Team Northumbria v Stockton Town 09.01.2017

Mandag 09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town

 

Etter fire dager med Doncaster som base var det etter en hotellfrokost på tide å sjekke ut fra Premier Inn-hotellet på Fishergate og forlate byen for å igjen sette kursen nordover. En rundt halvannen times lang togtur opp til Newcastle ble etterfulgt av en kort tur med metroen. Jeg betalte £4 for en dagsbillett for sone A og B, og tok meg til Byker metro-stasjon for å spasere de få minuttene derfra til det som skulle være min base for natten. Budget Hostel ligger langs Shields Road og viste seg ikke overraskende å være like lite fasjonabelt som det høres ut. På ingen måte noe Ritz, men det hadde jeg da heller ikke forventet for £20. I tillegg til at jeg benyttet anledningen til å spare inn litt på overnattingsbudsjettet ble stedet til slutt også valgt fordi det med sin beliggenhet virket nokså praktisk med tanke på retur fra kveldens kamp. Verten var i hvert fall en trivelig kar, men noe merkelig var det at man kun fikk utlevert nøkkel til rommet og ikke til ytterdøra. Han forsikret om at det ikke var noe problem å ringe på slik at han kunne åpne selv ved en sen retur, men det virket for meg likevel ikke som noen ideell løsning om man har gjester som kommer tilbake fra natterangel senere enn det jeg hadde planlagt.

 

Det får være hans problem, og etter å ha punget ut depositum på £20 for nøkkelen, ble jeg raskt sjekket inn før jeg snart var på farten igjen. Omtrent tvers over veien ligger Wetherspoons-puben The High Main, men den viste seg å være eksepsjonelt steril selv til en Spoons-pub å være, så jeg snudde og unnet meg i stedet en pint Woodpecker ved Butchers Arms på motsatt side av veien, før jeg igjen tok metroen innover mot sentrum. Med litt tysk bratwürst fra Hadrians Tent i magen gikk jeg for å oppsøke mitt nokså faste Newcastle-vannhull Bridge Hotel, der jeg forlystet meg med Aspall i glasset og Non-League Paper som lektyre. Siden jeg hadde tatt turen hit inn, valgte jeg å benytte metroen til Longbenton-området ikke altfor langt fra der kveldens kamp skulle finne sted. Dette var da også grunnen til at jeg ved ankomst Newcastle denne dagen hadde gått til anskaffelse av en dagsbillett, og turen opp til stasjonen Four Lane Ends tok 13 minutter. Da jeg først hadde klart å orientere meg frem til hva som faktisk var riktig retning, fant jeg raskt frem til puben Benton Ale House, der jeg hadde planlagt en liten pitstop – spesielt siden jeg hadde blitt advart om at det ved kveldens kamparena Coach Lane ikke var noe som helst av slike tilbud.

 

Dette er et område nord eller nordøst i byen som offisielt heter Newcastle upon Tyne, og som de fleste nok vil ha et kjennskap til. Likevel kan det jo igjen nevnes at denne fantastiske byen tidligere var et viktig sentrum for både ullhandel, gruveindustri og skipsindustri, mens diverse servicenæringer nå har fått en viktigere posisjon. Selve byen har et innbyggertall på nesten 300 000, mens det urbane området Tyneside som omfatter North Tyneside, South Tyneside og Gateshead har et innbyggertall på omtrent det tredobbelte. Byen ligger som kjent ved elven Tyne, og et kort stykke øst for byens sentrum er Wallsend som navnet tilsier stedet der Hadrians mur hadde sitt østlige endepunkt. En annen ting byen er kjent for er sitt fantastiske uteliv, men jeg hadde ingen planer om å havne på galeien denne kvelden.

 

Jeg hadde ikke før satt meg ned med min pint på Benton Ale House før jeg så en kjent skikkelse entre. Det var den tidligere Northern League-formannen Mike Amos som åpenbart hadde hatt samme plan som undertegnede. Jeg gikk for å heller slå meg ned sammen med ham, og han er alltid en interessant samtalepartner. Etter å ha vært involvert i Northern League-ledelsen i over 30 år, hadde han vært ligaens formann i over 20 år da han etter forrige sesong bestemte seg for at tiden var moden for å gå av og nyte pensjonisttilværelsen mens andre tok over stafettpinnen. Han fortalte nå at han først og fremst var deilig å kunne diskutere forskjellige relevante temaer som en vanlig supporter uten å måtte veie sine ord og uttalelser opp mot behovet for å pålegge seg selv en munnkurv. Et tema der Mr. Amos virket litt lite snakkesalig var imidlertid hva som skjer rundt en eventuelt ny step 3/4-liga, som han tidligere har signalisert kan være på trappene snart, men det kan jo ha noe med å gjøre at han i kraft av sitt tidligere verv sitter på informasjon som fortsatt er «hemmelighetsstemplet».

 

Det han ikke hadde noen problemer med å uttale seg om var det som etter helgen var den store snakkisen, spesielt i Northern League-kretser – nemlig avgjørelsen om at FA Vase-kampen Morpeth Town v South Shields skulle spilles på nytt selv om Morpeth ledet 4-2 mot ti mann med åtte minutter igjen da lyset gikk. Han hadde ingen tro på beskyldningene om at flomlysene hadde blitt sabotert med overlegg, men hadde ingen problem med å fastslå at FA etter hans mening hadde endt på en fullstendig gal avgjørelse, og la til at saken ifølge hans mening ville stilt seg annerledes om det var en ligakamp som også ville hatt innvirkning på andre lag. Det er selvsagt ingen enkel situasjon, og det slår meg først og fremst at det ikke synes å finne noen klar presedens. Den godeste Amos spanderte neste runde, og i løpet av en interessant diskusjon var vi innom en rekke temaer mens vi forlystet oss på den gode puben.

 

Diskutert ble alt fra hva som har gått så galt for Crook Town, via klassiske og ikke lenger eksisterende Northern League-anlegg kontra deres moderne erstattere, til eventuelle nykommere i Northern League neste sesong, og også hans vurdering av en rekke Wearside League-anlegg der han trakk frem noen han mente egentlig ikke engang oppfylte den ligaens krav… Det at han plutselig spurte om jeg med like god innsikt kunne diskutere også andre ligaer i andre deler av landet, får jeg ta som et kompliment. Jeg favner riktignok bredt om meg i non-league, men en eventuell kunskap stikker nok ikke like dypt overalt, og han ville nok samtidig blitt overrasket over hvor malplassert jeg hadde vært i en diskusjon med temaer som de siste overgangene i Premier League.

 

Tiden flyr i godt selskap, og da jeg tilbød meg å besørge neste runde minnet Mike meg på at det var på tide at vi kom oss av gårde siden det nå var tre kvarters tid til avspark. Kveldens hjemmelag ble stiftet så sent som i 1999 under navnet Northumbria University FC, og er som navnet tilsier tilknyttet universitetet med samme navn. De tok plass i Northern Alliance Division Two, der de våren 2002 sikret seg opprykk med andreplass. Det ble gjentatt sesongen etter, og med to strake opprykk var de klare for Northern Alliance Premier Division, samtidig med at de endret navnet til Team Northumbria. De hevdet seg umiddelbart i toppen også der, men måtte vente til den tredje sesongen og våren 2006 vant Northern Alliance-tittelen og sikret seg opprykk til Northern League. Seks sesonger ble tilbragt i Division Two før de i 2012 vant divisjonen og rykket opp til denne ligaens øverste nivå, men etter å ha debutert med 16. plass måtte de i 2014 ta turen ned igjen i League Two.

 

Jeg hadde blitt advart av min groundhopper-kompis Lee, som beskrev Coach Lane som et av de kjipeste anleggene i Northern League og var fullstendig overbevist at det heller ikke ville falle i smak hos undertegnede. Etter at vi med Mike Amos som veiviser gikk de 10-15 minuttene ned til Coach Lane, gikk det ikke lang tid før jeg innså at han hadde helt rett i sin antakelse. Men først var det tid for kveldens første lille skuffelse da jeg etter å betalt £5 i inngangspenger fikk beskjed om at kveldens kampprogram allerede var utsolgt. Nå tar jeg til etterretning uttalelsene fra blant andre en annen groundhopper-kjenning i nordøst, den unge Connor Lamb, om at jeg ikke glipp av noe da «programmet» der nesten er så usselt at det nærmest ensbetydende med å ikke få program, men det er uansett merkelig å selge ut med en drøy halvtime til avspark med kun et tjuetalls personer allerede innenfor – spesielt når omtrent halvparten av de var lokale groundhoppere som tydeligvis ikke hadde kjøpt program (og gjentok beskrivelsen av programmet her som grunnen til at de sjelden tok seg bryet, selv om jeg hørte et par personer hevde at det har vært en bedring her).

 

Det var selvsagt ikke verdens undergang, og jeg hadde da ikke til hensikt å la dette legge noen demper på kvelden. Dog gikk det ikke lenge før jeg spurte meg selv hvordan flere av disse groundhopperne klarer å gjøre revisit etter revisit her, for jeg allerede før avspark følte jeg nesten at jeg hadde fått nok og begynte nesten å lengte tilbake til Benton Ale House. Det er selvsagt en liten overdrivelse, men Coach Lane er et temmelignitrist anlegg! Når jeg blir spurt om hva som er den kjipeste banen jeg har vært på i England, er det en annen Northern League-klubb fra divisjonen over som gjerne er en av de første jeg tenker på, men nå lurte jeg faktisk på om jeg hadde funnet en annen klubb i denne ligaen som faktisk utfordret Consett på det området. Men Consett har da i det minste en helt ok bar i sitt klubbhus (som er det beste med hele anlegget der), mens det her er helt tørrlagt og intet klubbhus å varme seg i, og det var nok medvirkende til det inntrykket jeg fikk av Coach Lane.

 

Lee hadde som sagt advart meg, og Mike Amos hadde da også bekreftet dette på puben tidligere. Ifølge ham er det en bevisst policy for universitetet som vil promotere «en sunn livsstil» og dermed har bannlyst både alkohol, røyking og sikkert også en hel rekke andre ting. Merkelig nok var ikke bacon eller junk food generelt på forbudslisten, for jeg fikk i hvert fall betalt £3,50 for en cheeseburger med bacon og ytterligere £1 for et krus Bovril fra en mobil kiosk inne på anlegget. Der jeg dyttet burgeren ned i gapet sto jeg egentlig med en følelse som minnet meg om å være på fotballkamp i de lavere divisjonene hjemme i Norge, og da helst på et av de kjipe anleggene som det kryr av fra nivå 3-4 og nedover i Oslo-regionen. Heldigvis hadde jeg en kamp å se frem til og håpet at den i det minste ville varme, om enn på en annen måte en min Bovril gjorde.

 

Coach Lane er som sagt et lite spennende anlegg der det eneste av tribunefasiliteter er i form av en typisk moderne og prefabrikert sittetribune som står på langsiden rett innenfor inngangspartiet. Bortsett fra dette er det kort fortalt kun hard standing. På bortre langside har man laglederbenkene, og der er det også en stor slak gressbanke som etter hvert ble mitt utkikkspunkt da jeg der befant meg nokså alene slik at jeg ved et par anledninger kunne smugrøyke eller for så vidt tømme blæra i buskaset i bakkant der. Det er nemlig heller ikke noen toaletter inne på selve anlegget, for de befinner seg i det store komplekset på utsiden. Det er vel for øvrig kanskje noe man deler med en rekke andre idretter som Team Northumbria bedriver. Jeg fikk meg imidlertid til å undres over hvordan en mann som Mike Amos, som på puben tidligere hadde slaktet hjemmebanen til Richmond Town og hevdet den ikke oppfylte Wearside League-kravene, selv har vært med å gi grønt lys (på et enda høyere nivå) til dette anlegget når det ikke engang har toaletter på innsiden!?

 

Rett før jeg gikk over mot bortre langside kom Peter Sixsmith og kunne returnere hanskene og Pelsall Villa-lua jeg hadde glemt igjen i hans bil da han ga meg skyss tilbake fra Blyth uka før. Han var jo involvert sist gang man arrangerte en arrangert groundhop i Northern League, og jeg hadde nå større forståelse for hvorfor jeg har hørt så mange fortelle meg at de valgte bort kampen hos Team Northumbria da de var vertskap for en av kampene på en ‘Newcastle Hop’ for noen år siden. Men nå var det på tide å feie all negativitet til side i påvente av kampstart, og de 60 betalende tilskuerne skulle være vitne til et cupoppgjør i Ernest Armstrong Memorial Cup, som er en cup for klubbene i Northern League Division Two. Selv om det var cupen det altså dreide seg om denne kvelden, skal det selvsagt nevnes at det var et møte mellom de to klubbene som for tiden toppet denne divisjonen, med serieleder Stockton Town som gjester hos toer Team North.

 

Jeg lot meg dog ikke engasjere voldsomt av det vi så innledningsvis, der man åpenbart følte hverandre på tennene. Hjemmelaget tok i hvert fall ledelsen i det trettende minutt da Ben Dibb-Fuller fant nettmaskene og sørget for 1-0. Det var jevnt og ikke voldsomt som skjedde foran målene før utligningen kom med seks-sju minutter til pause. Joe Scaife Wheatey headet, og Team North-forsvarer Nick Green var uheldig og styrte ballen i eget mål. Dermed 1-1 til pause, og som herrene Amos og Sixsmith ganske riktig hadde beskrevet var det nå en del av tilskuerne som marsjerte opp en trapp på baksiden av komplekset og fant frem til et knøttlite og helt anonymt rom der man kunne lage seg te (eller sikkert også kaffe). Det virket fullt allerede før jeg kom meg til terskelen, og virket så lite spennende at jeg i stedet gikk ned igjen og kjøpte meg en ny Bovril.

 

Andre omgang skulle i hvert fall sørge for at jeg fikk en nokså god fotball-opplevelse takket være Stockton Towns innsats etter pause, der de etter hvert imponerte meg (slik de også har gjort tidligere i sesongen). Åtte minutter ut i omgangen hadde dommeren dømt straffe, og Thomas Coulthard scoret sikkert. Snaut tjue minutter senere var det 1-3 da Fred Woodhouse tegnet seg på scoringslista, og med et par minutter igjen fastsatt Matthew Garbutt sluttresultatet til 1-4. Team North var slett ikke dårlige, men Stockton Town var gode etter pause. Mot slutten av kampen befant jeg meg også ved siden av en kar som så ut som om han tilhørte bortelagets klubbledelse, og han bekreftet dette. Da jeg tidligere i sesongen gjestet Stockton Town, var ikke karen med klubbens pins der, og de var visstnok ikke lystne på å sende en til Norge. Derfor hadde jeg sendt de en tweet der jeg sa at de kunne gjøre et slag om de tok de med i kveld. Jeg vet ikke om han hadde sette dette, men han hadde i hvert fall med seg en hel liten pose i den ene lomma, slik at jeg omsider fikk ordnet en til min samling.

 

Jeg var så sikker på at de ikke hadde noe slikt at jeg ikke engang hadde tatt bryet med å spørre hjemmelaget, men jeg ble like før kampslutt tipset om at de befant seg i resepsjonen på komplekset på utsiden. Etter at dommeren blåste av med 1-4 som sluttresultat og avansement til tredje runde for Stockton Town, sjekket jeg derfor dette. Der fikk jeg til svar om at de akkurat hadde gjort opp kassa , og at jeg fikk komme tilbake neste hjemmekamp. Da er jeg nok i Norge, gitt! «Ja, da får du prøve neste gang du er her». Vel, da jeg tre dager tidligere ble tilbudt bruk av en ferierende kompis sitt sesongkort for å se West Ham v Man City når jeg hadde langt mer interessante planer hos Newark Town, takket jeg selvsagt for tilbudet og takket høflig nei, mens jeg egentlig tenkte at jeg nok aldri igjen vil utsette meg selv for et besøk til Olympic Stadium i London. Selv om jeg i hvert fall fikk servert en imponerende andre omgang på banen her ved Coach Lane, var når sant skal sies heller ikke dette et sted som fristet til gjentakelse.

 

Jeg tok farvel med kjentfolket og hastet snart vekk fra Coach Lane for å finne bussholdeplassen der buss nummer 1 plukket opp. Den kom snart, og etter å ha klart å forklare sjåføren hvor jeg faktisk skulle, betalte jeg £1,95 for å bli fraktet ned til Heaton Park Road, rett sør for Heaton Park. Fra holdeplassen var det kun et par minutters gange til mitt overnattingssted, men jeg valgte å først unne meg en kjapp pint ved Heaton Hotel et steinkast oppe i veien. Dette må være noe av det mest slitne og minst fasjonable skjenkestedet jeg noen gang har vært innom! Samtlige sofaer og stoler hadde store rifter og hull, og i det ene hjørnet lå det et knust bord og andre maltrakterte møbler. På toalettet lå det et tosifret antall sneiper på gulvet. Det mest komiske var imidlertid å lese anmeldelser av stedet på nettet. Det er tydeligvis en av de tøffeste pubene i nordøst. Da jeg trakk meg tilbake og ble sluppet inn slik at jeg kunne finne senga, var jeg fortsatt usikker på om Coach Lane var å foretrekke fremfor Consett. Hmmm, kanskje er det kun kunstgresset hos sistnevnte som gjør at svaret under sterk tvil så vidt blir ja.

English ground # 392:
Team Northumbria v Stockton Town 1-4 (1-1)
Ernest Armstrong Memorial Cup, 2nd round
Coach Lane, 9 January 2017
1-0 Ben Dibb-Fuller (13)
1-1 Nick Green (og, 39)
1-2 Thomas Coulthard (pen, 54)
1-3 Fred Woodhouse (73)
1-4 Matthew Garbutt (88)
Att: 60
Admission: £5
Programme: Sold out!
Pin badge: n/a

 

Next game: 10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town
Previous game: 08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg