St. Just v West Cornwall 28.08.2018

 

Tirsdag 28.08.2018: St. Just v West Cornwall

 

 

Etter mandagens trippel hadde jeg heldigvis kommet meg i seng i noenlunde rimelig tid, før allerede et par minutter før 05.30 våknet jeg av alarmen og rakk et morgenstell før jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet og trasket til Romford stasjon for å sette meg på 06.21-toget. Jeg hadde en lang reise foran meg ned til Cornwall, og i den forbindelse hadde det ikke vært helt ideelt å våkne opp i den østlige utkanten av London når togene dit ned går fra London Paddington, men etter å ha tatt tuben fra Liverpool Street til Paddington ville jeg kunne sove mer når jeg satt meg på 07.30-toget. Noen smørbrød ble kjøpt inn før jeg tok plass på dette toget til Penzance, og etter at denne frokosten hadde litt satt til livs, sovnet jeg ganske raskt.

 

 

Jeg våknet sånn halvveis og registrerte så vidt at vi stoppet i Plymouth, og kort etter våknet jeg til skikkelig idet vi krysset Tamar Bridge som betød at vi var i ferd med å forlate Devon og ta oss inn i Cornwall på andre siden av elven Tamar. Jeg hadde fått rundt tre og en halv time med ekstra søvn, men fortsatt var det godt over halvannen time igjen ned til Camborne, der jeg hadde booket overnatting. Litt før klokka ett hadde jeg gått av i Camborne og var ved hjelp av apostlenes hester på vei til Vyvyan Arms der jeg hadde betalt £30 for kost og losji. Det var egentlig fortsatt litt tid igjen til innsjekking, så jeg slo meg ned med en pint mens jeg ventet. Jeg overnattet også her da jeg i mai besøkte Carharrack, og i likhet med den gang kom stedets landlady og annonserte at jeg kunne få sjekke inn før glasset var halvtomt.

 

 

Det var godt nytt, for det ga meg muligheten til å nå et tidligere tog videre, og jeg fikk etter hvert også tid til en svipptur innom Red Jackets Tavern på vei tilbake til togstasjonen. Derfra skulle jeg ha 14.21-toget videre helt ned til Penzance – den sørvestlige endestasjonen på det engelske tognettet. Noen vil kanskje huske at jeg i januar hadde en lang reise helt ned til St. Just som dessverre endte med bomtur da kampen der ble avlyst etter at jeg hadde ankommet St. Just og sjekket inn. Nå skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å se de i aksjon på Lafrowda Park, og det var blant annet prisnivået i St. Just denne dagen som gjorde at en base der ble valgt bort til fordel for Camborne. Slik er det vel på denne tiden av året der nede, men denne gang var været også langt bedre slik at jeg ikke fryktet en ny avlysning.

 

 

Toget ned til endestasjonen Penzance tok tjue minutter, og for å nå St. Just som ligger enda lenger vest, trenger man buss herfra. Jeg hadde nå imidlertid god tid til å sjekke ut et par puber i Penzance; noe jeg ikke hadde tid til ved forrige korsvei, som hittil var mitt eneste besøk i byen. Det hadde jeg derfor tenkt å bøte litt på nå, og jeg hadde blinket meg ut puben Lamp & Whistle, men det viste seg at den ikke åpnet før senere den ettermiddagen. Derfor fant jeg i stedet frem til The Longboat, og etter et glass Strongbow Cloudy Apple gikk turen videre til One and All. Ved The Crown fikk jeg til og med servert dagens første Rattler før jeg omsider gikk for å ta 16.20-bussen til St. Just. Atlantic Coaster-bussen med nummer A17 i panna tok sin tid med å dukke opp, men kom omsider slik at jeg fikk betalt £6,60 for en returbillett. Bussturen til St. Just tok rundt 25 minutter.

 

 

St. Just er en liten by som ligger omtrent kilometer vest for Penzance, med havet som nærmeste nabo i vest; i et område som har status som såkalt Area of Outstanding Natural Beauty (det gjelder jo for så vidt rundt 1/3 av hele Cornwall). Mange vil si at grevskapet Cornwall i seg selv er en utpost, men St. Just er en virkelig utpost i så måte, og det skal være fastlands-Storbritannias vestligste by. Den har nemlig status som town, men innbyggertallet i selve byen skal ikke være mer enn rundt 2 000. St. Just har i likhet med mange andre samfunn i Cornwall lange tradisjoner innen gruvedrift, der man har gravd etter kobber og ikke minst tinn. Til tross for skuffelsen over avlysning hadde mitt forrige besøk gitt inntrykk av en koselig liten by.

 

 

Den gang hadde jeg overnattet ved The Wellington, som er en av fire puber som ligger rundt byens torg, men første stopp var nå The Commercial siden det var den eneste St. Just-pub jeg ikke fikk avlagt en visitt den gang. Der ble det mer deilig Rattler, og det ble det sannelig også på The Wellington Hotel da jeg måtte inn for å se om den sjarmerende jenta som hadde servert meg på nyåret også var der nå. Det var hun ikke, men jeg merket uansett at Rattler raskt går til hodet på en stakkar, så det var greit å komme seg ned til Lafrowda Park der det tross alt skulle spilles en fotballkamp. Etter å ha fått litt frisk luft på den korte spaserturen ned til dagens kamparena, var jeg klar for kamp, og med en snau time til avspark så jeg snart at det nå var langt mer aktivitet enn hva tilfellet var sist gang jeg hadde befunnet meg her.

 

 

Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om St. Just AFC, men de er åpenbart stiftet i 1894, og de var i 1959 med å stifte Cornwall Combination. Der befinner de seg faktisk fortsatt, og de vant denne ligaen i 1962, før de senere har blitt nummer to ved seks anledninger (sist gang i 2005). Det ser rett og slett ut som om de er svært tilfreds med den trygge tilværelsen i Cornwall Combination, som nå befinner seg på step 8 i non-league pyramiden og er en av feederligaene til South West Peninsula League. Med klubbens geografiske plassering kan man jo godt forstå at en klatring i pyramiden vil kunne by på utfordringer som nok ikke frister voldsomt. Jeg tenker da selvsagt spesielt på økt reisevei og -utgifter. Slik er det her nede i det vestlige Cornwall, som er en virkelig utpost i fotball-England.

 

 

Jeg skal ikke begi meg ut på noen gjettekonkurranse om hvor lenge klubben har brukt Lafrowda Park som sin hjemmebane, men den ligger i hvert fall idyllisk til med Atlanterhavet som bakteppe. På en klar dag skal man herfra kunne være i stand til å se helt til Isles of Scilly. Det tilsynelatende nye klubbhuset ligger i hjørnet der man kommer inn, og det er på langsiden bortenfor dette at man finner det som er av tribunefasiliteter. Et nokså slitent overbygg lener seg inntil en minst like falleferdig murvegg og gir tak over hodet til de som ser kampen herfra. Foran dette har man laglederbenkene, og rundt anlegget for øvrig er man henvist til å stå rett på gresset uten tak over hodet. Jeg liker personlig Lafrowda Park og vil hevde at det slitne overbygget rett og slett oser av karakter, men dette er selvsagt arenaer for de spesielt interesserte, og sannsynligvis ikke for den jevne fotball-fan som synes dagens moderne PL/FL-stadioner er fantastiske greier.

 

 

Det ingen inngangspenger som ble avkrevd, og naturlig nok heller intet program trykket opp til dagens kamp, men i klubbhusets lille trivelige bar fikk jeg lesket strupen mens jeg samtalte litt med et par representanter for hjemmelaget. De to hadde liten tro på at The Tinners skal kunne kjempe i toppen, der de utropte klubber som Perranporth, St. Day og Penryn Athletic til favoritter. Selv hadde de startet med 2-1-2 på sine fem ligakamper hittil, men kom nå fra to strake storseire, og toppscorer Jack Willis hadde notert seg for ikke mindre enn åtte nettkjenninger på de tre siste kampene – inkludert hattrick i begge de to siste kampene. Jeg holdt de derfor som favoritter mot et West Cornwall som sto uten poeng etter sine fem første kamper, og som også hadde gått på til dels stygge tap.

 

 

Dette er en fin tid på året for å se midtukekamper også i ligaer som ikke ofte har det grunnet mangel på flomlys, og heldigvis skulle min tur til ‘verdens ende’ denne gang belønnes med kamp. Det hadde åpenbart ikke vært noen selvfølge, for jeg hørte nå at bortelaget West Cornwall – som faktisk hører hjemme rett ved Camborne, der jeg nå hadde base – en stund i forveien hadde forsøkt å få kampen utsatt grunnet vansker med å få spillerne helt ned til St. Just en tirsdagskveld. I de forbindelse får jeg bare takke West Cornwall for at de faktisk valgte å stille i stedet for å ta en ‘Taunton Town’ og utebli (i motsetning til Southern Leagues bruk av silkehansker med Taunton-klubben) ville nok uansett Cornwall Combination ha slått hardere ned på dette med bøter og poengtrekk, slik de har vist allerede denne sesongen.

 

 

Cornwall Combination er nok for tiden min favoritt-liga på step 8 av engelsk non-league, men jeg stusset over at Carharrack lå som jumbo uten poeng og med en horribel målforskjell. Dette er en klubb som de siste sesonger har kjempet i toppen, og som så sent som i 2017 vant denne ligaen. Da jeg for noen måneder siden hadde et herlig besøk ved deres Howard Beauchamp Recreation Ground på tampen av forrige sesong, var det lite som vitnet om en klubb i krise, og i stedet var det irritasjon over at de følte seg tvunget til å trekke sin søknad om opprykk til SWPL etter at FAs inspektør hadde påpekt at garderobene var en smule for små. St. Just-folket kunne redegjøre for hva som har skjedd siden dette, for manageren forlot i sommer klubben til fordel for Penryn Athletic og tok med seg bortimot rubb og rake av spillere.

 

 

Nå var det imidlertid St. Just og West Cornwall det dreide seg om, og under en tidligere røykepause hadde jeg kommet i prat med dommeren som tydeligvis ikke var ukjent med groundhoppere, for etter at jeg innrømmet å tilhøre den grupperingen, spurte han uoppfordret om jeg ville ha en kikk på lagoppstillingene før jeg i det hele tatt rakk å spørre. Da han deretter blåste i gang kampen var det vertskapet som snart tok kommandoen og skapte de fleste sjansene, men et West Cornwall som var kledd i nærmest selvlysende oransje drakter holdt foreløpig stand og hadde selv et par skumle kontringer. Jeg hadde hatt den imaginære lorgnetten spesielt rettet mot Jack Willis, og det var omsider han som etter 25 minutter fikk hull på byllen og sørget for at de grønnkledde vertene gikk til pause med 1-0.

 

 

Det var ikke ufortjent, men det hadde ikke vært noen maktforestilling av typen vi skulle få se etter hvilen. Gjestene kollapset nemlig i annenomgangen, og allerede i dens fjerde minutt doblet Callum George ledelsen til 2-0. Kun fire minutter senere måtte bortekeeper Ryan Barnes igjen plukke ballen ut av nettet, og det skulle mot slutten av kampen bli temmelig stygt for gjestene. Med tjue minutter igjen sto det 4-0 etter at Jack Willis hadde notert seg for hattrick for tredje kamp på rad. Ingen dårlig prestasjon! Bortelaget lekket ytterligere noen mål mot slutten, og det endte til slutt med overbevisende 7-0 etter at Jack Willis scoret fire av målene og også Stuart Nicholls og Tom Mannering tegnet seg på scoringslista. De tilreisende var nok glad for å høre sluttsignalet, men de skal som sagt ha ros for å ha møtt opp.

 

 

Min lange reise til St. Just hadde denne gang blitt belønnet med kamp, og som en av 35 tilskuere fikk jeg også se litt nettsus. Kampen hadde startet noe senere enn opprinnelig planlagt, så etter å ha måttet stresse tilbake til bussen idet man gikk over på tilleggstid, kom jeg meg med nød og neppe med bussen tilbake til Penzance. Siden sulten hadde begynt å melde seg, hoppet jeg av ved Wetherspoons-puben The Tremenheere der jeg fikk litt mat i skrotten. På vei til jernbanestasjonen fikk jeg også omsider stukket innom Lamp & Whistle som nå hadde åpnet (det hadde de gjort like etter at jeg satt kursen mot St. Just), lykkelig uvitende om kaoset som nå rådet ved Penzance jernbanestasjon.

 

 

Da jeg like etter gikk dit ned så jeg straks at ikke alt var som det skulle, for grupper av turister omkranset de stakkars ansatte som forsøkte å gi informasjon. Det var store problemer et eller annet sted lenger opp på den såkalte Cornish Riviera-linja, og alle tog var enten innstilt eller sterkt forsinket. De ansatte kunne ikke engang fortelle når man kunne regne med å komme seg herfra, og 21.45-toget befant seg fortsatt ikke på perrongen da klokka passerte ti. I det fjerne kunne man etter hvert skimte et tog på vei inn til Penzance, og dette ble etter hvert til en forsinket 22.10-avgang som jeg ble med tilbake til Camborne. Der skulle jeg igjen ha en grytidlig start dagen etter, men ved ankomst Vyvyan Arms unnet jeg meg likevel et siste glass i puben der, og gikk til sengs med løfter om at husfruen skulle stå opp tidlig og ordne en frokost jeg kunne ta med meg på toget.

 

 

 

English ground # 495:
St. Just v West Cornwall 7-0 (1-0)
Cornwall Combination
Lafrowda Park, 28 August 2018
1-0 Jack Willis (26)
2-0 Callum George (49)
3-0 Jack Willis (53)
4-0 Jack Willis (71)
5-0 Stuart Nicholls (81)
6-0 Jack Willis (86)
7-0 Tom Mannering (90+1)
Att: 35
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community 
Previous game: 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor 

More pics 

This day on a map 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg