begynne å sjekke eventuelle senere returmuligheter før Thomas Utter Jensen dro seg forbi flere SF-spillere og la inn til Artan Brovina som enkelt kunne sette inn 3-1 og sikre avansement for Horten-klubben.
Ørn Horten hadde samtidig også sikret seg en gjev Eliteserie-skalp, og det er slett ikke dårlig for et 3. divisjonslag. Faktum er at det også var full fortjent, og om sifrene var flatterende for noen av lagene så var det for gjestene, for Ørn kunne fort vunnet mer. Det hadde overraskende nok ikke blitt offentliggjort noe tilskuertall, og klubbens anslag på 850+ som jeg registrerte på ferja tilbake over fjorden, ble senere nedjustert til et anslag på 7-800. Uansett hadde jeg latt meg imponere av Ørn, som denne sesongen jo spiller i avdelingen til min lokale klubb Drøbak/Frogn. De hadde en måneds tid tidligere også vært på besøk ved Seiersten Stadion i Drøbak, og i andre serierunde hadde det da endt 0-4. Jeg var på det tidspunktet i England, men har fått høre at det skal ha vært et noe flatterende resultat der Ørn hadde scoret på alt de hadde av muligheter.
Uansett forlot jeg Lystlunden med en følelse av at Ørn blir å regne med i toppen, selv om det kanskje skal litt til at noen klarer å utfordre Moss i kampen om tittelen og opprykket. Etter å ha spankulert tilbake til ferjekaia, kunne jeg snart stige om bord og unne meg den nevnte andre pølsemenyen mens jeg ble fraktet over Oslofjorden. Da gjensto bare togturen fra Moss til Ås og bussturen hjem derfra. Kanskje kan Bastøferja også senere benyttes til å få med en kamp på andre siden av fjorden. Det hadde i hvert fall vært en fin opplevelse på Lystlunden, der speaker rett før slutt hadde informert om at Kråkerøy faktisk hadde utlignet til 2-2 hjemme mot Vålerenga. Det eneste skåret i gleden denne kvelden var at Kråkerøy måtte gi tapt på straffer etter å ha holdt pakket fra Oslo øst til uavgjort etter 120 minutter.
Norwegian ground # 70:
Ørn Horten v Sandefjord Fotball 3-1 (0-0)
Norwegian Cup, 2nd round
Lystlunden Stadion, 24 May 2017
1-0 Lasse Brandsdal (54)
2-0 Lasse Brandsdal (56)
2-1 Peter Kovacs (pen, 86)
3-1 Artan Brovina (88)
Att: 7-800
Admission: 100 kroner
Programme: Included
For tredje gang på fire dager skulle jeg på kamp med min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson, som hadde flydd over på fredagen og fortsatt hadde et par dager igjen før han skulle fly hjem på kvelden 17. mai. Jeg hadde saumfart kampprogrammet på Østlandet for ham, og mandags-programmet er jo som kjent gjerne preget av kamper med reservelag som enten hjemme- eller bortelag. Det sørget naturlig nok for en i utgangspunktet lunken interesse, men det ga oss i det minste noen alternativ, og et av disse var kampen der Spydeberg skulle være vertskap for andrelaget til mitt lokale Drøbak/Frogn. Da Paul fulgte mitt forslag og valgte seg denne, kunne jeg ikke være dårligere enn at jeg tok turen til Indre Østfold sammen med ham, og etter å ha busset til Ski, tok jeg plass på toget med endestasjon Mysen.
Som trainspotter og generell togentusiast som til og med jobber på jernbanen, hadde Paul dratt nedover i forveien med et av togene helt ned til linjens endeholdeplass i Rakkestad, for deretter å komme tilbake til Spydeberg, der våre to tog faktisk møttes slik at vi steg av ganske samtidig. Spydeberg er i disse dager kanskje kjent som hjemstedet til Petter og Henning Solberg, og for en rally- og motorsport-interessert person som Paul var det en informasjon som tydeligvis begeistret. Noe begeistret ble han kanskje også at puben som min kompis Morten hadde foreslått hadde tre forskjellige øl i tappekranene, for det var vel muligens ikke helt å forvente i Spydeberg. Jeg må innrømme at vi uttrykte litt skepsis da han tipset om Fredriks Pizza, men han hadde sagt at det også var en slags sportspub, og han hadde sine ord i behold.
Etter en rast der var det bare å spasere videre ned til Spydeberg Stadion, som er en nokså grandios omtale av det som er et temmelig spartansk anlegg. På den ene langsiden har man dog faktisk en bitteliten sittetribune av den prefabrikerte sorten, og den står ikke langt fra klubbhuset som også står på denne langsiden. Ellers er det intet av fasiliteter, men på motsatt side er det en stor gress-skråning som gjør at banen ligger nede i en slags naturlig gryte. Vi stusset litt på grusen rundt banen, der det på mange anlegg ville vært løpebaner med tartandekke, og med tanke på området vi var i, begynte vi å vurdere muligheten for at det faktisk kunne ha blitt brukt til travløp eller lignende. Jeg er usikker på om vi faktisk kom til bunns i dette, men mon tro om ikke en lokal kar avviste det..?
Det var et par kjente fjes i gang med oppvarmingen for DFI, og jeg ble blant annet litt overrasket over å se at DFI-kaptein Emil Steinmo skulle i aksjon for DFI-reservene. Han hadde dog vært litt ut og inn av førstelaget den siste tiden, så han skulle vel matches. Min kompis og nabo Nichlas Furu skulle dog ikke spille, etter at han har etablert seg på førstelaget, men han varslet at DFI stilte med et sterkt lag der majoriteten i hvert fall trener med førstelaget. Hans onkel Morten er identisk med min bestekompis som har flyttet til Spydeberg, og han hadde varslet at han kanskje ville ta turen, men var aldri å se. Kanskje ikke så rart få dager etter å ha fått sin andre datter. I stedet fikk vi selskap av en annen norsk groundhopper; nemlig Stig-André Lippert, som er mannen bak bloggen På Bortebane (jeg anbefaler en kikk innom der).
DFI II vant sin 5. divisjonsavdeling i fjor (den andre ble vunnet av Torp, og torpingene ble kretsvinner av divisjonen da DFI II ikke stilte lag i finalen), og selv om Østfold-kretsen nå har slått sammen de to til kun én 5. divisjon, var DFI-reservene av mange igjen regnet som en av forhåndsfavorittene. Men det var vertene som nå hadde to poengs forsprang på sine gjester, og dessuten mulighet til å ta seg opp på andreplass med seier. Spydeberg tok da også initiativet og fikk uttelling i det 12. minutt da Mathias Aanerød satt inn 1-0. Ni minutter senere doblet Kastriot Besimi ledelsen, og til tross for at DFI også hadde et par muligheter, kunne ledelsen fort vært større enn 2-0 ved pause.
Etter en kort ordveksling med en frustrert DFI kaptein Emil Steinmo idet han gikk i garderoben, fikk vi testet både pølser og kaffe i kiosken ved siden av klubbhuset – skjønt kaffen overlot jeg til de to andre, og nøyde meg med brus, for til tross for at min mor en gang sa at jeg ville like kaffe når jeg blir voksen, har så aldri skjedd. Eller kanskje jeg bare ikke har blitt voksen ennå.. DFI hadde etter pause en periode der de hang greit med og skapte noen ok sjanser, men snart var det tilbake til et kampbilde der Spydeberg-spillerne kom gjennom gang på gang, og DFI-keeper Mats Schiøtz stoppet i hvert fall to-tre 100%-sjanser der vertene var alene gjennom. Det var egentlig kun et tidsspørsmål før et tredje mål kom, og det skjedde til slutt i det 78. minutt, da Ludvig Våler Langseth satt inn 3-0.
Helt på tempen raknet det for DFI, og Frederik Graakjær kunne øke til 4-0 i det 88. minutt, før Mathias Aanerud i det siste ordinære minutt fastsatt sluttresultatet til 5-0 med sitt andre mål for kvelden. Det kunne som sagt endt med enda styggere sifre for DFI, og vi hadde latt oss imponere over Spydeberg, men ved det siste fløytesignalet var det tid for å ile tilbake til togstasjonen for å rekke toget slik at vi slapp å vente en time på neste avgang. Med et par minutters margin rakk vi frem, og ved Ski takket jeg Paul for denne gang og steg av. Han skulle dagen etter se Fredrikstad, mens jeg hadde andre planer. Jeg fikk imidlertid meldinger om at han satt pris på Nye Fredrikstad Stadion, Fredrikstad by og Gamlebyen, og han mente dette var turens høydepunkt. For meg ventet en drøy uke med fotballfri.
Norwegian ground # 69:
Spydeberg v Drøbak/Frogn II 5-0 (2-0)
5. divisjon Østfold
Spydeberg Stadion, 15 May 2017
1-0 Mathias Aanerød (12)
2-0 Kastriot Besimi (21)
3-0 Ludvig Våler Langseth (78)
4-0 Frederik Graakjær (88)
5-0 Mathias Aanerød (90)
Att: 43 (h/c)
Admission Free
Denne søndagen hadde jeg vurdert et skikkelig lokalderby, og min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson, som hadde flydd over til Norge på fredagen, lot seg etter hvert også friste. Han hadde opprinnelig vært mest interessert i å besøke Bislett Stadion, men det faktum at Lyn denne dagen var vertskap for et reservelag drepte åpenbart og naturlig nok mye av hans entusiasme, så han rettet i stedet oppmerksomheten mot kampen jeg vurderte, og dermed ble det Asker v Bærum på oss begge. Det var bare å sette seg på bussen til Oslo bussterminal, der jeg møtte Paul idet han var i ferd med å tømme glasset sitt på Fiasco. Vi brøt umiddelbart opp og gikk over til Oslo S for å sette oss på et av togene vestover til Asker.
Etter togturen bevilget vi oss en vanningspause på skjenkestedet Lancelot, rett utenfor Asker stasjon. Der fortalte Paul om sin opplevelse dagen før, da han hadde endt opp med å vrake planen jeg foreslo om en dobbel med Fram Larvik eller FK Tønsberg etterfulgt av Sandefjord Fotball. I stedet hadde han valgt en revisit til Nadderud for å se RBK, og hadde blitt «belønnet» med en 0-0 som visstnok var mer enn det vemmelige trønderlaget fortjente. Han angret nok litt på sin beslutning, for han mente at det nå var på tide å følge mine råd igjen, og snart kunne vi drikke opp og traske den korte veien til Føyka Stadion. Skjønt Føyka Stadion er kanskje teknisk sett gressbanen som nå ligger tilsynelatende ubrukt ved siden av kunstgressbanen der dagens lokaloppgjør skulle spilles.
Asker Fotball, som man nå vel offisielt heter, opererer vel nå uavhengig av moderklubben Asker SK (Asker Skiklubb) som ble stiftet tilbake i 1889. Da ble det neppe spilt fotball i klubben, men Asker SK var faktisk i perioden 1951-1959 å finne i Hovedserien, som var det øverste nivået i norsk fotball på den tiden, og som opererte med to avdelinger der de to avdelingsvinnerne møttes til ren seriefinale for å kåre seriemesteren. To ganger i denne perioden tok Asker SK andreplassen i sin gruppe, og ikke minst var de i 1951 tapende cupfinalist da Sarpsborg måtte ha ekstraomganger for å vinne 3-2 og ta kongepokalen. I det herrens år 2000 brøt tydeligvis fotballklubben ut av paraplyorganisasjonen Asker SK, eller opererer i hvert fall uavhengig under navnet Asker Fotball. De var så sent som i 2011 oppe i 1. divisjon, men rykket ned på målforskjell.
Tre år senere måtte de også en tur ned på nivå fire, men i 2015-sesongen gikk de ubeseiret gjennom sin 3. divisjonsavdeling med statistikken 24-2-0 (151-19), og sikret et suverent opprykk samtidig som de knuste flere rekorder for divisjonen. Forrige sesong endte de på en 5. plass i sin 2. divisjonsavdeling slik at de fikk være med i den nye 2. divisjon med kun to avdelinger. De sto nå imidlertid med kun to poeng på sine første fire kamper, og befant seg derfor under streken på en 12. plass (av 14 lag), slik at de trengte poeng mot naboen Bærum, som på sin side hadde plukket fem poeng på like mange kamper. Det var med forhåpninger om et heftig lokaloppgjør at vi betalte oss inn med 100 kroner hver, og umiddelbart lot oss forbause over mengden vakter og det faktum at det overraskende nok var segregering av supporterne.
Supporterbråk var vel ikke akkurat å forvente, og antallet vakter virket temmelig overdrevet, men de var kanskje redde for at en Bærum-supporter i wrestling-antrekk som ga assosiasjoner til Borat skulle lage brudulje. Han gaulet i hvert fall fælt om at «penge-klubben Asker» skulle få unngjelde, mens han veivet med et flagg og lot seg intervjue av NRK Sportsrevyens utsendte. Vi kikket litt i programmet som hadde blitt delt ut gratis og som i likhet med anlegget bar preg av reklame for fjellandsbyen Skagahøgdi ved Gol skipark. I tillegg til en side med forord og en side med spillertroppene, kunne de da også ha kostet på seg en tabell. Paul forsøkte å finne et toalett i brakkene vi trodde fungerte som klubbhus på den ene langsiden (der man finner tribunen), men dette bygget var tydeligvis kun for fiffen, og derfor benyttet vi foreløpig heller anledningen til å gå i buskene før vi prøvde oss på en noe overpriset burger fra grillen.
Føyka kunstgress (som banen omtales på NFF sine sider) virker å være et anlegg som fortsatt er under byggearbeid. Den eneste tribunen er på den ene langsiden, og på midtpartiet ser det ut som om man er i ferd med å reise et tak. Dette er også den eneste siden av anlegget der tilskuerne har adgang, om man da ikke blant de som har adgang til brakkene på motsatt side, der blant annet klubbrepresentanter så kampen fra taket. Vi fant etter hvert ut at det tydeligvis er dit bort man må gå om man må på toalettet, og etter en hårreisende elendig første omgang som vi rett og slett forbigår i stillhet, fant vi ut at dette var lettere sagt enn gjort. Den mannsterke vaktstyrken var påpasselig frempå som hauker for å stoppe oss da vi i pausen tenkte oss over dit for å finne toalettet. Etter å ha blitt ropt tilbake med beskjed om at vi ikke kunne gå bak målet, måtte vi ut på utsiden av anlegget for å forsere en voldsom skråning der vi måtte henge i nettet for å ikke falle.
Vi hadde på dette tidspunktet for lengst slått fast at anlegget nok ikke ville hatt sjans til å oppfylle stadionkravene for step 6 i engelsk non-league (altså nivå 10 totalt), og med denne adgangen til toalettfasilitetene (ikke minst hva gjelder funksjonshemmede!) var det bare en bekreftelse av denne antakelsen. På bortre langside måtte vi til slutt bestige en vindeltrapp to etasjer opp og bruke toalettet inne i gangen ved kontorene. Vi skulle kanskje holdt oss til buskene på motsatt side! Vi ble bryskt avvist da vi vurderte å snike oss til en kjapp kikk oppe fra taket, og en gruppe overivrige vakter var også raskt frempå da vi kom ut for å forsikre seg om at vi ikke hadde til hensikt å snike oss inn i det ene hjørnet.
Heldigvis ble andre omgang langt bedre enn den første, i hvert fall da det først ble litt fart i sakene. Dette var for øvrig også et møte mellom to britiske managere – nemlig Askers skotte Kevin Nicol, og Bærums engelskmann Luke Torjussen. Vertene hadde nå hatt et par gode sjanser, men det var sistnevnte som først kunne juble da Emanuel Kot Tafesse i det 58. minutt skjøt via et Asker-bein og i mål bak Bærum-keeper Sondre Midtgarden. Ledelsen varte i kun fire minutter før Demba Traoré fikk stå helt umarkert inne i Asker-feltet og utligne til 1-1. Asker hadde tatt tak nå, og Bærum virket å være litt i trøbbel, men gjestene hadde en stor sjanse på kontring før Asker fikk en gedigen trippelsjanse som det er nærmest utrolig at de ikke scoret på.
I stedet gikk Bærum rett i angrep, og med snaut fem minutter igjen fikk de et frispark som havnet hos Lars Ivar Slemdal, som igjen fant nettmaskene bak Asker-keeper Andreas Vedeler. De gule og svarte trodde nok de hadde sikret alle tre poengene, men kun to minutter senere svarte Asker nok en gang. Med drøyt to minutter igjen av ordinær tid stanget Håvard Håskjold inn 2-2, og nå ble det fullstendig Hawaii-fotball, der lagene vekslet på å storme i angrep, men til tross for et par gode muligheter ble det ikke flere scoringer. Dermed endte det 2-2 foran det man etter hvert presterte å offentliggjøre som 506 tilskuere. Det står i skarp kontrast til det vi anslo var snaut 250, og det Budstikkas utsendte selv refererte til som «snaut 200 tilskuere» da han tidlig helt i starten av kampen begynte sin løpende liveoppdatering.
Jeg skal ikke synse i hvorfor man følte for å doble tilskuertallet og vel så det, men selv om de også hadde talt hver eneste vakt flere ganger, var det neppe i nærheten av 500+, om det da ikke var veldig mange som gjemte seg inne i (eller på taket av) brakkene. Det som imidlertid var på det rene var at de fremmøtte hadde fått se en kamp som tok seg opp betraktelig etter pause, og som etter hvert ble temmelig underholdende. Asker-folket mente at de hadde fortjent tre poeng samtidig som de var fornøyd med den sene utligningen, mens Bærum-fansen var tilsvarende skuffet over at de ikke hadde klart å holde på ledelsen. For vår del var det bare å returnere til stasjonen og hoppe på et av togene mot Oslo, der jeg stakk for å ta bussen. Men allerede dagen etter skulle jeg se Paul igjen.
Norwegian ground # 68:
Asker v Bærum 2-2 (0-0)
2. divisjon avd. 1
Føyka Stadion, 14 May 2017
0-1 Emanuel Kot Tafesse (58)
1-1 Demba Traoré (62)
1-2 Lars Ivar Slemdal (86)
2-2 Hallvard Håskjold (88)
Att: 506
Admission: 100 kroner
Programme: Included
Min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson hadde denne dagen flydd over for å tilbringe noen dager med fotball i Norge, og i den forbindelse hadde jeg hjulpet ham litt med kamputvalget. Det førte til at jeg selv endte opp med å bli lokket med på et par av kampene, og først ut hadde han denne fredagen falt ned på en klubb som er en av mine mest lokale; nemlig Ås. Derfor kom jeg meg omsider opp til Ås, der han allerede satt og ventet ved stasjonen da jeg kom. Det var fortsatt tid til å stikke innom Babylon Pizza for litt mat før vi spaserte opp til Ås Stadion, der jeg for tredje gang skulle se Ås sitt A-lag som hjemmelag. Det er en bane der jeg også flere ganger har spilt selv, for ikke å snakke om at jeg flere ganger har drevet diverse aktiviteter der i forbindelse med blant annet gymtimer under perioden med skolegang i Ås. Første gang jeg så Ås sitt førstelag her, var det Fredrikstad-klubben Trosvik som var gjester, og det var sannelig også tilfelle denne fredagskvelden. Den andre kampen var for øvrig en cupkamp mot Fredrikstad i april 2015, der Ås måtte se seg slått 1-5, men det er en annen historie.
Både Ås og Trosvik spilte forrige sesong i 3. divisjon, men kveldens kamp dreide seg om poeng i 4. divisjon Østfold, etter at begge ble degradert i forbindelse med omstruktureringen som blant annet sørget for at tolv 3. divisjons-avdelinger ble til seks. Ås sto med 3-0-2 og ni poeng på sine fem seriekamper så langt, mens Trosvik kun to dager tidligere hadde tatt sine første poeng for sesongen ved å slå Kvik Halden 2. Vi forventet derfor en Ås-seier da vi ankom og etter hvert ble oppsøkt av en kar som gikk rundt for å kreve inn 50 kroner i inngangspenger. Mon tro om også veteranene som hadde satt seg til i fluktstoler på gressbanken oppe vei veien som går forbi måtte betale. Ås Stadion har nå også dessverre fått kunstgressbane, og lider også under å ha løpebaner for friidrett rundt fotballbanen (jeg vil nå faktisk si at det første er verre enn det siste), men det jeg først la merke til var hvordan området rundt var en byggeplass. Bak bortre langside har det vært en grusbane som NFF tilsynelatende har forsøkt å gi inntrykk av er hjemmebane for studentklubben NMBUI, men jeg har lenge mistenkt at deres markør for ‘Storebrand Stadion’ er feilplassert. Uansett var den nå helt borte og fremsto som sagt som en eneste stor byggeplass, så mon tro hva som skjer der.
Jeg hadde tidligere i sesongen sett Ås bli delvis herjet med da de besøkte DFI i cupens kvalifiseringsrunde, men nå var motstanden en ganske annen, og i løpet av kampen kom vi også i prat med en kar som mente at Trosvik har mistet så godt som hele spillerstallen fra i fjor og dermed har måttet bygge opp et nytt lag med nye og unge spillere. Ås dominerte da også ganske kraftig, og det var overhodet ikke ufortjent da Michal Goczal satt inn 1-0 i det 18. minutt. Kun en voldsom ineffektivitet hindret Ås i å putte på både ett, to og tre til før Mathias Torgersen i omgangens siste minutt scoret et aldeles praktfullt mål. Fra det som må ha vært godt over 35 meter bestemte seg han for å skyte, og vi hadde et lite «Geoff Hurst moment» da ballen gikk via tverrliggeren og ned, men vi sto prefekt plassert til å se at hele ballen hadde vært en liten halvmeter over streken før den spratt ut igjen. Heldigvis hadde dommer og linjemann sett det samme, slik at denne perlen av en scoring ble gjeldende, og vi kunne ta pause på stillingen 2-0.
Etter at vi hadde vært innom kiosken for å kvittere ut brus til meg og kaffe til Paul, forventet vi mer enveiskjøring i andre omgang, men etter kun noen minutter fikk Ås en mann utvist uten at noen av oss registrerte hva som faktisk skjedde. Jeg trodde faktisk først det var et bytte, for jeg hadde ikke sett noen situasjon som skulle tilsi rødt kort, men da mannen som gikk av ikke ble erstattet av en innbytter, var det bare å ta en opptelling og konstatere at så var tilfelle. Likevel beholdt Ås initiativet, men måtte vente til det var et kvarter igjen før Ali Øzen besørget 3-0 og tilsynelatende sikret alle tre poengene. Flere minutter på overtid fikk imidlertid gjestene en mulighet til å pynte på resultatet da de ble tildelt straffespark, og da Mahad Bashir Mohammed satt ballen i mål var det så godt som med siste spark på ballen. Dermed endte det 3-1 foran det vi tallfestet til 65 tilskuere, og vi kunne spasere tilbake mot togstasjonen, der Paul skulle ha toget tilbake mot Oslo. Selv benyttet jeg anledningen til å hoppe på en av Drøbaks-bussene da den kom forbi på veien dit, men jeg skulle treffe Paul igjen om ikke altfor lenge.
Revisit:
Ås v Trosvik 3-1 (2-0)
4. divisjon Østfold
Ås Stadion, 12 May 2017
1-0 Michal Goczol (18)
2-0 Mathias Torgersen (45)
3-0 Ali Øzen (76)
3-1 Mahad Bashir Mohammed (pen, 90+4)
Att: 65 (h/c)
Admission: 50 kroner
De verste abstinensene hadde kanskje ikke begynt å gjøre seg gjeldende ennå etter at jeg en snau uke tidligere hadde kommet hjem fra min voldsomme april-tur rundt om i Storbritannia, men det betød ikke at jeg ikke satt og misunnet britiske groundhopper-kolleger der de postet bilder fra kampene de besøkte. Det hjalp heller ikke akkurat å drømme seg bort med å kikke på terminlistene og fantasere om hvilke kamper jeg gjerne skulle overvært. I stedet var det kanskje en grei avledningsmanøver å se min lokale klubb Drøbak/Frogn spille hjemmekamp, og spesielt siden det var Kråkerøy som kom på besøk.
Min familie på farssiden er fra Kråkerøy, og i barndommen tilbragte jeg gjerne store deler av sommeren der nede og ved deres hytte på Kjøkøy, så når klubben fra ‘Blomsterøya’ de siste årene har klatret i divisjonssystemet har jeg holdt et lite øye med deres resultater. Samtidig hadde jeg tenkt å se noen flere DFI-kamper denne sesongen, så jeg bestemte meg for å traske ned til Seiersten Stadion denne lørdagen. I England kan jeg (så lenge det varer) stort sett fortsatt velge bort kamper på kunstgress, men mens det har selvsagt blitt fullstendig umulig her hjemme, har jeg forsonet meg med at det er slik det er, og det er bare å gjøre det beste ut av det. Det minsker imidlertid ikke følelsen av at norsk fotball for meg nå gjerne har blitt et slags tidsfordriv mens jeg venter på neste tur.
Jeg var likevel litt spent på hva det jeg mistenker er Fredrikstads for tiden beste klubb ville ha å by på når de nå gjestet DFI halvannen uke etter at de sendte surreklubben FFK ut av cupen på Fredrikstad Stadion. Kråkerøy var jo uheldige som vant sin 3. divisjons-avdeling ett år for sent. For to sesonger siden hadde de en tvekamp med Oppsal, der sistnevnte knep tittelen og opprykket, og da Kråkerøy vant sin avdeling i fjor, var det jo ingen opprykk på grunn av omstruktureringen der tolv avdelinger ble til seks (tenk at det var hele 24 så sent som i 2010!). Nå blir det selvsagt hardere når også halvparten av forrige sesongs 2. divisjonslag har blitt flyttet ned hit (etter at de fire 2. divisjons-avdelingene ble til to).
Både DFI og Kråkerøy sto med fire poeng etter tre kamper. Tabellen ble toppet av Sarpsborg 08 sitt andrelag, som var de eneste med full pott hittil, og man får jo i hvert fall håpe at noen klarer å stoppe et reservelag i å ta opprykket (om de først ikke skal ha egen liga, burde de ikke få spille høyere enn dette). De ble fulgt av trioen Ørn Horten, Moss og Oppsal, som alle sto med seks poeng, og jeg hadde en følelse av at Moss ville vise seg å bli vanskelige å ha med å gjøre denne sesongen. Jeg betalte mine 100 kroner i inngangspenger og tok meg opp på tribunen for å hilse på noen kjente. Etter at min kompis Nichlas Furu har spilt seg inn på førstelaget, har hans kjæreste og nabo Pia blitt nokså fast innslag i likhet med hennes far Jens som også er ihuga LSK-supporter, og jeg ble stående å snakke litt med ham før avspark.
De gangene jeg har sett Kråkerøy de siste årene har de fremstått som et fysisk sterkt lag med en direkte spillestil, men ville det også være tilfelle når Jon Hermansen nå hadde tatt over som trener etter Bjørnar Johannesen? Etter en noe treg start på kampen, var det i hvert fall Kråkerøy som med snaut halvspilt omgang tok ledelsen fra et hjørnespark der ballen ble satt i mål av midtstopper Martin Stafseng. Kun fire minutter senere sto det 0-2 da Vetle Nilsen avsluttet et godt angrep som startet helt tilbake hos keeper Giedrius Kvedaras. DFI-trener Teitur Thordarson måtte ta grep, og det gjorde han ved å først sette innpå Atle Tronsmoen med en drøy halvtime spilt. Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for han var et umiddelbart friskt pust og skapte problemer for bortelaget der han herjet på sin kant, men til pause sto det fortsatt 0-2.
I pausen kom også unggutten Magnus Fagernes innpå for DFI, som begynte å tilrive seg et spillemessig initiativ. I tillegg til Tronsmoens innhopp var Peder Mæhle meget god på DFIs midtbane, og det var han som skaffet DFI straffespark idet jeg begynte å lure på om de ikke snart skulle få uttelling. Vi nærmet oss timen da Mikkel Aarstrand steg frem og reduserte til 1-2. Utover i omgangen hadde Kråkerøy mer enn nok med å holde sitt vertskap fra livet, og etter hvert ble de i perioder rett og slett løpt i senk. DFI måtte imidlertid vente til det 72. minutt før de fikk utligningen fra Magnus Fagernes som da kunne bredside i mål etter at Atle Tronsmoen hadde snurret rundt med bortelagets forsvarere og lagt inn.
Tronsmoen var også mannen bak da DFI fem minutter senere hadde snudd kampen, og denne gang var det M’bandy Camara som fikk æren av å styre Tronsmoens innlegg i mål til 3-2. Kråkerøy virket ferdig, og nå gjaldt det bare å holde konsentrasjonen og ikke gjøre dumme ting bakover. Det klarte rødtrøyene denne gangen, og andreomgangen hadde åpenbart imponert publikummet som i etterkant ble oppgitt til 100. Det er nok et typisk eksempel på at man i norsk fotball ofte gjetter seg frem til tilskuertallet, og senere ser jeg at andre kilder opererer med 200 tilskuere. Sannheten ligger nok et sted midt imellom. Uansett; tre poeng til DFI, som med det klatret oppover på tabellen.
Revisit:
Drøbak/Frogn v Kråkerøy 3-2 (0-2)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 6 May 2017
0-1 Martin Stafseng (22)
0-2 Vetle Arenius Nilsen (26)
1-2 Mikkel Aleksander Aarstrand (pen, 59)
2-2 Magnus Fagernes (72)
3-2 M’bandy Camara (77)
Att: Ca 150?? (est)
Admission: 100 kroner
Programme: Included
Så var dagen for hjemreisen til slutt kommet, men før jeg lot Norwegian frakte meg hjem med sitt 18.35-fly fra Gatwick, skulle jeg få med meg turens trettiførste(!) og siste kamp. Siste serierunde i League One skulle nemlig gå av stabelen klokka 12.00 denne søndagen, og det gjorde det mulig å få med seg en kamp der før hjemreisen. Det lot seg gjøre om jeg valgte meg Charlton Athletic og et besøk til deres hjemmebane The Valley, og i tillegg var Rochdale og Bolton Wanderers mulige alternativer om jeg hadde valgt å fly hjem fra Manchester. Det var flyprisene medvirkende til at jeg ikke gjorde, og dermed ble det Charlton. Men det betød også at jeg måtte legge en plan for å få oppbevart bagasjen på et praktisk sted med tanke på turen ned til Gatwick etter kamp. Derfor hadde jeg i utgangspunktet god tid da jeg etter en full english breakfast sjekket ut fra Great Expectations i Reading og trasket ned til stasjonen.
På veien dit ned hadde jeg også fått snappet opp et eksemplar av dagens Non-League Paper, og jeg ankom Reading stasjon med sikte på å ta 08.21-toget. Det var bra at jeg klok av skade hadde beregnet godt med tid, for igjen var det forsinkelser på jernbanenettet som førte til at vi ankom London Paddington 20-25 minutter senere enn det jeg hadde planlagt. Jeg hadde håpet å være på Victoria stasjon med bagasjen avlevert i god tid før klokka 10, men lå etter skjema da jeg hadde tilbakelagt strekningen dit ned med tuben. Det hjalp heller ikke at køen ved bagasjeoppbevaringen var temmelig stor, men jeg fikk omsider slengt fra meg pikkpakket. Her skal det nevnes at mens jeg tidligere på turen hadde betalt rimelige £2 for denne tjenesten i Aberdeen, skulle de her ha 6-7 ganger så mye! Det er en ganske sjokkerende prisforskjell, men i London vet man selvsagt å flå turistene.
Uansett var nå bagasjen trygt plassert for noen timer, og jeg kunne stresse videre med tuben østover til Cannon Street, der jeg skulle bytte til tog mot Charlton. Både 10.18- og 10.37-togene hadde gått uten meg, og jeg rakk akkurat ikke sistnevnte, slik at jeg i stedet tok plass på 10.48-avgangen. Toget med endestasjon Dartford brukte rundt tjue minutter til Charlton stasjon, og der gikk jeg straks til puben The Antigallican for å møte min groundhopper-kompis Neil som hadde tatt turen ned fra Mansfield for å besøke det eneste stadionet han foreløpig ikke hadde vært på i League One. Vi hadde en stund hatt kommunikasjon rundt dette, og da jeg tidligere i uken omsider hadde booket fly og bestemt meg for denne kampen, hadde han tilbudt seg å booke billetter.
Charlton er for øvrig et arbeiderstrøk i bydelen Greenwich sørøst i London, på god vei utover mot Kent. Charlton ligger 11-12 kilometer øst-sørøst for Charing Cross, som gjerne brukes som målepunkt for London sentrum, og bydelen er nok mest kjent for Greenwich-meridianen som går gjennom Royal Observatory Greenwich i Greenwich Park. Området er også sterkt tilknyttet Englands sjøfartshistorie, med utrolig flotte Royal Naval College. Dette området står for øvrig på UNESCOs verdensarvliste. Av andre interessante ting i nærheten kan nevnes Millenniumsdomen, det berømte klipperskipet Cutty Sark som ligger i tørrdokk i området, og Thames Barrier – en slags bevegelig demning eller kontrollstruktur som regulerer vannstanden i Themsen.
Nå var det uansett fotballen vi hadde kommet for, og det hadde nok strengt tatt ikke vært nødvendig å forhåndsbestille billetter med tanke på misnøyen blant Addicks-supporterne som har ført til store protester og boikott, samtidig som ingen av lagene ville ha stort å spille for, men det var uansett greit å ha det ordnet. På vår korte spasertur fra puben til The Valley kunne vi da også se tydelig et stort antall misfornøyde supportere som delte ut blant annet ballonger og løpesedler med opprop mot klubbledelsen. Med 40 minutter til kampstart befant vi oss på utsiden av anlegget, der vi snart fikk hentet ut våre billetter som hadde kostet £17 for hver av oss. Fra en programselger fikk jeg deretter sikret meg et kampprogram til £3, og det var av en standard man forventer i Football League.
Vi tok oss også tid til å kikke raskt innom klubbsjappa, men kom ut igjen tomhendt. Til tross for en rekke andre design, hadde de nemlig ikke noen pins med kun klubbens logo, så da avsto jeg. I stedet gikk vi for å finne inngangspartiet til East Stand, der vi hadde sikret oss plasser langt bak øverst på tribunen. På innsiden av portene her befinner man seg fortsatt utendørs, med matutsalg og den slags bygget inn i tribunens bakside. Neil ga raskt opp køene for å få kjøpt overpriset mat, og for å følge de protesterende supporternes oppfordring om å ikke støtte eieren med kjøp fra klubbens utsalg, hadde jeg heller ikke tenkt å kjøpe noe, men Neil mente vi hadde tid for en pint og insisterte på å spandere de £4 som ble avkrevd for en liten flaske Bulmers. Vi ble deretter enige om at det fikk være vårt eneste kjøp denne dagen.
I skyggen av større London-klubber har Charlton en spennende historie som startet ved at en rekke lokale ungdomsklubber i 1905 slo seg sammen for å danne Charlton Athletic. I begynnelsen var det vanskelige kår i skyggen av den lokale storklubben Woolwich Arsenal (i dag Arsenal), men da denne flyttet til Nord-London i 1913 fikk Charlton mer rom til å utvikle seg. Etter spill i lokale ligaer fulgt av en sesong i Kent League, satset klubben profesjonelt og tok plass i Southern League. Så fikk klubben i 1921 innpass i Football League, og tok plass i tredjedivisjons nye sørlige avdeling. Ansettelsen av manager Jimmy Seed i 1933 markerte starten på Charltons storhetstid. Han ledet klubben til to strake opprykk i sine to første sesonger, og dermed plass i øverste divisjon. Og som om ikke det var nok tok Charlton nivået med storm og leverte sin beste ligasesong noensinne med andreplass i 1936/37-sesongen.
Etter fjerde- og tredjeplass de neste sesongene satt andre verdenskrig en stopper for videre spill i det som kunne vært en suksessrik Charlton-periode. Men da man startet opp igjen etter krigen var Charlton fortsatt innblandet i kamp om titler – denne gang i FA Cupen. I finalen i 1946 måtte de riktignok se seg slått av Derby, men året etter sikret Charlton seg sin første store tittel med finaleseier 1-0 over Burnley i samme turnering. I 1956 forsvant Jimmy Seed, og Charlton rykket ned påfølgende sesong. Deretter var klubbens hverdag en tilværelse på nivå to med et par kortere opphold på nivå tre, inntil ringreven Lennie Lawrence ledet klubben tilbake til toppdivisjonen i 1986. Fire år ble det i toppdivisjonen, og klubben måtte deretter vente til 1998 før manager Alan Curbishley førte de tilbake til øverste nivå. Opprykket ble sikret etter en vanvittig dramatisk playoff-finale mot Sunderland der det sto 4-4 etter ekstraomganger, før Charlton vant på straffer.
Påfølgende nedrykk ble fulgt av nytt opprykk og sju strake sesonger i det som nå het Premier League, med 7. plass i 2003/04-sesongen som klubbens beste ligasesong på over 50 år. Curbishley forlot klubben i 2006, og sesongen etter rykket Charlton ned igjen – med nytt nedrykk to år senere. Klubben har i perioder virket å kunne være på oppadgående igjen, men slik toppfotballen har utviklet seg er det nå dessverre langt fra enkelt for klubber som Charlton Athletic å kunne hevde seg i toppen. Våren 2012 kunne de imidlertid feire retur til nivå to etter en imponerende sesong, men fire år senere ble det igjen nedrykk etter en sesong preget av protester mot den belgiske eieren Roland Duchâtelet og hans høyre hånd Katrien Meire, slik at klubben nå var tilbake i League One, der de denne sesongen hadde hatt en rolle som middelhavsfarer.
Denne belgiske eieren tok over klubben i januar 2014, og har tilsynelatende drevet den på nokså diktatorisk vis. Bare de faktum at han eier hele fem fotballklubber burde være nok til å føle en viss skepsis, for i tillegg til Charlton er han eier av både St. Truiden (Belgia), Carl Zeiss Jena (Tyskland), Újpest (Ungarn) og Alcorcón (Spania). Han var også tidligere eier av belgiske Standard Liège som han solgte i 2015, etter at hans (van)styre også der hadde ført til voldsomme protester fra rasende supportere, og det er verdt å merke seg at de hevder det var deres protester som til slutt presset ham ut og at de hele veien har støttet Charlton-folket og oppmuntret til fortsatt protest. Vi husker jo fra både denne sesongen og forrige sesong hvordan Charlton-fansen har hatt en rekke originale protestaksjoner, som blant annet en fingert begravelses-marsj for klubben, i tillegg til at flere kamper har måttet stoppes for å fjerne ballonger, badeballer etc fra banen.
Duchâtelet kan vel heller ikke sies å ha gjort stort for å innynde seg igjen hos Addicks-fansen, for et av hans få tilsvar var å true med utestengelser og minne supporterne om at det var hans klubb, før det ble fulgt opp med å oppfordre de som ikke likte det om å rett og slett dra til helvete. Sjarmerende! Ikke overraskende har supporterne fått støtte også fra motstandernes fans på sine reiser rundt om i landet de siste par sesongene, samt fra supportere av andre klubber som har slitt eller sliter med upopulære eiere – slik som eksempelvis Blackpool, Leyton Orient og Brighton & Hove Albion. Slik har det dessverre blitt med en modell som tillater at klubbene havner i klørne på utenlandske eiere som ikke alltid er like opptatt av klubbens ve og vel som de er av å ha et eget lite leketøy de kanskje også kan tjene litt penger på.
Det er imidlertid ikke første gang Charlton-folket kjemper for klubben sin, for noen vil huske at de tidligere har kjempet en imponerende kamp for The Valley. Etter en nomadisk tilværelse i sine første år, flyttet Charlton Athletic inn på The Valley i 1919, etter en enorm dugnad blant supporterne. Senere var The Valley i lang tid Londons største stadion, med en kapasitet på over 75 000, og en periode var den enorme gamle East Stand faktisk den største tribunen i engelsk fotball. I 1980-årene var økonomien mildt sagt dårlig, og et neglisjert stadion hadde forfalt i den grad at det til slutt ble stengt av sikkerhetshensyn. Dette var starten på en eksiltilværelse på Selhurst Park – den første offisielle banedeling i Football League. Etter en ny dugnad blant supporterne ble det lagt frem planer om en ombygging av The Valley, men de lokale politikerne satt ned foten.
Charlton-supporterne var ikke snauere enn at de rett og slett dannet et eget politisk parti – The Valley Party. Etter braksuksess ved lokalvalget i 1990 ble endelig planene vedtatt, og etter noen forsinkelser og en periode med banedeling også på West Ham Uniteds Boleyn Ground, kunne Charlton returnere til The Valley i 1992. Den eneste tribunen som står igjen fra tiden før denne ombyggingen er Jimmy Seed (South) Stand, der bortesupporterne holder hus bak det ene målet. På motsatt kortside sto den toetasjes North Stand ferdig i 2002, og er stedet hvor hjemmefolket lager mest liv. Hovedtribunen er West Stand; en toetasjes tribune fra 1998. Utenfor West Stand står en statue av keeper-helten Sam Bartram som spilte under Charltons storhetstid før og etter andre verdenskrig. Dagens East Stand sto klar i 1994 og erstattet den enorme ståtribunen som tidligere sto her.
Det hadde ikke vært meg imot om vi nå kunne stått på den gamle varianten, men The Valley var faktisk noe så sjeldent som en positiv FL-overraskelse for meg. Jeg har tidligere kikket meg rundt på utsiden, men nå når jeg var på innsiden likte jeg faktisk The Valley, som fortsatt har en del karakter til å være et stadion i dagens Football League. Etter å ha funnet våre plasser fant vi ut at et lite overheng sperret noe av utsikten, og siden det var nok av tomme seter her, flyttet vi oss ned noen få rader. Charlton Athletic befant seg på en 14. plass, mens det allerede var klart at Swindon Town ville rykke ned sammen til League Two sammen med Chesterfield, Coventry City og en klubb til. Protestene var allerede i gang da spillerne entret banen – ikke minst på North Stand, der ukvemsordene og nidvisene haglet mot Duchatâlet og Meire som sannsynligvis befant seg i sitt oppe på sine VIP-plasser på West Stand.
Avspark måtte vente litt mens man ryddet svarte og hvite ballonger av banen borte ved North Stand, og man hadde ikke spilt mange sekunder før man måtte stoppe spillet, og etter en ny runde med sprekking av ballonger var man i gang igjen – i hvert fall et minutt eller to inntil en ny ladning ballonger skapte problemer, samtidig som det nå også kom bluss, kinaputter og fyrverkeri på banen. Da vi etter to-tre stopp endelig kom skikkelig i gang, var det Charlton som virket å ta initiativet, men Swindon hadde kampens første store sjanse da Anton Rodgers etter ti minutter sendte i vei et frispark som smalt i tverrliggeren. Chelsea-spiller Jay Dasilva er en av altfor mange PL-spillere som er på utlån hos andre klubber, men han var uansett svært frisk og skapte masser av problemer for Swindon på venstrekanten, og kun få minutter senere var han involvert da hjemmelaget slo tilbake og tok ledelsen.
Etter flott forarbeid av Andrew Crofts sendte Dasilva et innlegg inn i Swindon-feltet, og det ble headet nydelig i mål av den nordirske landslagsspilleren Josh Magennis. Charlton hadde tatt kontrollen, og Magennis kunne drøyt fem minutter senere doblet ledelsen, men avslutningen gikk utenfor. Deretter var nordiren den skyldige da Jason Pierce sin nettkjenning ble annullert på grunn av en forseelse i forkant. Hjemmekeeper Declan Rudd måtte i aksjon på et skudd fra Luke Norris, mens Dasilva i motsatt ende av banen skrudde et skudd like utenfor krysset. Med Darren Caskey som far og Nicky Forster som stefar, har nok Jake Forster-Caskey blitt fostret opp med fotball, og da Swindon ikke klarte å klarere, var han sist på Nathan Byrnes innlegg og økte til 2-0 et par minutter før pause. Det var dermed også stillingen da de to lagene gikk i garderoben og undertegnede gikk for å ta seg en røykepause.
Noe av det jeg likte her er det faktum at området bak tribunen, der man også finner utsalgene for mat og drikke, er utendørs, og med nokså god plass var det naturlig å tenke seg at det var lov til å ta seg en blås, slik flere forresten allerede gjorde. For tredje dag på rad skulle jeg imidlertid få tilsnakk, da en vakt ba meg slukke røyken umiddelbart. To meter unna sto det en stor gjeng og røyket uten at det ble reagert, så da vakten snudde ryggen til og gikk, var det bare å fyre opp igjen. Det hadde ikke vært vanskelig å skape en «skammekrok» for røykerne her, tilbaketrukket fra de nevnte utsalgene, men vår tids pariakaste kan selvsagt ikke regne med å bli tatt hensyn til med slike tilbud i våre dager.
På noe av materialet delt ut at protesterende supportere kunne man lese at Karl Robinson er klubbens åttende manager siden Duchâtelet tok over klubben, og da spørs det hvor lang tid belgieren gir mannen med manager-fortid i franchise-klubben MK Dons. Hans utvalgte gikk i hvert fall friskt ut også i andre omgang, og Forster-Caskey testet igjen Swindon-keeper Will Henry, før Charlton-kaptein Johnnie Jackson fikk en gyllen mulighet. I dagens kampprogram hadde vi kunnet lese at Jackson spilte sin siste kamp som «kun» vanlig spiller, da han nå vil bli en del av trenerapparatet samtidig som neste sesong blir hans siste som aktiv. Hans avslutning ble imidlertid reddet av bortekeeper Henry.
Med timen så vidt passert var det Swindon sin tur til å få et mål annullert da en offside-plassert Islam Feruz headet i mål et innlegg fra Luke Norris. Noen minutter senere var det i stedet game over da vertene økte til 3-0 etter fint spill mellom Magennis, Dasilve, Byrne og Holmes, der sistnevnte var sist på ballen. Josh Meginnes hadde muligheten til å øke ytterligere – først da han vendte opp glimrende og tvang frem en god redning fra Henry, og deretter med en akrobatisk manøver og spektakulær avslutning som hadde fortjent bedre enn å seile over tverrliggeren. Innbytter Karlan Ahearne-Grant fikk vertenes siste sjanse, men da heller ikke han klarte å treffe mål, endte det 3-0 foran 11 932 tilskuere – hvorav 578 bortesupportere.
Sluttsignalet utløste en baneinvasjon fra den protesterende hjemmefansen som hele kampen gjennom hadde stått for en sammenhengende tirade mot klubbens belgiske eier og hans høyre hånd. Neil hadde i hele andre omgang uttrykt bekymring for at protestaksjoner og baneinvasjoner ville føre til en avlysning, men Charlton-fansen holdt seg altså i skinnet til kampslutt, og de protesterte fortsatt da vi etter en stund forlot East Stand via en utgang som gir flott utsikt over anlegget og dets bakteppe. Vi måtte nesten ta en tur bortom utsiden av West Stand for å ta en kikk på statuen av den gamle keeper-helten Sam Bartram, og der ved hovedinngangen samlet det seg igjen en gruppe protesterende fans, slik det også hadde gjort før kampen. Vi returnerte deretter til Charlton stasjon for å ta oss tilbake til sentrale London.
Etter å ha steget av ved Cannon Street, fant vi ut at vi hadde tid til en siste pint, men puben vi hadde blinket oss ut var stengt. Derfor orienterte vi oss frem til puben The Sugarloaf, like ved tube-stasjonen Mansion House, som er neste stasjon på de vestgående Circle Line- og District Line- togene. Etter en pint der var det på tide for oss begge å tenke på våre respektive hjemreiser, og mens Neil skulle til St. Pancras for å ta toget til Nottingham, måtte jeg innom Victoria og hente bagasjen før jeg dro mot flyplassen. Derfor ble våre veier skilt for denne gang inne på Mansion House stasjon, der jeg satt meg på et vestgående tog, og jeg kunne snart hente ut bagasjen på Victoria med langt mindre kø denne gang.
Nå gjensto bare togturen med Gatwick Express-toget, og deretter flyturen hjem til Norge. Det ble tid til en siste pint og et måltid på flyplass-puben The Flying Horse før jeg satt meg på flyet, men den store april-turen var utvilsomt ved veis ende. Etter 31 kamper på 25 dager, der jeg hadde reist landet rundt uten å bli offer for terrorangrep utført av rabiate representanter for «fredens religion», var det på tide å runde av for min britiske 2016/17-sesong og forberede seg på en lang sommer med et og annet av norsk fotball på hovedsakelig kunstgressbaner som fattig trøst mens jeg så frem mot neste sesong. For Charlton-folket sin del kan man jo bare håpe at de innen den tid har klart å presse ut Duchâtelet & Co.
English ground # 422:
Charlton Athletic v Swindon Town 3-0 (2-0)
League One
The Valley, 30 April 2017
1-0 Josh Magennis (14)
2-0 Jake Forster-Caskey (43)
3-0 Ricky Holmes (66)
Att: 11 932
Admission: £17
Programme: £3
Pin badge: n/a
Italics = The club’s ground visited while watching groundsharing club or as neutral venue / Kursiv = Klubbens hjemmebane er besøkt i anledning hjemmekamp for en banedelende klubb, eller som nøytral kamparena
Italics = The club’s ground visited while watching groundsharing club or as neutral venue / Kursiv = Klubbens hjemmebane er besøkt i anledning hjemmekamp for en banedelende klubb, eller som nøytral kamparena
Italics = The club’s ground visited while watching groundsharing club or as neutral venue / Kursiv = Klubbens hjemmebane er besøkt i anledning hjemmekamp for en banedelende klubb, eller som nøytral kamparena
