Mandag 29.08.2016: Tadcaster Albion v Farsley Celtic
Jeg hadde allerede sett den første av tre planlagte kamper denne mandagen, men takket være Northallerton Towns beslutning om å foreta en nokså sen flytting av kamptidspunktet for sin hjemmekamp, hadde jeg måttet gjøre om på planene for dagens første kamp og i stedet dra til Stockton Town. Da mine venner Katie og Lee var der og hadde tenkt seg videre til Bradford Park Avenue, tilbød de meg skyss et stykke nedover A1 slik at jeg slapp å stresse med taxi til Thornaby umiddelbart etter kampslutt for å omsider ankomme Tadcaster Albion med kun et par minutter til rådighet. Planen var nå å få bestilt en taxi som kunne plukke meg opp på avkjørselen fra A1 der A68 går østover mot Tadcaster. Det skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere enn antatt der jeg forsøkte å bestille taxi mens vi suste sørover på A1.
Jeg regnet med å være ved det nevnte knutepunktet rundt klokka to, og Google Maps anslo kjøretiden derfra til Tadcaster Albions hjemmebane til å være 8 minutter. Imidlertid var det snart klart at ingen av Tadcasters drosjefirmaer var spesielt lystne på denne turen, for de var enten “fullbooket” eller hadde tatt seg fri for dagen! Etter å ha forsøkt rubb og rake av firmaene i Tadcaster- og Bramham-området, var det ikke annet å gjøre enn å prøve firmaer i York. Et av firmaene der sa de kunne ta turen, men advarte om at de ville koste rundt £30 da jeg også måtte betale for deres lange tur fra York og ut til det som tydeligvis var utenfor deres normale område. Etter tegn fra Katie tok jeg betenkningstid, og mens jeg hadde sittet i telefonen hadde de diskutert hvorvidt de skulle droppe Bradford-turen for i stedet å bli med meg til Tadcaster slik at jeg slapp den dyre drosjeturen.
Da vi noen få kilometere senere støtte på varsler om kø på motorveien videre sørover, ble deres avgjørelse tatt da de nå fryktet å ikke rekke frem til Bradford Park Avenue og deres Horsfall Stadium i tide. Dermed ble det ikke bare kamp ved Ings Lane i Tadcaster på meg, men også på radarparet Katie og Lee. Jeg må bare takke så mye for skyss, selv om jeg til tross for at køen nok hadde større skyld i akkurat det, følte meg litt skyldig i at de hadde måttet endre sine planer. Etter å ha svingt av avkjørselen mot Tadcaster, kom vi oss raskt inn i bryggeri-byen og fant frem til klubbens hjemmebane som ligger rett bak John Smith’s bryggeri. Da vi fikk parkert og kommet oss ut av bilen, kjente vi da også straks den umiskjennelige lukten av humle som kom fra bryggeriet, der vi nå gikk for å betale oss inn på anlegget med en liten time til kampstart.
Tadcaster er en markedsby som ligger sør i grevskapet North Yorkshire; drøyt halvannen mil sørvest for York, og snaut to norske mil nordøst for Leeds. Byen har cirka 6 000 innbyggere, og er nok først og fremst kjent for sine bryggerier. Kun Burton upon Trent kan sies å være et viktigere sentrum i den engelske bryggeri-industrien enn den lille Yorkshire-byen Tadcaster, og i dag er det fortsatt tre bryggerier igjen i byen; The Tower Brewery (Coors), John Smith’s og Samuel Smith’s Old Brewery. Sistnevnte er det eldste bryggeriet i Yorkshire, og produserer en aldeles himmelsk cider som slik jeg ser det altfor sjelden er å finne i tappekraner rundt om i landet. Tadcaster ble for øvrig svært hardt rammet av storflommen i romjula 2015, som blant annet førte til at en bro fra 1700-tallet kollapset da elven Wharfe gikk over sine bredder. Det resulterte i at byen nærmest ble delt i to uten muligheter til å kunne ta seg fra den ene delen til den andre.
Inngang kostet £7 og programmet var priset til £1,50, og det minste jeg kunne gjøre var å spandere inngang og program på Katie og Lee. Sistnevnte kommenterte raskt at anlegget hadde forandret seg siden hans siste besøk, og at en revisit derfor ikke hadde vært så galt likevel. Også fotballklubben var nemlig hardt rammet av den nevnte flommen forrige sesong, da deres hjemmebane ble oversvømt av en blanding av vann og kloakk, og det forurensede vannet gjorde ikke minst stor skade på klubbhuset som måtte totalrenoveres og bygges om. Heldigvis fikk de økonomisk støtte fra et FA-fond, slik at de kunne utføre det nødvendige arbeidet etter en lang periode uten at de fikk arrangert hjemmekamper.
Tadcaster Albion ble i 1892 stiftet som John Smith’s FC, men mens det er naturlig å tenke seg at det var som et bedriftslag for bryggeriet med samme navn, mener kilder at navnevalget i stedet har bakgrunn i at man spilte på en bane rett bak bryggeriet. Klubben spilte tidlig i York Football League, der det også ser ut til at de hadde tilhold helt frem til første halvdel av 1970-årene. Den ligaen ble kun vunnet én gang – i 1947/48 – men da hadde de for lengst tatt dagens navn. Det skjedde første gang i 1923, men merkelig nok var de tilbake som John Smith’s FC noen få år senere, og det var tross alt kanskje ikke det merkeligste som skjedde før krigen. I 1930 ble det nemlig stiftet nok et lag under navnet Tadcaster Albion, og de to spilte på samme bane og i samme liga, der de til og med avanserte i ligaen sammen.
Man tror at dette var en snodig måte å gardere seg på, slik at dersom den ene klubben havnet i trøbbel, slik det hadde skjedd tidlig i 1920-årene, så kunne den andre klubben fortsette. Uansett sørget andre verdenskrig for at de snart slo seg sammen, og de har siden spilt under dagens navn. I 1973 tok klubben spranget over i Yorkshire League, der de fire år senere hadde spilt seg opp i ligaens toppdivisjon. Etter to strake nedrykk var de imidlertid enda raskere tilbake i Division Three, der de befant seg da denne ligaen i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League for å danne dagens Northern Counties East League. De måtte dog vente helt til 2010 før de omsider klarte å spille seg opp i NCELs toppdivisjon.
Etter at de sikret seg opprykket ved å vinne Division One, etablerte de seg umiddelbart på øvre del av tabellen i NCEL Premier Division, og etter å ha radet opp ligaplasseringene 4-8-6-3-3, kunne de våren 2016 omsider juble over ligatittel etter en heftig duell med Handsworth Parramore. Det betød at klubben også var klar for Northern Premier League, og i dette som er deres debutsesong, har de naturlig nok blitt plassert i NPL Division One North. Der hadde de etter tre kamper nå lagt beslag på en av playoff-plassene med to seire og ett tap. Taddy var et av fire lag på seks poeng, og foran lå Droylsden med sju poeng og serieleder Farsley Celtic med full pott og ni poeng. Sistnevnte var da også dagens bortelag her på Ings Lane, og de hadde fortsatt til gode å slippe inn mål i ligaen, så vi forventet et tett og spennende oppgjør.
Ings Lane var også navnet på klubbens tidligere hjemmebane, som lå rundt hundre meter lenger nede langs elven. Der spilte de frem til 1960, da de flyttet inn på dagens anlegg. Enda lenger tilbake i tid hadde man for øvrig spilt på en bane langs Station Road, mens man benyttet puben The Falcon som garderobe etc, slik at en prosesjon av spillere, dommere og funksjonærer som trasket gjennom byen bærende på målnett, cornerflagg, baller etc, ikke var uvanlig. Det er dog lenge siden på mer enn én måte, og tilbake til dagens anlegg så gjør man vel sitt beste for å kamuflere det tradisjonelle navnet med en utstrakt bruk av det til enhver tid eksisterende sponsornavnet, men The Park er vel det enkle opprinnelige navnet, samtidig som jeg velger å bruke Ings Lane som det som oftest er listet som en rekke steder.
Inngang skjer på den ene langsiden der man også finner klubbhuset med dets fasiliteter. Foran på dette bygget har man noen betingtrinn som gjør det til en liten ståtribune; litt av samme type som det man har hos for eksempel Margate. Ellers er det mye hard standing både her og på bortre langside. Bak det ene målet – sett til høyre fra langsiden med klubbhuset – står det en liten prefabrikert sittetribune med plastseter i de gamle klubbfargene rødt og blått (det røde er nå byttet ut med gult). Men den største endringen er nok at man nylig har installert en tribune også på den andre kortsiden. Dette er en større sittetribune som ble reist i sommer, så det var ikke rart at Lee ikke gjenkjente den. Katie insisterte på å spandere lunsj fra matutsalget, og vi rakk også en forfriskning i baren før avspark. Dessverre var det ingen Samuel Smith’s cider der, men det har nok med kontrakter med andre bryggerier å gjøre. En Strongbow falt uansett godt i smak.
Etter at Katie og Lee hadde gått til innkjøp av Tadcaster Albion-håndklær til £10 pr. stk. var det bare å ta oppstilling for kampstart. Farsley Celtic har nå altså tatt forgjengerens suffiks som gir visse ekle assosiasjoner, og hadde som nevnt hatt en imponerende sesongstart, men det var vertene som startet best. Connor Sellars fant venstreback Steven Jeff med en glimrende pasning, men avslutningen gikk like utenfor, og etter et kvarter fyrte Charlie Binns av et skudd på volley som suste over tverrliggeren til Farsleys nordirske keeper Graeme McKibbin. Da Tom Corner gikk i bakken etter å blitt brukt som klatrestativ av Farsley-spiller Aiden Savory, ropte hjemmelaget på straffe, men dommeren vinket spillet videre.
Til tross for at gjestene etter hvert tilbragte en del tid på vertenes halvdel, tok det 37 minutter før de skapte noe virkelig skummelt. Paul Walker spilte gjennom James Walshaw, og storscoreren satt ballen i mål, men linjemannen var oppe med flagget for å for markere offside. Dermed var det fortsatt 0-0 og målløst til pause da dagens dommer fant det for godt å signalisere for halv tid. Vi var enige om at vi var i ferd med å se to gode lag “kansellere hverandre ut”, og spesielt var det mye godt defensivt spill å se, der ingen av lagene slapp motstanderen til altfor mange sjanser. Kanskje var det duften av humle som lå over anlegget som fristet oss, men vi benyttet i hvert fall pausen til å hente påfyll i baren, og radarparet fra nordøst fikk også dobbeltsjekket sin reiserute til sin tredje kamp for dagen hos F1 Racing i York Football League.
Det var gjestene som nå startet best etter hvilen, og fem minutter ut i andre omgang burde kanskje Richard Marshall ha scoret med sin heading som imidlertid gikk rett på keeper Ingham, som i likhet med sin motpart er nordire. James Walsham hadde allerede notert seg for seks mål denne sesongen, og var nære på å plusse på kontoen med et skudd som etter 72 minutter gikk like utenfor. Igjen var det en omgang med solid forsvarsspill og lite sjanser, men Charlie Binns hadde en ny mulighet for vertene før Farsley presset på helt mot slutten. Da Nathan Turner sendte en av deres beste sjanser over, endte det imidlertid målløst, og etter sluttsignalet virket faktisk begge lagene nokså fornøyd med poengdeling.
For Farsley sin del betød det jo også at de fortsatt var ubeseiret og hadde til gode å slippe inn mål. Vi sto som sagt med en følelse av at vi hadde sett to gode lag, men ble noe overrasket over at tilskuertallet var så høyt som 510, og Lee hadde vel tippet mellom 300 og 350. Ved nærmere ettertanke var det nokså trangt om plassen i baren og en del steder rundt anlegget, og det er ikke alltid så enkelt å anslå tilskuertall på “fremmede” anlegg. Om 510 var det faktiske antallet betalende tilskuere så er det imponerende tall for Tadcaster-klubben, som tydeligvis har klart å skape lokal entusiasme. Kanskje de skulle få være med i den “nye” EFL Trophy, siden de trekker flere tilskuere enn PL-reservene som FA og “EFL” påstod skulle være et trekkplaster og en positiv tilvekst til turneringen. Nei; nok sarkastiske sleivspark nå..
Katie og Lee skulle altså videre mot den nordlige utkanten av York for å se F1 Racing i York Football League, som jeg for øvrig mistenker er av de aller svakeste ligaene på step 7, men insisterte på å svippe meg de få hundre meterne opp på hovedveien slik at jeg skulle rekke bussen. Jeg takket for skyss og ønsket god tur etter å ha truffet de for siste gang på denne turen (men for tredje dag på rad). Tadcaster Albion hadde vært et trivelig bekjentskap, men nå var det på tide å komme seg videre. Bussen Coastliner 840 var i rute på sin ferd mot Thornton-le-Dale, og jeg betalte £4,20 for å la meg frakte de snaue 25 minuttene inn til York og togstasjonen der, for deretter å starte ferden mot min Redcar og min tredje og siste kamp for dagen.
English ground # 369:
Tadcaster Albion v Farsley Celtic 0-0 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Ings Lane, 29 August 2016
Att: 510
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50
Next game: 29.08.2016: Redcar Athletic v Windscale
Previous game: 29.08.2016: Stockton Town v Easington Colliery
