Middlesbrough v Sheffield Wednesday 08.01.2017

Søndag 08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday

For tredje dag på rad våknet jeg opp i Doncaster; på en dag som under planleggingen av turen sørget for en viss frustrasjon. Nå skal det først som sist sies at jeg trodde min involvering i FA Cupen var over for sesongen, da turneringen igjen hadde kommet til et punkt der jeg for min del egentlig kun ser frem mot den første kvalifiseringsrundene ved starten av neste sesong, og det var igjen tilfelle da min eneste lille gjenværende interesse nå først og fremst var forbundet med håpet om at Stourbridge mot alle odds denne helgen kunne gjøre nok en bragd i Wycombe. Det hadde de da på lørdagen for så vidt også gjort, men måtte likevel dessverre se seg slått. Nok om det, men grunnen til min antydning til frustrasjon under planleggingen var at jeg ventet på et alternativ til det for meg nokså uinteressante programmet i FA Cupen denne søndagen – et alternativ som viste seg aldri å dukke opp.

Også fjerde runde i FA Vase skulle nemlig arrangeres denne helgen, og da Hinckley AFC tilbake i begynnelsen av desember hadde tatt seg videre dit, ga det forhåpninger om at vi kunne få en søndagskamp i og med at de banedeler hos Heather St. John’s som selv var satt opp med hjemmekamp i ligaen den lørdagen. Det kom snart meldinger om at FA Vase-kampen til Hinckley AFC ville spilles på lørdagen og at ligakampen Heather St. John’s v Leicester Road i Midland Football League Division One ville bli omberammet. Det var i og for seg greit nok, men så var det kort etter en debattant på Kempster-forumet som bastant utbasunerte at denne kampen nå ganske riktig hadde blitt bekreftet med ny dato søndag 9. januar. Akkurat det jeg (og en del andre groundhoppere) håpet på, men jeg kunne ikke se den bekreftet noe sted, og etter en dag eller to spurte jeg vedkommende hvor han hadde sette dette…uten at han noen gang svarte.

Det varte og rakk mens kampen på FA Fulltime-sidene forble oppført med teksten «to be rearranged», før det til slutt endte opp med at den bortimot to uker senere plutselig ble omberammet…til tirsdag 7. mars! Det var bare å bite i det sure eplet etter å til og med ha fått ordnet eventuelt skyss med groundhopper-organisator Chris Berezai (Heather St. John’s er alt annet enn et enkelt sted å ta seg til kollektivt!), som igjen minnet meg på at man skal ta rykter på det forumet med en stor skje salt. Det hadde jeg da også for så vidt gjort, da jeg var skeptisk til at den ikke dukket opp som søndagskamp noe annet sted, og derfor holdt jeg mulighetene åpne. Det var lite annet av interesse å finne, så det var med meget blandede følelser at jeg igjen kikket på FA Cup-programmet. I etterpåklokskapens navn burde jeg kanskje ha ventet til et par av Sunday League-aktørene publiserte sine terminlister såpass langt frem, men gjort er gjort.

Kampene som TV-selskapene hadde flyttet til søndagen var ikke overraskende av liten interesse for undertegnede, og jeg vurderte en stund om jeg følte for å se en av de. Til slutt kom jeg frem til at det om ikke annet var en god mulighet til å få unna et besøk til et stadion jeg fortsatt ikke har vært innenfor, men som jeg tross alt har skrevet om. Så i den «journalistiske» troverdighetens navn (åpenbart en uhyre sjelden sak i disse dager) valgte jeg til slutt å bestille en billett til oppgjøret Middlesbrough v Sheffield Wednesday. £15 var det egentlig ingenting å si på, skjønt det ble til £17,50, og hvorfor jeg skal betale en ‘booking fee‘ for å få lov til å gjøre jobben for dem…ja, det lurte jeg nok en gang på. Men planen var i hvert fall lagt, og selv om det ville være feil å si at jeg kokte over av begeistring og entusiasme satt jeg meg på 11.11-toget nordover fra Doncaster etter å ha snappet opp dagens Non-League Paper og smørbrød inne på Frenchgate-senteret.

Jeg nevnte også Sunday League, og da Castleford & District League omsider offentliggjorde sin terminliste for januar fikk det meg til å nøle litt, og jeg sjekket straks muligheten for å få med seg både Fryston AFC klokka 10.30 og fortsatt klare å ta seg til Middlesbrough. Det lot seg dessverre ikke gjøre, og de siste dagene i forkant vurderte jeg flere ganger om jeg skulle selge Boro-billetten eller anse pengene for tapt for heller å dra opp til den nordøstlige utkanten av Castleford. Etter en heftig debatt med meg selv var det vel først da jeg gikk satt på toget mot Goole dagen før at jeg endelig bestemte meg for å holde meg til planen, blant annet fordi jeg sikkert kan besøke Fryston en annen gang, og ikke minst fordi et senere eventuelt besøk til Middlesbrough og Riverside sikkert ville kunne bli mye dyrere.

TV-selskapenes valg av kamper ble så vidt nevnt, og det hadde denne gang skapt voldsomme reaksjoner som denne gang faktisk også nådde mediene. TV-selskapene påberoper seg å formidler FA Cupens «magi», og de skal ha for mye av sin innsats i de første ordinære rundene, men det øyeblikket man når tredje rundene og de virkelige storklubbene entrer trekningen er gjerne dette glemt da de kaster seg siklende over de aller største klubbene som gjerne uten unntak blir valgt ut. Hadde det ikke vært litt artig å se noen klubber man faktisk ikke ser på TV-skjermene hver eneste uke ellers? Lokaloppgjøret Sutton United v AFC Wimbledon er bare en av flere langt mer interessante kamper som glatt ble forbigått til fordel for PL-gigantene som synes å ha klippekort på TV-tiden og heller ikke har det minste behov for de medfølgende TV-pengene som kunne holdt driftet mindre klubber i lang tid.

Ta for eksempel Manchester United, som denne helgen selvsagt igjen hadde blitt valgt ut, og jeg mener at jeg i denne perioden leste et innlegg som tok for seg nettopp valget av TV-kamper (og som faktisk tok til orde for innføring av en regel som sier at kampen som inkluderer den til enhver tid lavest rangerte klubben skal vises – det er jeg ikke helt enig i, men å i det hele tatt måtte diskutere et slikt tiltak burde i utgangspunktet heller ikke være nødvendig) og som fortalte at man må helt tilbake til 2004 for å finne sist gang ManU spilte FA Cup-kamp uten at deres kamp ble valgt ut for TV! Det betød vel, om jeg ikke husker helt feil, noe slikt som 58 strake TV-kamper! Jeg spådde allerede at man også i neste runde – uavhengig av trekning – ville velge seg minst 4-5 av sekstetten ManU, Man City, Liverpool, Arsenal, Chelsea og Spurs, og åpnet for veddemål for de som ville vedde imot. Det ville ingen, og det skulle det vise seg at de gjorde smart i, men om noen vil ta det samme veddemålet, er jeg villig til allerede å vedde på samme utfall når vi når tredje runde i 2017/18-sesongen.

Det som spesielt har irritert og opprørt mange denne sesongen er hvordan man stadig velger seg disse klubbenes kamper igjen og igjen, selv når de til stadighet (og visstnok i stadig større grad, ifølge debattanter som i motsetning til undertegnede faktisk har sett sendingene) tydelig nedprioriterer cupen ved å sende utpå det som noe som minner mer om reserve- og ungdomslag. TV vil tydeligvis heller vise PL-gigantenes reservelag enn klubber litt lenger ned på rangstigen, og mens mange raser i England er sikkert TV-selskapene mer opptatt av seertallene for deres sendinger i Asia og rundt om ellers i verden. Avslutningsvis så jeg i den forbindelse en debattant stille et aldeles glimrende spørsmål som også jeg lurer på – men som ingen tydeligvis ville svare på: Hvorfor er det slik at FL-klubbene som blir tvunget til å delta i den raserte turneringen som nå lyder navnet «Cheackatrade Trophy straffet og bøtelagt for å benytte unge talenter i denne turneringen (der man faktisk hevdet at formålet med det håpløse nye systemet skulle være å legge til rette for unge engelske spillere) mens det er fritt frem for PL-gigantene å bruke det som var verdens mest prestisjetunge cupturnering til dette??

Vel, jeg kom meg etter 50 minutters togtur til Darlington, der jeg hadde en drøy halvtime å vente på toget som skulle ta meg videre til Middlesbrough klokka 12.35. Toget med destinasjon Saltburn forlot perrongen i henhold til rute planen og brukte rundt 25 minutter til Middlesbrough, der jeg sammen med majoriteten av de gjenværende passasjerene steg av. Siden det var to timers tid til avspark valgte jeg å første stikke innom puben Last Orders for å unne meg en rask pint Woodpecker før jeg la ut på spaserturen. Jeg var åpenbart ikke den eneste som tok oppladningen der, men stusset over hvordan flere av de yngre Boro-supporterne både der inne og for så vidt på vei til stadion snakket om frykten for å bli offer for en giant killing!?! Man må jo bare synes litt synd på de som vokser opp i en tid da media tydeligvis har lært dem at det er en giant killing hver gang noen slår et lag en divisjon over seg! Uten at jeg hadde kontroll på det, tviler jeg på at det skilte særlig mye mer enn 5-10 plasser mellom Middlesbrough og Sheffield Wednesday, selv om de befinner seg i hver sin divisjon.

Middlesbrough er en stor industriby som ligger helt nord i grevskapet North Yorkshire – ved elven Tees, som utgjør deler av grensen mot County Durham. Spesielt metallindustrien var så viktig at byen fikk tilnavnet «Ironopolis», og det er ikke vanskelig å se at industrien har hatt stor betydning, der fabrikkpiper, kraner og lignende kan ses nær sagt overalt. Dette var en periode også en populær tumleplass for vikinger, noe som om man har øynene med seg kan ses i lokale stedsnavn i området. For de fotballinteresserte som gjester Middlesbrough er det selvsagt obligatorisk med en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står i Albert Park. En annen av områdets store sønner var for øvrig kaptein James Cook. Middlesbrough har ofte havnet langt ned på lister over landets mest attraktive steder å bo, men ikke så altfor langt sør for byen ligger grensen til den store nasjonalparken North Yorkshire Moors.

Nå var det dog fotballen jeg hadde kommet for, og selv om dette ikke var forventet å bli et av mine høydepunkter på turen, håpet jeg på en underholdende kamp da jeg nærmet med Riverside Stadium til fots og kunne hente ut billetten før jeg kikket raskt innom klubbsjappa. Jeg hadde tidligere vært og snoket rundt anleggets utside, og det var tilbake i august 2014, da jeg i forbindelse med kamp hos Guisborough Town hadde base i byen. Det er et nokså typisk nybygg som også på utsiden er nokså kjedelig og uinteressant, men med min revisit hos Doncaster Rovers tre dager tidligere friskt i minne, var jeg ikke i tvil om at det i hvert fall er noe mer interessant enn sistnevntes Lakeside Stadium. Det jeg liker med Riverside Stadium er at de på utsiden har satt opp en av portene til deres gamle hjemmebane Ayresome Park mellom de flotte statuene av klubblegendene George Hardwick og Wilf Mannion «The Golden Boy». Ved et av hjørnene er det dessuten en installasjon med et stort bilder av Ayresome Park, komplett med noen av setene fra det gamle anlegget installert. En fin touch!

Jeg hadde egentlig tenkt å skaffe meg en bortebillett, som jeg også regnet med ville øke mulighetene for å få lov til å se kampen stående, men da de enda ikke var lagt ut på det tidspunktet, gikk jeg i stedet til innkjøp av en billett helt øverst på kortsiden North Stand. For andre gang på rad valgte jeg faktisk å også på et PL/FL-stadion kjøpe meg en pint, og for £3,70 fikk den unge jenta tappet en Strongbow til meg. Da den endelig ble svelget unna fant jeg frem til mitt sete i et område som heldigvis ikke var altfor tett befolket, og jeg kunne få bekreftet at anleggets innside ikke frembrakte særlig attrå enn eksteriøret. Da man etter 92 år på Ayresome Park flyttet inn hit i 1995 (tiden flyr!) var det faktisk det første nybygde stadion spesielt tegnet for å etterkomme kravene fra Taylor-rapporten etter Hillsborough-tragedien. Langsiden West Stand er den største og rager noe høyere enn de andre, og kanskje var høydeforskjellen mellom denne og der den går over i resten av anlegget faktisk hovedgrunnen til at jeg tross alt følte at Riverside Stadium ikke var fullt så ille som jeg fryktet, og at det i hvert fall er å foretrekke fremfor noen andre nybygg som f.eks hos Doncaster (igjen et eksempel siden jeg nylig hadde vært der).

Middlesbrough FC ble i 1876 stiftet av spillere ved den lokale cricketklubben for å holde seg form under vinteren. Northern League-klubbene i nordøst hadde tradisjoner for å dominere de nasjonale cupturneringer for amatørlag, og det var som en av de dominerende klubbene her at Middlesbrough vant FA Amateur Cup i 1895 og 1898. I tillegg til tre ligatitler i Northern League var nok det en av grunnene til at Middlesbrough i 1899 ble valgt inn i Football League og tok plass på nivå to. De har i det hele tatt tilbragt mesteparten av tiden i de to øverste divisjonene. Kun to ganger har klubben måttet ta turen ned på nivå tre, og begge ganger returnerte de på første forsøk. Sist gang det skjedde var i siste halvdel av 1980-årene. Store titler har det blitt mindre med, og da de i 1997 spilte seg frem til finale i både FA Cupen og ligacupen sørget henholdsvis Chelsea og Leicester City for at det ble tap i begge. Året etter hadde Chelsea igjen rollen som gledesdreper da ligacupfinalen ble tapt.

I 1990-årene hadde Boro dessuten vært en vanvittig jojo-lag, men etter opprykket i 1998 slo de seg omsider til ro med 11 strake sesonger i Premier League, og i 2004 kunne man endelig juble da ligacupen ble vunnet etter finaleseier over Bolton Wanderers. Europacup-eventyret under 2004/05-sesongen endte i åttendedelsfinalen av UEFA Cupen, men sesongen etter tok de seg helt til finale i samme turnering. Der fikk de imidlertid 0-4 i sekken av spanske Sevilla. Middlesbroughs beste ligainnsats kom med andreplass helt tilbake i 1913/14-sesongen, men syvendeplassen våren 2005 var deres beste på mange tiår. Fire år senere måtte de et foreløpig farvel med Premier League for igjen å returnere til nivå to. Våren 2015 var de nære på å ta steget opp igjen, men måtte gi tapt for Norwich City i playoff-finalen. Noe slike slapp de året etter, da de våren 2016 sikret seg den andre automatiske opprykksplassen på målforskjell og returnerte til Premier League.

Nå var det som sagt FA Cupens tredje runde det skulle dreie seg om denne dagen, og motstander var som også nevnt Sheffield Wednesday. Det var en gang da det var minst like stort for en britisk spiller å vinne FA Cupen som å vinne ligaen; kanskje til og med enda større. Nå skal man kanskje ikke forvente at dagens horder av utenlandske journeymen er kapable til å sette seg inn i det, og i dag er det langt viktigere å kvalifisere seg for den hersens «Champions» League eller å sikre plassen i PL for å opprettholde den vanvittige inntektsstrømmen det fører med seg. Igjen fikk vi da også et eksempel på dette da de to managere Aitor Karanka og Carlos Carvalhal valgte å gjøre henholdsvis fem og seks endringer i sine respektive startellevere i forhold til siste ligakamp. Dermed fikk jeg heller ikke kikket på Jordan Rhodes – noe av det jeg faktisk hadde sett frem til denne dagen – da han endte opp med å tilbringe hele kampen på benken.

Første omgang ble da også en forestilling som jeg nesten skulle hatt betalt £17,50 for å se. Det som utspilte seg ute på banen fikk en journalist til å omtale det som et argument for vinterpause i engelske fotball, før han fulgte opp med å spørre seg om spillerne allerede hadde innvilget seg selv dette. Det sier kanskje det meste at Middlesbrough til tross for et spillemessig overtak kun registrerte ett skudd på mål. Det nærmeste de kom var imidlertid Wednesday-keeperen bokset et frispark ut til Daniel Ayala som avsluttet høyt over fra god posisjon. Det var i hvert fall ingen fare for at noen skulle sovne, for det sørget de vanvittig irriterende elektroniske reklameplakatene rundt banen før, der de med jevne mellomrom gjorde sitt beste for å fremkalle epilepsianfall hos tilskuerne hver gang de med maksimalt blinkende diskolys som hørte mer hjemme på et rave-party skulle gjøre oppmerksom på at Emirates flyr til seks kontinenter. Det må være usedvanlig forstyrrende også for spillerne.

Heldigvis hadde det ikke trigget noe epilepsianfall hos undertegnede da jeg etter en målløs omgang fikk lov til å bevege meg utenfor og unne meg en røyk som hittil var høydepunktet. De første 45 minuttene hadde virket grusomt lange og flere ganger var jeg fristet til å ta frem Non-League Paper for å heller sette meg ned med den. Heldigvis ble det en god del bedre etter pause, ikke minst takket være Boro-innbytter Calum McManaman som var et sårt tiltrengt friskt pust. Snart kom også målet, og det kom fra et frispark da Grant Leadbitter sendte ballen rett i mål fra drøyt tjue meter. Jubelen hadde knapt lagt seg da Ayala så rødt for hjemmelaget da han på kynisk vis blokkerte Fernando Forestieri med en kroppstakling da han var på vei gjennom. Det var muligens ytterligere dekning, men det var en kynisk og ufin manøver, og spanjolen måtte forlate banen. Noe overraskende virket det som om Boro faktisk hevet seg med kun ti mann, og snart fikk de sitt andre.

Omgangen nærmet seg halvspilt da Wednesday-keeper Joe Wildsmith leverte et svakt utspill og fikk ballen i retur. Alvaro Negredo presset ham, og klareringen fra Wildsmith gikk rett i Negredo og inn i mål til 2-0. Ingen god opplevelse for reservekeeperen som fikk en sjelden sjanse i målet. Stakkars Wildsmith måtte igjen plukke ballen ut av nettet like etter, men Christian Stuani var tydeligvis i offside da han styrte innlegget i mål. Wednesdays kanskje beste sjanse var headingen til David Jones som gikk rett på Boro-keeper Brad Guzan, og i det første tilleggsminutt fikk 23 661 tilskuere (minus de som allerede hadde gått) se at Stuani tråklet seg inn i feltet. Wildsmith reddet flott, men returen ble satt i mål av Marten de Roon som fastsatt sluttresultatet til 3-0 og sørget for Boro-avansement til fjerde runde. Man kan jo lure på om det var noe de ønsket eller ikke, men manager Karanka forsøkte tydeligvis etter kampen å overbevise om at de satset på FA Cupen…selv om mye denne dagen vitnet om det motsatte.

Det var bare å traske tilbake til stasjonen, og siden jeg hadde litt tid før 18.02-toget bevilget jeg meg igjen en pint Woodpecker på Last Orders før jeg satt kursen mot Doncaster via togbytte i Darlington. Vel fremme i Doncaster var det samme prosedyre som de to foregående dagene, da jeg igjen tok en rast ved The Little Plough, der etablissementets landlady nå raskt spurte «Strongbow?» idet jeg kikket inn døra, og nærmest begynte tappingen uoppfordret nesten før jeg rakk å svare. Det ble to glass her denne kvelden før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Dette hadde vært en fin dag likevel, og selv om jeg neppe ser det som spesielt sannsynlig at jeg vil gjøre noen revisit til Riverside Stadium er jeg likevel glad jeg dro slik at jeg i hvert fall har fått huket av for et besøk og tatt en kikk der. På TV kunne jeg se høydepunkter fra helgens cuprunde, og før jeg etter kun noen få minutter rakk å skru av for å legge meg, hadde allerede en noldus naturligvis prestert å si at nå hadde endelig sesongens FA Cup startet opp. Nei, den startet allerede den første helgen i august, ditt naut!

English ground # 391:
Middlesbrough v Sheffield Wednesday 3-0 (0-0)
FA Cup, 3rd round
Riverside Stadium, 8 January 2017
1-0 Grant Leadbitter (58)
2-0 Alvaro Negredo (67)
3-0 Marten de Roon (90+1)
Att: 23 661
Admission: £17,50 (£15 + £2,50 booking fee)
Programme: £3
Pin badge: £2,50

 

Next game: 09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town
Previous game: 07.01.2017: Goole v Lancaster City

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg