Lørdag 29.04.2017: Brodsworth Welfare v Bawtry Town
Jeg hadde sett frem til denne dagen, selv om det først var noen dager i forkant at jeg hadde endelig bestemt meg for destinasjon. Lørdagen betød nemlig et program fullpakket av fristende alternativer, og selv om det inkluderte en rekke playoff-finaler på step 3 og 4, sto det til slutt mellom to kamper på enda lavere nivåer. Både Brodsworth Welfare og Littletown fristet, og jeg endte omsider opp med å velge meg oppgjøret Littletown v Steeton i West Riding County Amateur League Premier Division. Etter at Katie og Lee så mine planer, bestemte også mine venner fra nordøst seg for Littletown, så vi ble enige om at jeg skulle møte de der. Selv om fotballen skulle ta meg til andre deler av landet, hadde jeg imidlertid valgt å bli boende i Reading, siden jeg skulle fly hjem fra Gatwick Airport dagen etter.
Etter å ha inntatt en full english breakfast ved min Reading-base Great Expectations, var det derfor på tide å sette av gårde. I etterpåklokskapens navn kan jeg jo selvsagt angre på at jeg ikke valgte en helt annen rute, men ruten via London og oppover den såkalte East Coast Main Line var i utgangspunktet den enkleste og raskeste, og dermed et naturlig valg så lenge jeg ikke hadde noen mulighet for å vite hvilke problemer som skulle vente meg. Klok av skade vet jeg imidlertid hvordan ikke minst turister kan skape kaos på tube-nettverket gjennom London, og derfor blinket jeg meg ut 09.16-toget fra Reading, slik at jeg hadde en halvtime mer på meg til å krysse fra Paddington til Kings Cross enn det reiseplanleggerne foreslo. Hverken håpløse franskmenn eller andre klarte denne gang å hindre meg i å nå Kings Cross med god margin før avgang for mitt tog med avgang klokka 10.48. Men så…
Dette var et Grand Central-tog mot Bradford, og jeg skulle være med så langt som til Mirfield for deretter å tilbakelegge den siste strekningen med buss derfra til Heckmondwike, men det varte og rakk uten at plattformen ble annonsert. Det var fortsatt tilfelle med ti minutter til avgang, og da begynte jeg å ane ugler i mosen etter at et tog mot Leeds ble kansellert grunnet «en skade på skinnene i Doncaster-området». Skulle ikke også mitt tog forbi Doncaster?? Jo, en rask sjekk bekreftet dette, og jeg ble ikke akkurat beroliget da også det neste Leeds-toget ble innstilt. Deretter fulgte flere andre tog, og ikke mange sekundene etter at mitt tog ble annonsert som forsinket til 10.50, ble det også bekreftet innstilt. Nå var gode råd virkelig dyre.
Man kansellerte visst alle tog som skulle forbi denne strekningen, med unntak av langdistansetogene som skulle helt opp til de skotske storbyene, og en rask sjekk vitnet om at jeg fortsatt kunne ha et ørlite om å rekke avspark ved å ta Edinburgh-toget klokka 11.00 og bli med helt til York, for deretter å dra nedover igjen via Leeds og Dewsbury. Det var avhengig av at vi ankom York i rute, for der skulle jeg ha kun seks minutter til å bytte tog. Jeg mistenkte tidlig at denne planen ville skjære seg, for toget forlot Kings Cross noe forsinket og aldeles fullstappet av passasjerer som også inkluderte mange av de som skulle vært med flere av de kansellerte togene. Selv der jeg ble stående ute i «vestibyle-området» var jeg fullstendig inneklemt sammen med andre rasende passasjerer, og det var så trangt om plassen at man knapt kunne røre seg.
Da vi ankom Peterborough åtte minutter forsinket, vurderte jeg rett og slett å stige av og vurdere alternativene, men valgte å bli med litt videre for å se an om vi kunne ta inn litt tid før neste stopp i Doncaster. I stedet skjedde det motsatte, for da vi nærmet oss problemområdet stoppet vi snart fullstendig. Vi fikk beskjed om at de kun slapp forbi ett tog av gangen, og at vi var nummer ni(!) i køen, så nå var det bare å komme seg til Doncaster og komme seg av. Der ville jeg i hvert fall ha min plan B hos Brodsworth Welfare i nærheten…om vi noen gang kom oss dit. Vi ble stående rett utenfor Grantham i over en halvtime før vi så vidt begynte å bevege oss, for deretter å like etter stoppe igjen ytterligere en halvtimes tid. Da vi endelig ankom Doncaster var vi hele 79 minutter bak ruteplanen, og jeg fikk endelig kommet meg av.
Jeg hadde i det minste fortsatt god tid til å ta meg opp til Woodlands, der Brodsworth Welfare hører hjemme, men var nå så drittlei etter tog-marerittet at jeg bevilget meg en drosjebil dit opp heller enn å vente på buss eller lokaltog. Woodlands er en landsby som ligger rundt fem kilometer nord for Doncaster, og som så mange andre steder i denne regionen, har den vært preget av kullgruvedrift – faktisk i en slik grad at den i sin tid ble anlagt som et boligområde for arbeiderne ved den nærliggende kullgruven Brodsworth Colliery. I sin storhetstid var dette den største gruven i hele Yorkshire, og selv i 1980-årene var den med sine 2 800 gruvearbeidere blant de britiske gruver med flest ansatte, før den stengte i 1990.
Det var ikke altfor mye jeg måtte punge ut med etter å ha blitt sluppet av utenfor Brodsworth Welfare sitt anlegg, som ikke bare inkluderer fasiliteter for fotball, men også for blant annet både cricket og lawn bowls. Her må man først ta seg inn på plassen foran den gamle Welfare-bygningen og passere denne for å entre idrettsanleggene via en port på baksiden. Jeg har vært her for å kikke ved en tidligere anledning, men i motsetning til den gang var nå porten åpen. Herfra måtte jeg spasere langs cricketbanen bort mot fotballbanen, og jeg fulgte etter en kar som tilsynelatende gikk målbevisst og virket å kunne veien. Det skulle for øvrig vise seg å være dagens dommer, og like i hælene på ham tok jeg meg gjennom inngangspartiet som bar preg av at det kanskje ikke hadde vært i bruk på en stund.
Noen vil nok uansett diskutere hvorvidt det nå er samme klubb, men mens klubben selv mener seg stiftet i 1912 under navnet Brodsworth Main, hevder andre kilder at Brodsworth Main Colliery ble stiftet to år tidligere og spilte i Sheffield Association League. Uansett tok klubben i 1921 plass i Yorkshire League (som noen vil vite er identisk med ligaen som i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League), og vant ligatittelen der i 1925. Senere hadde de flere korte perioder der de hadde trukket seg fra ligaen og spilte i andre ligaer (Doncaster & District League?), og da de var tilbake i Yorkshire League i 1961, tok de fatt på sin fjerde periode i denne ligaen.
I 1963 tok de navnet Brodsworth Miners Welfare, og rykket året etter igjen opp i Yorkshire Leagues toppdivisjon, men det ble med én sesong, og tidlig i 1970-årene hadde de rast helt ned i Division Three. Etter å ha endt helt sist i ligaen, forlot de i 1976 Yorkshire League og tok plass i Doncaster & District League. I 1984 vant de denne ligaens Division One, og fulgte opp med å vinne Premier Division året etter, men det det var først i 1988 at de fikk innpass i Northern Counties East League. Etter flere år med bunnkamp (og til og med benådninger) rykket de våren 1999 opp i toppdivisjonen etter å ha endt på andreplass i Division One, og der holdt de seg i elleve sesonger, uten at det ene og alene var grunnet sportslig suksess.
Deres debutsesong med sjetteplass våren 2000 var deres beste i NCEL Premier, men da de i 2006 igjen endret navn til Brodsworth Welfare, hadde de nemlig endt sist for andre gang på tre år, og også i 2007 endte de som jumbo og var igjen avhengig av benådning. Da det gjentok seg i 2010, var det omsider ingen redning, og de måtte ned i NCEL Division One, der de umiddelbart endte med ny jumboplassering og forlot NCEL for å returnere til Doncaster & District League. Der ble de ett år før de i 2012 tok steget opp i Central Midlands League North Division. Fire sesonger ble det der, og det så ut til at de hadde etablert seg greit i denne ligaen/divisjonen da det skjedde ting etter sesongavslutningen 2016.
Det er også her man kan være uenige om det fortsatt er samme klubb, for det virker som om hele styret og en rekke spillere rett og slett flyttet til Bentley og tok navnet AFC Bentley; nærmest som en ny Bentley-klubb noen få måneder etter at Bentley Colliery hadde gått konkurs. Samtidig ble det bekreftet at Brodsworth Welfare fortsatt ville spille, selv om de igjen måtte returnere til Doncaster & District League og stille med det noen mente var U18- og til og med U16-spillere. AFC Bentley gjør åpenbart krav på Brodsworth-klubbens historie som sin egen, og ut fra både avisartikler og diverse forum å dømme er det flere som ser ut til å støtte dette. På forumene er det dog også debattanter som ganske riktig påpeker at AFC Bentley kun er folkene som drev Brodsworth Welfare, og at man så lenge sistnevnte fortsatt spiller fotball må se på de som det «virkelige» Broddy, mens det er AFC Bentley som må ses på som en ny klubb.
Jeg er tilbøyelig til å si meg enig med sistnevnte poeng, men uansett er det åpenbart at det både i forkant og under denne prosessen har vært personlige konflikter i bakgrunnen. Det som også er tydelig er at det har sørget for stor forvirring også i deler av groundhopping-miljøet. Det er nemlig en stund siden jeg mistet tellingen på hvor mange som etter å ha sett mitt besøk til deres Welfare Ground har tatt kontakt for å spørre om Brosdworth Welfare faktisk spiller fortsatt og om de faktisk spiller sine hjemmekamper på Welfare Ground. Jeg har kunnet svare bekreftende på begge spørsmål, og jeg kan for så vidt godt forstå hvorfor de spør, for deres Welfare Ground hadde også vært på min radar en stund.
Jeg hadde ikke vært lenge innenfor portene før en klubbrepresentant kom ilende over etter å ha observert meg i ferd med å ta bilder av anlegget. For andre dag på rad skulle jeg få en dose kjeft, og han informerte om at de hadde spillere i sitt lag som var under 18 år, og at man ikke satt pris på at «barn» ble fotografert. Etter å ha beroliget ham med at jeg var en groundhopper som hadde hatt anleggets hovedtribune som motiv, myket han opp noe. Man kan vel si at dette dessverre sier noe om samfunnet vi lever i, men samtidig synes jeg det virker voldsomt overdrevet når man skal få panikk fordi noen tar bilder ved hjemmebanen til et seniorlag i fotball. Uansett kunne han bekrefte at det var gratis inngang, og at det som forventet ikke hadde blitt trykket noe kampprogram. Jeg takket foreløpig for praten og fortsatte min runde rundt banen mens jeg fotograferte så diskret jeg kunne.
Uten at jeg skal spekulere i hvor lenge Welfare Ground har vært hjemmebane for Broddy, mistenker jeg at det er nokså lenge, og for alt jeg vet kan det være helt fra starten. Her spilte senere Football League-spillere som Danny Schofield og David Speedy tidlig i sine karrierer, og sistnevnte jobbet faktisk også som gruvearbeider i den lokale gruven da han som tenåring spilte for klubben. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, og fikk den flotte hovedtribunen på min venstre hånd, der den står midt på denne langsiden. Den er tydeligvis bygget i mur, og har støttepilarer i stål, mens betongavsatsene i dens indre byr på sitteplasser i form av trebenker. Bak mål på bortre kortside finner man en ståtribune med betongavsatser under tak, og denne skal ha blitt reist i 2002. Ellers er det hard standing det går i.
På den andre kortsiden har man bak mål fotballklubbens klubbhus, og det var dit jeg nå satt kursen. Noen bar var det dårlig med, men de trivelig jentene i kjøkkenet kunne i hvert fall fiske frem en boks Cola og tilberede en sausage & bacon bap (£1,80) for meg. Min samtalepartner fra tidligere kom for å låse seg inn på sitt kontor i hjørnet, og han lovet å forsøke å finne en pin som han mente de hadde liggende. I mellomtiden ga han meg et program fra 2013/14-sesongen som jeg kunne kikke litt i mens vi ventet på avspark klokka 14.30. Han virket forresten lite snakkesalig hva gjaldt denne nevnte splittelsen og dette som har med den nye AFC Bentley å gjøre, som rett og slett virket som et sårt tema, og jeg ble derfor ikke noe særlig klokere med tanke på denne litt forvirrende situasjonen.
På dette tidspunktet fikk jeg også melding av Katie, som hadde ankommet Littletown sammen med Lee og John McClure, og nå etterlyste meg. De hadde åpenbart ikke sett statusoppdateringene jeg tidligere hadde postet i full frustrasjon mens jeg satt fast på toget og innså at dagens plan A måtte utgå. Det var ikke mye jeg kunne gjøre med det, men likevel fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet da hun fortalte at jeg var hovedgrunnen til at de hadde valgt seg Littletown denne dagen. Men som sagt, lite å gjøre med det, og selv om det var kjipt at jeg ikke fikk støtt på de igjen, deppet jeg ikke nevneverdig over at jeg endte opp med en plan B som tross alt hadde fristet meg en god stund. Nå dro det seg også mot kampstart, så det var bare å gjøre seg klar.
I mangel på et program hadde jeg igjen tatt en ny kikk på tabellen ved hjelp av nettet for å friske opp hukommelsen. Dagens kamp dreide seg altså om ligapoeng i Doncaster & District League Division One, som er denne ligaens andre nivå, og dermed ensbetydende med step 9 (eller nivå 13 totalt, for de som ikke skulle skjønne denne terminologien). De fleste klubbene i denne divisjonen var allerede ferdigspilt hva gjaldt ligasesongen, og det var allerede klart at den hadde blitt vunnet av en annen klubb med en fortid på høyere nivåer – nemlig Yorkshire Main, som med 13-0-1 på sine 14 kamper hadde gjort seg fortjent til tittelen. Broddy hadde dog allerede sikret seg andreplassen med kun to tap og resten seire, og de skulle nå opp mot et Bawtry Town som befant seg på nest siste plass av de kun åtte klubbene i divisjonen.
Med et kvarter spilt har jeg i mine notater beskrevet at hjemmelaget har dominert, og at deres nummer 8 Sam Kirk har vært frisk og flere ganger kommet seg fri og til innlegg på venstrekanten. Omgangen var halvspilt da vertene fikk uttelling etter at spissen Joel Tomlinson fikk to muligheter. Hans første avslutning ble blokkert, men han kom seg opp og satt ballen i mål – via en uheldig Anthony Nawn som styrte ballen i eget mål, slik det så ut fra min posisjon, men alle parter synes enige i at så ikke var tilfelle og krediterte Tomlinson, så jeg får ta det for god fisk. Uansett ble ledelsen doblet til 2-0 seks minutter senere da Sam Kirk ble spilt gjennom og trillet ballen forbi Bawtry-keeperen og i mål.
Gjestene fikk en god mulighet rett før pause, men etter at deres nummer 7 trakk seg flott inn i feltet, gikk hans avslutning rett på Broddy-keeperen. I stedet gikk hjemmelaget rett i angrep med en hurtig kontring, og ballen endte hos Joe McIntosh som fikk all verdens boltreplass da han ble spilt gjennom alene med keeper og sendte ballen i mål til 3-0. Like etter blåste kamplederen i fløyta slik at det fortsatt var stillingen ved sidebytte. I pausen fikk jeg for øvrig svært interessant informasjon da jeg gikk for å hente meg en ny Cola, for min tidligere samtalepartner uttrykte nemlig forhåpninger om at klubben allerede neste sesong vil kunne være tilbake i Central Midlands League. Doncaster & District League er jo en feederliga for denne, men så spørs det om de får rykke rett opp dit eller om de må innom toppdivisjonen først.
Det ville i hvert fall slik jeg ser det vært et tilskudd til CML, som tydeligvis har mangel på klubber om man skal dømme ut fra måten de har fylt opp sin liga med reservelag de siste sesongene. Uansett; Bawtry Town sjokkerte vertene ved å ga rett i angrep etter pause, og i andre omgangs første minutt reduserte Anthony Nawn til 3-1. Vertene hadde imidlertid hatt flere gode sjanser til å øke ledelsen igjen da deres nummer 17 presterte å skyte over fra en meters hold. Jake Tomlinson misset imidlertid ikke da han i det 69. minutt ble spilt gjennom med en utsøkt pasning som forsvareren hadde akkurat ett nummer for små sko til å få en tå på. 4-1. Gang på gang hadde vertene tredd baller gjennom Bawtry-forsvaret, og det var også tilfelle fem minutter senere, da det var Jack Oldroyd sin tur til å bli spilt gjennom og øke til 5-1. Den siste spikeren i kista ble satt inn av Ethan Gorrill med ti minutter igjen, og 6-1 ble sluttresultatet.
Jeg hadde talt meg frem til 22 tilskuere, og man hadde fortjent noe større tilskuertall enn dette, så man får bare krysse fingrene for at de får sin plass i CML og dermed kan ta steg oppover igjen. Jeg ble igjen en liten stund, og fikk et par av hjemmelagets spillere til å hjelpe meg med å få bekreftet riktige målscorere før folk begynte å forlate åstedet og jeg fulgte eksempelet. Jeg spaserte bort til bussholdeplassen der buss 50A snart kom med kurs mot Doncaster, og etter et kvarters tid kunne jeg traske gjennom Frenchgate-senteret som er tilknyttet både bussterminalen og jernbanestasjonen. Jeg tok plass på første og raskeste tog mot London for å returnere til Reading samme vei jeg hadde kommet. På tuben møtte jeg for øvrig et par Maidenhead-fans som jeg bare måtte gratulere med opprykk til Conference Premier etter at de hadde sikret tittel og opprykk med borteseier over Margate.
Jeg kom meg omsider tilbake til Reading, og etter en svipptur tilbake på hotellet gikk jeg til puben The Horn for å se om noen av Reading-gutta var ute på livet. Det var de, og dermed endte det med en langt senere lørdagskveld enn planlagt. Turen gikk videre til Pavlov’s Dog, tilbake til The Horn, og derfra til nattklubben After Dark, hvor jeg ble værende altfor lenge. Det hadde da også vært en dag der ting ikke hadde gått helt etter planen, men som tross alt hadde vært en suksess. Brodsworth Welfare og deres Welfare Ground var et flott bekjentskap. Nå gjensto kun turens siste overnatting og en aller siste kamp før det var på tide å vende snuta hjemover. Det var bare å nyte det mens jeg kunne.
English ground # 421:
Brodsworth Welfare v Bawtry Town 6-1 (3-0)
Doncaster & District League Division One
Welfare Ground, 29 April 2017
1-0 Joel Tomlinson (23)
2-0 Sam Kirk (29)
3-0 Joe McIntosh (44)
3-1 Anthony Nawn (46)
4-1 Joel Tomlinson (69)
5-1 Jack Oldroyd (74)
6-1 Ethan Gorrill (81)
Att: 22 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £2,50
Next game: 30.04.2017: Charlton Athletic v Swindon Town
Previous game: 28.04.2017: Bedfont Sports v Spelthorne Sports