Torsdag 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu
Med frokost inkludert i prisen ved Severn View Hotel i Worcester, var det ingen grunn til å ikke benytte seg av dette før jeg sjekket ut og igjen var på reisefot. Slik det utviklet seg må jeg innrømme at dette var dagen jeg minst så frem mot, selv om jeg selvsagt gjorde valgene selv, men om man ikke er interessert i å lese syting og mishagsytringer myntet på den moderne fotballen med sine turneringer og nybygg, kan det anbefales å avslutte her og finne på noe annet. Selv da jeg med blandede følelser sto på perrongen på Worcester Foregate Street og ventet på toget til London, gjorde jeg en aller siste vurdering og spurte meg selv for n’te gang om jeg hadde valgt riktig, og selv om jeg fortsatt var særdeles usikker, tok jeg plass på toget.
Helt siden UEFA Cupen ble til Europa League i 2009 har jeg ment at dette er en fullstendig tullete turnering som fremstår som en slags ‘trøstepremie’ for UEFA som gir storklubbene som blir slått ut av ‘Champions’ League en ny mulighet til å hevde seg økonomisk og sportslig. I likhet med ‘Champions’ League er uansett min interesse for turneringen bortimot totalt fraværende, og har hittil begrenset seg til å se FFK bli ydmyket av Lech Poznan. Men tro det eller ei; denne sommeren valgte jeg faktisk å se trekningen for den siste kvalifiseringsrunden og også holde et lite øye med resultatet til Aberdeen da jeg ante muligheten for at de med avansement ville få hjemmekamp denne torsdagen – noe som til tross for en kamp med for meg begrenset interesse ville bydd på en fin mulighet til å besøke Pittodrie. Laget fra den skotske oljebyen ble imidlertid slått ut, men derimot merket jeg meg at West Ham hadde tatt seg videre og ville ha hjemmekamp denne torsdagen, slik at det i hvert fall ville være et alternativ på en ukedag som ofte byr på svært lite fotball.
Det ville da også by på en fin mulighet til å se deres nye skandaleombruste hjemmebane, selv om det heller ikke akkurat fikk blodet til å bruse, men jeg kikket innom hjemmesidene og fant ut at billettene ville gå for £10. Som ventet var det ikke mange alternativer, men når sant skal sies virket en fjerde revisit til Welfare Park for å se Easington Colliery v Blyth Town i Northern League Division Two langt mer fristende og forlokkende. Om jeg ville til en bane jeg hittil ikke hadde besøkt denne dagen, var alternativene begrenset til to kamper i North Lancashire & District League Division Two (ensbetydende med step 12 – eller nivå 16 totalt). Tilsynelatende enkle “kamparenaer” i offentlige parker skremte meg ikke bort like mye som det faktum at begge bortelagene var reservelag, og dermed ble det raskt forkastet. Det var West Ham eller Easington Colliery.
Jeg kom til den konklusjon at det med en billettpris på £10 ikke ville være noen krise om jeg kjøpte billett til West Ham-kampen og senere ombestemte meg, og da billettene ble lagt ut for såkalt general sale mandag 15. august, benyttet jeg derfor anledningen. Med et ekstra pund i gebyr for å få lov til å gjøre deres jobb, endte jeg opp med å betale £11, og i tiden frem mot kampdagen fant jeg ut at en og annen kjenning også skulle på denne kampen. Jeg fikk snart en følelse av at jeg nå nesten måtte dit, og selv om jeg isolert sett visste at jeg i langt større grad ville trives hos gamle kjente i Easington Colliery, var det andre som påpekte at skribenten i meg nesten måtte benytte denne anledningen. Noen påpekte ganske riktig at man neppe vil slippe unna med £11 om man senere skal se ligakamp eller hjemlig cupkamp på Olympic Stadium, og litt mot bedre viten valgte jeg å gå på kompromiss med magefølelsen, slik at det likevel ble øst-London.
Ved Worcester Foregate Street innså jeg at jeg hadde blingset noe da jeg før frokost sjekket togtidene, men det var ikke et større problem enn at jeg kun ble med 11.03-toget et par minutter til Worcester Shrub Hill, for derfra å ta 11.22-toget til London Paddington. Drøyt to timer senere kunne jeg ta tuben til Liverpool Street, og derfra gjensto kun en liten tog-etappe på et kvarters tid ut til Ilford, der jeg hadde betalt £39 for overnatting ved York Hotel. Det ble umiddelbart klart for meg at dette etablissementet like ved togstasjonen i Ilford ikke var noe Ritz, men nå skulle jeg jo heldigvis bare overnatte der, og jeg fikk raskt sjekket inn uten at jeg vel brøt noen av punktene på reglementet som til forveksling kunne minne litt om Sharia-lover. Med tanke på demografien i området, kryr det vel ikke akkurat lenger av puber i Ilford, og i stedet for å lete rundt i det lite trivelige området valgte jeg å nøye meg med et måltid på Wetherspoons-puben The Great Spoon of Ilford før jeg returnerte til togstasjonen.
Etter å tatt toget tilbake til Stratford kunne jeg egentlig gått derfra, men jeg hadde fått anbefalt et skjenkested eller to i nærheten av Overground-stasjonen Hackney Wick, som også er i gangavstand til det olympiske stadion, og tok derfra Overground-tog videre ett stopp for å gå av der. Stadionet befinner seg i et våtlandsområde der jeg vil tro det er fort gjort å gå seg vill i mylderet av broer og stier som krysser og går langs de forskjellige grener av elven Lea og kanalene som er tilknyttet den. Dette er et grenseområde mellom London-bydelene Newham, Tower Hamlets og Hackney, og allerede for 200 år siden blomstret industrien langs elven Lea. En rekke av de gamle industritomtene er i dag omgjort til blant annet atelier og studioer for kunstnere, og mange vil således peke på bohempreget. For egen del synes jeg det fremsto mest som et delvis forslummet område med en rekke shabby småbedrifter, og som var bortimot totalt nedtagget av graffiti. The White Building hadde blitt anbefalt som et utmerket skjenkested for cider, men til tross for at man hadde en stor uteservering langs en av kanalene, var det så fullstappet der at jeg etter et kvarter i kø med svetten snart rennende nedover ryggen la det på is og i stedet gikk for å hente ut billetten jeg hadde bestilt.
Det skulle vel egentlig være ganske unødvendig å presentere klubben West Ham United, for selv om premieskapet ikke helt reflekterer klubbens stilling på balløya, så er det en av Englands mest populære og tradisjonsrike klubber. Det hele startet i 1895 under navnet Thames Ironworks FC, som bedriftslaget til firmaet med samme navn. I 1900 tok man dagens navn, og etter at The Hammers ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1919, har de siden den gang aldri vært utenfor de to øverste divisjoner. De har aldri vært engelsk ligamester, og kanskje noe overraskende er deres beste ligainnsats 3. plassen i 1985/86-sesongen. Da har de gjort det skarpere i cupturneringer, selv om det endte med tap i deres første FA Cup-finale – den herostratisk berømte ‘White Horse Final‘ i 1923, som var den første på Wembley, der de måtte gi tapt for Bolton Wanderers. De måtte vente en god stund på neste mulighet.
Det var i 1960-årene at West Ham under ledelse av manager Ron Greenwood hadde sin beste periode. FA Cupen ble omsider vunnet i 1964 etter finaleseier over Preston North End, og året etter fulgte de opp med suksess i den europeiske cupvinnercupen der 1860 München ble slått i finalen. At dette ble gjort med et lag nesten utelukkende bestående av London-gutter er et tankekors i dagens fotball, og de var sesongen etter nære på å forsvare cupvinnercup-tittelen, men tapte i semifinalene mot Borussia Dortmund. På denne tiden var da også flere av klubbens spillere sentrale i det engelske landslaget, og blant engelske VM-vinnere i 1966 var Hammers- og landslagskaptein Bobby Moore, Geoff Hurst som ble hattrick-helt i VM-finalen, og Martin Peters som også scoret i finaleseieren over Tyskland.
West Ham United vant igjen FA Cupen i 1975, da de med 2-0 i finalen beseiret et Fulham med Bobby Moore på laget, og igjen tok man seg påfølgende sesong til finalen i den europeiske cupvinnercupen, der man denne gang imidlertid måtte se seg slått av belgiske Anderlecht. Da en ny FA Cup-triumf fulgte i 1980 – med finaleseier 1-0 over Arsenal – var The Hammers i andredivisjon, og dette er fortsatt siste gang verdens gjeveste cupturnering ble vunnet av en klubb utenfor øverste divisjon. Sesongen etter rykket de også opp igjen, men har siden den gang vært på flere visitter på nivå to. Klubben fra Øst-London har alltid hatt profiler og enkeltspillere, men har nok blitt mer kjent for å fostre frem stjernespillere som deretter går til andre og større klubber. Det nærmeste klubben har kommet et trofé av betydning siden 1980 er den tapte FA Cup-finalen i 2006, da Liverpool på overtid sikret ekstraomganger og senere vant etter straffesparkkonkurranse. Men West Ham United forblir et stort navn i engelsk fotball; ikke minst takket være sine mange og trofaste supportere.
Trofaste har mange i hvert fall vært frem til nå, men det har i forkant av flyttingen fra Boleyn Ground vært knyttet en viss spenning til hvordan fansen ville reagere på at klubben flyttet ut av sitt tradisjonelle område og en hjemmebane med en lang historie og inn på et temmelig sjelløst anlegg som først og fremst er bygget som friidrettsarena i en annen del av byen. Samtidig er det vel lenge siden området rundt Boleyn Ground var noe kjerneområde for klubben, der befolkningen i dag i all hovedsak er asiatiske innvandrere med langt større interesse for cricket og bønn i moskeene. Det er dog ingen hemmelighet at mange har signalisert at dette ville bety slutten på deres tid som fast innslag på hjemmekamper, og blant de West Ham-supporterne jeg selv kjenner, har jeg vel fortsatt til gode å høre noen av de uttrykke begeistring med tanke på dette. Samtidig vet nok klubben godt hvordan den moderne fotballen fungerer og at man med et nytt “storslagent” anlegg vil kunne tiltrekke seg store navn på spillersiden som igjen vil føre til at horder av den nye generasjonen fotballsupportere vil komme stormende til fra både andre bydeler, andre deler av landet, og andre land og verdensdeler – i hvert fall så lenge man har en viss suksess på banen og kan kjempe i verdens mest oppskrytte liga. Og i sannhetens navn hadde de visstnok allerede solgt rundt 50 000 sesongkort!
Kanskje er det en av grunnene til at klubben har valgt å inkludere London-navnet i sin nye logo, som naturlig nok måtte endres ved flyttingen fra Boleyn Ground da den gamle inneholdt tårnene på fasaden til sistnevnte stadion, og dermed vil forsøke å markedsføre seg selv som en klubb for “hele London”. Det kan jo i seg selv slå begge veier, men de håper vel at gevinsten i form av nye supportere vil overgå antallet øst-londonere som føler seg støtt vekk. Olympic Stadium, som klubben nå også har omdøpt til London Stadium, ligger som kjent tilknyttet OL-parken Queen Elizabeth Olympic Park, og jeg ankom nå nordfra der jeg kom gående på en av de brede avenyene med kurs mot stadion og skulpturen og observasjonstårnet Orbit Tower som rett ved siden av ser mest ut som en berg-og-dalbane når man ser den fra avstand. Etter å ha gått rundt halve stadionets utside fant jeg billettkontoret og fikk der hentet ut min billett, før jeg raskt stakk snuta innom klubbens nye store Superstore for å betale £3 for en pin og £3,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram.
Det var fortsatt nesten to timer til kampstart, og jeg vurderte flyktig en retur til The White Building for å leske strupen med en pint på det som faktisk ble rapportert å være årets hittil varmeste dag i London. Jeg følte imidlertid at jeg de timene jeg svettet meg gjennom turen fra Worcester til Ilford, samt den i dobbelt forstand svette opplevelsen i trengselen ved nevnte skjenkested noe tidligere, var nok til at jeg forkastet denne tanken og i stedet gikk til innkjøp av en flaske Fanta fra en av de mange bodene som solgte mat på utsiden. £2,90 for en flaske Fanta er jo bortimot norsk pris, og det virket å være veiledende for samtlige utsalg på og rundt anlegget, da det også var prisen da jeg omsider kom meg innenfor. Men foreløpig gikk jeg for å slå meg ned på en benk nede ved kanalen, der jeg kikket litt i programmet som snart ble lagt bort til fordel for min medbragte bok som jeg nå var glad jeg hadde tatt med meg fra hotellet. Hodetelefonene hadde jeg heldigvis også tatt med, og jeg tilbragte en drøy halvtime der med å lese og lytte til et album hvis tittel tilfeldigvis var nokså beskrivende på det som ventet meg.
Ikke bare er Dystopia det beste Megadeth-album på år og dag, men tittelsporet hadde også passet svært godt som lydspor da jeg etter å ha blitt grundig ransaket kunne entre inngangsparti J og selv ta anleggets indre i nærmere øyesyn. Sjelden har uttrykket “bowl design” passet bedre på et stadion, og rundt hele det uinteressante og lite inspirerende indre er det to etasjer med tribuner, selv om man på West Stand (som selvsagt allerede har fått et annet sponsornavn) har et stort område med VIP-fasiliteter som kan gi inntrykk av et tredje nivå. Det er i og for seg noe merkelig at de har blitt plassert på denne langsiden, der man er lengst unna banen, for her er man såpass langt unna gressmatta at man kanskje likevel ikke skal le avvisende av spøkene om at man bør få med kikkert i billettprisen. Midt på denne langsiden vil man selv på de fremste seteradene være bortimot en halv banebredde unna banens sidelinje! Dette har nok en naturlig forklaring i at de nederste nivåene er seksjoner som kan skyves frem og tilbake ettersom anlegget også skal fortsette å være friidrettsarena, men det forklarer vel ikke helt hvorfor man er lenger unna på denne siden enn på de andre. Ellers er det også store gap mellom disse flyttbare nedre nivåene og ‘andreetasjene’, slik at man har laget ‘gangveier’ og installert en rekke storskjermer. Et karakterisk trekk er dog de triangulære klasene av flomlys oppunder taket rundt anlegget.
Ut fra bildebevis var jeg nokså forberedt på at jeg ville mislike anlegget, men da jeg først befant meg på Bobby Moore Stand så mislikte jeg det ikke. Jeg hatet det, og etter hvert som kvelden skred frem så kom jeg til den konklusjon at jeg hatet det temmelig intenst. Jeg synes først og fremst synd på West Ham-fansen som etter 112 år på Boleyn Ground blir flyttet til dette dystopiske anlegget. Alle kjenner vel til hvordan dette anlegget ble bygget til London-OL i 2012, og likeledes er vel prosessen som førte til at det ble West Ham Uniteds hjemmebane godt kjent. Både Tottenham Hotspur og mer lokale Leyton Orient var jo også interessert, men til slutt ble det altså The Hammers som fikk tilslaget med en 99 år lang leieavtale. Ikke minst er det jo mange som har reagert på at klubben i realiteten fikk en voldsom fordel ved at det er skattebetalerne som i hovedsak har betalt majoriteten av de voldsomme kostnadene dette medførte. West Ham har kun stått for £15 millioner av de £272 millionene det kostet å bygge om stadionet som nå totalt skal ha kostet britiske skattebetalere nesten en milliard pund.
Med en leie på £2,5 millioner i året kunne man jo tenkt seg at klubben eventuelt vil kunne slite om de skulle rykke ned, men leia vil halveres om de skulle rykke ned i Championship, samtidig som den vil øke om man skulle kvalifisere seg for ‘Champions’ League. I tillegg slipper klubben å bekoste vakthold, politi, vedlikehold av banen etc. Til tross for såpeboblene som nå fosset ut av såpeboble-kanonene og klubbhymnen “I’m Forever Blowing Bubbles” strømmende ut av høyttalerne slo det meg at jeg likevel ikke hadde en følelse av å være på West Hams hjemmebane. I stedet sto jeg med en følelse av at jeg kunne vært på et hvilket som helst stadion som en nøytral kamparena. Dette vil da også være en utfordring ved et anlegg der man hvert år etter sigende vil måtte fjerne alle skilt etc som bærer klubbens navn for så å installere det igjen ved sesongstart. Jeg fant uansett frem til riktig rad og setenummer der jeg hadde fått et sete på fremste rad på ‘andreetasjen’.
Det var rett og slett tilfeldig, for da jeg bestilte fikk jeg kun velge tribuneseksjon og ikke rad/sete, selv om jeg snakket med andre som mener de fikk dette valget. I etterkant av klubbens første PL-kamp her hadde det blitt masse skriverier om at et antall bortesupportere fra Bournemouth hadde måttet stå da de fikk tildelt plasser der setene fortsatt ikke var installert, samtidig som klubben var mest opptatt av å kaste ut hjemmesupportere som ville se kampen stående. Det var selvsagt for mye å håpe på at jeg skulle få tildelt en plass uten sete, og allerede før kampstart hadde vi så mange ganger hørt formaningene om hvor farlig det var å stå (og at det derfor var strengt ulovlig og førte til utkastelse og mulig utestenging fra fremtidige kamper) at selv de rumenske bortesupporterne nok etter hvert kunne de på rams. Merkelig hvordan jeg har overlevd i alle disse årene.. Det var uansett på tide å snu oppmerksomheten mot kveldens kamp, og det var først nå jeg ved hjelp av en rask ny kikk i programmet fant ut at dette var andre sesong på rad at West Ham United møtte nettopp rumenske Astra Giurgiu på dette stadiet av denne turneringen – den siste kvalifiseringsrunden før gruppespillet, og jeg leste meg frem til at det forrige sesong var rumenerne som trakk det lengste strået.
Første kamp i Romania hadde endt 1-1, og mitt håp for kvelden var først og fremst at det ikke skulle gå til ekstraomganger. Hjemmelaget var da også favoritter, og derfor forventet jeg at de skulle klare brasene i løpet av 90 minutter, selv om noen uttrykte bekymring over at de manglet Dimitri Payet. Kanskje var det en medvirkende årsak til at de syntes å mangle kreativitet i løpet av det som skulle bli en frustrerende kveld for The Hammers, og selv da linjemannen ga de en gavepakke ved å ikke gjøre jobben sin, klarte ikke en offside-plassert Jonathan Calleri å utnytte det da han kom alene med Astra-keeper Silviu Lung Jr. Sistnevnte er sønn av keeperen Silviu Lung som spilte 77 landskamper for Romania og som voktet deres mål i både EM 1984 og VM 1990, og junior skulle etter hvert stå frem som banens gigant denne kvelden. I løpet av første omgang må han ha nærmet seg et tosifret antall redninger – ikke minst på langskudd fra Pedro Obang og Winston Reid. Den tidligere Reading-spilleren Mikhail Antonio hadde dessuten et skudd som endret retning og gikk utenfor, men et bortelag som visste de måtte score for å avansere ble litt modigere mot slutten av omgangen, og i dens siste minutt ble et tafatt Hammers-forsvar utmanøvrert da Filipe Teixeira ble spilt gjennom og sendte ballen i mål bak keeper Darren Randolph. Det er ni år siden Teixeira scoret tre mål på tre kamper for West Bromwich Albion, og han har nok siden den gang gått i glemselen hos mange engelske fotballfans, men Hammers-fansen vil kanskje huske ham etter dette.
Etter denne kalddusjen startet West Ham jakten på utligning etter pause, men det var fortsatt noe som manglet. Calleri brant igjen en stor sjanse da han fikk heade på nesten blank goal, men endte opp med å ‘skuldre’ ballen på mål, der keeper Lung i sannhetens navn leverte en kjemperedning. Mikhail Antonio stupte like etter frem for å heade inn, men han ble snarere skutt i senk slik at ballen gikk via ham og utenfor. Et lite lyspunkt for vertene sto Ashley Fletcher for da han kom innpå som et frisk pust og løftet laget noe. Inne i boksen føyde han seg imidlertid inn i rekken av spillere som misbrukte gode muligheter da han fra fem meter skjøt rett på keeper Lung som fortsatte å imponere. Enner Valencia var en annen innbytter som prøvde seg, men han var svært anonym bortsett fra da han sendte i vei et frispark som Lung slo utenfor med en ny glimrende redning. Jeg ble stadig mer urolig for en utligning, men Lung ordnet også opp med et par siste desperate forsøk, og dommeren blåste av til rumensk jubel etter 0-1 og dermed 1-2 sammenlagt.
West Ham United hadde for andre år på rad blitt slått ut av det rumenske laget som hadde kommet fra tap 1-5 for CFR Cluj i hjemlig serie, og som hadde fått sin manager Marius Sumudica suspendert i hjemlig liga for brudd på gambling-reglementet. Man kan jo også legge til at Astra-manageren opplyste at de operer med et lønnsbudsjett som tilsvarer £110 000 i måneden, og når man sammenligner det med West Hams lønnsbudsjett på rundt £80 millioner i løpet av inneværende sesong, så er det kanskje ikke rart at hjemmefansen nok syntes det var litt flaut, der de som de ikke allerede hadde forlatt arenaen responderte med pipekonsert. Der og da leverte de vel muligens kveldens høyeste desibelnivå siden Astra-målet hadde sørget for tystnad på et anlegg der atmosfæren blant de 56 932 tilskuerne heller ikke var elektrisk før dette. Om ikke annet var undertegnede fornøyd med at jeg slapp ekstraomganger, da 90 minutter var mer enn nok for meg på et anlegg som sikkert er supert for friidrett, men ikke for fotball (og det har med langt mer enn løpebaner å gjøre).
Jeg hadde avtalt å møte min groundhopper-kompis Brenden, som nå tok kontakt for å avtale møtested. Han hadde tatt turen ned fra Preston, og skulle om noen få dager flytte til Kina(!) for å jobbe der i tre år. Derfor var det en fin anledning til å treffes – noe som også hadde vært en medvirkende årsak til mitt valg denne dagen, og mens jeg ventet på ham traff jeg på en annen groundhopper-kjenning som før han jogget av gårde rakk å bekrefte at stadionet heller ikke falt i smak hos ham. Kort etter kom også Brenden, og vi spaserte opp til The White Building, der det imidlertid var så fullt at vi valgte å ta Overground-toget to stasjoner videre til Hackney Central og heller ta en pint i roligere omgivelser ved puben The Cock Tavern. Det ble to pints med Equinox cider på begge to før vi brøt opp, og etter å ha ønsket Brenden lykke til i Kina, tok jeg Overground-toget tilbake til Stratford og tog videre til Ilford, der jeg kunne krype til køys i visshet om at morgendagen var en dag jeg så frem til og som heldigvis ville by på en retur til non-league.
English ground # 364:
West Ham United v Astra Giurgiu 0-1 (0-1)
Europa League, Play-off Round
Olympic Stadium, 25 August 2016
0-1 Filipe Teixeira (45)
Att: 56 932
Admission: £10 (+ £1 booking fee)
Programme: £3,50
Pin badge: £3
Next game: 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough
Previous game: 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town
