Torsdag 02.04.2015: Nostell Miners Welfare v Retford United
Det trivelige paret som driver Glendale Guest House i Whitby hadde stått opp tidligere enn planlagt for å servere meg en full english breakfast. Det var skjærtorsdag, og frokostserveringen skulle egentlig ikke starte før klokka halv ni, men da jeg skulle ha 08.50-toget til Middlesbrough (neste tog var ikke før klokka 12.18!), hadde de insistert på å få ha frokost klar for meg til klokka 8 presis. Så etter å ha fått fylt på energilagrene og takket for gjestfriheten var det på tide å spasere de rundt ti minuttene ned til Whitby togstasjon og legge den idylliske byen bak meg. Turen skulle denne dagen gå til ikke fullt like sjarmerende Wakefield, og første etappe gikk til Middlesbrough med Esk Valley Line – i motsatt vei av det jeg hadde kommet dagen før. Via togbytter i Middlesbrough og York kunne jeg klokka 12.22 spasere ut av stasjonen Wakefield Westgate og slentre ned på selve Westgate for å et kvarters tid senere hoppe på Yorkshire Tigers buss 435 mot Holmfirth. 11 minutter brukte bussen ned til Calder Grove, i Wakefields sørvestlige utkant, der jeg £2,50 fattigere hoppet av utenfor hotellet Cedar Court.
Her, et steinkast fra motorveien M1, skulle Groundhop UK ha base i forbindelse med årets Easter Hop i Northern Counties East League. Jeg hadde helt siden i fjor sett frem til dette arrangementet, og da jeg for alvor startet planlegging av den store påsketuren var det med dette arrangementet som utgangspunkt. Jeg hadde betalt £235 for full pakke – inngang og kampprogram for samtlige 8 kamper, transport mellom kampene, samt tre overnattinger på hotellet. Jeg konstaterte umiddelbart at hotellet, som var valgt som base grunnet beliggenhet nær M1, var et voldsomt stort og åpenbart temmelig posh hotell med eget spa, treningsenter, svømmebasseng og flere konferansesentere. Blant dresskledde forretningsfolk i foajeen, kunne jeg se Groundhop UK arrangørene Chris Berezai og Laurance Reade. Ved et bord i lobbyen var de travelt opptatt med å gjøre klar pakker av kampprogrammer for groundhopperne som var ventet å strømme på de nærmeste timene.
Med min nokså tidlige ankomst var jeg tydeligvis den første som ankom, og jeg satt meg ned i foajeen med en pint fra baren mens jeg ventet på å kunne sjekke inn. Det var temmelig sjokkerende å oppdage at man faktisk krevde hele £7 for et døgns tilgang til WiFi! Få minutter etter at jeg hadde vært dum nok til å faktisk betale dette (jeg trodde først det sto £3 helt til jeg fikk kvittering med passord etc.) kunne Laurence fortelle at det på skranken i resepsjonen lå lapper med koder og passord som ga gratis 24 timers tilgang til stedets WiFi! Akkurat da følte jeg meg temmelig dum… NCEL var også representert ved Karl Blackburn som hjalp de to med arbeidet, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg tilbød min hjelp. Etter at arbeidet med program-pakkene var ferdig, fikk jeg omsider sjekket inn og slengt fra meg bagen på rommet, før jeg returnerte til foajeen for å sosialisere med gamle og nye kjente som nå hadde begynt å dukke opp.
Av disse var Luke fra Worthing (som jeg senest hadde truffet i Nelson en snau uke tidligere), Jack Warner (som jeg har truffet på kamp både i Harwich, Billericay og Pontefract), Dagenham & Redbridge-supporter Peter Leavis med frue, Gyles fra Norwich og en rekke andre kjente fjes i groundhoppermiljøet i England. Det var altså duket for åtte kamper på tre dager, hvorav tre på fredagen og fire på lørdagen, men arrangementet begynte denne torsdagskvelden med bonuskamp hos Nostell Miners Welfare. Forventningene var store blant de tilreisende som ivret etter å komme i gang, og litt etter klokka halv seks kunne bussen nesten i henhold til tidsskjemaet legge ut på første etappe og frakte oss den korte veien ned til åstedet for kveldens kamp.
Nostell Miners Welfare spiller i den lille landsbyen New Crofton, som vel egentlig kun utgjør en liten del av Crofton, som igjen kun er en liten landsby med noen få tusen innbyggere. Vi befinner oss geografisk sørøst i grevskapet West Yorkshire, kun en drøy halv norsk mil sørøst for Wakefield og en mil vest for Pontefract. Dette var tidligere et landbrukssamfunn, men som så mange andre steder i dette området tok i løpet av 1800-tallet gruvedriften over som den dominerende næringsvei. Den nærliggende gruven Nostell Colliery ble imidlertid lagt ned i 1980, og stedet som på kartet i dag fremstår under navnet Nostell er i virkeligheten den gamle gruven. Nostell var også navnet på den lille nærliggende landsbyen, før den endret navnet til New Crofton. Det er i det hele tatt imponerende at en klubb fra et såpass lite samfunn kan spille seg opp i NCEL Premier, ikke minst ettersom vi her befinner oss i et område der rugby er alfa og omega.
Jeg benyttet transportetappen til å lese i klubbens program, og i god tid ankom vi klubbens hjemmebane The Welfare Ground, som tydeligvis også går under navnet Cougar Park, og som ligger tilknyttet det såkalte Crofton Community Centre. Etter å ha knipset et par bilder av inngangspartiet med et gammelt «gruvehjul» på utsiden, kunne jeg entre et relativt merkelig anlegg. For å ta seg inn på selve fotballbanen må man nemlig gå gjennom dette senteret, der gangenes vegger prydes av diverse bilder, artikler og gjenstander som vitner om stedets tidligere historie som gruvesamfunn. I klubbens bar hostet jeg opp £3,05 for en pint Strongbow, og liflige dufter fra matutsalget gjorde at jeg også ble fristet til å betale rimelige £2,30 for en steak pie med ertestuing og brunsaus. Terry er mannen bak Terry’s Badges, og er nokså fast innslag på slike arrangementer. Han ville være til stede med sin stand på samtlige kamper på påskens Groundhop, og hadde her satt opp sine bord inne banen. Hjemmelagets variant kjøpte jeg av klubben selv (£3), men jeg fikk slått kloa i et par andre jeg manglet.
Det var på tide å ta en kikk på det snodige anleggets indre, og forvirringen var først stor da en dør ut fra en av gangene førte ut til en helt kvadratisk og altfor liten gressbane. Snart så jeg imidlertid at noen trapper på venstre hånd førte ned til det som viste seg å være fotballbanen. Disse kommer ned på den ene langsiden av det som er et nokså spartansk anlegg. De fleste fasilitetene er å finne på denne langsiden, der man ved toppen av trappene har en avsats på toppen av en gressvoll, og der finnes et parti med sitte-og ståplasser under tak. Flere ståplasser under åpen himmel finnes lenger bort, mens det nedenfor på nivå med selve banen er utelukkende hard standing under åpen himmel. Dette er også tilfelle rundt hele banen ellers, mens man finner laglederbenkene på den bortre langsiden.
Man vet at et lag fra Nostell Colliery spilte fotball så tidlig som i 1890-årene, men dagens klubb ble først stiftet i 1928. Samtidig betalte de £400 for tomten der de fortsatt spiller den dag i dag. Etter spill i Wakefield & District League og West Yorkshire League, tok de i 2006 steget opp i NCEL Division One. Etter fjerdeplass i sin debutsesong der ble de flyttet opp i ligaens Premier Division, der de fortsatt holder stand. Femteplassen i deres debutsesong på nivået står som historisk bestenotering, men regelen har derimot vært kamp på nedre halvdel av tabellen. Tabellen fortalte at så også var tilfelle denne sesongen, der vertskapet befant seg på 18. plass av 21 lag. De hadde imidlertid plukket litt poeng i det siste, og hadde nå 3-0-2 på de fem siste i ligaen (hvorav tapene kom mot to av tetlagene; Cleethorpes Town og Worksop Town), i tillegg til at de i samme periode også vant semifinalen i Sheffield & Hallamshire Senior Cup. De kom nå fra borteseier over Parkgate, og hadde god tro på tre nye poeng.
På motsatt banehalvdel sto nemlig et Retford United som denne sesongen har vært i fullstendig oppløsning. Noen vil huske Nottinghamshire-klubbens voldsomme klatring i systemet i årene rett etter årtusenskiftet, da de på få år tok seg fra Nottinghamshire Alliance til NPL Premier Division etter vanvittige seks opprykk på ni sesonger! Etter å ha debutert med sjetteplass på det nivået, rykket de imidlertid ned neste sesong. Grunnet økonomiske problemer ble de da degradert to nivåer tilbake til NCEL Premier. Da den ble vunnet i 2012 var den økonomiske situasjonen fortsatt slik at de ikke ville (og vel heller ikke fikk lov til?) å ta opprykk. Denne sesongen har det imidlertid vært full krise utover i sesongen, og spesielt etter jul og nyttår da det var masseflukt fra det tilsynelatende synkende skipet. Da den nyansatte manageren rett etter nyttår angret seg og leverte sin oppsigelse etter få dager, utløste det en situasjon der hele styret trakk seg. I tillegg har det vel også vært en masseflukt av spillere, slik at de flere ganger har hatt store problemer med å stille lag, og et voldsomt antall spillere er benyttet.
Badgers-manager Chris Sellars har ingen enkel jobb! Retford United hadde de snaut to siste månedene gått på flere stygge tap, blant annet 0-11, 0-8, og to ganger 0-6, og de lå nå som nestjumbo på tabellen. De kom nå fra fem strake tap, og hadde tapt 15 av de 16 siste i ligasammenheng. Til tross for dette hadde de tilreisende bortesupporterne en herlig avslappet holdning til all elendigheten, der de hevdet at de er glade for at de fortsatt har en klubb, og at de kun kan ta ting som det kommer. De skal være glad for at jumbo Glasshoughton Welfare har vært enda svakere og lå ytterligere seks poeng bak, og det ryktes nemlig at det kan ende med at kun ett lag rykker ned. Grunnet konkursen til Wakefield rett før sesongstart, har jo NCEL Premier Division også spilt denne sesongen med en klubb mindre.
Kampen startet som ganske jevnspilt, med de første halvsjansene til gjestene, men vertene tok snart mer over. Ikke minst syntes deres kaptein Rob Bordman å være involvert i alt hjemmelaget skapte av farligheter fremover. Etter at bortelagets Mark West og Mark Ashton hadde testet hjemmekeeper Ben Saynor, var det da også Bordman som etter et kvarters spill tvang frem kveldens første redning fra Retford-keeper Adam Ledger. Og et kvarter senere, da kampen virket å jevne seg ut igjen med Retford langt mer med på notene, endte et innlegg på hodet til Welfare-spiss James Kitson. Han headet ned til sin makker Bordman som hadde få problemer med å sende hjemmelaget i ledelsen etter en halvtimes spill. Omgangens siste kvarter virket det som om begge lag hadde problemer med å skape noe som helst, og pausepinten kunne inntas på stillingen 1-0.
Ikke overraskende hadde jeg i løpet av første omgang også møtt på en gammel kjenning, nemlig den tyske groundhopperen Jens som selvsagt hadde kjørt fra Tyskland med sin frue for å delta på arrangementet. Sammen inntok vi en kjapp pint i baren før vi hentet med oss ytterligere forfriskninger ut i plastglass. En prat med noen av supporterne bekreftet også at det fortsatt er noe usikkert hvor mange som vil rykke opp og ned mellom Premier Division og Division One, så det vil bli spennende å se ved sesongslutt. Et par representanter for hjemmefolket fortalte ikke overraskende også at de er svært fornøyd med å i det hele tatt klare å holde seg på dette nivået, og at man i deres lille klubb ikke har ambisjoner om spill høyere i pyramiden.
Andre omgang startet langt friskere enn den første hadde avsluttet, og Retford jaktet en utligning, men hjemmekeeper Saynor fikk med nød og neppe slått et skummelt innlegg(?) fra Mark West i tverrliggeren og over. Steve Wales brant en god mulighet til å doble ledelsen, men det var på motsatt ende av banen det meste nå skjedde, der gjestene startet et stormløp mot Welfare-målet. Men det manglet det lille ekstra på avslutningene (og på den siste pasningen). Innbytter Jordan Good så sin avslutning slått til corner, og i forbindelse med denne mente Retford-spillerne seg åpenbart snytt for straffespark etter en angivelig hands. Deretter var det Adam Lee sin tur til å treffe toppen av tverrliggeren, før Josh Wright driblet seg forbi flere spillere på vei inn i feltet, men avslutningen ble blokkert. I siste ordinære minutt ble gjestene i stedet straffet for hårreisende forsvarsspill, der de ble stående å se på linjemannen mens Rob Bordman fikk løpe alene mot keeper Ledger og sette inn sitt og hjemmelagets andre. 2-0, og da høyreback Matt Thornton valgte å heller overhøvle dommeren på det groveste i stedet for sine forsvarskolleger, ble han belønnet med direkte rødt for sin voldsomme tirade.
Dermed endte det med hjemmeseier 2-0, og hjemmemanager Paul Lines kunne juble over tre poeng, men etter andreomgangen kunne man ikke annet enn å føle litt med Retford-folket. Deres spillere hadde kjempet heroisk, men i fotball er det målene som teller. Og med det var første kamp i årets Easter Hop unnagjort. Det hadde vært en fin start på arrangementet, men vi hadde jo bare såvidt smakt på forretten. 265 tilskuere var for øvrig klar bestenotering for sesongen på The Welfare Ground. Et kvarters tid etter kampslutt var alle tilbake på bussen, og vi kunne sette kursen tilbake til hotellet, der en del av oss valgte å forlyste seg litt i baren. Vi ble fortalt at de holdt åpent så lenge det var etterspørsel etter det, men at vi kun kunne bruke kontanter frem til klokka 23. Etter det måtte vi nemlig henvende bruke et kort som man fikk ved henvendelse i resepsjonen. For oss var det uansett ikke behov for å holde åpent til morgenkvisten, da undertegnede og Luke som de siste i baren trakk oss tilbake allerede litt over klokka ett.
English ground # 243:
Nostell Miners Welfare v Retford United 2-0 (1-0)
Northern Counties East League Premier Division
The Welfare Ground, 2 April 2015
1-0 Rob Bordman (31)
2-0 Rob Bordman (90)
Att: 265
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3
Next game: 03.04.2015: Barton Town Old Boys v Cleethorpes Town
Previous game: 01.02.2015: Whitby Town v FC United of Manchester
