Ramsbottom United v Burscough 26.08.2016

Fredag 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough

 

Frokost var ikke inkludert ved det lugubre York Hotel i Ilford, og selv om de ansatte hadde forsøkt å overtale meg til å benytte meg et rimelig frokost-tilbud de tilbød med en samarbeidende kafé like ved siden av, var jeg mest interessert i å komme meg raskest mulig vekk fra Ilford. Derfor sjekket jeg raskt ut og tok umiddelbart et tog inn til London Liverpool Street, for deretter å ta tuben til Euston. På Euston stasjon gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice som jeg tok med meg på Manchester-toget. Etter gårsdagens pliktløp var dette en dag jeg hadde sett frem til sett helt siden Ramsbottom United flyttet sin hjemmekamp mot Burscough til fredag kveld, og i den anledning hadde jeg også lagt planer i forkant av kampen.

 

Ved planlegging av denne turen vurdert jeg en stund faktisk også en svipptur over til Nord-Irland denne dagen, med fredagskamp hos Carrick Rangers etterfulgt av hjemmekamp for Linfield dagen etter. Det viste seg selvsagt å være en økonomisk utskeielse som også skulle passe inn i det øvrige kampprogrammet, selv om jeg nok ville vært troende til å grave litt dypere i lommeboka om helgen hadde bydd på hjemmekamp for Glentoran, hvis særdeles flotte stadion The Oval for tiden står aller høyest på min ønskeliste da den tragisk nok snart skal jevnes med jorden. Forhåpentligvis kommer jeg meg dit litt senere denne sesongen, for en retur til Ulster utgikk altså i denne omgang, men da den i seg selv fristende Ramsbottom-kampen ble et alternativ, følte jeg uansett på ingen måte at det var noen form for reserveløsning.

 

Etter en drøyt to timer lang togtur fra London ankom jeg Manchester Piccadilly, der jeg først og fremst lurte på om det var et kjempesirkus i byen som muligens savnet hele sitt freakshow som så ut til å være på rømmen. Der selv politiet åpenbart hadde lagt til side annet arbeid for å mannsterke møte opp med egne regnbuefargede stands der de delte ut et utvalg av pamfletter og løpesedler, slo det meg at jeg selvsagt noen dager tidligere hadde sett voldsom PR for helgens “Pride”-festival da jeg forlot byen. Det er vel i disse dager alt annet enn politisk korrekt å si at jeg nå var glad jeg hadde valgt Bury som dagens base i stedet for sentrale Manchester, for de skal få lov til å holde på for min del, men jeg må likevel spørre meg om hvor grensen går for hva man skal drive med i offentligheten. Det er jo ingen tvil om at dette for mange er om å gjøre å strekke strikken og flytte grenser lengst mulig, men var det virkelig nødvendig for en liten gruppe jeg så å skremme barn til gråt ved å herje rundt på stasjonen iført kun gassmasker og lær-“truser”. Og må man i dagens samfunn virkelig måtte regne med å forklare for sine barn hvorfor to personer (igjen kun iført lær-“truser”) krøp på alle fire rundt på stasjonen mens de av lærkledde ledsagere ble ledet i hundebånd?!?

 

Jeg forlot uansett raskt Sodoma & Gomorra ved å sette meg på trikken til Bury, som bruker rundt en halvtime opp til endeholdeplassen. Jeg hadde faktisk ventet til dagen før med å bestille hotell, men endte opp med å betale £49,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet som ligger et steinkast unna buss- og trikketerminalen i Bury. Jeg fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket før jeg ganske snart stormet ut igjen, for jeg hadde som nevnt andre planer, og disse gikk ut på å forlyste meg med en tur med museumsjernbanen East Lancashire Railway. Selv om Bury i dag ikke har noen togstasjon på det ordinære tognettet, har det ikke alltid vært slik, og stasjonen Bury Bolton Street er et minne om dette. I dag er den første holdeplass de nordgående togene stopper ved på sin vei fra Heywood nordover til Rawtenstall, og det gjorde meg heller ikke noe at en av Burys beste puber, The Trackside, er å finne på en av perrongene på den fantastisk koselige stasjonen som har blitt bevart i sin klassiske stil.

 

Dagens siste tog til Rawtennstall gikk med damplokomotiv og hadde avgang klokka 15.45, og denne museumsjernbanen bød også på en unik mulighet til å ta seg til Ramsbottom på en koselig og spesiell måte. Etter Haywood og Bury Bolton Street stopper nemlig dens tog ved stasjonene Summerseat, Ramsbottom, Irwell Vale og til slutt Rawtenstall, og jeg betalte £8 for en returbillett da jeg planla å bli med helt opp til endestasjonen for deretter å bli med tilbake til Ramsbottom. Mens jeg ventet på toget, slo jeg meg ned på den nevnte puben The Trackside, der jeg koste meg med en flaske utsøkt Cornish Gold Cyder, og der kunne jeg saktens ha tilbragt flere timer mens jeg kikket på togene som gikk forbi. Det var nok imidlertid greit å komme seg med dagens siste tog da det tøffet inn på perrongen.

 

Engelskmennene er usedvanlig flinke til å ta vare på slike deler av sin historie, og det er da også grunnen til at de rundt om i landet har en rekke fantastiske museumsjernbaner som har blitt meget populære turistattraksjoner. East Lancashire Railway går gjennom flott landskap, og er som en reise tilbake i tiden der man sitter i tidsriktige vogner bemannet av personell i like tidsriktige uniformer. Selv billetten var autentisk gammeldags. Banens forgjenger ble i sin tid åpnet i 1846 for å betjene dette distriktet nord for Manchester, der en rekke byer under den industrielle revolusjon vokste frem som såkalte mill towns som del av regionen som fikk navnet Cottonopolis. Linjens passasjertrafikk i opphørte i 1972, før den ble besluttet stengt totalt i 1980, men siden den gang har altså entusiaster klart å gjenåpne den som en museumsjernbane som absolutt kan anbefales.

 

Jeg var altså ikke med helt fra den sørlige endestasjonen i Heywood, men turen fra Bury til Rawtenstall tar en halvtime, og på veien dit var det også trivelig å få et flyktig gjensyn med et fraflyttet fotballstadion som jeg besøkte i fjor høst – selv om det denne gang kun var i form av en rask kikk gjennom vinduene idet vi for forbi. Ewood Bridge var hjemmebane for Haslingden og senere for Stand Athletic, og måten jeg for et år siden fant den overgitt til naturen var både svært vakkert og usedvanlig trist på en gang. Mer om dette samt bilder det virkelig er anbefalt å ta en kikk på kan for øvrig finnes i mitt blogginnlegg fra mitt besøk til Ewood Bridge. Mens damplokomotivet snudde for å forberede returen, ble vi stående et kvarter på Rawtenstall stasjon, men jeg fant ut at dette var litt kort tid til å teste stasjonspuben som også her får meget gode skussmål. Turen tilbake til Ramsbottom tok et kvarter, og klokka kvart på fem kunne jeg stige av der og rette fokus mot kveldens kamp.

 

Ramsbottom er en markedsby med rett i underkant av 18 000 innbyggere, og selv man tradisjonelt tilhører Lancashire, ligger den med dagens grevskapsinndeling helt nord i grevskapet Greater Manchester – drøyt seks kilometer nord-nordvest for Bury og snaut to norske mil nord-nordvest for sentrale Manchester. Ramsbottom ligger ved elven Irwell, og her var det tidligere landbruk man i alt hovedsak drev med, før den på første halvdel av 1800-tallet ble en mill town med bomullsspinnerier og veverier. I disse dager har den blitt en turistattraksjon i seg selv, ikke minst takket være East Lancashire Railway, og den ligger da også flott til omkranset av høylandet i Penninene. Jeg tippet at jeg kjenner i hvert fall én som har gått tur opp til toppen av Holcombe Hill, der Peel Tower tårner over byen.

 

En annen sak av interesse er selvsagt verdensmesterskapet i Black Pudding-kasting som årlig avholdes i Ramsbottom. Dette er jo som selve Mekka å regne for en elsker av black pudding, og man kan muligens si at dette ikke er noen måte å behandle den utsøkte lokale delikatessen på, men litt moro skal man jo ha det. Denne konkurransen har som mye annet i området røtter tilbake til århundrer med kjekling mellom Lancashire og Yorkshire. Selve konkurransen går ut på at man skal kaste black pudding på Yorkshire-puddinger som er hengt opp, og vinneren er den som slår ned flest Yorkshire-puddinger med sine kast. Konkurransen arrangeres i september måned, så da er det bare å kjenne sin besøkelsestid. I så måte var jeg da også litt tidlig ute med mitt besøk til trivelige Ramsbottom.

 

Da jeg steg av og så toget forsvinne i retning Bury mens damplokomotivet fløytet ivrig, var det fortsatt altså hele tre timer til kamp. Rett ved siden av den koselige stasjonen ligger imidlertid puben The Railway, og der var det ikke vanskelig å slå i hjel litt tid. Da jeg ikke hadde spist siden frokost, var det også en god mulighet til å stagge den etter hvert svært merkbare sulten ved å bestille meg en hjemmelaget pizza fra deres meny. Den falt godt i smak og ble skylt ned med en pint gyllen nektar, og etter å ha fått påfyll i glasset var det fortsatt godt av tid til å se seg litt rundt i byen. Etter en liten spasertur der jeg trasket litt rundt halvveis på måfå, rakk jeg også et lite glass på puben The Oaks før jeg satt kursen mot kveldens kamparena, som jeg fant ved å følge en vei som går ned langs toglinjen og leder til både fotballstadionet og cricketklubben som ligger rett ved siden av som nærmeste nabo.

 

Det var fortsatt halvannen time til avspark da jeg troppet opp ved inngangspartiet og betalte meg inn med £8, pluss ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram som absolutt var god lesning. Rett innenfor inngangspartiet står det en stor brakke som gjør nytte som matutsalg og såkalt tea bar, og her fikk jeg også byttet £3,50 mot en pin til min samling, men noen cider fikk jeg dog ikke. I stedet fikk jeg beskjed om at man benytter baren i cricketklubbens klubbhus, men at de muligens ikke hadde åpnet ennå. Derfor benyttet jeg foreløpig i stedet anledningen til å ta en liten runde rundt banen for å ta anlegget nærmere i øyesyn og (forhåpentligvis) knipse noen blinkskudd, i den grad det er mulig med et mobilkamera.

 

Dette har vært klubbens hjemmebane siden 1980, og det er egentlig litt overraskende at man på den tiden fortsatt var i stand til å kapre en så sentrumsnær tomt, men da klubben flyttet inn her var denne tomten ikke i bruk, og man beskriver den selv med ordet wasteland. Det er ikke lenger en passende beskrivelse på det klubben på imponerende vis sakte men sikkert har oppgradert til å bli et flott anlegg med en idyllisk beliggenhet der elven Irwell slanger seg rundt på to av sidene. Nettopp dette var dog også bakgrunnen for de voldsomme problemene klubben sto overfor da den vanvittige flommen i romjula 2015 sørget for at anlegget sto fullstendig under vann og at man til slutt gikk over to måneder uten å kunne spille hjemmekamp. I den nevnte brakka henger flere bilder som viser den dramatiske situasjonen, og da skal man jo også vite at dette heller ikke var første gang at man blir flomrammet her.

 

Harry Williams Riverside Stadium bærer navnet til grunnleggeren og formannen, og entres på den ene langsiden, der tilskuerfasilitetene er begrenset til hard standing under åpen himmel. I bakkant her finnes det imidlertid et bygg som ser ut som det kan huse klubbkontorer, VIP-område og garderober. Jeg beveget meg med klokka og vendte snuta mot bortre kortside, der man finner en ståtribune med noen betongtrinn og tak over hodet, og på utsiden her renner altså elven Irwell. Det gjør den også på utsiden bak bortre langside, da den gjør en sving her. Denne langsiden har to tribuner av forskjellig størrelse, og begge er sittetribuner. Den minste av disse har blå treseter, mens den største har plastseter i samme farge, og disse gjorde tidligere nytte på Manchester Citys gamle hjemmebane Maine Road.

 

På den siste kortsiden er det igjen hard standing som gjelder, men her har man på deler av langsiden et overbygg som gir tak over hodet. Selv om flere av tribuneseksjonene er nokså nye og ser temmelig moderne ut, er det ikke snakk om noen prefabrikerte tribuner. Jeg likte meg også umiddelbart på Riverside Stadium, som er nokså idyllisk plassert der den ligger innklemt mellom elven Irwell, cricketbanen og den nevnte toglinjen som jeg tidligere hadde vært passasjer på. Med min lille rundt unnagjort fikk jeg klarsignal til å oppsøke baren, og fikk med meg på veien en billett som bevis på at jeg hadde betalt og vært innenfor. Da var det bare å gå de få meterne bort til cricketklubben, der jeg kunne beundre en særdeles flott cricket-paviljong mens jeg sammen med en håndfull andre ventet på at baren i nabobygget skulle åpne.

 

Ramsbottom United ble stiftet så sent som i 1966, av dagens formann Harry Williams, og spilte sine første år i lokale ligaer som Bolton Amateur League og Bolton Combination. Etter å ha spilt i sistnevnte siden 1969, tok de i 1989 plass i Manchester League Division One, på et tidspunkt da de et snaut tiår tidligere altså hadde flyttet inn på det som fortsatt er deres hjemmebane. I sin andre sesong i Manchester League vant de divisjonen (på målforskjell foran den nevnte tidligere rivalen Haslingden) og rykket opp i ligaens Premier Division, og i 1995 fikk de til tross for en 7. plass rykke opp i North West Counties League. Våren 1997 vant de NWCL Division Two, og rykket opp i toppdivisjonen som på det tidspunktet het Division One.

 

Det var først sommeren 2008 at NWCL Division One byttet navn til NWCL Premier Division slik trenden til tross for logiske brister tydeligvis krevde. Rammy hadde uansett holdt seg i toppdivisjonen i samtlige sesonger siden opprykket, og våren 2012 sikret de seg 2012-tittelen og opprykk til Northern Premier League. Debutsesongen i NPL Division One North endte med en imponerende sjetteplass, men enda mer imponerende var de de gjorde i den påfølgende 2013/14-sesongen da 5. plassen man sikret seg til tross for poengtrekk ble fulgt opp med playoff-suksess mot alle odds. I semifinalen ventet nemlig bortekamp mot storfavoritt Darlington 1883, men Rammy utløste en aldri så liten bombe ved å vinne 2-0 før de også vant finalekampen 3-2 over Bamber Bridge på bortebane. Lille Ramsbottom United var i NPL Premier!

 

Der debuterte de med en 17. plass som er klubbens beste ligainnsats, men halvveis inn i sesongen hadde det dessverre allerede begynt å slå sprekker da managerduoen Anthony Johnson og Bernard Morley forlot skuta etter å blitt lokket til den mørke siden, og de tok snart med seg en store deler av spillertroppen til medieyndlingene i Salford City. Det var dermed klart at 2015/16-sesongen aldri ville bli enkel, og etter å ha endt sist opplevde klubben for første gang nedrykk da de måtte returnere til NPL Division One North. Det var i denne divisjonen at man denne kvelden skulle møte Burscough, og vi måtte heldigvis kun vente noen få minutter før vi nå ble sluppet inn i baren slik at jeg kunne betale £3,30 for en pint Kingstone Press og sette meg ned for å bla litt i programmet i fred og ro.

 

Jeg står ved min ros av programmet, men vil også mene at det kunne gjort seg med en tabell, selv om det var tidlig i sesongen. Faktum var uansett at Rammy hadde sesongåpnet med hjemmeseier over Goole, men nå kan man kanskje stille spørsmålstegn med hvorvidt Goole er noen målestokk denne sesongen, og siden den gang hadde da også Rammy tapt borte mot Kendal Town samtidig som de røyk ut av cupen med hjemmetap for verdens eldste fotballklubb Sheffield FC helgen før. For Burscough sin del hadde de innledet ligasesongen med å få 0-4 i sekken på besøk hos Trafford, før de spilte en målløs kamp hjemme mot Lancaster City, men de hadde i det minste tatt seg videre i FA Cupen der de i sin hittil siste kamp hadde tatt seg greit av Parkgate. Det var nok andre klubber som denne sesongen var forventet å kjempe helt i toppen, men noen hjemmesupportere ved nabobordet var i hvert fall optimistiske med tanke på seiersmulighetene denne kvelden.

 

Da jeg skulle tilbake inn på anlegget var jeg plutselig ikke kar om å finne igjen billetten der jeg ble stående og grave i lommene uten resultat, og jeg mistenkte at den lå igjen på bordet i baren, men før jeg kom så langt ble jeg heldigvis gjenkjent av en klubbrepresentant i inngangspartiet slik at jeg ble vinket innenfor. Der på innsiden traff jeg også på groundhopperen Tony Morehead, som jeg for så vidt var klar over at ville befinne seg her denne kvelden, men han sto nå og samtalte med et annet kjent fjes som jeg i ettertid plutselig ikke er i stand å huske hvem var. Det var uansett Tony, som Manchester City-supporter, som kunne fortelle meg om de nevnte setene fra Maine Road.. Etter en liten prat var det på tide å kaste innpå oppmerksomheten mot banen mens jeg gaflet i meg fleskesvor med jalapeno-smak.

 

Det var da også en underholdende innledning vi fikk se, og gjestene fikk en knallstart da de tok ledelsen i det sjuende spilleminutt. En ball inn i feltet ble av Dennis Sherriff lagt tilbake til Dean Shacklock som kom på et løp og hamret inn 0-1. Status quo var gjenopprettet kun tre minutter senere da en corner kun ble klarert ut til en Rammy-spiller som spilte ballen tilbake ut på kanten til Darren Green, og hans innlegg ble på glimrende vis headet i mål av Rammys nye kaptein Gareth Seddon. Ti minutter senere hadde vertene snudd kampen da Jason Hart sørget for 2-1, og samme mann kunne økt ledelsen da han ble spilt gjennom og avsluttet i stolpen. Gareth Seddon var også frempå igjen, men da hans heading gikk like over, sto det 2-1 på resultattavla da dommeren blåste for pause.

 

Det var litt synd at pizzaen tidligere hadde mettet meg såpass at jeg helt glemte å smake på klubbens paier med tilhørende mushy peas, men jeg rakk da i hvert fall å ile en tur bort til baren for å unne meg et raskt glass i pausen. Stemningen var nå god blant hjemmesupporterne, men etter å ha returnerte idet spillerne inntok banen, så jeg snart et hardtkjempende Burscough-lag som på ingen måte hadde gitt opp. Elliott Nevitt sendte i vei et skudd som virket å være på vei inn, men Rammy-keeper Jack Cookson fikk slått den utenfor med en feberredning. Det var hans mål som nå var mer truet enn hans motpart Xavier Parisi, og Burscough-spiller Joel Douglas fikk like etter en avslutning blokkert slik at ballen endret retning og gikk over. Da utligningen kom med et drøyt kvarter igjen av ordinær tid var det ikke direkte ufortjent, og det var et flott mål der Elliott Nevitt dempet ballen på brystet og hamret ballen i krysset fra rett utenfor 16-meteren.

 

Etter dette fikk de 264 tilskuerne se et par sjanser begge veier, men nå virket det igjen som om det var hjemmelaget som hadde mest å by på, og den største sjansen kom da et innlegg fra Alex Meaney endret retning i en Burscough-spiller og nesten gikk i mål der den dalte i bue over keeper Parisi, men en Burscough-forsvarer kom seg tilbake på streken og fikk med nød og neppe headet unna, slik at det endte 2-2. Det virket nok umiddelbart som om gjestene var litt mer fornøyde med det enn vertskapet, og undertegnede var i hvert fall fornøyd med en strålende dag og besøket i Ramsbottom når jeg forlot åstedet og gikk for å ta buss 472 tilbake til Bury. Tjue minutter brukte den på etappen til Bury Interchange, og jeg trakk meg umiddelbart tilbake og fant senga med litt lesestoff før lyset ble slukket.

English ground # 365:
Ramsbottom United v Burscough 2-2 (2-1)
Northern Premier League Division One North
Riverside Stadium, 26 August 2016
0-1 Dean Shacklock (7)
1-1 Gareth Seddon (10)
2-1 Jason Hart (20)
2-2 Elliott Nevitt (73)
Att: 264
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery
Previous game: 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg