Maine Road v Abbey Hey 17.04.2017


Mandag 17.04.2017: Maine Road v Abbey Hey

 

Da jeg forlot Traffords hjemmebane Shawe View hadde jeg allerede fått med meg to kamper denne dagen, og jeg var ikke helt ferdig riktig ennå. Jeg slapp i hvert fall å måtte bestille taxi fra Shawe View til dagens tredje og siste kamp, for jeg hadde blitt tilbudt skyss av en annen groundhopper som også hadde valgt å i stedet se Trafford v Colwyn Bay enn å følge det offisielle programmet da det flyttet seg fra Atherton Collieries til West Didsbury & Chorlton. Nå skulle vi imidlertid få et siste gjensyn med arrangementet som skulle avsluttes med kamp hos Maine Road – den siste av 13 kamper i årets store ‘Easter Hop’.

 

Karen som tilbød meg skyss er en ‘skadedyrutrydder’ fra Maidenhead, og han er både Maidenhead Town- og Millwall-supporter, i tillegg til å være litt av en skrue. I firmabilen til «Pest UK» forlot vi Flixton med kurs mot Chorlton, og jeg måtte jo bare spørre hva som var det ekleste oppdraget han hadde støtt på. Jeg fikk et merkelig blikk før han fulgte opp med å si at det selvsagt kommer an på øyet som ser, men at han ikke lar seg plage av slik. Han kunne fortelle at han gjerne tar livet av mus og rotter med bare hendene, men at det eneste han er redd for er hunder, for de er han merkelig nok livredd for. Turen gikk smidig, og etter 15-20 minutter var vi fremme ved Brantingham Road og vår destinasjon.

 

Chorlton, eller Chorlton-cum-Hardy som det heter offisielt, ligger drøyt seks kilometer sørvest for Manchester sentrum. Dette var i tidligere en landsby som befant seg ved Lancashires sørlige grense mot Cheshire, men området har for lengst blitt spist opp av storbyen Manchester, og Chorlton ble i 1904 offisielt innlemmet i Manchester. I dag er da også Chorlton en bydel i storbyen, med et eget befolkningstall anslått til drøyt 14 000. Befolkningsveksten fant i sin tid sted først og fremst sted etter at boligutbygging og jernbane- og metro-forbindelser gjorde at man trakk til seg mennesker som gjerne arbeidet inne i Manchester men ville bo litt mer landlig. Med en drøy halvtime til kampstart klokka 17.45 parkerte vi utenfor i Brantingham Road, og jeg takket for skyss og ønsket Maidenhead Town lykke til i opprykkskampen de var involvert i.

 

Min groundhopper-kompis Luke hadde etter dagens første kamp hos Atherton Collieries valgt å heller foreta en utflukt til Blackpool(?) med sin nye flamme, men hadde betalt for hele Hop-arrangementet, så der hadde han gitt meg sin billett slik at jeg kunne bruke den her hos Maine Road. Derfor nøyde jeg med å punge ut med £1,50 for et kampprogram som var tykt og innholdsrikt. Innenfor traff jeg også på de andre groundhopperne som hadde altså hadde vært hos West Didsbury & Chorlton, og da jeg fikk høre at de siden mitt besøk i mars 2016 har blitt fast møtested for en hel gjeng med venstreradikale hipster-supportere, var jeg enda gladere for at jeg hadde valgt å heller besøke Trafford og Shawe View.

 

Om ikke et navn som Maine Road FC i seg selv varsler om en tilknytning til Manchester City, er det liten tvil om dette når man også ser klubbens logo og klubbfarger, og klubben ble da også i 1955 opprinnelig stiftet av en gruppe Manchester City-supportere under navnet City Supporters Rusholme. Etter å ha spilt sine første sesonger i Rusholme Sunday League og Manchester Amateur Sunday League, flyttet de i 1960-årene sitt hovedkvarter til det nye Maine Road Social Club, og tok da dagens navn. Etter at de på begynnelsen av 1970-årene vant både ligaen og dens ligacup, søkte de nye utfordringer og hoppet over til den «ordinære» lørdagsfotballen og tok plass i Manchester League. De de våren 1983 vant ligatittelen, var det kun den første av fire strake ligatitler i Manchester League.

 

Klubben hadde i 1980 flyttet inn på sitt nåværende anlegg, og fremgangen hadde vært såpass at Maine Road i 1987 fikk innpass i North West Counties League. Da de to år senere endte på andreplass bak Vauxhall Motors, mistet de opprykket fordi deres hjemmebane ikke oppfylte kravene, men det var fikset da de sesongen etter tok Division Two-tittelen og rykket opp i NWCLs toppdivisjon. Etter 12 sesonger på dette nivået, opplevde klubben for første gang nedrykk i 2002, men trengte kun to sesonger på å returnere. De har siden den gang holdt seg i toppdivisjonen, som i mellomtiden har endret navn fra Division One til Premier Division, med andreplassen i 2013 som bestenotering. Den gang måtte de se seg slått med ett poeng av Padiham. I denne perioden søkte Maine Road for øvrig opprykk ved et par anledninger, men det har de imidlertid ikke gjort de siste årene.

 

Etter at Manchester City flyttet fra det sørlige Manchester til Eastlands øst i byen, holder nå faktisk Maine Road til nærmere Citys historiske hjemsted enn det oljesjeik-klubben selv gjør, men så var det denne tilknytningen da. Under mitt første besøk til AFC Blackpool var Maine Road gjester, og jeg hadde den gang en lengre samtale med en av klubbrepresentantene som hevdet at de nå har lite med hverandre å gjøre bortsett fra at de innimellom kan få et draktsett eller noe slikt. For en klubb stiftet av Manchester City-supportere er det vel ikke altfor overraskende at det åpenbart fortsatt er visse forbindelser, for klubbens hovedsponsor er Manchester City Supports Club, mens den skandinaviske avdelingen av denne også var godt synlig i programmet med annonser or sponsing av spillere etc.

 

Midt i en kompleks som består av en rekke fotballbaner står klubbhuset egentlig utenfor selve hovedbanen, og for å ta meg inn dit måtte jeg først orientere meg gjennom en liten labyrint av gjerder. Oppe i baren fikk jeg betalt £2 for en boks Strongbow, men kunne snart konstatere at klubben til tross for deres hjertelige velkomst hadde visse utfordringer denne dagen, for til tross for at de skrøt av hjemmelaget curry på menyen, var de allerede utsolgt, og da jeg i stedet betalte £2 for en steak & kidney pie, var den alt annet enn varm. Etter en prat med tyskeren Jens gikk vi ned igjen til banen og slo oss en stund sammen med Shaun Smith samt Lee, Katie & Jade mens vi ventet på at kampen skulle sparkes i gang.

 

Brantingham Road har altså vært klubbens hjemmebane siden 1980, etter at de tidligere hadde levd en noe omflakkende tilværelse. Som nevnt var den også grunn til at man i 1989 ble nektet opprykk til NWCLs toppdivisjon, og man gjorde åpenbart visse oppgraderinger etter dette. Det er fortsatt et nokså enkelt anlegg som kanskje heller ikke virker blant de mest spennende fra utsiden, men det er slett ikke verst, og de har i hvert fall ikke falt for fristelsen til å benytte seg av moderne prefabrikerte tribuner. På den ene langsiden har man begge laglederbenkene samt en ståtribune lenger nede på den ene banehalvdelen, der man har tak over hodet og noen betongtrinn å stå på. På den andre langsiden er det en tilsvarende med større tribune som byr på blanding av sitte- og ståtribune, mens det på kortsidene går i såkalt hard standing.

 

Etter at jeg som nevnt tidligere på dagen hadde sett Atherton Collieries ta et steg nærmere ligatittelen og opprykk, ventet nå en kamp mellom to lag med langt mindre å spille for. Det var duket for lokal derby mot Abbey Hey, og både Maine Road og dagens gjester befant seg på nedre halvdel av NWCL Premier-tabellen. Det skilte fire poeng mellom de to i Abbey Heys fordel, og de hadde også spilt en kamp mindre enn sitt vertskap for ettermiddagen. Begge de to hadde for øvrig solid avstand ned til nedrykkssonen, så det var overhodet intet tema for to klubber som denne sesongen har vært middelhavsfarere. Vertene hadde for øvrig en rekke skadeforfall, så den snertne unge frøkna Lucy Weir hadde nok igjen vært travel, der hun var physio for både Maine Road og Ashton Town, i tillegg til at hun også hadde vært på dagens første kamp i kraft av å være Atherton Collieries-fan.

 

Abbey Hey startet best, og deres Ashford Blake hadde to ganger testet hjemmekeeper Ryan Livesey før vertene kom bedre med. De hadde tatt litt kontroll på midtbanen da de 259 tilskuerne i det 18. minutt fikk se det første målet. Joel Senior vant ballen og leverte flott forarbeid før han fant Martin Owen, som igjen spilte videre til Matthew Morgan. Sistnevnte nådde ballen rett før den utrusende bortekeeper Thomas French, trillet ballen forbi ham og sørget for ledelse 1-0. Abbey Hey reiste seg igjen og jaget utligning, men deres keeper French måtte varte opp med en god redning da Connor Hughes avslutter en Maine Road-kontring med. Abbey Hey burde utlignet da en uidentifisert spiller fyrte løs, men keeper Livesey fikk slått ballen ut via stolpen.

 

Dermed kunne hjemmelaget gå i garderoben med en knapp 1-0-ledelse da dommeren blåste for halv tid, og jeg benyttet pausen til å samtale litt med andre kjente og ukjente blant de fremmøtte. En av de tidligere ukjente var en hjemmesupporter som tydeligvis kjente en av mine samtalepartnere, og som stoppet opp der noen minutter. Dermed benyttet jeg anledningen til å spørre om hvorfor man for noen år tilbake søkte opprykk for deretter å slutte å søke, og ikke overraskende mente han det var en blanding av at klubben ikke minst var usikre på om de var i en posisjon til å ta steget opp, samtidig som det ble stadig tøffere å kjempe i toppen av denne ligaen. Han så imidlertid ikke bort fra at de igjen kan la seg friste til å søke på et senere tidspunkt.

 

Etter sidebytte var Abbey Hey igjen frempå tidlig i omgangen, og denne gang var det Nick Collins som sørget for at hjemmekeeperen holdt seg varm i trøya. Likevel var det hjemmelaget som fem minutter ut i omgangen doblet sin ledelsen da Matthew Morgan omsatte en pasning fra Connor Hughes i scoring og ledelse 2-0. Maine Road virket nå å ha kontroll, men da vi passerte en times spill var det tydelig at de var i ferd med å slippe gjestene inn i kampen. Tjue minutters tid ut i omgangen fant et innlegg Matthew Cook, og han reduserte til 2-1 og ga bortelaget fornyet håp. I den omvendte kampen tidligere i sesongen hadde Maine Road kastet bort en tomålsledelse og endt opp med å tape, og hjemmefolket begynte nok nå å frykte at så skulle skje igjen.

 

Abbey Hey presset da også for en utligning nå, og både Blake og Jonathon Hardy hadde avslutninger som gikk like over. Med snaut tolv minutter igjen kom utligningen da Road mistet ballen, og Ashford Blake fikk endelig uttelling da han fra like utenfor 16-meteren sendte i vei et skudd som snek seg i mål bak Road-keeper Livesey. Nå var hjemmefansen mest opptatt av at de ikke skulle ende opp med å tape, og det ønsket fikk de i hvert fall oppfylt selv om deres tidligere spiller Nicholas Alexander skjøt like utenfor for gjestene noen minutter på overtid. Kort tid etter var det slutt, og poengdelingen var et faktum.

 

Dette markerte også slutten på årets store ‘Easter Hop’, og det var mange kjente å ta avskjed med før jeg gikk for å finne korrekt holdeplass for bussen som skulle ta meg til Manchester Oxford Road. Fra togstasjonen der gikk ferden videre til Wigan North Western og et nytt togbytte for siste etappe til Thatto Heath, der jeg igjen altså skulle overnatte hos min venninne Kay. Jeg ankom togstasjonen der litt før klokka halv ti, og kunne spasere til hennes bopel for å tilbringe et par timer med henne før litt søvn måtte til. Jeg hadde nemlig en tidlig start og en voldsom reisevei dagen etter, da forventningene var skyhøye til det jeg hadde sett for meg som en av turens mulige høydepunkter.


English ground # 411:
Maine Road v Abbey Hey 2-2 (1-0)
North West Counties League Premier Division
Brantingham Road, 17 April 2017
1-0 Matthew Morgan (18)
2-0 Matthew Morgan (51)
2-1 Mattthew Cook (65)
2-2 Ashford Blake (79)
Att: 259
Admission: With Luke’s Hop ticket (otherwise £5)
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 18.08.2017: Ilfracombe Town v Fremington
Previous game: 17.04.2017: Trafford v Colwyn Bay

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg