South Normanton Athletic v Holbrook Sports 19.04.2017


Onsdag 19.04.2017: South Normanton Athletic v Holbrook Sports

Jeg skulle gjerne tilbragt mer tid i idylliske Ilfracombe, men jeg hadde en ny kamp på agendaen denne dagen, og måtte derfor videre. Det var med en lang ferd foran meg at jeg forlot den nordlige Devon-kysten med 07.36-bussen som skulle ta meg den første etappen fra Ilfracombe til Barnstaple. I etterpåklokskapens navn burde jeg siktet meg inn på 07.10-bussen, for jeg forregnet meg virkelig med hordene av skolebarn og -ungdom som åpenbart bruker dette som skyss til diverse skoler, og der store grupper elever til stadighet gikk av og på den fulle bussen, ble det snart nokså åpenbart at bussen ville bruke langt mer enn de 56 minuttene som ruteplanen fortalte om. Jeg skulle ha elleve minutter på meg til å bytte fra buss til tog ved Barnstaple stasjon, men ankom der over et kvarter forsinket, etter at 08.43-toget hadde forlatt perrongen.

Lettere irritert måtte jeg bare innse at det var en snau time å vente på neste avgang, men jeg fikk i hvert fall benyttet anledningen til å få kjøpt meg litt frokost fra en stor Tesco-filial like ved stasjonen. Den ble inntatt mens jeg ventet på 09.43-toget, og etter hvert var jeg omsider på vei sørover mot Exeter. Toglinjen mellom Exeter og Barnstaple kalles Tarka Line, og det er på ingen måte noe hurtigtog, men den går gjennom flott landskap der den betjener noen temmelig landlige stasjoner på sin ferd. Ved Exeter St. Davids fikk jeg kommet meg på neste tog som betjente Chesterfield, og jeg kunne unne meg litt mer søvn på den lange ferden nordøstover. Jeg duppet av idet toget stoppet i Taunton, og sov deretter til jeg med nokså god timing våknet idet vi forlot perrongen i Derby.

Omtrent klokka 15 kunne jeg stige av i Chesterfield, og nå gjensto kun den siste lille ti minutters etappen til Alfreton, som var valgt ut som min base for dagen. Jeg ankom Alfreton en time senere enn opprinnelig planlagt, uten at det viste seg å være noen krise. Stedets Travelodge-hotell, der jeg hadde betalt £38 for overnatting, befant seg i utkanten på den andre siden av Alfreton, og det ble anslått til rundt 35 minutters gange, så planen hadde uansett vært å koste på meg en taxi fra stasjonen. Dette var for øvrig en dag der jeg lenge hadde vurdert mulighetene og avventet ytterligere alternativer, og til slutt hadde det stått mellom Houghton Main (i Sheffield & Hallamshire County Senior League) og South Normanton Athletic. Det var et tøft valg, men jeg valgte meg til slutt sistnevnte, blant annet fordi hotellet i Alfreton var billigere enn det jeg måtte ha gitt uten å ha en strevsom retur etter kamp hos Houghton Main.

I tillegg skulle jeg treffe min groundhopper-kompis Neil Woolley, som også hadde lovet å plukke meg opp før kamp og skysse meg tilbake til hotellet etter kamp. Før den tid måtte jeg jo selvsagt sjekke ut Alfreton litt nærmere, i og med at jeg aldri kom så langt da jeg sommeren 2012 gjestet Alfreton Town og deres North Street. Jeg spaserte nå innover mot sentrum med det for øyet å teste et par av byens puber, og første stopp på veien ble The Miners Arms, som slett ikke var noe ille sted å ta en rast. Lenger inn i sentrum ble The Blue Bell neste etablissement til å få lov til å servere meg, og jeg valgte meg en pint av Rosie’s Pig. Deretter endte jeg opp på den store King Alfred, der jeg også fikk i meg et måltid mens jeg avtalte møtetidspunkt med Neil. Han kom som avtalt med en snau time til avspark, og kjøreturen til kveldens kamparena Lees Lane tok ikke mer enn 7-8 minutter.

South Normanton er en landsby som ligger øst i grevskapet Derbyshire; ikke så langt fra grensen mot Nottinghamshire. Den ligger eksempelvis bare tre-fire kilometer øst for Alfreton, og har i dag rett i overkant av 9 000 innbyggere om man tar med det lille tettstedet Upper Birchwood. South Normanton har tradisjonelt vært et landsbruksamfunn der man i middelalderen også drev med garving som næringsvei. Det var senere fødebyen til Jedediah Strutt, som skulle bli en av pionerene innen tekstilindustrien ved å blant annet finne opp en maskin til produksjon av strømper. South Normanton ble et senter for slik produksjon, og de som arbeidet med dette hadde lange arbeidsdager sittende ved maskinene; noe som gjorde at de med sine slitte og skinnende buksebaker gjerne ble kalt ‘Shiners’ – og det har faktisk gitt fotballklubbens deres kallenavn. Tidlig i forrige århundre ble det for alvor også startet opp med gruvedrift her, og dette ble snart stedets dominerende næringsvei, så lenge det varte.

Klubben vi i dag kjenner som South Normanton Athletic har røtter tilbake til 1926 og stiftelsen av klubben South Normanton Miners Welfare. Så får man selv gjøre seg opp en mening om hvorvidt det er identisk med dagens klubb eller kun en forgjenger. De spilte uansett under dette navnet helt frem til 1990, da de endret navn til South Normanton Athletic og samtidig tok plass i Central Midlands League. Det er faktisk litt av en gåte for meg hva slags ligaer de før den tid spilte i, men uansett sikret de seg opprykk ved å i 1994 bli nummer to i CML Premier Division, som til tross for navnet ikke var ligaens toppdivisjon. I dag har jo CML kun to likestilte avdlinger på step 7 (North Division og South Division), men de brukte jo i flere år nemlig det enda mer pompøse navnet Supreme Division på sin toppdivisjon, og det var altså dit The Shiners rykket opp.

Ligaens regler tilsa at klubben måtte ha installert flomlys i løpet av sin tredje sesong i toppdivisjonen, og da det ikke hadde blitt gjort, ble klubben i 1997 degradert. Etter én sesong fikk de returnere til Supreme Division, der de raskt etablerte seg på øvre del av tabellen, og tredjeplassen i 2003 var tilstrekkelig til å sikre seg opprykk til Northern Counties East League. I 2007 rykket de opp til toppdivisjonen, men ett år senere ble en drastisk beslutning tatt, for med et aldrende styre og mangel på nye yngre krefter så man seg nødt til å legge ned driften. Etter hvert ble det heldigvis blåst liv i klubbnavnet igjen da man i 2009 var tilbake i Central Midlands League med et nytt styre. Da CML gjennomførte en omstrukturering i 2011, ble klubben plassert i den nye South Division, som nå altså er en av ligaens to likestilte avdelinger, og en andreplass i 2014 var nok til at de fikk rykke opp i East Midlands Counties League, der de fortsatt befinner seg.

Fremme ved Lees Lane betalte vi oss inn med £5 hver, og fikk beskjed om at kveldens kampprogram ikke hadde ankommet riktig ennå, men at de snart ville være å finne ved klubbsjappa på innsiden. Der ventet allerede et par andre groundhoppere, og en av disse var Jim Brunt, som også er styremedlem i FC United of Manchester, og hjalp meg med billett da jeg så de hjemme mot Stockport County tidlig i sesongen. Sist jeg så ham var i Gresley, og også da var Neil med, så vi oppsøkte nå klubbhusets bar for å slå av en prat over en pint. Da vi gikk for å sjekke ståa litt før avspark, hadde det fortsatt ikke kommet noe kampprogram, og det var etter hvert tydelig at så ikke ville skje, så da venter vel en bot fra ligaen.

I mangel på program måtte vi igjen ty til nettet for å ta en kikk på tabellen for East Midlands Counties League, og den fortalte at South Normanton Athletic nå var den eneste klubb med fortsatt mulighet til å innhente West Bridgford. Sistnevnte hadde ni poeng ned til toer Birstall United med kun to runder igjen. South Normanton Athletic lå før kveldens kamp på tredjeplass elleve poeng bak West Bridgford, men hadde også tre kamper til gode. Kveldens gjester var Holbrook Sports som befant seg på en 19. plass av de 22 klubbene i denne ligaen, så majoriteten av de fremmøtte forventet nok en hjemmeseier på Lees Lane denne aftenen. Om det ikke var noe program denne kvelden, fikk jeg i hvert fall tak i en pin til min samling ved å stikke snuta innom klubbsjappa for å snoke.

Lees Lane var klubbens – eller forgjengerens, om man velger å se det slik – hjemmebane allerede siden starten i 1926, og har fortsatt en solid dose karakter. Innenfor inngangspartiet ved det ene hjørnet har man klubbhuset med sin bar rett ved siden av på venstre hånd. Lenger nedover denne kortsiden har man klubbsjappa bygget inn i enden av anleggets største tribune. Dette er en sittetribune, og er altså plassert bak mål på denne kortsiden. Ikke nok med det, for i svingen herfra over mot bortre langside står ytterligere en tribune. Også dette er en sittetribune, men av en noe mindre størrelse. Nedover langs den nevnte langsiden er det hard standing, men med et større parti der et overbygg gir tak over hodet. På bortre kortside og den andre langsiden er det igjen hard standing, men her totalt under åpen himmel.

Lees Lane er altså nokså spesiell ved at mesteparten av tribunefasilitetene befinner seg på en av kortsidene, og den er også litt spesiell i den forstand at muren rundt banen antyder en oval som gjør det naturlig å spørre seg om det tidligere har vært arrangert speedway, hundeveddeløp eller lignende her. Samtidig spørs det om det hadde vært plass til noe slikt, selv om det selvsagt kan ha endret seg noe. Det var vel en av våre samtalepartnere som nevnte noe om dette, men jeg er ikke kar om å huske hvorvidt han mente det kun var anleggets design eller om det hadde vært en liten sykkelbane der. Jeg nevnte for øvrig at Lees Lane var skyld i en degradering i 1997, men jeg skylder da også å gjøre oppmerksom på at midlene som den gang var satt av til flomlys måtte brukes for å utbedre skader etter en brann som i 1996/97-sesongen totalskadet garderobebygget og holdt på å ta knekken på klubben. Til tross for dette og det harde arbeidet de la ned, viste ligaen altså ingen nåde den gang, men de ble jo ordnet opp i sesongen etter.

Nå var det på tide å rette oppmerksomheten mot gressmatta, men første omgang var på ingen måte noen festforestilling for den kresne tilskuer. Den besto mest av spill midt på banen, med lite av interesse som skjedde foran de to målene. Et par halvsjanser var det, men forsvarene virket å ha nokså god kontroll på det som kom, samtidig som det åpenbart manglet noe offensivt for begge lag. Hjemmelaget burde kanskje tatt ledelsen like før pause, men avslutningen var nokså svak og gikk utenfor gjestenes mål slik at det fortsatt var målløst da spillerne gikk i garderoben. Det offisielle tilskuertallet ble for øvrig etter hvert oppgitt å være 75, og det var nok ørlite høyere enn de 53 vi hadde talt oss frem til. Jeg mistenker at man kjører en variant man kjenner godt fra lavere divisjoner i Norge, der man gjerne opererer med anslag og gjetninger, og det at man veldig ofte har runde tall styrket også denne mistanken.

Det svirret nå rykter om at Nottingham-klubben West Bridgford ikke ville få godkjent sin bane for opprykk, og uten at jeg automatisk svelget dette rått, lurte jeg på om South Normanton Athletic ville ta opprykk om så var tilfelle. Et par karer vi pratet med mente at svaret var JA, men så gjenstår det jo selvsagt å se om disse ryktene har rot i virkeligheten. Vi fikk også høre litt mer om det som skjedde da man som nevnt følte seg nødt til å legge ned driften, og dette med et aldrende styre og bekymringer om hvem som skal ta over stafettpinnen, er jo også nå jeg tenkt over flere ganger når jeg har besøkt klubber der snittalderen på de involverte har vært meget høy. Samtidig ser vi jo at dagens unge generasjoner som regel heller følger PL-klubber fra andre siden av landet eller valser rundt i Messi- og Ronaldo-drakter. Ikke unaturlig det selvsagt, men heldigvis er det i hvert fall noen av de som vokser det av seg, for uten at det kommer yngre krefter til, vil en klubb naturlig nok være dødsdømt.

Etter hvilen skulle det i hvert fall bli langt mer å juble for for de som ønsket seg mål og sjanser. I omgangens 13. minutt sørget Shane Newton for hjemmeledelse 1-0, men kun fire minutter senere utlignet Phil Summerfield for gjestene. Det nærmet seg et kvarter igjen av ordinær tid da vertskapet igjen tok ledelsen, og Kevin Hemagou ble kreditert 2-1-målet. Nå hadde South Normanton Athletic koblet et visst grep, men Holbrook Sports prøvde seg med en par halvskumle kontringer. I det 84. minutt følte man imidlertid at avgjørelsen falt da Samuel Chambers økte til 3-1, og SNA kunne for så vidt puttet nok et mål helt på tampen. De var nok uansett fornøyd da dommeren blåste av med hjemmeseier og 3-1 som sluttresultat.

I ettertid røper jeg vel heller ingen stor hemmelighet når jeg forteller at man aldri klarte å innhente West Bridgford, som vant tittelen og rykket opp i Midlands Football League, så ryktene om de viste seg altså å ikke stemme. Vi forlot uansett Lees Lane ikke altfor lenge etter kampslutt. For første gang på en god stund hadde jeg en morgendag foran meg der jeg faktisk kunne dra meg litt, men Neil måtte forståelig nok hjem til kone og barn, så jeg lot ham skysse meg tilbake til mitt hotell og takket for skyss før han satt kursen mot Mansfield. Jeg vurderte å unne meg en siste pint i hotellbaren, men valgte i stedet å trekke meg tilbake til hotellrommet, der jeg ble liggende å se en film på TV før jeg tok kvelden.


English ground # 413:
South Normanton Athletic v Holbrook Sports 3-1 (0-0)
East Midlands Counties League
Lees Lane, 19 April 2017
1-0 Shane Newton (58)
1-1 Phil Summerfield (62)
2-1 Kevin Hemagou (74)
3-1 Samuel Chambers (84)
Att: 75
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

 

Next game: 20.04.2017: Chadderton v FC City of Liverpool
Previous game: 18.04.2017: Ilfracombe Town v Fremington

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg