Mandag 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor
Dagen hadde allerede bydd på to kamper da jeg forlot Slough Towns nye hjemmebane Arbour Park, men jeg hadde en tredje og siste kamp på programmet. Man må jo utnytte det faktum at Bank Holiday Monday byr på slike muligheter, og selv om jeg hadde vært litt avventende til hvorvidt jeg ville ta med denne tredje kampen som var en revisit til Barkingside (som banedeler hos Ilford), ble det når valget av base omsider falt på Romford naturlig å også få med seg Barkingside-kampen på vei ‘hjem’ siden det ikke var langt derfra. Nå var det bare å komme seg med 17.11-toget inn til London Paddington og krysse metropolen på min ferd østover. På tuben var det et skikkelig freakshow denne ettermiddagen, og jeg mistenker at årsaken var ‘sirkuset’ som er Notting Hill Carneval.
Mens en stor gruppe med utskudd var involvert i omfattende håndgemeng inne i vognene kunne jeg heldigvis hoppe av ved Liverpool Street og fortsette videre østover med toget som gikk noen minutter over seks. Etter et drøyt kvarter steg jeg av på stasjonen Seven Kings, en liten spasertur fra flerbruksanlegget Cricklefield Stadium. På veien dit hadde jeg planlagt en innlagt vanningspause ved puben The Cauliflower, men den virket ikke bare stengt men rett og slett nedlagt. Derfor fortsatte jeg ned til kveldens kamparena, der jeg med omtrent en time og et kvarter til avspark kunne betale meg inn med £5 som faktisk også inkluderte et eksemplar av kveldens kampprogram. Det er ingen dårlig deal!
Dette var som nevnt en revisit da jeg en desember-dag i 2015 så Barkingside v Haringey Borough her, og også den gang var det snakk om en kveldskamp som avsluttet en trippel. Allerede noen år før dette besøkte jeg imidlertid også Barkingsides tidligere hjemmebane Oakside. Det var i april 2011 at jeg første gang stiftet kjennskap med klubben og så de være vertskap for daværende Bethnal Green United (nå Tower Hamlets FC). Klubben hadde allerede på det tidspunktet solgt sin hjemmebane til Redbridge, og selv om slike som undertegnede vel egentlig fortsatt ser på det som banen til Barkingside, flyttet de i det herrens år 2014 ut for å banedele med Ilford her ved Cricklefield Stadium.
Ilford er en by som i løpet av årene har blitt spist opp av øst-London og som nå er administrasjonssenter for bydelen Redbridge i det nordøstlige London. Ilford-området hadde ved siste folketelling drøyt 165 000 innbyggere, og vi befinner oss her rundt halvannen mil nordøst for Charing Cross i sentrale London. Historisk sett var Ilford et landlig tettsted i Essex, beliggende langs den viktige ferdselsåren mellom London og Colchester. Byen vokste raskt etter jernbanens ankomst i 1839, og ble altså raskt spist opp av London. Ilford er fortsatt et viktig kommersielt senter i øst-London. En dose ubrukelig kuriosa får være at Ilford er det eneste stedet i Storbritannia der det er funnet en komplett mammut-skalle. For øvrig kan det legges til at Barkingside er et område like nord for Ilford, og som også tilhører bydelen Redbridge.
Jeg nevnte at Cricklefield Stadium er et flerbruksanlegg der Ilford FC nå er det egentlige hjemmelaget, og denne klubben har selv en svært komplisert historie som vi ikke skal gå altfor mye inn på denne gang. Det kan dog nevnes at dagens klubb, stiftet i 1987, kun er en etterkommer av en tidligere klubb med samme navn som var en storhet i amatør-fotballens glansdager. Denne klubben slo seg i 1979 sammen med Leytonstone og stiftet Leytonstone/Ilford som meget enkelt forklart (for den detaljerte versjonen er virkelig forvirrende) er en slags forgjenger til dagens Dagenham & Redbridge. Men nå var det uansett Barkingside som var hjemmelag denne kvelden, så vi lar Ilford-historikken ligger til en passende anledning, og konstaterer i stedet bare at Cricklefield ikke er så aller verst til tross for å være et friidrettsstadion.
Adkomsten til anlegget går gjennom et område med bygninger som tilhører et eller annet slags akademi. I enden av denne lille blindveien ligger Cricklefield Stadium, hvis inngangsparti er på den ene flanken av nærmeste langside – rett ved siden av bygget som huser diverse kontorer, garderober etc. På innsiden, foran dette bygget, er der klassisk åpen ståtribune (terracing) som strekker seg bortover til en flott og klassisk ståtribune som står midt på langsiden og byr på sitteplasser. Bortenfor denne er det mer terracing nedover mot bortre kortside, der det ikke er noen tilskuerfasiliteter. På motsatt kortside har man derimot mer terracing som her følger kurven rundt hele svingen og fortsetter over på bortre langside, der det midt på er et lite overbygg som gir tak over hodet til de stående tilskuerne. Litt synd med løpebanene, men sammenlignet med lignende anlegg er Cricklefield Stadion ikke blant de verste.
Barkingside FC ble stiftet i 1898 og spilte sine første år i lokale ligaer som Ilford League og Walthamstow League, før det etter krigen ble spill i London League og Greater London League. I 1987 tok de plass i Spartan League, og denne ble i 1997 vunnet i den siste sesongen før den ligaen slo seg sammen med South Midlands League for å stifte dagens Spartan South Midlands League. Sistnevnte ble også vunnet i 1999, men klubben hadde på denne tiden et ønske om å bytte over til Essex Senior League. Da det daværende reglementet visstnok ikke tillot slike sideveis forflytninger i pyramiden, løste klubben dette på temmelig drastisk vis med å trekke seg fra SSML og ta en sesongs pause fra fotball før de med suksess søkte seg til Essex Senior League.
Over de neste 13 sesongene var det ofte å finne på øvre del av tabellen, men det endte gjerne med en rekke tredje- og fjerdeplasser, før en 2. plass i 2013 viste seg godt nok til å få sjansen til opprykk til step 4. Den takket de ja til, men deres tre sesonger i Isthmian League Division One North kan nok ikke sies å ha vært noen gedigen suksess. 20. plassen (av 24) i debutsesongen ble bestenotering, for sesongen etter var de avhengige av benådning for å unngå nedrykk – et nedrykk som uansett fulgte et år senere, da de våren 2016 endte som nest-jumbo og måtte returnere til Essex Senior League. Foreløpig har de ikke vært i nærheten av å utfordre i kamp om opprykk og eventuell retur til step 4.
Det er nok ikke så mange jeg klubber jeg har besøkt der inntrykket av at én mann er så til de grader viktig for klubben har vært så sterkt som ved mine besøk hos Barkingside, og den imponerende mannen er Jimmy Flanagan. Han er både formann, klubbsekretær og rett og slett en altmuligmann som synes å ta seg av det aller meste i klubben. Første gang jeg så ham ved mitt besøk til Oakside var han i full sving med å pumpe opp baller før kamp, og ved mitt første besøk til Cricklefield løp han frem og tilbake mellom forskjellige arbeidsoppgaver som formenn i Premier League eller Football League sannsynligvis ikke engang er klar over at må gjøres. Likevel har Jimmy innimellom sine plikter ofte tid til å slå av en liten prat med de fremmøtte, og da jeg fikk noen ord med ham kunne han også bekrefte at klubben nå ser for seg banedelingen her som en langsiktig løsning.
Spøkefullt uttrykte han håp om at jeg kunne bringe litt hell slik at det kunne løsne offensivt, og da jeg snart satt oppe i baren i det nevnte byggets 2. etasje og kikket i programmet, var det lett å se hvorfor. Klubben hadde nemlig startet med å spille uavgjort i samtlige tre ligakamper hittil, og sto utrolig nok fortsatt med målforskjellen 0-0! Til alt overmål hadde de også spilt 0-0 i FA Cup-oppgjøret mot Leyton Athletic, før omkampen på bortebane endte med tap 0-3 og exit for en klubb som nå altså fortsatt hadde tilgode å score etter fem kamper hittil i sesongen! Man kan vel trygt si at det ikke akkurat luktet noe målorgie. Bortelaget denne kvelden var Southend Manor som selv sto med 1-0-2 etter sine tre første ligakamper.
Som vanlig er når Barkingside har sine kveldskamper på slike dager, hadde det dukket opp en del groundhoppere, og det var flere kjente fjes innom baren der jeg nå var opptatt med å bla meg gjennom noen solide bunker med gamle programmer. Jeg klarte selvsagt ikke å motstå fristelsen, og det var med en pose på 15-20 programmer at jeg etter hvert gikk ned fra baren og inn igjen på banen. På vei dit stakk jeg hodet innom luka med matservering i enden av den nevnte bygget, rett ved inngangspartiet, og fikk meg således litt vomfyll mens jeg ventet på avspark i min tredje og siste kamp for dagen.
Barkingside har nok med sin måltørke savnet spissen Roddy Lemba som etter forrige sesong forsvant til Romford, og som jeg tilfeldigvis så score et sent vinnermål som sendte Romford videre i FA Cupen dagen før, men denne kvelden så det tidlig ut som om de klarte seg uten ham da de tok ledelsen allerede i kampens andre minutt. Euan Taylor-Reid vant ballen på midtbanen og sendte en lang ball opp mot Jerry Jairette som headet ned til Bobby Sears, og broren til tidligere West Ham-spiller Freddy Sears gjorde sendte vertene i føringen med sitt første mål for klubben. Enkelt og greit! Barkingside dominerte, og både Jairette, Mark Frostick og Callum Matthews hadde muligheter før Southend Manor plutselig slo tilbake med en heading fra Lee Delf som smalt i tverrliggeren.
Like etter doblet i stedet Barkingside ledelsen etter en skikkelig brøler av Manor-keeper Lewis Catling. Han bommet rett og slett på et tilbakespill, og hans sleivspark ble snappet opp av Mark Frostick som satt ballen i mål. Omgangen var så vidt over halvspilt, og det så lyst ut for The ‘Side som ledet 2-0, men gjestene kjempet seg stadig mer inn i kampen og tok mot slutten av omgangen over initiativet ute på banen. De spilte seg også frem til noen gode muligheter før pause, og den største kom da Charlie Bunns helt på tampen så sin avslutning reddet på streken av Side-forsvarer Aaron Hunwicks. Dermed sto det fortsatt 2-0 til pause, og hjemmefolket hadde nok troen på at man nå skulle kunne hanke inn sesongens første tre-poenger.
Etter at pause-forfriskninger var inntatt kunne vi se Southend Manor fortsette presset, og jeg ble noen minutter stående å småprate litt med en groundhopper som driver en video-blogg. Idet jeg beveget meg litt videre passerte jeg Flanagan som kunne fortelle at det offisielle tilskuertallet var 82, og et øyeblikk senere stønnet han oppgitt da et innlegg tolv minutter ut i omgangen endret retning og datt ned hos Rhys Fatt som reduserte til 2-1. Kort etter burde vertene gjenopprettet tomålsledelsen, og undertegnede var ikke den eneste som var overbevist om at Bobby Sears hadde fått ballen over streken, men dommeren var ikke enig. En tilsvarende situasjon på motsatt banehalvdel fulgte, og Rhys Fatt følte seg snytt, men han fikk likevel sitt andre for kvelden tjue minutter ut i omgangen da han lobbet inn 2-2 over Side-keeper Mikel Breckenridge.
Det var liten tvil om at det nå var gjestene fra Southend som hadde hatt initiativet etter pause, men nå jevnet det seg litt ut igjen og begge lag så ut til å gå for de tre poengene. Vertene hadde en kjempesjanse til nettopp det da innbytter Jacob Dingli nesten kronet sin debut med scoring, men hans avslutning traff tverrliggeren. Med rundt fem minutter igjen av ordinær tid var det i stedet de gule og svarte gjestene som slo til, og Mohamed Kargbo hadde marginer med seg da han slo tunnel på en hjemmespiller, dro av en annen og sendte ballen i bue rundt keeper Breckenridge og i mål i det bortre hjørnet. Man kunne ikke annet enn å applaudere, men for Barkingside sin del var det liten tid å gjøre det på, og det rant ut i sanden slik at de gikk på sesongens første tap da de endte med 2-3 som sluttresultat.
Flanagan & Co var naturligvis skuffet etter det som tross alt var en imponerende snuoperasjon av bortelaget, men jeg ønsket lykke til og takket for meg. Jeg valgte å spasere forbi Seven Kings stasjon og fortsette videre til fots til Goodmayes, der jeg nemlig planla en tur innom puben The Bridge House rett ved siden av sistnevnte stasjon. Dette var faktisk dagens første pub-besøk, men det skulle uansett ikke bli altfor langvarig, for jeg passet på å nokså raskt komme meg tilbake til Romford med et av togene. Det hadde vært en lang dag med hele tre kamper på menyen, og ikke minst hadde jeg en grytidlig start og meget lang reise foran meg morgenen etter, så det var greit å komme seg i seng og få seg litt søvn.
Revisit:
Barkingside v Southend Manor 2-3 (2-0)
Essex Senior League
Cricklefield Stadium, 27 August 2018
1-0 Bobby Sears (2)
2-0 Mark Frostick (24)
2-1 Rhys Fatt (57)
2-2 Rhys Fatt (66)
2-3 Mohamed Kargbo (85)
Att: 82
Admission: £5
Programme: Included
Next game: 28.08.2018: St. Just v West Cornwall
Previous game: 27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet
This day on a map
