Thorne Colliery v Harworth Colliery 27.08.2016

Lørdag 27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery

Med overnatting i Bury skulle det vare mangle om man ikke klarte å finne seg en full english breakfast som inkluderte black pudding, og det gjorde de også ved Premier Inn-hotellet. Jeg kunne sikkert funnet et uavhengig og kanskje litt mer spennende sted i nærheten, men latsabben i meg vant slik at jeg betalte ekstra for å innta frokost ved hotellet før jeg brøt opp og betalte £4,10 for en trikkebillett ned til Manchester. Der var togstasjonen Manchester Piccadilly tilsynelatende fortsatt delvis beleiret av forskjellige oppmerksomhetssyke avvikere, og jeg hoppet så snøggt som mulig på Cleethorpes-toget med avgang klokka 11.20. Dette skulle frakte meg så langt som til Doncaster, der jeg etter en time og et kvarter kunne stige av og raskt bytte til lokaltoget mot Hull.

Lørdag var selvsagt ensbetydende med fullt kampprogram og dermed hadde jeg et stort utvalg å velge fra under planleggingen av turen, men til tross for flere interessante muligheter var det ganske raskt klart hvor jeg ville denne dagen. På min siste tur forrige sesong hadde jeg blinket meg ut kampen Thorne Colliery v Askern, men da den ble omberammet noen dager før min avreise var det andre gang jeg uten hell hadde planlagt et besøk hos Thorne Colliery, hvis hjemmebane en god stund har figurert ganske høyt på min ønskeliste. Derfor bestemte jeg meg egentlig nokså tidlig for å få til et lenge etterlengtet besøk der da jeg denne gang så at de denne dagen sto oppført med hjemmekamp mot Harworth Colliery.

Et par kompiser hadde forsøkt å lokke meg til London med gratisbillett til oppgjøret Tottenham Hotspur v Liverpool, men om de virkelig trodde at jeg ville velge bort Thorne Colliery og Welfare Ground for å i stedet benytte lørdagen til å gjøre en revisit til White Hart Lane for å se PL-fotball, så kjenner de meg nok langt dårligere enn de tror. Thorne Colliery var en av destinasjonene jeg virkelig hadde sett frem til på denne turen, og jeg ivret der jeg etter en kvarters tid hoppet av toget på stasjonen Thorne North og orienterte meg frem til Thorne Central Guest House, der jeg hadde betalt £35 for kost og losji. Ved mitt forrige forsøk på å besøke Thorne Colliery, hadde jeg fått kansellere bestillingen her, og således var det greit at det denne gang endelig ble kamp slik at jeg slapp å avbestille igjen.

Thorne er en markedsby i det nordøstlige hjørnet av grevskapet South Yorkshire, rundt halvannen mil nordøst for Doncaster. Byen har i dag rundt 17 000 innbyggere, og var tidligere en gruveby der kullgruven Thorne Colliery var en viktig hjørnesteinsbedrift. Dette til tross for at gruven hadde en til dels svært vanskelig historie med blant annet dødsulykker, oversvømmelser, tekniske utfordring og vedlikeholdsproblemer, og til slutt geologiske problemer som omsider satt en endelig stopper for produksjonen. Senere forslag om å starte opp igjen førte aldri frem, og mange av innbyggerne pendler nå i stedet til Doncaster eller Sheffield. Fotballklubben spiller sine hjemmekamper oppe i Moorends, som er en landsby i den nordlige utkanten av Thorne, og for øvrig også fødested for keeperen og Everton-legenden Ted Sagar.

Jeg hadde ankommet togstasjonen Thorne North et par små minutter før klokka viste 13.00, og det tok meg ti minutter å slepe drasse med meg bagasjen det nevnte etablissement som skulle være min base for natten. Siden det ble opplyst at innsjekking var fra klokka 15.00 hadde jeg på forhånd tatt kontakt med håp om å få slenge fra meg bagasjen før jeg dro på kamp, og ikke bare fikk jeg lov til det, men jeg fikk også sjekke inn allerede nå, slik at jeg snart kunne vende snuta mot Moorends og Welfare Ground. Jeg følte hvordan jeg også burde fått i meg litt mat først, og siden jeg visste at Thorne Colliery ikke har noe klubbhus og dermed var usikker på om det ville være noe matservering, rasket jeg med meg et smørbrød fra en sjappa jeg passerte på vei til bussholdeplassen. Buss 8A var i rute, og jeg betalte £3 for å la den frakte meg de ni minuttene opp til den relevante holdeplassen i Moorends.

Derfra skulle det være ti minutters gange til klubbens hjemmebane, men jeg hadde ikke før dreid inn på Grange Road før jeg ble tutet på av en bil med noen kjente fjes. Det var ingen ringere enn radarparet fra nordøst; mine groundhopper-venner Katie og Lee, som kom kjørende i Katies bil som hun har gitt navnet Blossom. Med seg hadde de også en av Katies barn; den sjarmerende urokråka Jade. Jeg visste at de også de hadde bestemt seg for å komme hit denne dagen etter å ha sett mitt kampprogram, men jeg skulle se mer av de enn forventet de kommende dagene. Jeg takket uansett nei takk til skyss den lille biten til anlegget, da jeg kun skulle rett frem på Grange Road og uansett følte at jeg hadde gått av å bevege litt på meg etter å ha tilbragt et par timer på toget.

Det er faktisk en stor dose usikkerhet knyttet til når fotballklubben Thorne Colliery ble stiftet, men det virker i hvert fall som om de først var i medias søkelys da de i 1927 debuterte i FA Cupen med å ta seg til tredje kvalifiseringsrunde – noe de for øvrig hittil aldri har klart å gjenta. I 1932 tok de plass i Yorkshire League. Klubben hadde der sin beste periode i årene umiddelbart etter andre verdenskrig, og i første ligasesong etter krigen endte de på andreplass. Sesongen etter forbedret de dette ved å våren 1947 vinne ligatittelen. Etter dette gikk det nedover med klubben, og etter hvert som Yorkshire League utvidet med flere divisjoner befant de seg på midten av 1970-årene i ligaens Division Three.

Helt mot slutten av dette tiåret rykket klubben opp to år på rad og var igjen i ligaens toppdivisjon, men like raskt rykket de ned de to divisjonene igjen, og det siste nedrykket kom på et noe uheldig tidspunkt. Noen vil vite at Yorkshire League i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League og således stiftet den nye Northern Counties East League, og nedrykket den våren betød at Thorne Colliery ble plassert i NCEL Division Two North – en av to regionale avdelinger på ligaens tredjenivå, som man den gang opererte med. NCELs første sesonger ble preget av en del omstruktureringer, men Thorne Colliery sitt opphold i den nye ligaen tok uansett slutt allerede etter fire sesonger da de i 1986 tok den drastiske beslutningen om å trekke seg fra ligaen og ta samling i Doncaster & District League, som er en feeder-liga til Central Midlands League.

Etter fem strake ligatitler følte de seg i 1993 klare til å ta steget opp i nettopp Central Midlands League, der de i 1995 sikret seg opprykk til den ligaens Supreme Division. Dette var frem til 2011 det pretensiøse navnet på ligaens toppdivisjon, men Thorne Colliery måtte nøye seg med 7. plass i 1997 før det året etter ble nedrykk tilbake til Premier Division. Der var de fast innslag frem til den nevnte omstruktureringen i 2011, da man gikk over til et system der de to divisjonene ble gjort om til en nordlig (North Division) og en sørlig (South Division) divisjon som begge er likestilte på non-leagues step 7 (eller nivå 11 totalt om man vil). Thorne Colliery hører hjemme i North Division, og har en 3. plass våren 2014 som sin beste plassering siden den gang.

Idet jeg kom til punktet hvor Grange Road skifter navn til Goole Road, så jeg et stykke foran meg på høyre hånd hovedgrunnen til min iver etter å besøke denne klubben – nemlig den fantastiske hovedtribunen. Den blåmalte herligheten sto der fremme med utsiden mot meg, og jeg forserte grinda som tydet på at dette – til tross for navnet – nok ikke er den mest praktiske veien til Goole. Et steinkast lenger fremme var den da også sperret med nok en bom, og mens Goole Road fortsatte fremover mot det som tilsynelatende var et ingenmannsland, var det her en oppkjørsel opp til høyre som ledet til idrettsplassen. Der oppe så jeg hvordan Katie, som tydeligvis hadde klart å åpne den første grinda nå var i ferd med å spole over en liten plen for å komme seg over til en slags parkeringsplass.

Her har fotballklubben naboer som tydelig vitner om at fotball ikke er den eneste sporten som bedrives her. Samme oppkjørsel benyttes også for å ta seg til cricketklubben som har egen bane vis-à-vis, og en sliten bygning eller to her kan mistenkes å tilhøre cricketklubben. Ved siden av disse er det også fasiliteter for lawn bowls, i tillegg til en liten asfaltert plass for diverse ballspill av mer hobby-preget art. Jeg måtte opp igjen med mine venner, og etter at de hadde oppsøkt det nevnte bygget som nå fremsto mer slitent enn først antatt, var det på tide å ta en kikk på fotball-anlegget som var gjerdet inn med et gjerde som gir fullt innsyn, men hvis port foreløpig virket lukket. Dagens dommertrio var imidlertid der inne i full gang med å inspisere banen, og da vi oppdaget at porten ikke var låst, dristet vi oss innenfor for å ta en kikk.

Anlegget virker å gå under en rekke navn, og omtales også som blant annet både Recreation Ground og Grange Road, men jeg har valgt å benytte Welfare Ground da det var det jeg først noterte meg. Det er naturlig å tenke seg at dette har vært et sted der arbeiderne ved den nevnte gruven i dens regi drev idrett som fysisk adspredelse, og når man kommer gående langs gangveien på utsiden ser man også at et gammel “gruvehjul” står der som et monument over stedets gruvehistorie med den flotte hovedtribunen i bakgrunnen. For tribunen er virkelig fantastisk flott der den som anleggets eneste tribune står midt på nærmeste langside. Den stammer fra før andre verdenskrig og er bygget i mur. Innvendig har den et lite antall seter mens det i hovedsak er avsatser der man kan hvile akterspeilet på treplanker som er montert fast.

Bortsett fra tribunen er det på denne langsiden såkalt hard standing under åpen himmel, mens man står rett på gress-underlaget om man ønsker å se kampen fra en av de andre sidene. Rett ved siden av tribunen står det et par brakker – malt i blått for å passe inn med omgivelsene – og i hvert fall en av disse gjør nytte som tea bar. Vi hadde nesten kommet oss bort til disse brakkene da vi fikk morske og mistenksomme blikk fra en kar som kom oss i møte og opplyste om at det kostet penger å komme inn. Vi hadde selvsagt til hensikt å betale, og han fikk mine £3 i neven samtidig som han bekreftet at det hadde blitt printet opp et kampprogram. Inne i den nevnte brakka traff vi på klubbsekretær Joy som ikke bare kunne by på kampprogram til £1, men hun fikk også fisket en boks Strongbow ut av kjøleskapet mot et bidrag til klubbkassa på £1,50.

Det eneste som manglet var en pin til min samling, men det måtte hun beklage at de ikke hadde siden etterspørselen ikke lenger var der. I så måte var kanskje denne dagen litt overraskende da ikke bare vi spurte om pins, for snart ankom også min kompis Neil fra Mansfield, og også han var ute etter en slik memorabilia. Som et lite plaster kunne Joy diske opp med bacon-smørbrød med nystekt bacon til hungrige banehoppere, selv om Jade ikke var helt fornøyd der hun fikk panikk av vepsene som viste voldsom interesse for hennes mat. Selv trivdes jeg allerede, og tribunen alene var grunn nok til å innfri de høye forventningene jeg hadde hatt til et anlegg som for øvrig heller ikke har flomlys – noe som gjør at mulighetene for å se midtukekamp her er temmelig begrenset. Men jeg hadde allerede kommet til den konklusjonen at det var vel verdt å bruke en lørdag på.

Thorne Colliery skulle altså ta imot Harworth Colliery fra det nordlige Nottinghamshire til kamp om poeng i Central Midlands League North Division, og nå nærmet det seg avspark. Det var tydeligvis et meget begrenset antall programmer de hadde trykket opp, for Neil hadde ved sin ankomst fått beskjed om at det var utsolgt, men ut fra et temmelig enkelt program kunne jeg i det minste se at hjemmelaget hadde startet sin sesong med 0-2-1 på sine første tre kamper. Deres hittil siste kamp en uke tidligere hadde endt 5-5 på besøk hos Retford FC (som i realiteten vel er reservelaget til Retford United, som de klatre å snike inn i ligaen ved å benytte et annet navn), så det var kanskje et berettiget håp om en målrik affære.

Harworth Colliery hadde på sin side startet sesongen med å knuse Welbeck Lions hele 13-0, uten at man skal legge altfor mye i de sifrene da vi vet at Welbeck Lions forrige sesong var divisjonens prügelknabe med statistikken 1-1-26 og en målforskjell på skrekkelige -195(!!), og det ser ut som om de fortsetter i samme spor denne sesongen. Uansett hadde Harworth-klubben fulgt opp med å tape for Clay Cross Town, og dette var de eneste to kampene de hadde spilt hittil. Før avspark diskuterte vi forresten hva som nå var bortelagets nåværende korrekte navn, for klubben som har vært kjent som Harworth Colliery Institute synes nå å ha droppet Institute-suffikset. Det kan også nevnes at vi litt tidligere var i passiar med dommertrioen, og en av linjemennene kunne fortelle at han få dager tidligere hadde kommet hjem fra Norge etter å ha dømt en rekke kamper i årets Norway Cup. Man får velge å tro at dagens kamp ville bety et sprang opp i kvalitet.

For en gangs skyld valgte vi å sette oss på tribunen, der en kar bak oss kommenterte at banen virket litt humpete her og der, men slik skal det vel være når man er heldige nok til å kunne spille på naturgress, og jeg hadde nok uansett ikke bitt meg merke i det om han ikke hadde kommentert det. Kampen startet nokså jevnt, men vi satt snart med et inntrykk av at bortelaget virket litt skumlere når de kom fremover, og med 13 minutter passert tok de da også ledelsen ved Josh Davies. Hjemmelaget forsøkte å svare, men bortelaget hadde tilsynelatende heller ikke til hensikt å ri på ledelsen sin, og det kunne vært ytterligere scoringer begge veier før dommeren blåste i fløyta for å signalisere pause.

Det var likevel med en fortjent ledelse at gjestene også startet andre omgang best, og snaut fem minutter ut i omgangen doblet Michael Davies ledelsen ved å sette inn 0-2. Et lite kvatrer senere var samme mann igjen på pletten og besørget 0-3, og da var jeg vel ikke den eneste som følte at det var spikeren i kista og at kampen var avgjort. Ytterligere fire minutter senere fikk imidlertid hjemmelaget tent et lite håp med reduseringen til Darren Fell, og de fikk nå en periode litt blod på tann, men med et kvarter igjen av ordinær tid sørget Callum Hudson for 1-4 og fastsatt med det sluttresultatet foran det vi gjennom en manuell telling fikk til å bli et tilskuertall på 34. I perioder av andre omgang hadde det vært litt klasseforskjell, og det var til slutt en fullt fortjent seier for bortelaget.

Til tross for hjemmetap hadde det vært en trivelig ettermiddag hos Thorne Colliery, og vi takket for oss og ønsket lykke til. Mine venner skulle straks sette kursen hjemover, og Katie og Lee tilbød meg skyss ned til sentrum av Thorne, der jeg oppsøkte puben The Red Bear for å få i meg en middag. Dette ble også mitt tilholdssted utover kvelden, og der ble det faktisk kjempestemning med lokalbefolkningen som virkelig var ute og svingte seg. Det ble litt mer begersvinging enn planlagt da jeg endte opp med å få være med en feststemte gruppe i deres festligheter, men etter at vi også hadde tatt en svipptur innom puben The Windmill, fikk jeg et anfall av fornuft og trakk meg tilbake en halvtimes tid etter midnatt. Besøket i Thorne og hos Thorne Colliery hadde vært en suksess, og kan anbefales for de som setter pris på klassiske tribuner som den man finner der, og som formelig skriker ut etter større tilskuertall.

English ground # 366:
Thorne Colliery v Harworth Colliery 1-4 (0-1)
Central Midlands League North Division
Welfare Ground, 27 August 2016
0-1 Josh Davies (14)
0-2 Michael Davies (50)
0-3 Michael Davies (64)
1-3 Darren Fell (68)
1-4 Callum Hudson (76)
Att: 34 (h/c)
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 28.08.2016: Sunderland U23 v Southampton U23
Previous game: 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg