Mandag 29.08.2016: Redcar Athletic v Windscale

Etter å ha sett dagens andre kamp og tatt farvel med Katie og Lee for siste gang på denne turen, var det på tide å komme seg fra bryggeri-byen Tadcaster og sette kursen mot dagens tredje og siste kamp. Den skulle foregå i Redcar, og første etappe gikk med bussruta Coastliner 840 som plukket opp på hovedveien utenfor John Smith’s Brewery i Tadcaster. 23 minutter senere og £4,20 fattigere kunne jeg stige av utenfor togstasjonen i York, der jeg hadde drøyt ti minutter på meg til å hoppe på 17.32-toget som skulle ta meg nordover så langt som til Darlington. Like før klokka seks ankom jeg kvekerbyen der jeg også hadde våknet opp denne dagen og fortsatt skulle ha base ytterligere en natt, og jeg hadde rukket å stikke en svipptur innom mitt krypinn for natten mens jeg ventet en drøy halvtime på togforbindelsen videre fra Darlington til Redcar East, men valgte i stedet å fordrive tiden med en pint og en pasty ved kafeteriaen på platform 1.

Wearside League hadde denne dagen flere kamper med sent avspark, men kampen i Redcar hadde med avspark klokka 19.45 den seneste kampstarten, slik at det var det alternativet som ga meg best tid til å ta meg dit, samtidig som jeg uansett ville hatt problemer med å ta meg til flere av de andre kamparenaene. I tillegg var jeg nysgjerrig på Redcar Athletic som nå var favoritt til Wearside League-tittelen etter Stockton Towns opprykk, og jeg hadde fått et positivt inntrykk av folkene i klubben da jeg så de borte mot Boldon CA på tampen av forrige sesong, og der deres manager Steve Connolly blant annet hadde tatt seg tid til å skrive ned deres lagoppstilling for meg. 18.33-toget var nå heldigvis i rute, og det var det også da jeg kvart over sju kunne stige av på stasjonen Redcar East med et lite kvarters gange foran meg.

Redcar er en by som ligger helt oppe i det nordøstlige hjørnet av North Yorkshire; rett sørøst for munningen av elven Tees, og rundt 12 kilometer øst-nordøst før Middlesbrough. Dette var opprinnelig en fiskerlandsby, men etter jernbanens ankomst like før 1850 ble det også en badeby, der turistene ankom for å boltre seg på de lange sandstrendene ut mot den kalde Nordsjøen. På denne tiden fant man også store mengder jernmalm, og i senere tid har området blitt svært tungt industrialisert. Området mellom Middlesbrough og Redcar fremstår som et veritabelt “industri-helvete”; noe som også kan ses tydelig fra toget, og ved det enorme stålverket i Redcars vestlige utkant finner man blant annet Europas nest største smelteovn. Redcar har i dag rundt 35 000 innbyggere, og da jeg steg av ved stasjonen Redcar East, registrerte jeg at det også er mer enn bare industri her.

Etter å ha langet ut nedover ut gjennom et boligområde, kunne jeg snart dreie til høyre ned Green Lane, der jeg så klubbens fotballstadion med samme navn ligge åpent og forblåst til på venstre hånd foran meg. Jeg fikk betalt mine £3 i inngangspenger, og jeg registrerte at det ikke hadde vært nødvendig å sende Tweet til klubben med beskjed om å holde av et eksemplar av kveldens kampprogram til meg. Med snaut tjue minutter til avspark var de nemlig ikke utsolgt, og for ytterligere £1 ble jeg innehaver av et program som hadde fint og glossy utseende, og som jeg mistenker må være blant de beste i Wearside League. De fleste hadde fortsatt søkt tilflukt i klubbhusets bar, og jeg stakk innom der for å innta en lynrask forfriskning i form av en boks Strongbow til £2.

Redcar Athletic er en ung klubb, stiftet så sent som i 1993, men fotballen i Redcar har røtter mye lenger tilbake. En for øvrig ubeslektet Redcar-klubb spilte i Northern League for rundt et århundre siden, men gjorde seg nokså lite bemerket i de sesongene de spilte der før de forsvant i 1922. Da dagens klubb så dagens lys i 1993 var det først under navnet Teesside Athletic, og klubben tok opp arven etter en Middlesbrough-basert klubb med samme navn etter at denne hadde gått under med økonomiske problemer. De første årene ble det kun satset på aldersbestemte lag, og det var først etter årtusenskiftet at man startet opp seniorsatsing med spill i Teesside League. I 2005 fikk klubben innpass i Wearside League, og siden den gang har de for lengst etablert seg i toppen av denne ligaen. I 2007 vant de ligacupen, og de har også rasket med seg et par andre lokale cuper. I 2010 tok man dagens navn, og man har nå i flere år hatt uttalte ambisjoner om opprykk til Northern League, slik at Redcar-navnet igjen kan bli å finne i denne tradisjonsrike ligaen.

Det skjedde nesten i år, etter at Redcar Athletic kopierte andreplassen fra 2012, og dermed tangerte sin beste ligaplassering. Opprykket gikk til Stockton Town, som igjen var suveren ligamester, men klubben hadde likevel håp om å få ta steg topp i en av step 6-ligaene, selv om reglene i utgangspunktet tilsier kun en opprykker fra hver step 7-liga. Ryktene gikk imidlertid om at FA hadde spurt noen av step 7-ligaene om de var villige til å la to klubber rykke opp for å på den måten fylle opp noen ledige plasser på step 6. North West Counties League var en av ligaene som hadde ledige plasser, men også de ble etter hvert fylt opp, og Redcar Athletic fikk beskjed om at det ikke ville bli noe opprykk. Innen den tid hadde det gått rykter om at Redcar Athletic ville bli tilbudt en plass i NWCL, men at de forståelig nok ville takke nei til å spille i en liga hvis nedslagsfelt på ingen måte samsvarer med Redcars geografiske beliggenhet. Likevel valgte man å anke avgjørelsen, og det er naturlig å tenke seg at anken gikk ut på at de ville ha en plass i Northern League, men den ble uansett avvist.

Imidlertid var de nå storfavoritt til å sikre seg opprykket på egen hånd ved å vinne Wearside-tittelen denne sesongen. Forrige sesong var det kun to andre søkere – Stockton Town og Whitehaven, og begge disse er nå borte etter Stockton Towns opprykk og Whitehavens beslutning om å la seg flytte sidelengs til West Lancashire League. Det er få andre som er troende til å søke opprykk, og i følge lokale kjentfolk som kjenner Wearside League, er det kanskje enda færre som faktisk har anlegg som vil bli akseptert i Northern League. Jeg blir fortalt at Coxhoe Athletic skal være blant de sistnevnte, og at de har et sjarmerende anlegg som også oppfyller kravene, men jeg mistenker at de kanskje er tilfreds med tilværelsen i Wearside League.

Etter å ha blitt ønsket hjertelig velkommen av manager Steve Connolly og andre representanter for hjemmelaget, hadde jeg også rukket å bla litt i programmet. Tabellen der var ikke helt oppdatert, men faktum var at Redcar Athletic hadde en del å gjøre, for selv om statistikken 4-2-1 ikke er så verst, så er det neppe det de hadde sett for seg ved sesongstart, og Connolly bekreftet vel at han syntes det var et par poengtap for mye i det siste. Etter å ha innledet sesongen med tre strake ligaseire, hadde de nå nemlig 1-2-1 på de fire siste, og i likhet med meg forvantet Connolly at det skulle snu denne kvelden – ikke minst mot et Windscale som lå tredje sist med 1-1-5. Det var Jarrow som ledet med 19 poeng på sine åtte kamper, foran Richmond Town med 16 poeng på sju kamper. Deretter fulgte en håndfull lag med 15 poeng, og omsider Redcar Athletic med 14 poeng på sine sju kamper.

Fotballstadionet ved Green Lane entres via inngangspartiet i det ene hjørnet, og byr i all hovedsak kun på såkalt hard standing under åpen himmel rundt hele banen. Unntaket er “skuret” som er reist i denne enden av nærmeste langside; rett ved siden av inngangspartiet. Det gir tak over hodet til de som velger å stå der, og der inne står det også et par trebenker. Lenger ned langs denne langsiden står de nokså fjonge laglederbenkene i rød og blå mur. På motsatt langside er det ikke langt til Nordsjøen på utsiden, og en lokal skikkelse fortalte at kun en maisåker ligger mellom de to. Han prøvde seg med en morsomhet om at barn har blitt borte der i åkeren, men det er ikke det eneste merkelige som skjer ved Green Lane.

Ute på gressmatta var det nemlig et merkelig mønster med ringer av forskjellig størrelse her og der, og det var nesten så man kunne tenke seg at den hadde vært åsted for UFO-landinger e.l. En representant for hjemmelaget nikket lattermildt og hevdet at de faktisk hadde spurt seg det samme, før de hadde funnet ut at det imidlertid dreier seg om noe langt mindre mystisk, da det skal være en sopp som har angrepet gressmatta. Enkelte skumle ting har vel opp gjennom årene også skjedd ved det kjernefysiske anlegget i Sellafield, og det er faktisk der kveldens gjester har sitt opphav. Windscale AFC ble i 1950 nemlig stiftet av arbeiderne ved dette notoriske anlegget, og er nå tilbake i Wearside League etter noen år i Cumberland County League. De hadde altså tatt turen fra vestkysten av Cumbria, og må sies å ha vært underdogs.

Redcar hadde visstnok gjort flere endringer i startoppstillingen i håp om å snu trenden, men de som i likhet med undertegnede hadde regnet med å få se et hjemmelag som dominerte mot antatt svakere motstand, fikk seg i første omgang en voldsom overraskelse. Det var som å se et helt annet lag enn det jeg hadde sett i Boldon på tampen av forrige sesong, og ikke minst defensivt var det nærmest fullstendig kaos hos vertene, der gjestene gang på gang fikk bortimot fritt spillerom. Matthew Metcalf burde i det tiende minutt ha scoret for bortelaget da han kun skulle styre inn et innlegg fra 4-5 meter. I stedet forsøkte han seg på en “piruett” før han bommet fullstendig på ballen da han skulle avslutte. Windscale måtte imidlertid bare vente et drøyt minutt før de tok ledelsen på et langskudd fra Reece Fretwell. Hans skudd så ut til å gå over målet til Redcar-keeper Matthew Berry, men duppet i siste liten og gikk i mål til 0-1.

Vi nærmet oss halvspilt omgang da Jason Livingstone ble spilt gjennom, men Redcar-keeperen kom flott ut og reddet med brystet. Kun et par minutter senere var imidlertid Livingstone gjennom igjen, og denne gang sendte spissen ballen forbi Berry og i mål til 0-2. Hjemmelaget virket nærmest sjokkerte der de løp rundt som hodeløse kyllinger mens Windscale fortsatte å fosse i angrep. Redcar-forsvarer Chris Atkinson var kanskje noe heldig som kun fikk gult da han hindret Livingstone da sistnevnte igjen var på vei alene gjennom. Livingstone var et konstant uromoment, og da en hjemmespiller skle, var han ikke sen om å stjele ballen og avslutte på mål, men keeper Berry fikk parert og deretter reddet på streken mens ballen spant mot mål. Det var først med et par minutter til pause at vertene skapte en skikkelig sjanse, men til tross for at Andy Williams fikk to muligheter, var det Windscale-keeper James Dolan som gikk seirende ut av duellen.

Dermed sto det meget overraskende 0-2 til pause, og det var alt annet enn ufortjent. Windscale var faktisk uheldige som ikke gikk i garderoben med en større ledelse, og jeg kunne ikke annet enn å undre meg over hvorvidt det var snakk om en liten undervurdering fra hjemmelaget. En rasende Redcar-manager Connolly så ikke bort fra dette, men hevdet at spillerne burde være profesjonelle nok til å unngå noe slik, og der han mørk i blinket strenet mot garderoben, forsikret han at hans utvalgte nå virkelig skulle få høre hvor David kjøpte ølet. Selv hadde jeg som vanlig gått til innkjøp av lodd i diverse lotterier, slik jeg stort sett gjør i non-league, og jammen ble jeg ikke trukket ut som vinner av dagens 1. premie i deres half time draw. Premien som var en kasse øl av typen Fosters (det skulle tatt seg ut i Norge!) ble donert tilbake til klubben til bruk som premie i neste lotteri, da jeg ikke hadde tenkt å bære den rundt med meg resten av turen og likevel gjerne ville gi noe tilbake til klubben, og det ble satt stor pris på.

I og med at vertene hadde klart å begrense det til to baklengs før pause, hadde jeg fortsatt en mistanke om at Redcar kunne slå tilbake og snu kampen, men det første kvarteret varslet ingen umiddelbar bedring – i hvert fall ikke offensivt. Reduseringen kom dog etter en times spill, da innbytterne Lewis Wood og Bryan Stewart gjorde forarbeidet, og sistnevntes innlegg ble presset over streken (sammen med gjestenes keeper og en av forsvarsspillerne) av Andy Williams. 1-2, og det var tydeligvis det som skulle til, for nå hadde vertene blod på tann. Målscorer Williams ble et par minutter senere spilt gjennom av Anthony Jones, men avslutningen gikk like utenfor. I det 77 minutt var det Lewis Wood som fikk muligheten til å utligne, men hans heading smalt i tverrliggeren.

Redcar fortsatte imidlertid å presse på, og da det gjensto rundt ti minutter av ordinær tid fikk de frispark like utenfor 16-meteren. Bryan Stewart steg frem for å ta frisparket, og hans flotte skudd suste rett i mål til 2-2. Hjemmelaget hadde klart å komme seg tilbake til status quo, men maktet aldri å få seiersmålet mot et Windscale-lag som nå desperat forsvarte seg med nebb og klør. Etter det de presterte før pause var det heller ikke ufortjent at de til slutt fikk med seg et poeng hjem til Cumbria. Hjemmefolket hadde nok litt blandede følelser, der de tross alt hadde sikret seg et poeng etter å ha kommet bakfra, men det forventes mer i Redcar, og flere av de 58 tilskuerne og majoriteten av hjemmelagets trenerapparat virket fortsatt å være i harnisk over det de hadde prestert før pause.

Inne i klubbhusets bar var det snart gemyttlig stemning der den norske groundhopper ble vartet opp av hyggelig klubbrepresentanter. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få gratis matservering, og en porsjon curry falt godt i smak. Noen pin til min samling hadde jeg ikke klart å spore opp, men jeg ble fortalt at de hadde en bestilling inne, og at de skulle sende meg en til Norge. Betaling ble bryskt avfeid med beskjed om at det skulle bare mangle etter at jeg hadde donert min premie tilbake til klubben og kommet så langt for å se de. Connnolly & Co beklaget at jeg ikke hadde fått sett Redcar Athletic på sitt beste når jeg først hadde kommet meg til Green Lane, men jeg kunne som sant var forsikre om at jeg uansett hadde satt pris på mitt besøk og gjestfriheten. Etter en Strongbow eller to i klubbhuset var det på tide å takke for meg og ønske lykke til før jeg trasket tilbake til stasjonen for å ta plass på 22.49-toget fra Redcar East. Ved ankomst Darlington tre kvarter senere var det bare å trekke seg tilbake til The Dalesman Hotel, der de fortsatt serverte, slik at jeg for høflighets skyld tok en siste pint i den sjarmerende landlady sitt selskap før jeg fant senga etter en lang dag. 

 

 

English ground # 370:
Redcar Athletic v Windscale 2-2 (0-2)
Wearside League
Green Lane, 29 August 2016
0-1 Reece Fretwell (11)
0-2 Jason Livingstone (24)
1-2 Andy Jennings (61)
2-2 Bryan Stewart (80)
Att: 58
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a (but they had some ordered, and promised to send me one for free)

 

Next game: 30.08.2016: Gillingham Town v Bridport
Previous game: 29.08.2016: Tadcaster Albion v Farsley Celtic

More pics