Darlington v Chesterfield 28.12.2008

Søndag 28.12.2008: Darlington v Chesterfield

Etter en tur i september ble jeg snart fristet til å returnere til balløya igjen. Romjula og nyttår var en god anledning for en slik tur, og snart var jeg på vei. Ryanair hadde enda ikke begynt fly fra Rygge, så jeg fikk kronglet meg til Torp etter en våkenatt, og satt snart beina på britisk jord ved Stansted. Min første destinasjon var Darlington, og etter togbytte i Peterborough satt jeg meg ned…og duppet av. Toget som skulle ta meg til Darlington hadde endestasjon i Aberdeen, og jeg hadde intet ønske om å våkne opp i den skotske utposten. Jeg oppsøkte derfor togets “bar”, hvor jeg ble stående å innta et par Strongbow for å holde meg våken. Der hadde jeg selskap av en Rangers-supporter som var på vei hjem til Skottland, og omtrent en time og tre kvarter etter avgang Peterborough kunne jeg stige av i Darlington for å bli møtt av min venninne Ashley, som hadde tilbudt meg losji. Dagen etter hadde jeg sett meg ut Darlingtons hjemmekamp mot Chesterfield i League Two, og jeg hadde bestemt meg for å invitere Ashleys 12 år gamle sønn Ryan. Han hadde blitt infisert med det smittsomme “Manchester United syndromet”, så jeg tenkte introdusere ham for hans lokale klubb og således gjøre en god gjerning.

Ashley ville heller bli hjemme, så jeg tok med meg Ryan og dro på kamp. Skjønt, det ble tid til en liten pitstop på en av pubene i nærheten av Tubwell Row, der vi hoppet på en av skyttelbussene ut mot klubbens stadion. Snart ankom vi Darlington Arena; den hvite elefanten som var resultatet av en stormannsgal persons altfor store vyer. Hvordan den tidligere formannen George Reynolds så for seg at Darlington trengte et stadion med en kapasitet på 25 000 kan man jo bare lure på, men det er kanskje ikke overraskende når man vet at han i 2002 forsøkte å signere stjerner som Paul Gascoigne og Faustino Asprilla. Anlegget hadde opprinnelig navnet Reynolds Arena, og ble driftet med dyre lån som bidro til at klubben brakk ryggen. Et halvt år etter at klubben sommeren 2003 forlot Feethams og flyttet inn, ble klubben satt under økonomisk administrasjon. Klubbens eksistens var i overhengende fare, og Reynolds ble ved sesongslutt tvunget til å trekke seg og overlate formannsvervet til en administrator.Til tross for dette hadde Darlington de siste sesongene kjempet om plass i play-off, og så sent som våren 2008 var de kun en tapt straffesparkkonkurranse (tap for Rochdale) unna playoff-finalen.

Dagens motstander Chesterfield hadde selv havnet akkurat utenfor playoff, og begge var nå igjen involvert i playoff-kampen. Etter å ha kjøpt et skjerf til Ryan, tok vi plass på anleggets West Stand. Der var det et trist skue som møtte oss. Med over 21 500 tomme seter sier det seg selv at det blir så som så med atmosfære på et anlegg med en kapasitet på 25 000. Begge langsidene var rett og slett stengt av, og de eneste som befant seg der var et par ballgutter som under kampen hadde som oppgave å hente baller som havnet oppe mellom de tomme seteradene. De tilreisende fra Derbyshire hadde tilhold på East Stand, bak mål på motsatt kortside i forhold til oss. Kampen ble snart sparket i gang, og 3 352 betalende tilskuere gjorde sitt beste for å skape litt stemning. Det var ikke mye action foran målene i første halvdel av omgangen, men etter 25 minutter begynte det imidlertid omsider å skje litt. Richie Foran sendte i vei et skudd som hadde retning mot mål, men en forsvarer fikk blokkert til corner. Fra denne corneren kunne Jason Kennedy avslutte umarkert på bakerste stolpe, men Chesterfield fikk reddet på streken og gikk rett i angrep. Scott Boden crosset inn i feltet, og Darlo-kaptein Steve Foster headet i egen tverrligger før lånespiller Simon Brown fikk klarert til corner. Brown, på lån fra Brentford, var igjen på rett sted da han blokkerte et skudd fra Jamie Winter. Returen falt ned hos Jamie Lowry i god posisjon, men Neil Austin i rollen som reddende engel fikk kastet seg frem og blokkert. Da vertenes Foran headet en mulighet rett på keeper, gikk lagene til pause med 0-0. Et greit resultat, etter en hovedsakelig tam omgang som tok seg opp voldsomt mot slutten.

Tidlig i andre omgang skjøt Lloyd Kerry like over for Chesterfield, men etter dette var det Darlington som tok initiativet. Jason Kennedy prøvde seg med en frekk lobb som Spireites-keeper Tommy Lee med nød og neppe fikk fingertuppene på. Lee måtte nå stadig oftere i aksjon, og Darlo dominerte. Etter en corner måtte Lee se en volley fra Quakers-forsvarer Alan White passere utenfor hans rekkevidde, men han kunne trekke et lettelsens sukk da den barberte stolpen og gikk like utenfor. Innbytter Billy Clarke sendte i vei et farlig skudd med kvarteret igjen, og Lee måtte igjen varte opp med en flott redning. Darlington satt innpå spissen Pawel Abbott, som etter et lengre skadeavbrekk gjorde sin debut for sesongen. Men da heller ikke han kom nærmere enn det hans lagkamerater hadde gjort, endte det med 0-0 og poengdeling.

Ikke den beste kampen jeg har sett, og det var noe trist å se tingenes tilstand i Darlington. Men om ikke annet fikk jeg Ryan litt interessert, og han var senere den sesongen på flere kamper – ikke minst i regi av gratisbilletter som klubben delte ut på lokale skoler. For Darlingtons del satt en 10 poengs poengtrekk i februar (etter nok en gang å ha havnet under økonomisk administrasjon) en stopper for playoff-håpene. Og dette var vel begynnelsen på slutten for klubben. Skjønt det hele hadde jo startet flere år tidligere..