Torsdag 24.08.2023: Easington Colliery v Chester-le-Street Town
Det var på tide å si farvel til Skottland for siste gang på denne turen, men jeg hadde en uke igjen i Storbritannia før hjemreisen, og den skulle tilbringes i England. Jeg burde kanskje benyttet sjansen til å få meg en frokost med haggis før jeg forlot Skottland, men endte i stedet opp med å spasere rett med Dundee stasjon og kjøpe inn noen smørbrød som jeg tok med meg på 09.33-toget. Dette var Cross Country-toget som kom fra Aberdeen og skulle helt ned til Penzance, men så langt skulle ikke jeg. I Newcastle hoppet jeg av, og siden jeg hadde god tid, bevilget jeg meg en aldri så liten pitstop ved The Centurion før jeg gikk løs på den neste lille etappen ned til Durham, der jeg skulle ha buss videre.
Torsdager byr ofte på få kamper, og det var også tilfelle denne gang. Alternativene jeg fant var revisits til enten Lower Breck (i Liverpool), Easington Colliery, eller Prudhoe (der Newcastle University nå spiller sine kamper). Den eneste muligheten til å få huket av en ny bane virket å være i Aylsham nede i det nordlige Norfolk, og det ble litt vel lang reisevei ned fra Dundee. Derfor hadde jeg til slutt landet på et femte(!) besøk hos Easington Colliery for å også treffe på noen gamle venner. Ved mine tidligere besøk der har jeg gjerne benyttet Newcastle som base, men det var svært dyrt der denne dagen, og derfor endte jeg opp med en ny variant. Fra Durham busset jeg rett og slett østover til Shotton Colliery, der jeg hadde betalt £28 for overnatting ved Budget Hayat Express Hotel. Jeg ble raskt sjekket inn, men ble ikke værende lenge på hotellrommet.
Snart tok jeg oppstilling på bussholdeplassen rett på utsiden, der jeg nettopp hadde steget av, og tok igjen bussen videre inn til Peterlee, der jeg tok oppladningen til kamp. Torsdag er som kjent også curry club hos Wetherspoons-kjeden, og det var kanskje på sin plass å holde tradisjonene litt i hevd, så middagen ble en stor porsjon Beef Madras ved The Five Quarter. Deretter ble j2o byttet ut med cider når jeg besøkte The Three Stories, som er en nyåpnet pub. Oppladningen ble avsluttet på Bar 23 og til slutt The Eden Bar før jeg returnerte til Peterlee bussterminal for å komme meg med bussen opp til Easington Colliery, der kveldens kamp tross alt skulle finne sted.
Easington Colliery ligger i den østlige delen av grevskapet County Durham, og er i aller høyeste grad et gruvesamfunn – eller har vært. Den lille byen vokste frem rundt en stor kullgruve som tiltrakk seg tusenvis av mennesker fra hele landet. Gruvedriften skjøt for alvor fart i 1899, og gruven er nok mest kjent for den store ulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet. Det var i den forbindelse at det ble plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til fotballklubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven stengte i 1993 betød de at hele 1 400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man bør ikke tvile på at akkurat det merkes i en liten by som har rundt 5 000 innbyggere. Man sliter vel fortsatt noe med ettervirkningene av dette. Easington Colliery er for øvrig ikke identisk med landsbyen Easington (som den har vokst sammen med), men noen vil nok også vite at det fiktive gruvesamfunnet Everington i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.
Det var med en times tid til kampstart at jeg hadde gått gjennom den nevnte lille parken og ankom Welfare Park, der jeg på utsiden traff min unge kamerat Connor Lamb som avtalt. Han har nå påtatt seg en del ansvar og plikter i klubben, og spesielt siden klubbsekretær Billy Banks var på ferie hadde han nok også litt mer å gjøre enn vanlig denne kvelden. Klubben har hatt suksess med sine torsdagskamper, og dette var som nevnt min femte visitt til Welfare Park – alle på torsdager. Connor formidlet en hilsen fra Billy som beklaget at han i likhet med forrige gang var på ferie når jeg skulle komme, men ordnet meg inn gratis og hentet ut et gratis kampprogram for meg. De er det han selv som er mannen bak, og for ordens skyld er det ham som fortsatt også står for kampprogrammene til den lokale rivalen Horden CW.
Fotballklubben Easington Colliery AFC ble stiftet i 1913 og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Det var i 1986 at de første gang spilte seg opp i Northern League, og den gang endte debutsesongen med et andre strake opprykk til dens toppdivisjon Division One, der de hadde en 10. plass som bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned til Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur.
Etter andreplassen i Wearside League våren 2015, kunne de for tredje gang prøve seg i Northern League, og syntes å etablere seg med tre strake sesonger på øvre del av Division Two-tabellen. Etter en svakere 2018/19-sesong og to sesonger ødelagt av Covid, noterte de seg våren 2022 for en femteplass, og det betød playoff. Der røk de imidlertid 0-2 for Heaton Stannington i semifinalen, og forrige sesong klarte de ikke å følge opp, men Connor hadde håp om at de denne sesongen igjen skal kunne kjempe i toppen og om opprykk til Northern Leagues toppdivisjon. Jeg hadde forventet å se groundhopper-paret Katie og Lee, men hadde fått beskjed tidligere på dagen at de neppe ville ta den korte turen denne kvelden. De ombestemte seg imidlertid, og mens jeg forlystet meg i klubbhusets bar dukket de plutselig opp, så det var også et hyggelig gjensyn.
Welfare Park er et ganske fint sted å se fotball, og anlegget domineres av nærmeste langside, der man finner det aller meste av anleggets fasiliteter. Her har man både klubbhusets, hovedtribunen og en seksjon med klassisk terracing under åpen himmel. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som er det eneste stedet der man har tak over hodet, og denne har en blanding av noen ståplasser bakerst og sitteplasser i form av trebenker i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså et parti med terracing – klassiske betongavsatser for en ståtribune. Nede i det ene hjørnet går denne over i et bratt parti med svært høye betongtrinn på den ene kortsidens flanke, men dette partiet har nå blitt stengt av. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing som gjelder. Fra Welfare Park har man for øvrig flott utsikt over kysten nedover mot Hartlepool og videre sørover.
Hjemmelaget sto med 4-2-1 og 14 poeng etter sine sju første kamper, og var dermed i gruppen som jaktet bak tetduoen Blyth Town og Newcastle Blue Star, som begge sto uten poengtap så langt. Det gjorde også kveldens bortelag, Chester-le-Street Town, som lå to poeng foran Easington Colliery. Mine venner fra nordøst er godt kjente i Northern League-kretser, og det er nok ikke mange som har bedre kunnskap om dette temaet enn Lee. Han mente imidlertid at han denne sesongen ikke har fulgt like godt med som tidligere, og at det ikke nødvendigvis var så lett å spå, men at man selvsagt ikke kunne komme utenom at den nevnte tetduoen var solide kandidater til opprykk. Han mente dessuten at Connors uttalte håp og mål om at Easington Colliery i hvert fall skulle kunne være med å kjempe om en playoff-plass nok kunne slå til.
Kveldens kamp var for øvrig også identisk med kampen jeg så da jeg for andre gang gjestet Welfare Park, og den gang hadde det endt med borteseier 0-1. Vertene hadde naturlig nok forhåpninger om et motsatt resultat denne gang, og det var de som skapte kampens første sjanser, med avslutningene fra Jay Roper traff ikke innenfor stengene. Vi talte oss frem til 194 tilskuere, og det ble av Connor meldt inn som det offisielle tilskuertallet, og de fremmøtte fikk se en tett og jevn første omgang som ikke bød på de aller største sjansene. Gjestenes beste hadde kommet etter omtrent halvspilt omgang, i form av en heading som hjemmekeeperen fikk slått over. Det sto 0-0 til pause da vi kunne ta en tur innom klubbhuset.
I andre omgangs femte spilleminutt tok gjestene ledelsen etter å ha brodert seg inn i feltet, og der hadde Connor Shaw tid og rom til å sørge for 0-1. Et par halvsjanser begge veier fulgte, før Luke Pearn traff tverrliggeren for hjemmelaget i det 69. minutt. Samme mann hadde muligheten til å utligne igjen like etter, men det gikk sakte men sikkert mot borteseier og en reprise på den nevnte 0-1-kamper høsten 2015. Dylan Elliott ville det imidlertid annerledes, og i det 87. minutt fikk han kjempetreff og dunket ballen i krysset. Dermed 1-1, og nå var det hjemmelaget som presset på for et vinnermål. I kampens andre overtidsminutt fikk de to store sjanser i løpet av få sekunder, og spesielt James Watson sin avslutning fortjente en bedre skjebne, for hans brasse-variant traff tverrliggeren før den spratt ned og ble klarert til sikkerhet for gjestene.
Dermed endte det med 1-1 og poengdeling på Welfare Park, og jeg tok farvel med Katie og Lee som ganske snart gikk for å kjøre hjem. Det skulle også Connor gjøre, og siden han tross alt bor i Shotton, der jeg skulle overnatte, hadde han tilbudt meg skyss tilbake. Det takket jeg gladelig ja takk til, men måtte vente litt da han selvsagt hadde noen plikter å utføre etter kampslutt. Det hadde jeg få problemer med, og satt meg ned med en cider i klubbhuset, der jeg samtalte litt med både trenere, spillere og andre fremmøtte inntil Connor var klar. Han hadde uttrykt en viss skepsis vedrørende mitt valg av overnattingssted, men Hayat var nok bedre enn han fryktet. Etter å ha takket Connor for skyss, fant jeg umiddelbart senga. Dagen etter skulle jeg videre sørover til London, der jeg skulle ha base hele helgen.
Revisit:
Easington Colliery v Chester-le-Street Town 1-1 (0-0)
Northern League Division Two
Welfare Park, 24 August 2023
0-1 Connor Shaw (50)
1-1 Dylan Elliott (87)
Att: 194
Admission: Complimentary (otherwise £5)
Programme: Complimentary (otherwise £1,50)
Next game: 25.08.2023: West Essex v Harwich & Parkeston
Previous game: 23.08.2023: Lochee United v Forfar United
This day on a map / This whole trip on a map