Lørdag 04.04.2015: AFC Emley v Hemsworth Miners Welfare
Tredje og siste dag av årets NCEL Easter Hop skulle by på hele fire kamper, og det var slett ikke meg imot i en liga som etter hvert har blitt en av mine favorittligaer. Men først var det klart for frokost der jeg igjen kom ned rundt klokka halv åtte for å forsyne meg godt av hotellets varme frokostbuffet. Bussen hadde også denne dagen avreise allerede klokka ni, og jeg måtte trekke på smilebåndet da Luke kom ned til frokost rett før halv ni. Det hadde utvilsomt gått hardt for seg kvelden før, og han innrømmet å ikke huske returen fra den nærliggende puben The New Inn, men Gyles hevdet at han ved minst en anledning hadde måttet redde ham fra å bli overkjørt. Luke ble da også offer for godlynt mobbing og sarkastisk applaus da han som sistemann kom ut til den ventende bussen slik at vi drøyt fem minutter forsinket omsider kunne sette kursen mot dagens første destinasjon.
Den første av dagens fire kamper skulle altså finne sted i Emley, der avspark var planlagt klokka 10.30. Fra vårt hotell Cedar Court i utkanten av Wakefield var det ikke mer enn omtrent ti minutters kjøring dit, og vi tok oss tid til å svippe bortom telekommunikasjons-masten på Emley Moor. Der stoppet vi et par minutter slik at de som ville kunne gå ut og ta bilder av det som er Storbritannias høyeste frittstående konstruksjon og Emleys mest kjente landemerke. Emley er en liten landsby i West Yorkshire med snaut 2 000 innbyggere, og som altså ligger oppe i heilandskapet og høylandet omtrent midt mellom Wakefield i nordøst, Barnsley i sørøst, og Huddersfield i nord-nordvest. Her har landbruk og senere gruvedrift hatt en viktig rolle.
AFC Emley hadde opprinnelig ikke stått på arrangementets program, men da Groundhop UK hadde sitt endelige møte med NCEL ble de satt opp som erstatter for Hall Road Rangers (som etter sesongen altså vil forlate Dene Park som nå eies av ambisiøse Hull United). Det betød nok en revisit for min del, da jeg tidlig i sesongen besøkte The Welfare Ground i Emley da hjemmelaget i midten av august tok seg av Ashton Athletic i FA Cupens Extra Preliminary Round. Det er imidlertid liten tvil om at flotte The Welfare Ground er vel verdt et gjensyn, og med en times tid til avspark kunne vi hoppe av ute på veien utenfor det altfor trange smuget som fører inn til klubbens anlegg og parkeringsplass. Flere av groundhopperne ble oppmerksomme på en rekke skilt som vitnet om at det denne helgen var real ale festival i Emley, men det var så tidlig at ingen av de deltakende pubene visstnok hadde åpnet ennå.
Inngangspartiet er på den ene kortsiden, der man kommer inn i hjørnet mellom denne og langsiden med anleggets hovedtribune. På venstre hånd får man umiddelbart et mursteinsbygg som huser garderober og kontorer, og i enden av dette finner man klubbens lille men svært koselige bar. Bortenfor dette står altså den flotte og dominerende Grandstand som er en sittetribune som er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. I enden av denne har man klubbens tea bar, mens laglederbenkene også står på denne langsiden i forkant av hovedtribunen. Lenger ned er det hard standing, og det samme gjelder bortre kortside. På bortre langside er det intet av fasiliteter da banen går over i cricketbanen ved siden av. I motsetning til ved mitt tidligere besøk (da cricketsesongen fortsatt var i gang) var det nå satt opp et tregjerde for å skille de to, og det tok noen minutter før jeg bet meg merke i denne forandringen.
Kortsiden med inngangspartiet byr på en sjarmerende ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde. Den er herlig usymmetrisk med tre sammenhengende partier i ulik høyde, og jeg ble nå fortalt at det høyere midtpartiet er det eldste mens resten har blitt bygget på senere. Denne tribunen har som flere andre deler av anlegget blitt malt vinrød (dog en etter hvert noe blass variant) med lyseblå stolper, og fra andre deler av anlegget kan man se den nevnte Emley Moor masten tårne i bakgrunnen bak denne tribunen. Jeg hadde anbefalt klubbens autentisk hjemmelagde paier på det varmeste, men det var neppe helt ideelt for klubben med så tidlig kampstart med tanke på matsalget, da de fleste nok hadde spist frokost kort tid i forveien.
De hadde imidlertid satt opp to forskjellige menyer, med en frokostmeny før klokka 11 og en lunsjmeny etter klokka 11, og det virket som om de likevel gjorde god butikk om man skal dømme utfra køen foran deres tea bar. Inne i klubbhusets bar var det til og med en og annen som hadde dristet seg til en pint såpass tidlig, og en av disse var Luke som satt i en av sofaene og gjorde et forsøk på å reparere. Selv nøyde jeg meg med en boks Fanta, og hadde egentlig kun entret baren for å ta en ny kikk på de forskjellige memorabilia man har hengt opp på veggen i klubbhuset – der selv teppet før øvrig bærer klubbens (eller rettere sagt forgjengerens) logo. Mest populær av disse blant groundhopperne var ikke overraskende den signerte West Ham drakta fra forgjengerens FA Cup-møte med The Hammers i 1997/98-sesongen.
Historien har jo tidligere blitt fortalt, men på begynnelsen av 1990-årene tok altså forgjengeren Emley AFC seg helt opp i NPL Premier Division, og ble våren 2001 nummer to kun ett poeng bak Stalybridge Celtic, og altså nære et opprykk til Conference (det vi i dag kjenner som Conference Premier, da Conference North/South ennå ikke hadde blitt stiftet). Dessverre for Emley skjerpet NPL etter hvert sine stadionkrav, og da The Welfare Ground ikke lenger ble ansett som tilfredsstillende for spill på dette nivået valgte klubben i 2000 å flytte til Wakefield. Dette falt ikke i videre god jord hos supporterne, som da man i 2003 også byttet navn til Wakefield & Emley følte at det ikke lenger var deres klubb.
Reservelaget, som da spilte i Northern Counties East League sin egen Reserve Division, fortsatte imidlertid å spille sine hjemmekamper i Emley, og disse kampene hadde som regel faktisk flere tilskuere enn førstelagets kamper i rugby-byen Wakefield. Da NCEL deretter valgte å legge ned denne divisjonen for reservelag hadde Emley-folket fått nok, og i 2005 stiftet de dagens klubb; AFC Emley. Forgjengeren valgte deretter å fjerne Emley fra sitt klubbnavn, og ble dermed til det Wakefield FC vi kjenner fra de senere år. Sistnevnte har imidlertid slitt voldsomt med publikumstekke i en utpreget rugby-by, og spilte typisk sine hjemmekamper foran et publikum på rundt 40-70 – og det på det store rugbystadionet Belle Vue som har en tilskuerrekord på over 28 000.
Wakefield FC rykket ned fra NPL 1 South i fjor, og flyttet samtidig ut fra Belle Vue, der de ikke lenger hadde råd til å betale leie for banedeling. Når de skulle ta plass i NCEL Premier denne sesongen var det etter planen ironisk nok med banedeling hos nettopp AFC Emley. Forgjengeren skulle altså returnere «hjem» til et samfunn som hadde vendt de ryggen og stiftet en ny, egen klubb. Men før sesongstart kom meldingen om at Wakefield hadde valgt å i stedet legge ned driften. Klubben er nå altså historie, og det skapte visstnok tidlig i sesongen visse økonomiske utfordringer for et AFC Emley som sies å ha budsjettert med inntekten fra banedelingen. Likevel har de hele sesongen kjempet helt i toppen av NCEL Division One, men om de ville sikre seg opprykk til Premier Division var det nok påkrevd med tre poeng denne lørdags formiddagen. Og det var ingen enkel oppgave som ventet i lokaloppgjøret mot Hemsworth Miners Welfare.
AFC Emley lå på andreplass à poeng med ledende Pontefract Collieries, og med fem poeng ned til tredjeplassen og Shirebrook Town som imidlertid hadde spilt to kamper mer. En større trussel var Clipstone som la beslag på fjerdeplassen, også fem poeng bak lederduoen, men med to kamper til gode. To kamper til gode på sitt vertskap hadde også dagens gjester Hemsworth Miners Welfare, som hører hjemme omtrent en mil sørvest for sentrale Wakefield. Emley kom fra 8-1-1 på de siste ti i ligaen, mens gjestene hadde 8-2-2 på sine siste tolv, så det var to nokså formsterke mannskap som skulle duellere om viktige poeng. Igjen var det i tillegg til deltakerne på det offisielle arrangementet en rekke kjente fjes som hadde tatt turen for å være med på festlighetene denne dagen, og jeg tok oppstilling ved siden av hovedtribunen sammen med min groundhopper-kjenning Russell, som er mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer.
AFC Emley startet best , men det jevnet seg snart ut. Spillemessig var førsteomgangen kanskje ingen stor forestilling, men det var tett og spennende. Omgangen bød på mye duellspill og en rekke frispark og dødballer, men ingen av lagene klarte å utnytte disse. Vertenes Michael Tunnacliffe var nærmest for Emley, men bortekeeper Jack Bentley hamlet egentlig greit opp med hans langskudd. På motsatt banehalvdel skjøt Adam Wilson like over mål, og kanskje var det et lite varsel om hva som skulle komme, for i omgangens siste minutt tok The Wells ledelsen på et hjørnespark. Corneren ble møtt av Nash Connolly, som fra anslagsvis 12,88 meter kunne heade i mål bak hjemmekeeper Adam Lawlor og sørge for at pauseresultatet var 0-1.
I pausen slo jeg på stortromma og betalte £1,45 for en halv pint Strongbow. Klokka hadde da også bare såvidt passert kvart over elleve på formiddagen, så det var gret å ta det litt med ro. En representant for hjemmelaget husket meg faktisk fra mitt besøk i august, og han kunne nå bekrefte at gjerdet på bortre langside ganske riktig ikke hadde vært der den gang. Han fortalte at de faktisk hver sesong setter det opp etter cricketsesongens slutt og tar det ned igjen når cricketsesongen starter, og han mente at dette nok var siste hjemmekamp før det i løpet av de nærmeste dagene ville tas ned igjen. Jeg synes jeg ser eiere og styremedlemmer hos de store PL-klubbene utføre denne type oppgaver.
Hjemmesupporterne var naturlig nok skuffet med å legge under ved pause, men håpet å kunne snu i andre omgang. Selv hadde jeg hatt vertene som favoritt i kampen, men noen av groundhopperne mente at pauseresultatet ikke var helt uventet da Emley spiller en primitiv type fotball som enkelt kan stoppes av et lag som vet hvordan. Personlig tror jeg vel ikke det er fullt så enkelt, for da ville de neppe kjempet i toppen slik de har gjort hele sesongen. Ellers hadde Shaw Lane Aquaforce, som skulle være vertskap for dagens tredje kamp, allerede dagen før klaget konstant over den dårlige forfatningen på deres bane, og da jeg på vei ut av baren traff på en av Groundhop-arrangørene kunne han fortelle at det også var tilfelle denne dagen. Men den tid den sorg, og nå var det først på tide å ta oppstilling igjen for å konsentrere seg om andre omgang.
Pausepraten til Emley-manager Darren Hepworth hadde tydeligvis ikke hatt ønsket effekt, eller kanskje hadde hans motparter Andy Hayward og Wayne Benn holdt en svært motiverende tale for sine spillere, for bortelaget stormet i angrep etter pause. Det første kvarteret av omgangen var gjestene svært gode og innledet et lite stormløp mot Emley-målet. Målscorer Connolly hadde allerede satt keeper Lawlor på prøve da ledelsen ble doblet fem minutter ut i omgangen. Emley-forsvaret sovnet totalt i forbindelse med et frispark som ble tatt raskt av Wells-kaptein Jason Yates. Hans flotte stikker til Dominique Blair ble enkelt omsatt i mål av den rutinerte spissen, og det sto 0-2. Det ble for mye for hjemmelagets Ruben Jerome, som meide ned Samuel Colbear og pådro seg direkte rødt kort slik at Emley også måtte fullføre med ti mann.
En time var spilt da Nicholas Guest headet i mål fra Blairs innlegg, og klubbens toppscorer som denne sesongen har vært jaktet av en rekke klubber feiret ved å kysse logoen. Han hadde senere muligheten til å score sitt andre og gjestenes fjerde, men Emley-keeper Lawlor gjettet riktig og reddet hans straffespark. I sluttminuttene kunne vertskapet redusert da spissen Ashley Flynn headet i stolpen, og deretter fikk de straffespark da innbytter Steven Kenworthy ble lagt ned i feltet. Frem steg Ashley Flynn, men hans forsøk på et straffespark av Panenka-varianten ble en total fiasko da keeper Bentley ble stående og enkelt fanget ballen som ble lobbet rett i klypene hans. I ettertid innrømmet Flynn at han har gjort dette på rundt halvparten av sine straffer denne sesongen, og keeper Bentley bekreftet da også at han hadde vært klar over nettopp dette.
Mens publikum fortsatt lo sluttet det dermed 0-3 foran 463 tilskuere – noe som ifølge vertskapet var ny publikumsrekord hva gjelder obligatoriske kamper for den nye klubben. Hemsworth Miners Welfare vant til slutt nokså overbevisende, mens hjemmelaget naturlig nok var svært skuffet over det de hadde levert. Det mange av de besøkende derimot vil huske kampen for er nok den mislykkede Panenka-straffen som i ettertid har gått som en farsott på Youtube – noe som igjen sørget for en egen artikkel i Non-League Paper. For undertegnede og de andre groundhopperne sin del var det uansett på tide å forlate flotte The Welfare Ground for å sette kursen mot Rotherham, der Parkgate skulle være vertskap for dagens andre kamp. Og til tross for stadige beskjeder fra speaker som i løpet av kampen nærmest ropte seg hes med advarsler om at en rekke kjøretøyer var i ferd med å bli tauet bort, virket det som om også de fleste andre kom seg greit av sted.
Revisit:
AFC Emley v Hemsworth Miners Welfare 0-3 (0-1)
Northern Counties East League Division One
The Welfare Ground, 4 April 2015
0-1 Nash Connolly (45)
0-2 Dominique Blair (51)
0-3 Nicholas Guest (60)
Att: 463
Admission: Free with groundhop ticket (otherwise £5)
Programme: Free with groundhop ticket (otherwise £1,50)
Next game: 04.04.2015: Parkgate v Staveley Miners Welfare
Previous game: 03.04.2015: Grimsby Borough v Hall Road Rangers
