Ilfracombe Town v Fremington 18.04.2017


Tirsdag 18.04.2017: Ilfracombe Town v Fremington

 

Årets store ‘Easter Hop’ var nå ferdig, og jeg var på vei inn i en ny fase av min enorme og ambisiøse april-tur. Jeg hadde denne dagen en svært lang reise foran meg, og jeg hadde nok ikke fått like mange timer søvn som jeg helst burde hatt da jeg i 06.00-tiden sto opp sammen med min venninne Kay, som igjen hadde vært mitt vertskap for meg de to siste nettene. En drøy halvtime senere kom drosjebilen hun hadde bestilt til meg, og jeg kom meg med 06.57-toget fra Thatto Heath. Ved endestasjonen Wigan North Western hadde kunne jeg foreta et raskt togbytte og ta plass på 07.22-toget som skulle ta meg så langt som til Birmingham New Street. Etter et nytt raskt togbytte der, kunne jeg endelig ta sjansen på å blunde litt mens toget tok meg til Exeter St. Davids, der jeg skulle bytte til dagens siste tog.

 

Fra Exeter St. Davids trengte jeg nemlig opp til Barnstaple, men hadde nesten tre kvarters ventetid på toget videre dit, men dermed kunne jeg benytte anledningen til å endelig unne meg en røykepause. Siden jeg kun hadde spist et smørbrød på et av togene, fikk jeg også kjøpt meg et nytt smørbrød og litt leskedrikk før jeg steg på Barnstaple-toget med avgang 12.27. Denne jernbanelinjen har navnet Tarka Line, og på sin ferd gjennom idylliske omgivelser brukte den en time og ti minutter opp til endestasjonen Barnstaple. Jeg var fortsatt ikke fremme ved min destinasjon, og tidligere gikk det tog helt Ilfracombe, men det ble det slutt på i 1970, slik at jeg nå trengte buss på denne siste strekningen.

 

Jeg hadde ti minutter på meg til å bytte fra tog til buss, og heldigvis var bussholdeplassen rett utenfor Barnstaple jernbanestasjon, der buss nummer 21 snart kom. Etter 50-55 minutter på bussen kunne jeg i henhold til ruteplanen klokka 14.40 omsider hoppe av ved St. James’s Place Gardens i Ilfracombe – over åtte timer etter at jeg hadde tatt et foreløpig farvel med Kay den morgenen. Et steinkast fra bussholdeplassen jeg nå steg av på ligger Ocean Backpackers, der jeg hadde betalt £30 for overnatting. Jeg hadde vel for så vidt merket meg at det ikke var innsjekking før klokka 16.00, men hadde regnet meg å kunne få slengt fra meg bagasjen for å utforske den idylliske byen i mellomtiden, men i stedet ble jeg møtt av låste dører og et skilt som fortalte at resepsjonen nå var stengt til klokka 16.00.

 

Ilfracombe er en kystby og seaside resort som ligger på den nordlige kysten av grevskapet Devon, og som i dag har omtrent 11 000 innbyggere. Her var det allerede i jernalderen en festning på klippen Hillsborough Hill som ruver som et landemerke over havnen, og næringsveiene her var tidlig knyttet til maritim aktivitet som fiske og handel med Wales, som ligger på den andre siden av den Bristolkanalen som her er en stor bukt. Med ferjer som opererte i denne bukta utviklet Ilfracombe seg snart til en populær turistdestinasjon, og dette skjøt ytterligere fart med jernbanens ankomst. I 1950-årene var pågangen så stor at det ikke rett og slett ikke var nok lokal arbeidskraft til å betjene turistnæringen, og man annonserte derfor gjerne etter arbeidskraft i nord-engelske byer som eksempelvis Manchester og Liverpool.

 

I denne gullalderen var det i høysesongen tusenvis av turister som ankom med tog hver lørdag, med minst like mange som kom med ferjene. Som mange andre slike turistdestinasjoner kom nedgangen da ikke minst sydenturismen skjøt fart i 1960-årene, og nedleggelsen av jernbanen sørget for ytterligere nedgang og stor arbeidsledighet. Senere har man igjen sett en viss oppsving med etableringen av diverse lettere industri, samtidig som det åpenbart fortsatt er en viss turisme her. Jeg skulle som sagt gjerne spasert litt rundt i den koselige byen, heller enn å slå i hjel tiden med en pint og et måltid på Wetherspoons-puben The Admiral Collingwood, men følte ikke for å slepe på bagasje for tre og en halv uke, og irriterte meg nå litt over at jeg ikke hadde brukt noe mer penger på et skikkelig hotell.

 

På slaget fire sto jeg igjen og ringte på ringeklokka til Ocean Backpackers, og etter noen minutter var det endelig aktivitet der inne, slik at jeg snart fikk sjekket inn. Jeg slang fra meg bagasjen på rommet og gikk straks av gårde for å se meg rundt. Spektakulære Tunnels Beeches skulle jeg gjerne tatt en kikk på, men der var det visst dessverre i ferd med å stenge, og det samme var vel tilfelle ved Ilfracombe Museum like ved, så jeg gikk i stedet ned for å utforske det koselige havneområdet. Der i den indre havnen lå båtene på sandgrunnen som et bevis på at tidevannsforskjellen her skal være den nest største i verden. På vei ut til tuppen og den kjente Verity-statuen, kunne jeg latt meg friste av tilbud om båtutflukter til Lundy Island, men med en fotballkamp på programmet hadde jeg ikke tid til slikt.

 

Etter litt vandring rundt i sentrumsgatene, oppsøkte jeg etter hvert puben George & Dragon, men ankom samtidig som en horde av utenlandske turister, og sjekket derfor i stedet ut The Boathouse, der jeg ble fristet innenfor av en plakat som på utsiden vitnet om et godt utvalg av cider. Dermed fikk jeg lesket strupen mens jeg rablet ned en hilsen på et par postkort jeg hadde kjøpt, og etter jeg også fikk postet disse var det etter hvert på tide å ta seg til kveldens kamparena Marlborough Park. Ilfracombe omgis av klipper og er usedvanlig bakkete, og Marlborough Park ligger nesten helt på toppen av bakkene på vei ut av byen. Bartenderen ved The Boathouse hadde derfor anbefalt meg å ta en taxi dit opp, i stedet for å traske over halvannen kilometer i konstant og bratt oppoverbakke. Også drosjekusken mente at det det var et godt valg, og etter hvert som bilen hans klatret oppover i åsen over Ilfracombe, var jeg snart glad for at jeg hadde fulgt rådet.

 

Med en drøy halvtime til avspark klokka 18.30 ble jeg sluppet av utenfor klubbhuset ved Marlborough Park, og dette var en visitt jeg virkelig hadde sett frem til. Jeg hadde rett og slett forventninger til at dette skulle bli et av turens store høydepunkter, og jeg har jo en stund ønsket meg til Marlborough Park. Et snaut år tidligere hadde jeg da også valgt meg ut Ilfracombe som vertskap for turens første kamp da jeg foretok min siste tur i 2015/16-sesongen. Etter at alt var booket ble den gang kampen flyttet på nokså kort varsel, og jeg ble sittende igjen med en hotellreservasjon i Ilfracombe som jeg omsider valgte å ikke benytte meg av da jeg i stedet valgte å besøke Treharris Athletic Western og deres fantastiske hjemmebane – i seg selv ikke noe dårlig erstatning, og spesielt siden den walisiske klubben nå dessverre har forlatt sin herlige Athletic Ground. Uansett; nå skulle jeg endelig se kamp ved Marlborough Park.

 

Ilfracombe Town ble i 1902 stiftet under navnet Ilfracombe FC, og var to år senere med å stifte North Devon League. I 1920 tok de dagens navn ved å legge til Town-suffikset, før de ytterligere to år senere tok plass i East Devon League. Etter andre verdenskrig var The Bluebirds med å stifte Western League Division Three, da denne ligaen i 1949 utvidet med en tredjedivisjon. 1952/53-sesongen står fortsatt som deres beste i FA Cupen, og det var kun knepent 0-1 tap borte mot Llanelli i fjerde kvalifiseringsrunde som hindret klubben i å ta seg til første ordinære runde. Våren 1953 hadde også klubben spilt seg opp i Western League sin toppdivisjon, men der ble det foreløpig med to sesonger før de rykket ned igjen, og fire år senere forlot de i 1959 Western League og returnerte til North Devon League.

 

Etter et kvart århundre i North Devon League var de i 1984 igjen tilbake i Western League, der de tok plass i det som nå het Division One. Opprykk til toppdivisjonen fulgte i 2007, og 2010 kapret de tredjeplassen og registrerte sin beste ligainnsats noen sinne. Dette ble kopiert påfølgende sesong, og på dette tidspunktet var det nok en rekke Southern League-klubber som etter å ha erfart bortekampene til Truro City fryktet nye lange borteturer til den utposten Ilfracombe tross alt er, for på denne tiden virket det som om Ilfracombe Town var ambisiøse og interessert i å ta steget opp på step 4. I 2011 vant man dessuten Western Leagues ligacup, men etter et par litt tyngre sesonger, valgte klubben i 2014 å takke for seg og forlate Western League Premier Division for igjen å returnere til North Devon League, der de overtok plassen til sitt reservelag.

 

Man kan kanskje si at ringen var sluttet med at man igjen returnerte til ligaen der man i sin tid startet, men etter to strake sjetteplasser siden den frivillige degraderingen, hadde jeg hørt rykter om at man etter denne sesongen håpet å kunne ta et steg opp igjen i fotball-pyramiden. North Devon League har sin toppdivisjon på step 8 (eller nivå 12 totalt, om man ikke helt forstår denne ‘sjargongen’), og er en feederliga for South West Peninsula League. Da jeg gikk opp til banen ved hjelp av en trappegang ved siden av klubbhuset, virket det ikke som om det ble avkrevd noen inngangspenger, og det ble da også snart bekreftet av en klubbrepresentant som også innrømmet at de ofte ikke har trykket kampprogram de siste sesongene.

 

Om Ilfracombe by er idyllisk og pittoresk, må det samme kunne sies om Marlborough Park, som jeg begeistret nå kunne skue utover. Selv den obligatoriske turen innom klubbhusets bar måtte nå vente mens jeg tok en aldri så liten kikk og knipset noen bilder. Det var i 1923 at klubben sikret seg tomten, og etter å de fikk lagt gressmatte og den slags, har Ilfracombe Town spilt sine hjemmekamper her på Marlborough Park siden starten av 1924/25-sesongen. Det er åpenbart anlagt inn i «fjellsiden», og det har nok vært medvirkende til at gressmatta hadde en voldsom helling før den ble (i hvert fall nesten) jevnet ut. Et par steder henger det fortsatt skilt som vitner om perioden i Western League, og dette må være en kamparena som skiller seg kraftig ut i deres nåværende liga som jeg mistenker stort sett består av nokså spartanske anlegg.

 

Jeg kom opp ved siden av klubbhuset ved midten av den ene langsiden, der noen av tribunefasilitetene er å finne. Ved toppen av denne trappen kommer man nemlig opp mellom klubbhuset og en liten sittetribune som har støttepillarer i forkant og byr på anslagsvis rundt 50 blå plastseter til å hvile stussen på. Klubbhuset har ellers et ørlite overbygg som gir delvis tak over hodet til et lite parti der, men for øvrig er det hard standing under åpen himmel som gjelder her. Det er også tilfelle på bortre kortside, der jeg imidlertid i løpet av kampen kunne gå opp på en liten gressvoll bak en noe sliten redskapsbod i bølgeblikk for å god oversikt for å ta noen bilder. Borte langside byr på mer hard standing, men her har man også de to laglederbenkene.

 

Den virkelige perlen er kortsiden ut mot Marlborough Road, der man bak mål har en noe større tribune. Dette er hovedsakelig en sittetribune, men har ut mot begge endende en liten seksjon for eventuelle stående tilskuere under taket. Som bakteppe har man steinmuren ut mot Marlborough Road, og ikke minst et flott lite kapell på kirkegården på andre siden av veien. Som noen ganske riktig kommenterte da jeg postet bilder herfra; dette må utvilsomt være en av de mest pittoreske kortsider den engelske fotballen har å by på. Bortsett fra tribunen er det ellers mer hard standing, naturligvis. I hjørnet mot den bortre langsiden er det for øvrig et gammelt inngangsparti, men trappa som i den bratte skråningen førte dit opp ville nok gitt sikkerhets-hysterikerne fullstendig anfall, og den var åpenbart heller ikke i bruk lenger.

 

I kveld skulle Ilfracombe Town ta imot Fremington, og i mangel på et kampprogram sjekket jeg igjen tabellen for North Devon League Premier Division, som bekreftet det jeg mente å vite. Ilfracombe Town tronet på toppen av tabellen med imponerende 19-1-1 (og en målforskjell på vanvittige +109) på sine 21 ligakamper så langt, ut så vel ut til å gå mot ligatittelen. Kun to poeng bak lurte imidlertid Braunton som dog hadde en kamp mer spilt, så de hadde likevel ikke råd til å surre for mye i sesongavslutningen. Jeg forventet derfor en hjemmeseier når de denne kvelden altså skulle være vertskap for Fremington, som på sin side befant seg på en 10. plass av divisjonens 15 lag.

 

Inne i klubbhusets bar fikk jeg bestilt meg et glass med noe godt, og selv om jeg selvsagt også hadde stortrivdes på årets ‘Easter Hop’, var det samtidig litt godt å være tilbake i mer normal gjenge slik at man kommer litt tettere på klubben man besøker og klubbrepresentantene har litt bedre tid til å slå av en prat. Jeg var nemlig svært interessert i å høre mer om klubben fra de selv, og kom i prat med noen karer som kunne bekrefte at de etter tre sesonger tilbake i North Devon League føler seg rustet og lystne på å igjen prøve seg på et høyere nivå. Jeg fikk høre hvordan spillergruppen består av lokale gutter som også ser frem mot dette. Når spillerne etter hvert begynte å gjøre seg klare for å innta banen, var det bare å få seg påfyll i glasset og komme seg ut.

 

Det ble en ørliten forsinkelse da dommeren hadde glemt fløyta si i garderoben, men da han hadde løpt ned og hentet den, kunne han blåse i gang kampen. Vertene tok ikke overraskende et visst grep fra start, og i det femte minutt ble et hjørnespark omsatt i scoring da Joe Seldon headet i mål på bakerste stolpe. Etter dette fulgte en periode der jeg ikke lot meg imponere nevneverdig av det som skjedde, og hjemmelaget kom mer med. I det 19. minutt utlignet de etter at et innkast ble headet videre til Ryan Sanders, og han fikk stå helt alene og skyte i mål til 1-1. Altfor enkelt fra hjemmelagets ståsted, og en kar som sto ved siden av meg hevdet at vertskapet så langt leverte sin svakeste kamp på en god stund.

 

Fire minutter senere var de i hvert fall i ledelsen igjen, og det var Cassian Blackmore som fikk kronglet med seg ballen etter et innlegg, og halvveis liggende avsluttet han i mål til 2-1. Halvtimen var passert med et minutt eller så da hjemmelaget fikk en vanvittig trippel-sjanse og burde økt ledelsen. I løpet av få sekunder ble ballen blokkert tre ganger da Ilfracombe-spillerne nærmest sto i kø for å avslutte, og til slutt var det målscorer Blackmore sin avslutning som gikk via en motspiller og utenfor. Kampen hadde hevet seg noe, men ble i perioder nærmest blåst i stykker av en til tider voldsomt pirkete dommer som kanskje hadde et lite markeringsbehov. Uansett sto det fortsatt 2-1 halvveis, foran det jeg med en manuell telling hadde tallfestet til 79 tilskuere.

 

Det var egentlig litt merkelig at dommeren hadde glemt fløyta i garderoben før kamp, for han virket oppriktig glad i den, og drøyt fem minutter etter pause fikk han muligheten til å blåse for straffespark. Simon Townsend steg frem og økte hjemmelagets ledelse til 3-1, og det var ikke ufortjent, for nå hadde de hevet seg. Kun tre minutter senere var Simon Townsend på farten igjen, da han på flott vis headet et innlegg i mål til 4-1. Det virket for lengst avgjort, og fortsatt gjorde dommeren i perioder sitt beste for å stykke opp kampen med unødvendige avblåsninger og stopp i spillet.

 

Med et kvarter igjen var også Joe Seldon nære på å kunne feire sin andre scoring for dagen, men hans avslutning traff innsiden av stolpen før ballen spratt i sikkerhet for Fremington. Med rett i overkant av fem minutter igjen av ordinær tid fikk han imidlertid det andre målet sitt da han fastsatte sluttresultatet til 6-1. Keeperspillet var alt annet enn imponerende da han sendte et frispark rett i mål, for målmannen forsøkte ikke engang å slenge seg, men prøvde i stedet å sparke ballen…som han bommet på og derfor måtte hente ut av nettet for femte gang. Det var til slutt en overbevisende seier til hjemmelaget, til tross for at de åpenbart har enda mer å gå på, men de var nok uansett fornøyd med tre nye poeng og et nytt steg mot ligatittelen.

 

Jeg hadde tilbragt den siste delen av kampen på bortre langside, der jeg småpratet litt med en tidligere(?) klubbrepresentant som igjen kunne bekrefte at Ilfracombe Town vil bli å finne i South West Peninsula League neste sesong. De vil bli et flott tilskudd til en liga som de siste årene ofte har måttet ty til disse hersens reservelagene i sin liga, og til og med har sluppet de opp i sin øverste divisjon. Derfor er det gledelig å se når de i stedet får hentet opp klubber som Ilfracombe Town. Nå spaserte vi sammen over banen for å innta klubbhusets bar, der han spanderte neste runde, og snart kom også spillerne inn for å få seg en matbit og noe flytende fra baren, slik at jeg fikk de til å hjelpe meg med å identifisere dagens målscorere.

 

Jeg fikk beskjed om å forsyne meg av maten som hadde blitt satt frem, og det var en ordre jeg ikke kunne annet enn å adlyde. Jeg ble værende en stund, og var til slutt en av de siste til stede da jeg takket for meg og ønsket lykke til. En av klubbrepresentantene skulle samme vei, og slo følge med meg der vi spaserte ned bakkene mot sentrum. Der våre veier skiltes ønsket jeg igjen lykke til og gikk for å ta kvelden etter en lang dag. En ny lang reise ventet dagen etter, men Ilfracombe, Ilfracombe Town og Marlborough Park var denne dagen så absolutt verdt det, og blir ganske riktig stående som en av turens virkelige høydepunkter.


English ground # 412:
Ilfracombe Town v Fremington 5-1 (2-1)
North Devon League Premier Division
Marlborough Park, 18 April 2017
1-0 Joe Seldon (5)
1-1 Ryan Sanders (19)
2-1 Cassian Blackmore (23)
3-1 Simon Townsend (pen, 52)
4-1 Simon Townsend (55)
5-1 Cassian Blackmore (85)
Att: 79 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 19.04.2017: South Normanton Athletic v Holbrook Sports
Previous game: 18.04.2017: Maine Road v Abbey Hey

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg