Mandag 17.04.2017: Trafford v Colwyn Bay
Jeg hadde allerede fått med meg en revisit til Atherton Collieries denne mandagen; andre påskedag, og siden det var full runde klokka 15.00, fulgte jeg ikke det offisielle ‘Easter Hop’-programmet ved å dra videre til en revisit hos West Didsbury & Chorlton, slik mange av de andre groundhopperne gjorde. I stedet hadde jeg tenkt å benytte anledningen til å se en kamp i Northern Premier League Division One North – på nivået over – og besøke Trafford og deres hjemmebane Shawe View. Dette var en av kun fire baner jeg manglet i NPL 1 North, og ironisk nok var dagens motstander Colwyn Bay en av de andre tre jeg fortsatt hadde til gode å besøke. Jeg rakk imidlertid å tilbringe litt tid med Atherton Colls-folket i deres bar før jeg takket for meg og forlot Alder Street.
Jeg hadde blinket med ut 13.44-toget, og spaserte ned til Atherton stasjon, der jeg tok plass på dette toget. Etter rundt 35 minutter kunne jeg stige av og foreta et raskt togbytte ved Manchester Oxford Road, og 14.16-toget herfra brukte nøyaktig ti minutter til Chassen Road, som er noen få minutters gange fra Traffords hjemmebane Shawe View. Der ankom jeg altså med en snau halvtime til avspark, og fikk raskt betalt de £8 som ble avkrevd i inngangspenger, samt £2 for et eksemplar av dagens kampprogram. Det viste seg for øvrig å være et godt program, men de hadde nok surret litt med noe av innholdet, der flere sider med informasjon om bortelaget ikke tok for seg Colwyn Bay, men snarere Kendal Town som hadde vært gjester i deres siste hjemmekamp.
Jeg befant meg i Flixton, som er en landsby som hører til grevskapet Greater Manchester. Flixton har i dag drøyt 10 000 innbyggere, og ligger en snau mil sørvest for sentrale Manchester. Den industrielle revolusjon sørget for at det ble etablert noe tekstilindustri her, men ikke på langt nær i samme grad som visse andre nærliggende områder. Til tross for en befolkningsvekst på første halvdel av 1800-tallet var også den beskjeden sammenlignet med den eksplosjonsartede befolkningsveksten som flere av nabogrendene så. Flixton forble nokså landlig og avsides inntil jernbanelinja mellom Manchester og Liverpool begynte å betjene byen, og etter hvert har den blitt en slags drabantby og «pendlerby» for Manchester.
Trafford FC ble så sent som i 1990, stiftet under navnet North Trafford, og deres søknad om medlemskap i Mid-Cheshire League ble da opprinnelig avslått. Etter at en annen klubb trakk seg på kort varsel før sesongstart, fikk de imidlertid likevel innpass, og de debuterte med andreplass i Division Two og opprykk. Dette ble påfølgende sesong fulgt opp med en fjerdeplass, og det var nok til at de fikk ta plass i North West Counties League. I sin andre sesong i denne ligaen, tok de våren 1994 andreplassen bak Haslingden i det som da fortsatt hadde det logiske navnet Division Two, og rykket derfor opp i toppdivisjonen, samtidig som de etter denne sesongen endret navn til dagens Trafford FC.
De var umiddelbart å finne i toppen også der, og etter tredje- og fjerdeplass, kunne de i sin tredje sesong på nivået feire ligatittel våren 1997. Det betød også opprykk til step 4 og Northern Premier League. Etter å ha endt sist i 2003 måtte de ta turen ned igjen i NWCL, men returnerte etter at de i 2008 vant NWCL-tittelen foran et Salford City som på den tiden fortsatt hadde klubbsjela og integriteten i behold. Da de våren 2013 endte på fjerdeplass i NPL 1 North, betød det deltakelse i playoff, og til tross for at de måtte spille både semifinale og finale på bortebane, sikret de seg opprykket etter å først ha slått New Mills og deretter triumfert på straffesparkkonkurranse etter at finalen mot Cammell Laird endte målløs. Dermed var klubben klar for opprykk til NPL Premier Division.
Deres beste ligaplassering stammer fra 2013/14-sesongen da de debuterte på nivået med en 10. plass i NPL Premier. Men så var det denne vanskelige andresesongen det ofte snakkes om da… Den endte nemlig med nest sisteplass og retur til NPL 1 North, der de denne sesongen kjempet febrilsk om å kapre en av de siste playoff-plassene. Det klarte de ikke forrige sesong da de endte på 8. plass, og selv om de igjen befant seg i sjiktet rett bak playoff-plassene, hadde de denne gang langt bedre heng på disse i en divisjon som denne sesongen har vært langt tettere bak de to topplagene Farsley Celtic og Lancaster City som utkjempet en durabelig duell om det automatiske opprykket. Men mer om det snart..
Shawe View er langt eldre enn klubben, og det var Manchester City som i 1946 slo kloa i tomten de brukte som treningsbane. Den fungerte i årevis også som hjemmebane for deres ungdomslag, og den beskjedne belysningen besto den gang av halogenlamper festet på telegrafstolper. Etter at Manchester City senere flyttet til et mer moderne treningsanlegg, ble Shawe View benyttet av Altrincham-reservene, i tillegg til at det fungerte som rugby-bane. Deretter ble anlegget overtatt av den lokale klubben Urmston Town, som på midten av 1980-årene spilte et par sesonger i NWCL, men Shawe View hadde en stund ligget brakk da klubben som da het North Trafford flyttet inn og tok den i bruk.
Klubben har åpenbart gjort en fantastisk jobb med å ruste opp anlegget, for etter å først ha reist nye gjerder og anlagt såkalt hard standing, ble det også reist både en ny hovedtribune og ytterligere to tribuner/overbygg. Jeg hadde kommet inn hovedinngangen i det ene hjørnet, og det er midt på den nærmeste langsiden der at man finner hovedtribunen som er en sittetribune med seter som skal stamme fra Huddersfield Towns gamle Leeds Road. På denne langsiden finner man også laglederbenkene og klubbhuset, mens man på motsatt langside også har en tribune midt på. Denne strekker seg litt lenger enn hovedtribunen, og byr på to rader med seter, med mulighet for å stå bak disse. På kortsiden nede ved inngangspartiet er det kun hard standing under åpen himmel, mens man bak det bortre målet har et overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå på en seksjon med et par betongtrinn.
Shawe View er så absolutt et trivelig sted å se fotball, og du verden for en voldsom mengde med unger som hadde møtt frem. Noen av de var åpenbart maskoter eller ballgutter, men det var likevel et vanvittig antall barn der, og etter å ha køet en stund blant unge karer som hadde problemer med å bestemme seg for hva de ville ha, fikk jeg omsider betalt £2,30 for en Chicken Balti pie med mushy peas og brun saus. Etter at herremåltidet var inntatt fikk jeg også sikret meg både en pin til min samling og en boks Strongbow som jeg tok med meg på en rask rekognoseringsrunde rundt banen. På runden traff jeg på en annen groundhopper som hadde valgt å ta en pause fra det offisielle programmet – en Maidenhead Town- og Millwall-fan fra Maidenhead, som i likhet med meg hadde tenkt seg videre til Maine Road etter kamp, og derfor tilbød meg skyss som jeg gladelig takket ja til slik at jeg likevel slapp å bestille taxi.
Som nevnt sto tittelkampen mellom Farsley Celtic og Lancaster City, og de to hadde god klaring ned til de øvrige. Dermed var det ytterligere tre playoff-plasser å kjempe om, og i så måte var det Ossett Town som ledet an på tredjeplass, der de sammen med Glossop North End hadde 69 poeng. Med to serierunder igjen var det Colne som med 68 poeng la beslag på femteplassen og dermed siste playoff-plass. Deretter fulgte Scarborough Athletic og Clitheroe med 67 poeng, før Trafford var å finne på åttendeplass med 66 poeng, og ble pustet i nakken av Brighouse Town med sine 65 poeng. Det er vel unødvendig å si at det var jevnt og at det ville bli et voldsomt kjør om playoff-plassene.
Selv om Trafford kun hadde tre poeng opp (og faktisk en bedre målforskjell) til Colne, var det selvsagt ikke ideelt med flere lag mellom seg og femteplassen, og siden jeg så vidt var inne på deres forrige kamp mot Kendal Town, så kunne den vise seg å bli avgjørende, for der rotet de bort en 2-0-ledelse og måtte nøye seg med ett poeng etter at Kendal hadde scoret to mål de siste fire minuttene. Nå nyttet det ikke å tenke på at man kunne hatt et bedre utgangspunkt med full pott i den kampen, men i stedet nullstille og sørge for å ta alle poengene mot dagens walisiske gjester. Colwyn Bay var på sin side å finne på en 13. plass, og hadde vel således i utgangspunktet lite annet enn æren å spille for.
Kampen mot Kendal ni dager tidligere var nå faktisk Traffords siste kamp, for de hadde hatt spillefri påskelørdagen, da andre resultater gikk mot klubben slik at Trafford hadde gått fra en fjerdeplass til en åttendeplass. De virket nå noe nervøse fra start, men nervene roet seg nok litt da de i det tolvte minutt fikk tildelt straffespark etter at Sam Barnes hadde handset i feltet. Aaron Burns tok ansvar for hjemmelaget og sendte Trafford i føringen 1-0 ved å finne nettmaskene bak Bay-keeper Karl Wills. Jubelen fra deler av de 325 tilskuerne klarte bare nesten å overdøve skrik og skrål fra hordene av unger som virket langt mindre interessert i selve kampen enn å støyende jage hverandre rundt på anlegget. Waliserne hadde åpenbart uansett ikke til hensikt å dra tomhendt hjem, og de skulle snart slå tilbake.
Det nærmet seg halvtimen spilt da Barnes gjorde opp for seg for handsen ved å være sistemann på et frispark som ble slått inn i feltet. Ballen endte i mål bak Trafford-keeper Terry Smith, og det sto 1-1. Colwyn Bay hadde fått blod på tann, og Louis Corrigan sendte i vei et skudd som keeper Smith med nød og neppe fikk slått i tverrliggeren. Det var en god og spennende kamp vi var vitne til, og bortsett fra de nevnte ungene virket det som om så godt som samtlige lot seg underholde av det som ble levert. Ved sidebytte var det fortsatt uavgjort 1-1, og jeg benyttet anledningen til å hente nye forfriskninger fra klubbhusets bar, der det for anledningen var nokså travelt.
Etter pause fikk var det fortsatt nerve og spenning, og Colwyn Bay hadde tidlig en god sjanse da Danny Bartle skjøt like utenfor. Deretter var det Louis Corrigans tur til å igjen tvinge frem en god redning fra hjemmekeeperen. Ved rundt halvspilt omgang tok kampen en dramatisk vending i løpet av kort tid. Astley Mullholland driblet seg inn i Trafford-feltet, og uten at jeg kunne se noen forseelse, pekte den tross alt langt bedre plasserte dommeren på straffemerket. Danny Andrews steg frem, men Trafford-keeper Terry Smith kastet seg riktig vei og fikk slått straffesparket utenfor. Fra den påfølgende corneren kontret hjemmelaget, og Lee Neville spilte gjennom Jack Dorney, som fra fem-seks meter kunne trille ballen forbi Bay-keeper Wills og gi hjemmelaget Trafford ledelsen med 2-1.
Slik de andre resultatene utviklet seg, var det avgjørende for Trafford å holde på denne ledelsen. Det klarte de foreløpig, selv om de ved et par anledninger levde litt farlig der kampen bølget frem og tilbake med et par muligheter begge veier. Da dommeren etter noen tilleggsminutter omsider blåste av, var det med hjemmeseier 2-1 som sluttresultat, og Trafford-folket kunne juble over tre viktige poeng. Nå hadde de tatt seg opp på en sjetteplass, ett poeng bak den siste playoff-plassen, og det siste skulle avgjøres i siste serierunde da Trafford for sin del skulle gjeste playoff-rival Ossett Town i en vanskelig bortekamp.
I ettertid er det jo ingen hemmelighet at Trafford endte på en sjetteplass, to poeng bak Colne på den siste playoff-plassen, og dermed må belage seg på en ny sesong i NPL 1 North. Klubben og deres Shawe View hadde uansett vært et trivelig bekjentskap til tross for alt ungeskriket (kanskje begynner jeg å bli en gammel grinebiter), og jeg var fornøyd med mitt valg av kampprogram denne dagen da jeg gikk til inngangen for å møte groundhopperen som skulle gi meg skyss til Maine Road og deres hjemmebane Brantingham Road, der vi skulle se dagens tredje og siste kamp. Der skulle også årets store ‘Easter Hop’ avsluttes, så turen var snart i ferd med å gå inn i en ny fase.
English ground # 410:
Trafford v Colwyn Bay 2-1 (1-1)
Northern Premier League Division One North
Shawe View, 17 April 2017
1-0 Aaron Burns (pen, 12)
1-1 Sam Barnes (29)
2-1 Jack Dorney (68)
Att: 325
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50
Next game: 17.04.2017: Maine Road v Abbey Hey
Previous game: 17.04.2017: Atherton Collieries v AFC Darwen
