Westfield United v Southey Wolves 15.01.2017

Søndag 15.01.2017: Westfield United v Southey Wolves (@Millmoor)

 

«Hva?? Driver du gjøn??». Etter at jeg hadde offentliggjort min reiserute, var dette etter hvert reaksjonen fra flere personer når de så hva jeg hadde planlagt for denne søndagen. Det var først et par uker før jul at jeg selv tilfeldigvis via en tweet oppdaget at det faktisk fortsatt spilles fotball på Rotherham Uniteds gamle hjemmebane Millmoor. Enda riktigere er det vel å si at det nå igjen spilles fotball der, for junior-klubben Westfield United skulle tidligere denne sesongen ha begynt å spille sine hjemmekamper der. De stiller to lag i Sheffield & District Sunday U18 Sunday League, og da jeg registrerte at en av de sto oppført med hjemmekamp denne søndagen, var jeg ikke i tvil om at det var Englands mest interessante fotball-destinasjon den dagen.

 

Det var selvsagt derfor det også sørget for hevede øyebryn, interesse og til dels vantro fra andre groundhoppere og fotballinteresserte som hadde vært i den tro at Millmoor fortsatt sto gjengrodd og ubrukt, eller til og med hadde blitt revet. Jeg vil tippe at det i tiden fremover vil være flere som vil ta turen til Millmoor på en søndags formiddag – ikke minst blant de som i likhet med undertegnede aldri fikk surret seg til å se Rotherham United spille hjemmekamp der. Riktignok hadde jeg også holdt et halvt øye med Castleford & District League i tilfelle Fryston AFC skulle bli satt opp med hjemmekamp denne dagen. Så skjedde ikke, og det spørs vel om ikke en kikk på Millmoor uansett hadde vært for fristende til å velge bort.

 

Derfor var det med Rotherham som destinasjon at jeg allerede like før klokka åtte på morgenen sjekket ut fra Premier Inn-hotellet og spaserte den korte veien til Bradford Interchange for å forhåpentligvis raske med meg et par saker fra en av sjappene der før jeg satt meg på 08.24-toget. En av de var heldigvis i ferd med åpne slik at jeg fikk med meg både et frokost-smørbrød og ikke minst dagens utgave av Non-League Paper som jeg kunne fordype med i mens jeg ble fraktet til Meadowhall Interchange. Derfra kunne jeg bytte til buss X1 Steel Link fra busstasjonen, og den ankom i rute klokka 10.00 slik at jeg kunne betale £2,50 for å la meg frakte de ti minuttene til holdeplassen ved Westgate inne i Rotherham sentrum.

 

Rotherham er en by som ligger nokså midt i grevskapet South Yorkshire; ved stedet der elvene Don og Rother møtes. Selve byen har et innbyggertall på rundt 110 000, mens dette mer enn dobles om man inkluderer naturlige drabantbyer og forsteder. Sammen med den større naboen Sheffield utgjør også Rotherham et sammenhengende urbant område med et langt større folketall. Rotherham har tradisjon som jernverksby, og i likhet med nabobyen Sheffield har stålproduksjon vært viktig; i tillegg til kjemisk og elektroteknisk industri. Rotherham sentrum ligger ni kilometer nordøst for Sheffield sentrum, og ligger også langs en gammel tradisjonell vei mellom Sheffield og Doncaster, med omtrent den dobbelte avstanden nordøstover til sistnevnte.

 

Rotherham har jo de siste årene fått mye negativ omtale etter at ikke bare avslørte en pedofili-ring av pakistanske menn som over en 16-års periode har misbrukt et firesifret antall barn, men også at både lokalt politi og andre myndighetspersoner med viten og vilje faktisk dekket over dette av frykt for å ble kalt «rasister»! Fullstendig sjokkerende, men nok om det, for det var selvsagt helt andre ting som hadde brakt meg til Rotherham denne dagen. Fra stedet der jeg takket sjåføren og steg av, hadde jeg snaut ti minutters gange til Millmoor, og med 40 minutter til avspark sto jeg utenfor hjemmefansens favoritt-tribune Tivoli End, der jeg for øvrig også hadde stått rett i overkant av to år tidligere.

 

På en tidligere romjuls- og nyttårstur benyttet jeg en torsdag i januar 2015 nemlig anledningen til å kikke innom Millmoor, som den gang dessverre var bortimot hermetisk lukket slik at jeg ikke fikk adgang til dets indre. Jeg har for øvrig sett Rotherham United spille på både Don Valley Stadium og deres nye New York Stadium, men altså ikke på Millmoor, og derfor hadde jeg sett frem til å i det minste se en kamp på det gamle stadionet, selv om det nå var snakk om en kamp på et langt lavere nivå enn det The Millers opererer på. Avspark skulle etter planen være klokka 11.00, men der jeg sto rett på utsiden av den åpne porten på Tivoli End og knipset et par bilder av eksteriøret, hørte jeg plutselig den umiskjennelige lyden av en dommerfløyte fra innsiden.

 

Jeg kom meg på innsiden der en kar bekreftet at fløytesignalet ganske riktig hadde vært dommeren som blåste for kampstart. En kikk på klokka fortalte at klokka var halv elleve, så av en eller annen grunn hadde man tydeligvis bestemt seg for avspark en halv time tidligere enn det som ifølge blant annet FA Full-time var kampstart. Ikke noen krise for min del, som i hvert fall fikk det med meg med nød og neppe, og etter å ha satt fra meg bagasjen mellom to seterader oppe på tribunen der kunne jeg kikke meg litt rundt. Noe verre var det muligens for groundhopperen George Cheetham som hadde tatt turen fra Manchester og ankom med drøyt fem minutter spilt, uten at han så ut til å ta det altfor tungt.

 

Nå skal det nemlig innrømmes at selve fotballen kom litt i andre rekke akkurat denne dagen, selv om vi selvsagt også forsøkte å få med oss det som skjedde på banen mens vi utforsket Millmoor, og George fra et eller annet sted i Manchesters vestlige utkant ble min ledsager store deler av denne dagen. Kampen vi nå var vitne til dreide seg altså om en kamp i Sheffield & District U18 Sunday League Division Five, og nå skal jeg på ingen måte påberope meg noen inngående kjennskap til hverken denne ligaen eller de to respektive klubbene som nå kjempet om ligapoeng, selv om jeg mistenker at Westfield United egentlig hører hjemme noe nærmere Sheffield, der også Southey Wolves vel hører hjemme.

 

Jeg nevnte så vidt at Westfield United stiller to lag i denne ligaen, og det var Westfield United ‘Black’ som nå var i aksjon, mens de også har et Westfield United ‘Red’ i Division Six. Jeg registrerte at også flere andre klubber kjører et lignende opplegg, og dette er vel noe vi også har en viss kjennskap til fra aldersbestemt idrett her hjemme. I ettertid har jeg etter å ha sett et dokument fra ligaens årsmøtet i begynt å lure på om divisjonsoppsettet i denne ligaen rett og slett ikke er resultatbetinget, for jeg registrerte at man på det møtet oppfordret klubbene til å ta kontakt med ønsker om å bli plassert i spesifikke divisjoner eller sammen med spesifikke klubber. Der jeg først antok at Westfield United ‘Black’ var førstelaget i kraft av å spille i det som tilsynelatende er divisjonen over, er jeg nå langt mer usikker på om det er tilfelle.

 

Uansett befant dagens hjemmelag seg nest sist på tabellen, men med unntak av jumboen Sheffield Spartans hadde de kamper til gode på de andre lagene. Southey Wolves befant seg før kamp på en 4. plass av de to klubbene i divisjonen, men hadde hele 13 poeng opp til ledende Caribbean Sports, som sammen med AFC Pogmoor hadde fått en solid luke i toppen. Nå er det denne gang ikke altfor mye jeg kan fortelle om dagens hjemmelag (og heller ikke bortelaget, selv om jeg vet at de ble stiftet i 2010 for å gi lokale barn og ungdom et tilbud i form av organisert fotball), men jeg kan derimot fortelle en del mer om Millmoor, så da er det kanskje greit å i stedet ta en rask innføring i anleggets historie.

 

Det var i 1907 at det som den gang het Rotherham County flyttet inn Millmoor. Stadionet var da nybygget på tomten til en gammel mølle, og dette er selvsagt bakgrunnen for Millers-kallenavnet. Rotherham County slo seg for ordens skyld i 1925 sammen med Rotherham Town og tok navnet Rotherham United, og de fortsatte med spill på Millmoor, der tilskuerrekorden ble satt da 25 170 tilskuere så andredivisjonsoppgjøret mot lokalrival Sheffield United i desember 1952. Da man i september 2007 markerte 100 år ved Millmoor med voldsom feiring var det nok de færreste som så for seg at de åtte måneder senere ville være hjemløse. Det er vel kjent for de fleste at The Millers endte opp med å spille fire sesonger i eksil på friidrettsstadionet Don Valley Stadium i Sheffield, før de i 2012 omsider kunne returnere til hjembyen og flytte inn på New York Stadium.

 

Men hvorfor måtte de egentlig forlate Millmoor? Vel, den historien starter muligens i 1987, da forretningsmannen Ken Booth tok over og betalte den økonomisk skakkjørte klubben ut av administrasjon. Booth er for øvrig eier av det store skraphandler-firmaet som befinner seg bak kortsiden Railway End, og i de 17 årene som fulgte var det hans familie som eide klubben med Ken Booth selv som formann. I 2004 ble klubben solgt videre, men en betingelse for dette var at Millmoor (og noen andre fasiliteter) forble i Booth-familiens eie. Problemene som endte med Millmoor-exiten hadde bakgrunn i at man etter hvert ikke klarte å bli enige om en ny leieavtale ved Millmoor, der klubben etter sigende hadde betalt £200 000 i årlig leie, samtidig som de sto ansvarlige for vedlikehold og den slags.

 

Mange har ment at det var griskhet som først og fremst må ta skylden, men personlig har jeg ikke satt meg nok inn i det som den gang skjedde til at jeg skal ta noe slikt standpunkt. Uansett var det trist, og selv om klubben har fått en moderne og funksjonelt flott ny storstue (som i hvert fall er temmelig sentrumsnær til å være et nybygg), var Millmoor et klassisk stadion med en helt annen karakter. Det var nå faktisk temmelig surrealistisk å gå rundt på Millmoor slik anlegget nå fremsto nærmest spøkelsesaktig. Jeg følte meg etter hvert som en guttunge på «oppdagelsesferd» der vi i løpet av formiddagen utforsket det gamle stadionet mens fotballkampen skred frem der ute på gressmatta.

 

Jeg hadde altså kommet inn via en port som sto åpen på kortsiden Tivoli End, og det var som jeg vel nevnte her den mest ihuga Millers-fansen holdt til og skapte stemning. Dette var opprinnelig en ståtribune som man i senere år – under en av klubbens perioder på nivå to – bygget om til sittetribune ved å installere plastseter, slik at Millmoor etter hvert ble såkalt all-seater. Dette er fortsatt en flott tribune med en god del karakter, og jeg tok sjansen på å la bagen min bli stående gjemt unna der oppe mellom to seterader mens vi gikk for å med klokka ta oss rundt banen – eller i det minste så langt det lot seg gjøre. Med halvannet øye på kampen beveget vi oss derfor mot hjørnet over mot langsiden Millmoor Lane Stand.

 

Denne langsiden er ikke fullt så enkel å beskrive, og må sies å bestå av tre forskjellige seksjoner som skiller seg noe fra hverandre. Partiet nærmest Tivoli End var tidligere en naturlig fortsettelse av ståtribunene der, og de gikk over i hverandre og fulgte svingen rundt. Det var først da man kom under reglementet for nivå to og gjorde om Tivoli End til sittetribune at ståtribunen(e) der ble delt opp i to partier. Også denne flanken av Millmoor Lane-siden fikk installert plastseter, der man nå satt under åpen himmel. Midt på langsiden har sittetribunen her tak over hodet i form av et karakteristisk overbygg, mens man på den borterste flanken har et annet overbygg som ser ut til å være av noe nyere dato enn midtpartiet.

 

Det var som sagt merkelig å bevege seg rundt i disse omgivelsene, og bak tribuneseksjonene her – like ved en kiosk som naturligvis hadde stengt for godt – kunne vi se hvordan trappene opp fra et av inngangspartiene på Millmoor Lane fortsatt var temmelig gjengrodd av villniss. Denne Millmoor Lane som går på utsiden av denne langsiden, er for øvrig egentlig kun et nokså trangt smug som leder mot den gamle borteinngangen…og sannsynligvis også til tomta der CF Booth driver skraphandel og diverse gjenvinning i stor skala. Bortesupporterne måtte tidligere gå ned dette smuget på sin vei mot bortetribunen Railway End, og like før dommeren blåste for pause var det i partiet mellom denne tribunen og Millmoor Lane Stand at vi snoket litt da en kar kom for å forsikre seg om at vi ikke drev med fantestreker.

 

Man er vel kanskje ikke så vant til at folk kommer for å sjekke ut Millmoor når de spiller sine hjemmekamper, selv om det sikkert kan endre seg når stadig flere finner ut at det fortsatt arrangeres fotball her. Denne karen ga oss overhodet ikke noe reprimande, og det ble i stedet starten på en trivelig samtale der han kunne bekrefte at Westfield United ganske riktig hadde spilt her siden deres sesongstart i september. Han fortalte videre at en av laglederne var en bekjent av stadion-eier Ken Booth, og at sistnevnte til slutt hadde gått med på å la de benytte anlegget så lenge han sto uten ansvar for eventuelle ulykker og at de selv fikk orden i villnisset som også hadde lagt beslag på gressmatta. Idet kampen var i ferd med å starte igjen, forlot han oss med en siste formaning om at vi kunne gå rundt som vi ville, men IKKE over på den fortsatt halvferdige Main Stand.

 

På dette tidspunktet hadde vi sett at gjestene tok ledelsen 0-1 da Luke Ellis steg til værs og headet i mål i det tiende minutt. Vertene svarte med et skudd i aluminiumen samt en avslutning som ble reddet på streken, og sju minutter etter gjestenes mål utlignet Tyler Doman til 1-1 med sitt første for dagen. Et par minutter før pause var dog gjestene igjen i ledelsen da Jake Nutt sendte i vei et skudd som hjemmelagets bebrillede målvakt Brad Mapletoft ikke kunne stoppe. Det var like etter dette at vi på høflig vis ble konfrontert av den nevnte karen som vi samtalte litt med. For øvrig slo han også fast at Millmoor, slik han så det, fortsatt vil huse fotballklubben i årene som kommer, så om han har rett kan det kanskje berolige litt de som fortsatt måtte frykte at bulldoserne står klare til å rykke inn og jevne anlegget med jorden.

 

Kortsiden Railway End er altså den gamle bortetribunen, og i likhet med Tivoli End er også dette en tidligere ståtribune som i senere år ble omgjort til sittetribune. Mange har ment at akustikken her var blant de bedre, og at man kunne skape et voldsomt liv her – i hvert fall i tiden før man helst skulle tvinges til å plassere akterspeilet på et av plastsetene. Bak denne tribunen var det ikke bare en stengt kiosk og finne, men også et bygg som huset det som må ha vært et ganske enormt område med blant egen bar. Jeg var nok også den første som på mange år benyttet «pisserenna» i et toalett bak denne tribunen.

 

I hjørnet mellom Railway End og langsiden med Main Stand fant vi mer spennende saker å utforske, for et skilt med teksten «Police Detention Room» vitnet om det var blant annet cellene vi hadde funnet. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg, og poserte for et bilde der, før vi stoppet ved bygget som tidligere huset politiets kontrollrom. Det står rett ved siden av Main Stand, og lydige som vi var stoppet vi vår rundtur der for å snu og gå tilbake. Denne hovedtribunen har en noe spesiell historie, og det var igjen merkelig å se at den fortsatt sto halvferdig. Her sto tidligere en flott gammel hovedtribune i tre, som ble bygget i 1950-årene. Da denne ble revet var planen å erstatte den med en moderne tribune som inkluderte VIP-fasiliteter og som ville være med å øke anleggets kapasitet til godt over 10 000 igjen. Så skjedde aldri…

 

Denne nye tribunen var forventet ferdigstilt i 2006, men arbeidet ble flere ganger forsinket, ikke minst etter at den fryktede planten parkslirekne (japanese knotweed) ble funnet på anlegget. Og da det ble klart at forhandlingene om ny leiekontrakt hadde gått i stampe, valgte man å legge arbeidet på is. Det skal også nevnes at rugby-klubben Rotherham Titans forhandlet om å bruke Millmoor som hjemmebane, men dette ble heller ikke noe av. Selv om situasjonen var nokså spesiell denne dagen, likte jeg meg på Millmoor, og med dagens kamp hadde jeg da også muligheten til å bevege meg fritt rundt anlegget – noe jeg garantert ikke ville kunne gjort i Football League. Spesielt godt likte jeg også de klassiske flomlysene ved Millmoor, som ikke bare er svært flotte, men som også skal være blant fotball-Englands høyeste.

 

I avslutningsfasen av vår nevnte pauseprat hadde Tyler Doman benyttet anledningen til å score sitt andre og dermed utligne til 2-2 i andre omgangs tredje minutt, og det var signalet som fikk vår samtalepartner til å strene tilbake til sidelinjen foran Main Stand, der laglederne befant seg. Innimellom vår oppdagelsesferd registrerte vi at det faktisk var en ganske underholdende kamp vi var vitne til. Begge lag var åpenbart lystne på et vinnermål, og det var flere sjanser begge veier, men vi måtte vente til det gjensto et kvarters tid før avgjørelsen falt. Igjen var det Tyler Doman som var på ferde, og med en kraftfull heading besørget han sitt hattrick og fastsatt sluttresultatet til 3-2. Jeg hadde talt meg frem til 23 tilskuere, men George talte åpenbart 28 i henhold til hans kamprapport, så kanskje var jeg noe ivrig med å luke ut lagledere på sidelinjen.

 

Uansett hadde det vært en meget interessant opplevelse, og etter å ha vekslet noen ord med nok en klubbrepresentant tilbake på Tivoli End, var det snart bare å ta med seg pikkpakket og traske mot jernbanestasjonen Rotherham Central med George som ledsager. Jeg foreslo en pitstop på puben The County i stedet for å hoppe på første tog, og det fikk gehør i en slik grad at vi endte opp med å tilbringe mer tid der enn planlagt. Jeg fikk i det minste gitt telefonen en sårt tiltrengt oppladning mens vi mesket oss med det som til slutt ble tre runder. Jeg hadde fortsatt ikke booket hotell denne dagen, men hadde vurdert både Sheffield og Manchester. Prisene i Sheffield denne søndagen var kun en av grunnene til at jeg til slutt i stedet valgte meg Manchester, men det betød uansett et togbytte i Sheffield, og det kommer vel kanskje ikke som noen voldsom overraskelse at det endte opp med en lengre vanningspause på Sheffield Tap.

 

Vi kom oss omsider på et av togene mot Manchester, der min nye svirebror hadde andre plikter som han plutselig hadde blitt minnet på. Jeg hadde uansett avtalt å treffe en lokal venninne etter hvert, men da jeg ankom Manchester Piccadilly og gikk for å ta trikken opp til Market Street, begynte jeg allerede å angre litt på valg av overnattingssted. Kanskje fikk jeg som fortjent for ikke å lenger følge med på Premier League, for om jeg hadde gjort det ville jeg visst at Manchester United denne dagen hadde spilt mot Liverpool, slik at byen nå var fullstendig invadert av fotballturister. På min vei til Britannia Sachas Hotel kjempet jeg meg gjennom horder av «juletrær» som tilsynelatende hadde kjøpt halve klubbsjappa på Old Trafford, og det var vel knapt noen av de som snakket engelsk. Det virket som om kinesisk, norsk, svensk og spansk var blant de dominerende språk i Manchester denne dagen.

 

Etter å ha sjekket inn var dette også hovedgrunnen til at jeg valgte å finne meg et noe roligere sted å møte min venninne, da de store pubene rundt Piccadilly var stappfulle av fotballturister. Jeg snudde derfor raskt i døra og forkastet planen om å innta søndagsmiddag ved Wetherspoons-puben der, for i stedet å raske med meg noen smørbrød fra den lokale Tesco-sjappa. Noen ganger blir jeg direkte flau av å støte på nordmenn i utlandet, og den brautende gjengen fra Indre Knotkjeppdal som var til sjenanse selv på Tesco-sjappa var et godt eksempel i så måte. De var heldigvis tilsynelatende mest interessert i å på omgang posere barskt med x antall brett med alkohol som de deretter satt tilbake, og på vei ut av Tesco gikk de heldigvis i motsatt retning mens de gaulet høylytt på diverse innlærte ManU-hymner fremført på en engelsk som fikk selv Torbjørn Jagland til å fremstå som litt av en kløpper.

 

Jeg hadde et lite håp om at den tidligere lojalist-puben Mother Macs lå akkurat bortgjemt nok på Back Piccadilly til at disse hordene ikke ville finne frem dit. Det viste seg heldigvis å holde stikk, slik at jeg slo meg ned der med en pint mens jeg ventet på min venninne, og av samme grunn var det også der vi ble værende en stund før vi trakk oss tilbake. Til tross for at valget av Manchester som base denne kvelden var lite gjennomtenkt, hadde det vært en fin og interessant dag, og det hadde vært gjevt – om enn temmelig spesielt – å endelig se kamp på Millmoor. Det får være et tips for andre som aldri fikk sett ligafotball der, eller som er lystne på et gjensyn med stadionet. For min del gjensto nå kun én eneste kamp av min store romjuls- og nyttårstur som altså gikk mot slutten.

 

English ground # 397:
Westfield United (Black) v Southey Wolves 3-2 (1-2)
Sheffield & District U18 Sunday League Division Five
Millmoor, 15 January 2017
0-1 Luke Ellis (10)
1-1 Tyler Doman (17)
1-2 Jake Nutt (43)
2-2 Tyler Doman (48)
3-2 Tyler Doman (75)
Att: 23 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 16.01.2017: Herne Bay v Dover Athletic
Previous game: 14.01.2017: Ripon City v Rothwell

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg