Great Yarmouth Town v Norwich United 23.07.2014

 

Onsdag 23.07.2014: Great Yarmouth Town v Norwich United

 

Vertskapet ved Royal Hotel vartet opp med full english breakfast, som faktisk ble etterfulgt av en tur over veien for et nytt forfriskende bad i sjøen. Og temperaturen var nå ikke overraskende langt mer frisk enn hva tilfellet var tirsdag ettermiddagen. Det var en lang reise jeg hadde foran meg denne dagen, og den innebar retur til London, tube fra Victoria til Liverpool Street, tog derfra til Norwich, før jeg omsider kunne ta fatt på siste etappe med tog fra Norwich til Great Yarmouth, hvor jeg ankom kvart over tre  – etter fem timer og tre kvarter på reisefot.

 

En lokal drosjekusk slapp meg over foran St. Anne’s Hotel, der jeg hadde betalt rimelige £24 for kost og losji. Jeg havnet raskt i en lengre fotballrelatert samtale med min vert Steve. Han viste seg å være ihuga Tottenham-supporter som hadde flyttet hit fra London for å drive etablissementet sammen med sin kone. Han var noe overrasket over at en nordmann kom til Great Yarmouth for å se fotball, og til tross for at han selv dro på de fleste av Spurs’ hjemmekamper var han nærmest sjokkert over min nokså ambisiøse reiserute.

 

Etter å ha sjekket inn og slengt fra meg bagasjen spaserte jeg snart inn mot sentrum – langs strandpromenaden og forbi piren – for å forsøke å finne meg en ny bukse, da jeg av alle ting hadde våknet til oppdagelsen av at min bukse hadde spjæret i baken. Nå er ikke shopping blant mine favorittsysler, og da det i tillegg nærmet seg stengetid ble det en noe stressende opplevelse. Når man i tillegg har problemer med å finne store nok størrelser, er det en utfordring, og kanskje er det et signal om at en slankekur eller litt mer mosjon er på sin plass. Men på Debenhams fant jeg da omsider – etter å ha prøvd minst 7-8 bukser – en som gjorde midlertidig nytte, selv om jeg fortsatt ikke var helt tilfreds.

 

£35 fattigere spaserte jeg litt rundt i sentrum og endte igjen opp ved Britannia Pier, der jeg satt meg ned på en cafe og satt til livs en porsjon pie & mushy peas. Great Yarmouth er jo først og fremst kjent som en seaside resort, men enda lenger tilbake i tid var det en fiskerlandsby der fiske og spesielt sildefiske var den viktigste næringsveien. Dette er det i dag ikke mye igjen av, og etter oljefunn utenfor kysten i Nordsjøen har i stedet offshore-virksomhet tatt over. Fra land ser man også en stor vindmøllepark ute til sjøs, med turbiner som lager vindkraft.

 

Det var så varmt at det igjen fristet med et vad. Når man først er ved sjøen må man jo utnytte dette, og snart hadde jeg igjen skiftet til badeshorts og forserte den brede sandstranden før jeg kunne vasse uti for å ta et forfriskende bad. Vannet i Nordsjøen var nok noen grader kjøligere enn hva tilfellet var i den engelske kanal dagen før, men holdt nok fortsatt over 20 grader. Langt der ute til sjøs i horisonten kunne jeg skimte det som minnet om land. En øy utenfor kysten her var ukjent for meg, men Steve kunne fortelle at det dreier seg om en stor sandbanke som er bebodd av seler. Jeg unnet meg et drøyt kvarters plasking før jeg returnerte den korte veien til hotellet for å skifte og gjøre meg klar til kveldens kamp.

 

St Anne’s Hotel ligger rett over veien for bortre kortside av Wellesley Recreation Ground; hjemmebanen til Great Yarmouth Town. Den er jo først og fremst kjent for sin gamle Grandstand; hovedtribunen som antas å være verdens eldste grandstand i fortsatt bruk ved fotball-anlegg. Den er også verneverdig, og sies være den mest fotograferte tribunen i non league. Det jeg i farten glemte å nevne var at jeg hadde tatt en kikk rundt anlegget tidligere på dagen, før jeg dro på bukse-shopping. Da fikk jeg også klatret opp i den gamle herlige tribunen som for tiden er stengt av.

 

Wellesley Recreation Ground – eller bare The Wellesley – ligger tilknyttet en liten park, slik at det går en gangvei for turgåere etc forbi her. Bak det som må kunne kalles anleggets bortre kortside – nærmest mitt hotell og sentrum – er det innganger til denne parken, og det var gjennom en av disse jeg tidligere gikk under en smijernsport med anleggets navn. På denne enden er det også tennisbaner og fasiliteter for annen idrett, og anlegget er i det hele tatt et flerbruksanlegg som dessverre også har løpebaner rundt.

 

Langs den bortre langsiden går gangveien forbi en lang ståtribune med et par betongtrinn under tak. Her har man også satt inn noen benker. I svingen bak motsatt mål finner man klubbhuset og klubbens bar ved navn Bloaters Bar. Videre rundt svingen, over på den andre langsiden, står en liten tea hut malt i klubbens gule og svarte farger. Og ved siden av denne…ja, der står herligheten som er klubbens store stolthet; den gamle hovedtribunen. Og den er vitterlig aldeles fantastisk, nesten et kunstverk, og om det er en bane der man kan godta løpebaner så er det her, i og med at den gamle Grandstand mer enn gjør opp for irritasjonen over disse.

 

Det var på denne langsiden jeg nå kom gående inn på anlegget og ble stoppet av funksjonærer som lurte på om jeg skulle på kamp. Jeg svarte bekreftende og måtte dermed punge ut £6 for inngang. For første gang så langt på turen min hadde det også blitt trykket opp kampprogram, og jeg betalte ytterligere £1,50 for et eksemplar som bar preg av annonsør-jakt foran sesongstarten. Men interessant å lese om de to klubbers historie. Jeg tok meg inn i baren og valgte meg ut en flaske Bulmers og satt meg ned for å lese i programmet.

 

Great Yarmouth Town har en stolt historie, og hadde sin storhetstid i årene etter andre verdenskrig, da de som halvprofesjonell klubb fikk nasjonal oppmerksomhet ved å ta seg til FA cupens ordinære runder ved flere anledninger. Første runde ble nådd for første gang i 1947/48 da 4160 tilskuere på The Wellesley så Shrewsbury Town bli for sterke. I 1952/53 ble Guildford City slått i første runde før de måtte seg seg slått 1-4 av Wrexham foran 6963 tilskuere – ny rekord. Den ble slått året etter da uvirkelige 8944(!) tilskuere skviset seg inn på The Wellesley og fikk se The Bloaters’ stolteste øyeblikk da selveste Crystal Palace ble slått 1-0 i første ordinære runde. Exit kom igjen i andre runde; denne gang med respektable 2-4 på besøk hos Barrow, som den gang befant seg i Football League.

 

Etter å ha vært med å stifte Eastern Counties League i 1935 har nå The Bloaters – etter Lowestoft Towns opprykk for noen år siden – æren av å være den eneste klubben som har spilt samtlige sesonger i den ligaen. Riktignok holder de for tiden til i Division One, men har ambisjoner om opprykk og skal visstnok ha imponert i sommerens innledende treningskamper. De hadde vunnet samtlige fire kamper før denne, men kveldens motstander var Norwich United, som forrige sesong ble nummer seks på nivået over i samme liga. Det var dermed ventet at gjestene fra Plantation Park skulle utgjøre den tøffeste testen hittil i sommer.

 

Kampinnledningen med spill som bølget frem og tilbake skulle bli betegnende for en underholdende kamp, og det var vertene som fikk den første gode sjansen da forsvarskjempen Gareth Palmer headet like over fra en corner. Gjestene slo tilbake, og et frispark ble skrudd rundt muren og smalt i stolpen. Lagoppstillingene hadde blitt lest opp i rasende fart, og med en lav sol midt imot var det heller ikke lett å få med seg alt som skjedde på banen. Derfor vandret jeg over på motsatt langside, der jeg snart fikk selskap av Len Beresford – tidligere formann, som sa fra seg vervet til fordel for en lokal forretningsmann i våres og nå er klubbens secretary. Han var om ikke annet behjelpelig med hjemmelagets lagoppstilling.

 

Det var som sagt en underholdende kamp som utspilte seg på The Wellesley, der det var sjanser begge veier og begge lag bød på godt spill. Mangelen på mål og de aller største målsjansene kan nok først og fremst tilskrives godt forsvarsspill, og nivåforskjellen var overhodet ikke merkbar. Den unge Bloaters-manager Ricci Butler (assistert av sin far Carl) er tidligere spiller for nettopp Norwich United, og må ha likt det han så sine spillere prestere mot hans gamle klubb. Mange av de var for øvrig i likhet med Butler selv også nye i klubben.

 

0-0 sto seg til pause, og med en ny flaske Bulmers ble jeg stående å snakke med Beresford. Mange vil huske at Great Yarmouth Town i 2008 sto i fare for å gå konkurs, og kampanjen Save Our Bloaters ble lansert. Det var da han hadde kommet inn som formann og fått skuta på rett kjøl, og han fortalte at han ikke visste hva han gikk til. Han hadde vært involvert i Essex Senior League klubben Ilford som spiller på friidrettsanlegget Cricklefield, og hadde sett frem til en tilværelse på en ekte fotballbane. Han hadde derfor blitt noe overrasket over at man også her har løpebaner og den slags. Men så har de jo den herlige Grandstand da.. Han kunne dessuten fortelle at denne kun er midlertidig stengt og forventes åpnet til sesongstart.

 

Min følelse var at Great Yarmouth vil kunne bli å regne i kampen om opprykk kommende sesong, og Beresford bekreftet at nettopp det var målet. Han innrømmet også at de i løpet av hans tid i klubben aldri har sett sterkere ut, og han var optimistisk. Hardest kamp forventet han fra Saffron Walden Town og muligens Haverhill Borough, og det ville ikke være meg imot om både Great Yarmouth og Saffron Walden er å finne i Premier Division neste sesong. Beresford lovet også å sende meg en pin da de for tiden ventet på en bestilling, før han overtalte meg til å la meg avbilde foran den flotte Grandstand sammen med en av spillerne.

 

Ellers har jo en ny League Three i Football League, med inkludering av storklubbenes reservelag, vært tema den siste tiden. Dette (etter min mening) aldeles idiotiske forslaget fra FA-formann Greg Dyke har høstet kraftig motstand fra de mindre klubbene, og jeg var derfor interessert i høre meningen til en som har erfaring med nettopp en liga som inkluderer reservelag. I ECL Division One møter jo Great Yarmouth Town reservelagene til både AFC Sudbury, Braintree Town, Dereham Town, Needham Market, og Bury Town (om man kategoriserer Team Bury som sistnevntes resrvelag slik de i realiteten er). Beresford var overhodet ikke nådig, og hevdet tilskuertallene og dermed også inntektene var merkbart mye lavere i kampene mot disse, da folk naturlig nok er langt mindre interessert i å se reservelag, samtidig som de stort sett kommer på besøk uten en eneste bortesupporter. Han hadde også en rekke andre argumenter, men faktum er at så lenge ECL med relativt strenge stadionkrav har hatt problemer med å erstatte klubbene de etter hvert har mistet til eksempelvis Isthmian League, så har vel ECL sett på dette som en måte å fylle opp ligaen.

 

Andre omgang fortsatte som den første, med underholdende spill som bølget frem og tilbake. En Planters-spiller jeg identifiserte som Paul Cook barberte stolpen med et skummelt skudd, mens en god Scott Woodcock sto bak vertenes kanskje største sjanser. Først med et flott raid ned venstrekanten og et godt innlegg som Jason Thompson ekspederte like over på volley. Deretter med en glimrende gjennombruddspasning som spilte fri spissen Mitch Forbes, men om avslutningen gikk forbi keeper gikk den også like utenfor stolpen.

 

Det endte målløst på The Wellesley, men denne kampen vil nok ha fortalt hjemmelaget langt mer enn seirene i de fire foregående kampene mot noe svakere motstand. Og jeg fant ingen spesiell grunn til å forandre mening og tvile på realismen i Beresfords optimisme. Hjemmesupporterne ved siden av meg sa seg også godt fornøyd, og bekreftet dessuten at den store rivalen er Gorleston. Så ved et eventuelt opprykk kan det bli et artig lokaloppgjør neste sesong. Og med det returnerte jeg til baren og bestilte en ny Bulmers.

 

Der ville klubbsekretær Beresford gjerne introdusere meg for manager Ricci Butler, og sistnevnte sa seg meget fornøyd med både spill, innsats og innstilling i spillergruppa som helhet, og samtykket med Beresford i at også han hadde tro på at laget hans vil komme til å slå bra fra seg. Det hadde denne dagen i hvert fall spilt jevnt med en av de store ligafavorittene fra nivået over. Jeg ble igjen for et siste glass før jeg ønsket lykke til, sa farvel og slentret over til St. Anne’s Hotel etter en meget trivelig dag ved østkysten.

 

Great Yarmouth Town er en herlig klubb, og jeg vil nok holde et lite øye med dem i det som forhåpentligvis blir deres opprykkskamp kommende sesong. Men de vil få tøff konkurranse. Selv hadde jeg nok en gang en lang reise foran meg dagen etter, og fant raskt frem til senga der jeg snart fikk besøk av Jon Blund.

 

English ground # 178:
Great Yarmouth Town v Norwich United 0-0 (0-0)
Pre season friendly
Wellesley Recreation Ground, 23 July 2014
Att: 58 (hc)
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 24.07.2014: Stourport Swifts v Stourbridge
Previous game: 22.07.2014: Bognor Regis Town v Reading XI

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg