Tirsdag 11.08.2015: Whitstable Town v Folkestone Invicta
Etter rundt tre uker hjemme, var det bare såvidt jeg klarte å gjøre ferdig turrapporterne fra forrige tur og oppdatere bloggen min før det var på tide å igjen sette kursen mot Storbritannia. Denne gang var det planlagt en kjempetur av voldsomme dimensjoner, og med hele 25 kamper på 23 dager ville det bli min største og mest ambisiøse tur til dags dato. Igjen hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg opp til E6, der jeg steg på flybussen til Gardermoen. Etter en våkenatt gjorde det godt med litt søvn på flyturen over Nordsjøen, og etter en noe forsinket landing på Gatwick kunne turen virkelig starte.
Turens første kamp skulle finne sted i Whitstable, nede i det nord-østlige Kent, og overnatting hadde blitt booket i Birchington-on-Sea. Jeg hadde uansett svært god tid, og hadde planlagt å slå ihjel litt tid ved å ta en omvei for å kikke på den flotte tribunen til Aylesford Paper Mills – eller APM Contrast som klubben er kjent som i disse dager. Det betinget imidlertid togbytte ved Redhill og Tonbridge, og da toget ankom Redhill snaut ti minutter forsinket var det akkurat nok til at jeg ikke rakk toget mot Tonbridge. Med en hel time å vente på neste tog, forkastet jeg hele planen, og hoppet snart i stedet på neste tog som hadde London Victoria som destinasjon. Der kostet jeg på meg en frokost før jeg tok plass på toget mot Ramsgate.
Jeg var ikke reddere for å våkne opp helt nede i Ramsgate enn at jeg dristet meg til litt mer søvn på veien ned gjennom Surrey og Kent. Da jeg våknet opp mens toget stoppet i Whitstable, visste jeg at jeg hadde rundt et kvarter igjen av togturen, og steg snart av i Birchington-on-Sea. Der hadde jeg betalt £30 for overnatting ved The Seaview Hotel, men det var fortsatt over en time til innsjekking, så jeg satt med ned på en benk og nøt solskinnet mens jeg leste litt i en medbragt bok. Min base for kvelden viste seg å være en pub med rom i overetasjen, og jeg gikk snart for å bli sjekket inn av den trivelige verten, som klaget sin nød over hvor stille det var. Han undret seg over hvorfor han egentlig hadde åpnet pub i en by der han hevdet pensjonister utgjør over 90% av innbyggertallet (jeg vil tro han overdrev en smule der), og befolkningen synes å heller foretrekke slarving på konditorier og kaféer.
Om ikke annet hadde han selskap av en papegøye som bar bud om at det tross alt fantes noen stamgjester der, for familien forsøkte visst forgjeves å vende den av med å bruke et stygt ord den hadde plukket opp. Jeg ble nysgjerrig, men fuglen holdt seg foreløpig taus mens jeg etter innsjekking unnet meg er par pints før jeg satt kursen tilbake mot Whitstable med toget. Whitsable er en by med rundt 30 000 innbyggere, og med en beliggenhet ved den nordlige kysten av Kent – ut mot Nordsjøen – har den først og fremst blitt kjent for østers. Delikatessen har blitt plukket her siden romertiden, og byen er også åsted for den årlige Whitstable Oyster Festival. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, men også fotballklubben bærer preg av dette i form av kallenavnet ‘The Oystermen’.
De holder til på The Belmont Ground, og dit er det rundt ti minutters gange fra togstasjonen i østers-byen Det har vært hjemmebane for Whitstable Town helt siden 1888 – to eller tre år etter klubbens stiftelse, og har en stund figurert nokså høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Årsaken til min iver har først og fremst vært klubbens svært flotte hovedtribune som ble bygget tidlig i 1920-årene. Whitstable Town har tilbragt mesteparten av sin tid i det som tidligere het Kent League, før de etter å ha vunnet denne i 2006/07 og tok steget opp i Isthmian League Division One South, der de siden den gang har vært fast innslag på nedre halvdel av tabellen. Unntaket er forrige sesongs fine 8.plass som jeg var interessert i å høre om man hadde ambisjoner og forhåpninger om å kopiere eller overgå.
Allerede ved inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £9, kom jeg i snakk med Andy Short som er både presseansvarlig og redaktør for klubbens program. Jeg byttet £2 mot en kopi av sistnevnte, og kunne konstatere at han hadde gjort en god jobb med et fyldig og interessant program der han til og med hadde sin egen groundhopper-spalte. Han stille seg tvilende til hvorvidt det var realistisk å kunne kopiere fjorårssesongen, og hevdet at han personlig ville si seg godt fornøyd med en plass midt på tabellen. Han bekreftet videre at de hadde hatt en skuffende ligapremiere med tap 1-4 borte mot Walton & Hersham, og fryktet at man igjen ville stå ovenfor en tøff test denne kvelden når de skulle være vertskap for en grevskapsrival og divisjonens kanskje største opprykksfavoritt denne sesongen.
Folkestone Invicta hadde nemlig tatt turen fra sørkysten av Kent, og de har jo vært et fast innslag i toppen etter deres nedrykk fra Isthmian Premier i 2011. Samtlige fire sesonger siden den gang har de tatt seg til playoff for deretter å ryke i playoff. Særlig bittert var det nok de to siste sesongene, da man på hjemmebane måtte gi tapt i finalen(e) etter å ha blitt nr. 2 i ligaen, men Andy delte undertegnedes oppfatning om at de nå er den største favoritten, og de hadde da også tatt seg tilsynelatende greit av nykommer Molesey i sin første ligakamp denne sesongen (hjemmeseier 3-1) Av andre tittelutfordrere virket Andy å ha tro på at Hastings United kan reise seg igjen da de visstnok skal ha fått nye eiere med frisk kapital.
Jeg takket foreløpig for praten og fikk tillatelse til å raskt sprette ut på gressmatta for å knipse noen blinkskudd av den herlige hovedtribunen som står midt på den ene langsiden, rett ved siden av inngangspartiet. Den er bygget i mur, og taket er kledd i bølgeblikk med klubbens navn påmalt i «panna». Sitteplassene her er i form av benkerader i tre, i tillegg til et parti med seter for funksjonærer etc. Bak nærmeste mål har man en litt tilbaketrukket tribune som gir tak over hodet til tilskuere som står på betongtrinnene her. Jeg passerte matutsalget i hjørnet mot bortre langside, der jeg kom til klubbhuset, men foreløpig motsto jeg fristelsen av å dukke inn i baren, og gikk i stedet videre nedover langsiden – forbi både laglederbenker og et annet bygg jeg mener huser garderober. På bortre kortside er det nok en liten ståtribune av mer nymotens art som før avspark skulle bli omdøpt til Bruce Smith Stand til ære for en av klubbens trofaste travere. Ellers er det selvsagt såkalt hard standing rundt om på anlegget.
Med min lille runde unnagjort oppsøkte jeg baren, der jeg betalte £3,20 for en pint Strongbow og satt meg ned for å granske programmet litt nærmere. Det begynte snart å strømme på med tilreisende fra Folkestone, og også de måtte innrømme at de nok var blant favorittene og hadde forhåpninger om opprykk (direkte eller via playoff), selv om de gjorde noen spede forsøk på å skyve det største favorittstempelet vekk fra seg selv. Mens jeg hentet en andre runde i baren fikk jeg også snappet opp en pin til min samling, og etter å ha fått kastet en kikk på lagoppstillingene var det etter hvert på tide å gå ut i sensommerkvelden og ta oppstilling i påvente av at dommeren skulle blåse i gang turens første kamp.
I kampens sjuende minutt ble Ian Draycott spilt gjennom av Jordan Wright, og en av forrige sesongs vinnere av divisjonens ‘Golden Boot’ sendte gjestene i føringen fra spiss vinkel. Hjemmelaget forsøkte å svare, men både Ira Jackson og Chris Seenan så sine forsøk stoppet av Invicta-keeper Tim Roberts, mens Joe Kennetts heading gikk like over. Det var nå jevnt, og gjestene virket fortsatt skumle når de kom fremover, men Jordan Wrights kanon gikk rett på hjemmekeeper Adam Highsted, og dermed sto det fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben og undertegnede returnerte til baren.
Der var hjemmefolket av den oppfatning av første omgang hadde vært spillemessig bedring i forhold til forrige kamp, mens bortefansen – inkludert en enorm hund ikledd Invictas lyseblå bortedrakt – mente at deres helter nok hadde noe mer å gå på. Kanskje hadde bortemanager Neil Cugley påpekt det samme i pausen, for med proviant i form av ny pint og en bacon stick kunne jeg konstatere at gjestene startet andre omgang best. Keeper Highsted sto imidlertid i veien for Carl Rook, mens Liam Friends volley suste over tverrliggeren, og snart var det vertene som hadde en god periode. Kane Rowland vendte opp og skjøt, men hans avslutning ble blokkert, og med tjue minutter igjen sendte Nick Treadwell i vei en heading som traff toppen av tverrliggeren. Det var spennende nå.
På motsatt side hadde Jon Philbeam og Ronnie Dolan muligheter til å sikre de tre poengene, men traff ikke mål, og de siste minuttene var det hjemmelaget som startet en intens jakt på utligning. Til tross for at de presset på og fikk en rekke hjørnespark, klarte de aldri å omsette noen av halvsjansene, og det ebbet derfor ut med 0-1 foran 267 tilskuere. Whitstable-manager Will Graham hadde fått en tøff start på sesongen (som skulle bli tøffere i løpet av min tur), men vil nok ha kunnet finne noen positive ting å ta med seg fra denne kampen, og ut fra det de viste fikk jeg personlig inntrykk av at de kan være gode nok til å unngå nedrykksstrid.
Jeg hadde tid til en siste pint i klubbhusets bar før jeg returnerte med toget til Birchington-on-Sea, og mens jeg sto der og slurpet i meg Strongbow og nøt utsikten mot den flotte hovedtribunen, slo jeg også av en ny part med Andy. Han var selvsagt litt skuffet over at de ikke hadde klart å få ett poeng, men mente kampen likevel bar bud om bedring. Han svarte bekreftende da jeg kommenterte hvor flott hovedtribunen er, men fulgte opp med å si at den nok dessverre må erstattes etter hvert. Det var det siste jeg ønsket å høre, men heldigvis er det i hvert fall intet tema riktig ennå. Det er likevel bare å kjenne sin besøkelsestid før også The Belmont Ground eventuelt blir offer for sterilisering.
Jeg takket for meg og ønsket lykke til, og slentret tilbake mot Whitstable stasjon. Da jeg ankom Birchington-on-Sea var det fortsatt liv i puben i underetasjen hos The Seaview Hotel, og jeg bestilte meg en pint med Strongbow. ‘Wanker! Wanker!’, lød det plutselig bak meg, og dermed hadde jeg omsider også funnet ut hva papegøyens nye favorittord var. Mens undertegende ikke kunne annet enn å trekke på smilebåndet, var matmor langt mindre imponert over fjærkreets vokabular, men etter en siste pint fant jeg frem til senga etter en flott første dag på min store tur. Det var bare å få seg litt søvn før den lange turen nordøstover neste morgen.
English ground # 270:
Whitstable Town v Folkestone Invicta 0-1 (0-1)
Isthmian League Division One South
The Belmont Ground, 11 August 2015
0-1 Ian Draycott (7)
Att: 267
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 12.08.2015: Willington v Brandon United
Previous game: 19.07.2015: Nantwich Town v Crewe Alexandra
