Onsdag 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne
Frokost var ikke inkludert ved The Horseshoe Inn i Shepton Mallet, og det var da heller ingen i puben da jeg låste meg ut like før kvart på ti for å ta bussen som hadde avgang mot Castle Cary klokka 10.06. Etter å ha slept med meg bagen et lite kvarter på vei til holdeplassen litt lenger inn mot sentrum, kom South West Buses sin buss nummer 1 med Yeovil ‘i panna’ sånn noenlunde i rute. Jeg betalte £4,30 for en enkeltbillett ned til Castle Cary, og klokka hadde så vidt passert 10.30 da jeg kunne takke sjåføren og stige av på riktig holdeplass rett utenfor Castle Cary jernbanestasjon. Der hadde jeg nå en halvtimes tid på meg til å bytte til Weymouth-toget med avgang 11.04, og som planlagt benyttet jeg anledningen til å innta en frokost servert av en kar som har en serveringsvogn rett ved stasjonens inngangsparti.
Det var flaks at jeg husket fra sist gang jeg byttet tog ved dette knutepunktet at man hadde dette matutsalget der, og jeg valgte meg en ‘bacon & cheese toasted sandwich’. Etter å ha beklaget at han hadde gått tom for ‘burger-ost’ foreslo han å lage en egenkomponert variant til meg, og jeg angret ikke på at jeg ga tommelen opp til hans forslag om bacon & brie, for det var en fortreffelig frokost. Det var nesten så jeg følte for å bestille en til, men jeg hadde et tog å ta plass på, og det var snart på vei inn på perrongen. Jeg ble med så langt som til Upwey, der jeg steg av etter rett i underkant av en time. Her ble jeg stående å samtale med en koselig kar som var i ferd med å henge opp nye reklameplakater på stasjonen, og som undret seg stort over min tilstedeværelse i Upwey, hvor han mente det ikke er mange fremmede som går av.
Jeg hadde rett i overkant av tjue minutters ventetid på toget mot London Waterloo, som jeg kun skulle være med til Wareham, og jeg kunne strengt tatt byttet allerede i Dorchester, men jeg hadde vel uansett kommet på samme tog, og dette sparte meg for slitet med å slepe bagasjen til fots fra Dorchester West til Dorchester South. Denne siste togetappen tok rett i underkant av en halvtime, og etter å ha stoppet ved metropoler som Moreton og Wool, kunne jeg stige av i Wareham. Her hadde jeg 12 minutter på meg til å finne holdeplassen for buss 40 mot Swanage, som var min endelige destinasjon denne dagen.
Jeg skulle gjerne tatt museumsjernbanen Swanage Railway, men den har foreløpig sin nordlige endeholdeplass i Norden, og er ennå ikke helt tilknyttet jernbanens hovedlinjer igjen. Dette håper man å ha fått gjort tidlig i 2017, så det får forhåpentligvis bli en annen gang. Denne gang gadd jeg ikke styre mer enn nødvendig for å komme meg til Swanage, så jeg betalte mine £5 for busstransporten dit ned.
Det var da også fint nok, for fra orkesterplass i andre etasje registrerte jeg at vi etter hvert kjørte gjennom en rekke utrolig idylliske landsbyer. Flottest av de alle var Corfe Castle, som nesten fikk meg til å vurdere å hoppe av for å tilbringe litt tid der. Den pittoreske landsbyen ligger ved borgen med samme navn; en borg som etter sigende skal være en av de aller eldste eksisterende borger i England. Den skal ha vært åsted for drapet på den engelske kongen Edward the Martyr i 978, og ble noen tiår senere bygget ut av Vilhelm 1 Erobreren.
Jeg ble uansett med videre, men det spørs om jeg ikke en gang i fremtiden må sette av litt tid til besøk i Corfe Castle. Skjønt da jeg ankom Swanage etter 35 minutter på bussen, så jeg jo raskt at også dette var et usedvanlig koselig sted, til tross for at det er en nokså populær turist-destinasjon. Et besøk hos fotballklubben Swanage Town & Herston har jo lenge vært et sterkt ønske, og noen vil kanskje huske at jeg planla en visitt her på min jule- og nyttårstur, da jeg dessverre fikk beskjed et par dager i forveien om at kampen ville bli avlyst grunnet alt regnet. Flott gjort å gi meg beskjed såpass tidlig uansett, og da jeg under planleggingen av denne turen så at de hadde en ny avlysning mot bunnlaget Cranborne, forhørte jeg meg raskt om ny dato for deres siste hjemmekamp for sesongen, og bestemte meg umiddelbart for å innfinne meg da jeg fikk til svar at den skulle spilles onsdag 4. mai.
Swanage ligger helt nede på Dorset-kysten, ytterst på halvøya Isle of Purbeck, én drøy norsk mil sør for Poole (selv om de to har bukta Poole Harbour mellom seg). Det som opprinnelig var en liten fiskerlandsby, så at økonomien på 1800-tallet skjøt fart som utskipningshavn for lokale steinbrudd. Allerede i romertiden drev man utvinning av marmor i dette området, men i Viktoriatiden begynte turismen å ta over som en viktig næringsvei. Den gang var Swanage først og fremst en seaside resort som tiltrakk seg turister fra den velstående overklassen som kom for å nyte livet ved de flotte strendene. Også i dag er det disse strendene og den idylliske byen som tiltrekker seg turister, og dette har blitt den klart viktigste næringsveien i en by som med sitt umiddelbare omland har i underkant av 10 000 innbyggere.
Jeg steg av på holdeplassen rett utenfor Swanage jernbanestasjon, som for ordens skyld ble stengt for ordinær trafikk i 1972, men som altså åpnet som en del av museumsjernbanen Swanage Railway ti år senere. Jeg spaserte den korte veien til puben The White Swan, der jeg hadde betalt £40 for et dobbeltrom. Jeg ble raskt sjekket inn av det trivelige personalet, men etter å ha installert meg i overetasjen, returnerte jeg snart til puben da jeg registrerte at de hadde sin egen cider-festival med 14 forskjellige gjeste-cidere. I tillegg hadde de en fristende meny som gjorde at jeg etter en liten spasertur rundt i sentrum valgte å innta middagen der.
En porsjon lever servert med sprøstekt bacon, potetmos, erter og brun saus gikk ned på høykant, skylt ned med en lokal cider. Det er synd at en tradisjonell rett som lever har blitt så til de grader vanskelig å få tak i her i Norge (det forsvant vel med de skikkelige slakterbutikkene), men dette var den beste varianten jeg har smakt på år og dag – i hvert fall siden min kjære mormor gikk bort. En ny spasertur rundt i den usedvanlig koselige byen fikk meg til å angre på at jeg ikke hadde pakket shorts så jeg kunne ha tatt en dukkert i den engelske kanal, men jeg priset meg i hvert fall lykkelig over at jeg hadde valgt en lokal base i anledning kveldens kamp snarere enn å gå for en mer praktisk reisevei dagen etter ved å overnatte i eksempelvis Bournemouth. Jeg må innrømme at jeg kikket på nettopp det alternativet, men jeg fant vel ut at direktebussene til Bournemouth sluttet å gå før kampslutt, og det var jeg nå glad for.
Jeg bestemte meg for å returnere til området for et par dager en annen gang; kanskje i forbindelse med en sommerferie i England sammen med min mor og nevø, som de siste årene har blitt en slags tradisjon. Jeg returnerte uansett igjen til The White Swan, der jeg fikk testet ytterligere to av ciderne mens jeg skrev et par postkort som jeg fikk postet mens jeg etter hvert spaserte nordover langs stranden på vei til Day’s Park og kveldens kamp som jeg hadde sett sånn frem til. Kveldens hjemmekamp mot Cranborne var faktisk den kampen jeg skulle se da jeg ble offer for den nevnte avlysningen i januar, og i stedet endte opp med å se Berkhamsted i FA Vase. Siden den gang hadde kampen igjen blitt avlyst, og det var vel nå minst tredje forsøk på å få arrangert den.
Med en times tid til avspark ankom jeg Day’s Park, der fotballstadionet ligger tilknyttet en park med samme navn – oppkalt etter mannen som i 1925 fikk i stand fotballstadionet der, og som ti år senere donerte det til byen da han var ordfører. Flotte bilder som vitnet om en fantastisk anlegg som oste av karakter hadde gjort det til et reisemål helt i toppsjiktet på min ønskeliste, og da jeg ankom kunne jeg umiddelbart slå fast at det ikke skuffet. En kar som var i ferd med å bemanne inngangspartiet i det ene hjørnet ønsket meg hjertelig velkommen og mottok mine £3 i inngangspenger før han fulgte opp med å svare at han ikke var sikker på om det hadde blitt trykket noe kampprogram.
Mens vi sto der og samtalte kom det imidlertid snart en annen klubbrepresentant som hadde med seg kveldens kampprogram, og for 50 pence sikret jeg meg et eksemplar. Han fortalte at han hadde vurdert et større ‘bumper issue‘ i anledning sesongens siste hjemmekamp, men hadde åpenbart endt opp med et noe mer beskjedent 8-siders hefte. Etter en kort samtale med disse to var jeg såpass giret på å ta en nærmere kikk på herligheten at jeg unnskyldte meg og gikk for å ta en runde rundt anlegget som om mulig er enda mer sjarmerende enn byen det ligger i.
Day’s Park entres som sagt i det ene hjørnet, og herfra gikk jeg med klokka der jeg tok meg over kortsiden her, som utelukkende byr på hard standing. Herfra beveget jeg meg mot bortre langside, der man finner anleggets hovedtribune oppe på en liten gressvoll. Etter å ha gått opp en liten steintrapp sto jeg oppe i hjørnet på langsiden, som herfra heller nedover mot tribunen som sammen med murbyggene som flankerer den strekker seg rundt 2/3 av banens lengde. Selve tribunepartiet i midten byr på sitteplasser i form av en salig blanding av benkerader i tre, klassiske tre-stoler i svart og hvitt, og nyere grønne plastseter. Denne tribunen er i seg selv en perle, og i forkant av denne har man laglederbenkene i mur.
Etter å ha passert en tea bar i enden av tribunen kommer man etter hvert ned mot hjørnet der jeg tok meg over på bortre kortside. Der er det igjen kun hard standing, men oppe på en gressvoll sto et par små benker i mur, med inskripsjon til minne om det som sikkert har vært en trofast supporter. Over på den andre langsiden har man i denne enden en flott og klassisk tribuneseksjon som byr på terracing (altså betongavsatser for stående tilskuere) under åpen himmel. Denne strekker seg helt bort til sideveggen på et stort bygg som dominerer denne langsiden totalt, og som er med å gjøre Day’s Park til noe for seg selv.
Den nederste delen av dette store bygget er nok ikke det vakreste jeg har sett, der det med sitt bølgeblikk-kledde ytre minner mest om et slitent gammelt lagerbygg. Partiet nærmere inngangspartiet er imidlertid av hvit mur, og huser blant annet klubbhuset med sin bar (som foreløpig var stengt). Garderobene ligger oppe i andre etasje, og før kamp må spillerne derfor ta seg ned en utvendig trapp – noe som unektelig også er temmelig originalt. For å ta meg forbi dette bygget måtte jeg forsere en seksjon der jeg faktisk måtte ta meg ut på banen for deretter å gå inn igjen i en ‘tunnel’ som gikk under denne nevnte trappa, men slik kom jeg meg tilbake til inngangspartiet.
Klubben ble i 1898 stiftet under navnet Swanage Albion, og spilte under dette navnet frem til de i 1920-årene markerte at de flyttet inn på Day’s park ved å ta navnet Swanage Town. Etter å ha spilt i Dorset Senior League var de i 1957 med å stifte Dorset Combination (som i dag er Dorset Premier League). Der ble de denne ligaens første mester, og etter å ha fulgt opp med en andreplass, vant de tre nye ligatitler på rad, slik at de sto med fire titler og en 2. plass i ligaens fem første sesonger. Dette ble også fulgt opp med en ny andreplass, så det er trygt å si at de var en dominerende kraft i denne ligaens første år. I 1966 slo Swanage Town seg sammen med den lokale liga-rivalen Herston Rovers, og dagens Swanage Town & Herston var en realitet.
I 1976 var klubben en av de som ble valgt ut til å være med i Western Leagues nye Division One, og etter et par tunge sesonger begynte de snart å hevde seg på øvre halvdel. I 1987 vant de Division One og rykket dermed opp i Western League Premier Division, men etter tre sesonger i den divisjonen ble de flyttet sidelengs over til Wessex League, etter å ha tatt avskjed med Western League ved å vinne Dorset Senior Cup for første (og hittil eneste) gang i 1990. I Wessex League debuterte de med å ta andreplassen våren 1991, og det er da også deres beste ligainnsats. Utover i 1990-årene gikk det imidlertid tyngre, og i 1996 rykket de ned igjen i Dorset Combination. Etter fire sesonger returnerte de til Wessex League, men ble kun to sesonger før det i 2003 igjen ble sisteplass og nedrykk tilbake til ligaen som nå var i ferd med å bytte navn til Dorset Premier League.
Der spiller de fortsatt, og tabellen bekreftet at Shaftesbury Town allerede hadde vunnet ligaen, og de var i ferd med å tilbys opprykk til Wessex League Division One. Kveldens hjemmelag la før kampen beslag på 7. plassen, mens gjestende Cranborne var desidert tabelljumbo med den håpløse statistikken 1-0-30 og altså kun tre poeng hele sesongen. Siden jeg først var inne på opprykk til Wessex League, vil jeg absolutt mene at også Swanage Town & Herston ville være et klart tilskudd til den ligaen (i stedet for å måtte ty til å hente opp disse hersens reservelagene, slik nå også Wessex League denne sommeren tydeligvis vil gjøre med Weymouth-reservene), men da jeg igjen startet en lengre samtale med karen ved inngangspartiet, hevdet han at de er svært tilfreds med tilværelsen i Dorset Premier League, og ikke har noen planer om å på nytt ta steget opp.
Det var åpenbart at denne klubbrepresentanten var like oppgitt over den moderne toppfotballen som undertegnede, og siden klubbhusets bar foreløpig ikke var åpen, ble jeg stående der og samtale med ham nesten frem til avspark. Innen den tid hadde han også klart å rote frem en pin til min samling, som han nektet å motta betaling for. En annen interessant ting med denne kampen var at jeg så frem til å ta en kikk på hjemmelagets spiss Graeme Rose, som var i medias søkelys da jeg planla et besøk her i januar. Før jul hadde han nemlig faktisk tangert en Guiness-rekord (fra japansk J League) ved å score hat-trick i fire kamper på rad. Etter en avlysning var det nettopp i hjemmekampen mot Cranborne at han kunne ta rekorden alene den 9. juni, men den ble altså avlyst, og det ble ikke noe femte strake hat-trick og verdensrekord.
Man kan jo spørre seg om det kunne sett noe annerledes ut dersom bunnlaget Cranborne hadde vært motstander i den femte kampen, for etter at spillerne hadde tatt seg ned trappene fra garderoben og jeg hadde tatt oppstilling på bortre langside, var det nettopp Graeme Rose som åpnet scoringsballet i kampens 12. minutt. 25 minutter var spilt da kaptein Sam Beale doblet ledelsen og sørget for at det sto 2-0 til pause. Det kunne vært mer, men Cranborne holdt i perioder overraskende god stand for et lag som til de grader har vært kasteball denne sesongen. De skapte til og med et par sjanser, men hadde stort sett nok med å forsvare seg.
Ti minutter ut i andre omgang sto det 3-0 da Sam Beale satt inn sitt andre mål for kvelden, men snaut ti minutter senere fikk Cranborne også nettkjenning da Graham Antell fant nettmaskene til stor jubel for de gule og svarte. Med et kvarter igjen av ordinær tid syntes det klart at gjestene begynte å gå tom for krefter, og Sam Beale fullførte snart sitt hat-trick da han satt inn 4-1. Ti minutter før slutt slo også Rose til igjen og scoret sitt andre, og det gikk ikke lang tid før også han fikk sitt hat-trick da han fastsatte sluttresultatet til 6-1. Dermed endte det til slutt med en overbevisende seier for hjemmelaget. Det var bare litt synd at jeg kun talte 32 tilskuere (i tillegg til de åpenbare klubbrepresentantene), for jeg skulle gjerne sett Swanage-folket sette mer pris på sin lokale fotballklubb og deres fantastiske hjemmebane.
Noen av de fremmøtte tok i likhet med undertegnede nå turen innom klubbhusets bar, som var overraskende stor og koselig. Jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med en av Cranborne-lederne, og ut fra det jeg så av de i første omgang der de tross alt hang sånn noenlunde med, kunne jeg vanskelig se for meg at de hadde blitt smadret med stygge sifre hver eneste uke, men mistenkte at de må ha hatt noen kamper der de har gått på knepne tap. Han måtte dog innrømme at de stort sett har vært offer for stortap, og pekte bare på målforskjellen som etter kveldens kamp var lite lystige -134. I og med at de er soleklar tabelljumbo sto de også i fare for nedrykk til Dorset Senior League, men han satt sin litt til at de denne sesongen vil bli benådet, slik det har versert rykter om.
Mens spillerne fikk slå seg løs med flytende føde fra baren, var det tydelig at ryktene om en langveisfarende groundhopper fra Norge hadde nådd de, for flere kom bort for å forsikre seg om at jeg hadde trivdes på mitt besøk og for å forhøre seg om hva jeg syntes om kampen og kvaliteten på spillet. De oppfordret meg også til forsyne meg med godsaker fra matfatene som var satt frem for spillerne, og jeg koste meg en stund i godt selskap før det var på tide å tømme glasset og spasere tilbake til The White Swan. Noen ganger opplever man å besøke en fotballklubb som man faller litt ekstra for, og Swanage Town & Herston var for meg en av disse.
Jeg hadde storkost meg både i Swanage generelt og ved Day’s Park, og etter å ha takket for meg var jeg snart tilbake på The White Swan. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, men unnet meg et par glass før jeg trakk meg tilbake og fant senga med mange inntrykk å fordøye. Jeg hadde funnet nok en favoritt-destinasjon i England, og jeg slo fast at da jeg trodde Weymouth var Dorset-kystens perle, var det før jeg besøkte Swanage og Isle of Purbeck. En visitt til Swanage og Day’s Park kan anbefales på det sterkeste, og for meg var det i konkurranse med walisiske Treharris kanskje denne turens absolutte høydepunkt.
English ground # 345:
Swanage Town & Herston v Cranborne 6-1 (2-0)
Dorset Premier League
Day’s Park, 4 May 2016
1-0 Graeme Rose (12)
2-0 Sam Beale (26)
3-0 Sam Beale (56)
3-1 Graham Antell (65)
4-1 Sam Beale (77)
5-1 Graeme Rose (81)
6-1 Graeme Rose (83)
Att: 32 (h/c)
Admission: £3
Programme: 50p
Pin badge: Free (given to me by club official)
Next game: 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe
Previous game: 03.05.2016: Shepton Mallet v Cadbury Heath
