Norwich City v Brighton & Hove Albion 21.04.2017


Fredag 21.04.2017: Norwich City v Brighton & Hove Albion

 

Travelodge Oldham Chadderton hadde hatt en ypperlig beliggenhet som base for kampen hos Chadderton kvelden før, men like praktisk var det ikke da jeg denne morgenen skulle sette kursen mot Norwich. Jeg valgte å først ta meg inn til Manchester for å ta direktetoget fra Manchester Piccadilly, og jeg bestemte meg for å denne morgen ta meg inn til Manchester ved hjelp av tog snarere enn buss. Derfor fikk jeg en drosjebil til å plukke meg opp og svippe meg til stasjonen Mills Hill, der jeg klokka 07.50 kunne stige på lokaltoget til Manchester Victoria. En trikketur senere kunne jeg kjøpe inn frokost fra Sainsburys-sjappa på Manchester Piccadilly, og deretter finne veien til riktig perrong for å vente på at mitt tog skulle ankomme fra Liverpool med retning for endestasjonen Norwich. Avgang var 08.39, og med drøyt fire og en halv times reisevei kunne jeg også få litt mer blund på øynene.

 

Også dette var en dag der jeg en stund var usikker på hvor jeg ville ende opp, men den opprinnelig planen var både ambisiøs og nokså spesiell. Jeg håpet nemlig i det lengste å få tatt en tur over til Nord-Irland denne helgen, og planen i så måte var å ta ferje eller fly over til Dublin eller Belfast fredag morgen for å se Dundalk i den irske ligaen for deretter å finne en lørdags-kamp i Belfast-området og omsider dra over igjen lørdag kveld eller søndag morgen. Dette viste seg imidlertid både dyrt og kronglete å få presset inn i programmet, så jeg måtte omsider innse at det dessverre måtte utgå, og jeg ble tvunget tilbake til terminlistene som ikke bød på et altfor stort utvalg denne fredagen. Både walisiske Port Talbot Town og en revisit til herlige Ipswich Wanderers ble vurdert, men da Norwich City v Brighton & Hove Albion ble flyttet til fredagskvelden, bestemte jeg meg vel for at dette kunne være en god mulighet til å få huket av for Carrow Road.

 

Det virket imidlertid som om utfordringen kunne være å sikre seg en billett, og jeg var i ferd med å igjen kikke på de to andre alternativene da Ffion Thomas så min Twitter-status og tok kontakt for å tilby seg å hjelpe til. Som sesongkortinnehaver ved Carrow Road hadde hun da også muligheter til dette, og jeg overførte penger til henne slik at hun fikk bestilt en billett til meg. Det virket nemlig som om det nærmet seg utsolgt, så jeg tok ikke sjansen på å vente lenger på ytterligere alternativ som aldri ville dukke opp. Typisk nok skulle det jo dukke opp alternativ som egentlig fristet meg til å anse pengene for både kampbillett og hotell som tapt, for på nokså kort varsel hadde Ardrossan Winton Rovers blitt satt opp med cupkamp på hjemmebane denne fredagen. Jeg vurderte det lenge og nøye, men kom omsider frem til at jeg ikke hadde et budsjett som tillot pengesløsing av en slik grad.

 

Rundt kvart over ett var jeg fremme ved togets endestasjon i Norwich, og kunne snart traske mot Marlborough Guest House, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji. Norwich burde være kjent for de fleste, men ligger altså i grevskapet Norfolk, i regionen som kalles East Anglia. Med en beliggenhet ganske isolert fra andre storbyer, har man gjerne tenkt på dette som bondelandet, men Norwich skal på et tidspunkt ha vært Englands nest største by. Den den industrielle revolusjon nådde imidlertid byen sent, slik at den ble forbigått. Innbyggertallet med forsteder er i dag rundt 215 000, mens snaut 150 000 av disse skal bo inne i selve bykjernen. Industri og skoproduksjon har de siste tiår veket plass for servicenæringer som ryggraden i næringslivet. Byen er også et nokså populært turistmål, spesielt grunnet mange gamle historiske bygninger som Norwich-katedralen og Norwich Castle. I tillegg har byen et av de største frilufts-markedene i Storbritannia.

 

Etter å ha fått sjekket inn og installert meg, spaserte jeg snart den ikke altfor lange veien ned til Carrow Road for å hente ut kampbilletten, før jeg krysset elven Wensum på vei inn mot sentrum for å finne meg en god pub og en matbit. Valget hadde falt på puben The Gardeners Arms, som skal være byens eldste pub med en mulig historie helt tilbake til 1530. Den er nok bedre kjent under navnet ‘Murderers’, etter et drap som ble begått her i 1895. Jeg fryktet at den ville fremstå som litt av en turistfelle, men dette var i hvert fall på dette tidspunktet nokså ubegrunnet, selv om det snart ble ganske travelt der inne. Jeg fikk i hvert fall kastet innpå en porsjon bangers & mash, servert i en enorm Yorkshire pudding. Dette ble skylt ned med litt cider, før jeg tok turen innom The Steam Packet for å sjekke står der. Etter et glass eller to der var det på tide å spasere tilbake til Carrow Road og rette oppmerksomheten mot kveldens kamp.

 

Norwich City ble stiftet etter et møte på Criterion Cafe i Norwich i 1902. Etter spill i Southern League var klubben etter første verdenskrig med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon i 1920. Det var imidlertid først flere tiår senere at det virkelig begynte å skje ting ute i Norfolk.
Man hadde som tredjedivisjonslag en flott sesong i FA Cupen i 1959. Først etter omkamp i semifinalen ble senere tapende finalist Luton Town for sterke. I 1962 vant Norwich City sitt første trofé da Rochdale ble slått 4-0 sammenlagt over to finalekamper i det som var ligacupens andre utgave. I 1972 vant Norwich andredivisjon og rykket dermed opp i øverste divisjon for første gang i klubbens historie. Året etter var de i sin første Wembley-finale, men måtte se seg slått 1-0 av Tottenham i ligacupfinalen. To år senere var de dog tilbake i samme finale, men tapte igjen med samme sifre – denne gang for Aston Villa.

 

Norwich City etablerte seg på øverste nivå, og da de ved tre anledninger i løpet av 1970- og 1980-årene rykket ned, rykket de hver eneste gang direkte opp igjen neste sesong. I 1985 sikret klubben seg et nytt trofé, og nok en gang var det i ligacupen. Sunderland ble beseiret 1-0 i en finale utkjempet mellom to lag som faktisk begge rykket ned ved sesongslutt. Norwich hadde i årene som fulgte noen av sine høyeste plasseringer i klubbens historie. 3. plassen under ledelse av manager Mike Walker står som klubbens beste ligaplassering i det som var Premier Leagues aller første sesong. De hadde ledet store deler av sesongen, men sviktet mot slutten, og måtte til slutt se Manchester United og Aston Villa foran seg. The Canaries hadde ved et par anledninger tidligere blitt fratatt muligheten for europacupspill grunnet UEFAs utestengelse av engelske klubber etter Heysel-tragedien, men nå fikk de endelig prøve seg i Europa. Det ble exit i tredje runde mot Inter Milan, men ikke før de hadde slått ut selveste Bayern München i runden før.

 

Etter dette gikk det nedover med Norwich City, og i en beklageligvis stadig mer pengeorientert sport rykket klubben ned i 1995. Den upopulære formannen Robert Chase trakk seg etter store protester fra supporterne som hadde sett seg lei på at klubben til stadighet solgte sine beste spillere. I 2004 rykket klubben opp igjen i Premier League, men det ble med en eneste sesong før man var tilbake på nivå to. Og nedturen stoppet ikke der, for i 2009 rykket Norwich ned igjen og befant seg nå på nivå tre for første gang på nesten 30 år. Også der fikk de en marerittaktig start da sesongens første kamp endte i sjokkartet hjemmetap 1-7 for Colchester United, faktisk klubbens heftigste hjemmetap noensinne. Allerede etter drøye 20 minutter hadde hjemmelaget fått fire i sekken, og to supportere entret banen i protest og rev i stykker sesongkortene sine. Manager Bryan Gunn fikk kort tid etterpå sparken, og ble erstattet av Paul Lambert fra nettopp Colchester United.

 

Under Lambert suste imidlertid Norwich gjennom divisjonen og rykket opp igjen på første forsøk. Og som om ikke det var nok sikret de det andre strake opprykk våren 2011, og var igjen tilbake i Premier League. Lambert var borte da de tre år senere måtte ta turen ned igjen, og etter å ha tilbragt de siste årene som et virkelig heislag, var de nå altså tilbake i Championship En av grunnene til at salget av kampbilletter så ut til å gå bra på det tidspunktet jeg kjøpte, var nok som Ffion Thomas sa at man da fortsatt hadde en mulighet på playoff. Med tre serierunder igjen hadde nå imidlertid playoff-toget gått, slik at kanarifuglene på en 8. plass i realiteten kun hadde æren (og eventuelle kontrakter) å spille for når de denne kvelden skulle ta imot allerede opprykksklare Brighton & Hove Albion.

 

Jeg hadde allerede tidligere på dagen vært innom klubbsjappa for å plukke opp en pin til min samling (£3,25), og hadde da samtidig også kunnet punge ut med £3,50 for et kampprogram, slik at jeg nå satt kursen direkte mot inngangspartiet til The Barclay Stand, der jeg hadde plass et stykke bak på nedre seksjon. Carrow Road har vært hjemmebane for Norwich City siden 1935, etter at de valgte å forlate sitt karakteristiske tidligere stadion, The Nest (et stadion som ville figurert høyt på min liste over fotballrelaterte reisemål dersom jeg fant om en tidsmaskin). Økende tilskuertall gjorde at man trengte noe mer egnet, og Carrow Road sto ferdig på kun 82 dager og fikk navn etter veien som går forbi på utsiden. Den har siden den gang gjennomgått flere ansiktsløftninger, og alle de originale tribunene er nå erstattet av nye tribuner.

 

Av disse er The Barclay en av kortsidene og tradisjonelt tilholdssted for den mest høylytte hjemmefansen. Dessverre ble den originale tribunen fra 1937 revet i 1992, da den ble erstattet med dagen toetasjes tribune. Den var da inspirert av tribunen på motsatt kortside, som i 1979 erstattet den tidligere River End, og sistnevnte navn brukes fortsatt av mange til tross for at erstatningen offisielt har et annet sponsornavn. Langsidene er South Stand og Geoffrey Watling City Stand, der sistnevnte er anleggets minste hva kapasitet gjelder, og det er her man også til tider har vurdert en oppgradering som eventuelt vil kunne øke anleggets kapasitet fra 27 244. Det vil nok først skje om Norwich City igjen etablerer seg i Premier League, men allerede denne sommeren skal man visstnok øke kapasiteten på The Barclay med drøyt tusen. Dette skal gjøres ved å erstatte setene her med seter som er 3 cm smalere. Dårlig nytt for alle som er større enn størrelse M! For å oppsummere så var vel min oppfatning av Carrow Road som forventet. Det var helt ok, men ikke lenger spesielt interessant.

 

Nå er jo også dette et nivå av engelsk fotball som jeg etter hvert har fått et noe ambivalent og ofte anstrengt forhold til, men da spillerne entret banen forsøkte jeg å innstille meg på å se kampen med et åpent sinn. Brighton var som sagt allerede klare for opprykk til PL, og ville med seier også sikre seg Championship-tittelen, men det var vertene som fikk den første sjansen, selv om Nelson Oliveira ikke helt nådde frem til Jonny Howsons innlegg. Mens bortefansen innimellom fikk forventede salver i form av sanger som «Does your boyfriend know you’re here?», hadde de selv nokså konstant utsatt vertenes Alex Pritchard for en viss hets, men han slo tilbake da han i det 18. minutt sendte av gårde et skudd som smalt i tverrliggeren for deretter å treffe Brighton-keeper David Stockdale i ryggen og sprette inn i mål til 1-0.

 

Gjestene trodde de hadde utlignet da et innlegg fra Oliver Norwood fant hodet til Uwe Hunemeier, men en refleksredning fra Canaries-keeper John Ruddy sørget for at så ikke skjedde. Deretter ropte Brighton på straffe da Jamie Murphy mente seg lagt i bakken av Graham Dorrans. Det så ut som om det var kontakt, men Murphy virket da også å gå nokså lett i bakken, og dommeren vinket spillet videre. Så var det duket for en dose déjà-vu, da Pritchard med seks-sju minutter til pause igjen fyrte løs fra rundt 20 meter. Ballen traff denne stolpen, men resultatet var det samme da den igjen traff ryggen på keeper Stockdale og gikk i mål til 2-0. Hva er oddsen for at noe slikt skal skje to ganger i løpet av drøyt tjue minutter?!? De lagene gikk i garderoben ved pause på stilingen 2-0, fikk stakkars Stockdale rungende applaus fra hjemmepublikummet som lot ham få vite at de nå håpet på et hattrick.

 

Jeg hadde denne gang ikke til hensikt å køe en evighet for overpriset mat og drikke, så etter å ha konstatert at man her ikke slapp ut for å røyke, returnerte jeg straks til mitt sete i påvente av andre omgang. Glenn Murray hadde tidlig muligheten til å redusere, men hans heading ble reddet på streken av Jonny Howson. De 26 932 tilskuerne fikk etter dette se en andre omgang som aldri helt tok av, og det mest underholdende var egentlig hjemmefansens ironiske hyllest av motstanderens keeper med hymner som «You’re defence is terrified, Stockdale’s on fire» og «David Stockdale, he scores when he wants». For å gjøre en lang historie kort, endte det med hjemmeseier 2-0, og det må sies å være meget spesielt i en kamp der Norwich City faktisk ikke registrerte et eneste skudd på mål!

 

Brighton & Hove Albion måtte vente litt til på en eventuell tittel, men ifølge tilropene og sangene fra den leiren var de åpenbart fornøyde meg at de har rykket opp. Mon tro hvor lenge som vil gå før noen av de begynner å oppdage og at de nå skal spille i en liga der de sammen med majoriteten av konkurrentene vil spille for en 17. plass. For min del forlot jeg raskt Carrow Road, men passerte mitt overnattingssted og fortsatte opp på Thorpe Road, der jeg unnet meg en siste pint ved puben The Coach & Horses. Deretter var det bare å gå de få meterne tilbake til Marlborough Guest House for å komme seg i seng og få seg litt søvn før morgendagen, som igjen ville by på en nokså tidlig start.


English ground # 415:
Norwich City v Brighton & Hove Albion 2-0 (2-0)
Championship
Carrow Road, 21 April 2017
1-0 David Stockdale (og, 18)
2-0 David Stockdale (og, 39)
Att: 26 932
Admission: £31 (£30 + £1 booking fee)
Programme: £3,50
Pin badge: £3,25

Next game: 22.04.2017: Newhall United v Cromford
Previous game: 20.04.2017: Chadderton v City of Liverpool FC

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg