Marske United v Newton Aycliffe 05.05.2016

 

Torsdag 05.05.2016: Marske United v Newton Aycliffe

Jeg skulle gjerne blitt lenger i herlige Swanage, men jeg hadde det som vel var turens lengste reise foran meg, og hadde derfor en tidlig start, så det var bare å komme seg av gårde. Frokost hadde vært inkludert i prisen ved The White Swan, men med en såpass tidlig start måtte jeg dessverre låse meg ut før frokostserveringen startet. Planen var å ta 07.45-bussen fra Swanage til Bournemouth, og bussen med rutenavnet 50 Breezer sto allerede klar på holdeplassen da jeg ankom. Jeg betalte £6,50 for en enkeltbillett til Bournemouth, og gikk opp i andreetasjen for å sette meg utendørs i den åpne bakre delen. Der var imidlertid setene våte, og vitnet om at det hadde vært en liten skur i løpet av natten, og jeg satt meg derfor i den fremre delen under tak.

Fra Swanage og halvøya Isle of Purbeck benytter denne bussen seg av Sandbanks Ferry; en ferje som blir trukket frem og tilbake av kjettinger der den krysser den trange munningen til den grunne bukta Poole Harbour. Denne ferjeturen gjør at man slipper en fire mils omvei rundt på veien mellom Isle of Purbeck på den ene siden og Poole og Bournemouth på den andre siden. Etter å kjørt en stund rundt på kryss og tvers i Bournemouth, kunne jeg etter en times tid takke sjåføren og stige av utenfor Bournemouth jernbanestasjon, der jeg raskt skulle bytte til London-toget med avgang klokka 08.59. Det skulle imidlertid snart vise seg at min lange reise denne dagen skulle bli unødvendig kronglete grunnet visse problemer som dukket opp.

Denne morgenen hadde det nemlig brutt ut en større brann ved Vauxhall stasjon i det sørlige London, og noen vil kanskje vite at det er et område som er blant de aller travleste på det britiske tognettet. Med en rekke av linjene stengt betød dette kanselleringer og kraftige forsinkelser, og da vi nærmet oss Basingstoke opplyste konduktøren om at det var uvisst hvor stor forsinkelsen ville bli, men at han regnet med å ankomme London Waterloo minst en time forsinket. Derfor var rådet til de som ikke nødvendigvis skulle til nettopp Waterloo å hoppe av i Basingstoke, ta toget derfra til Reading, og deretter ta en av de mange togene derfra inn til London Paddington. Det var akkurat dette jeg noe oppgitt bestemte meg for å gjøre, og etter å ha krysset over fra Paddington til Kings Cross, kunne jeg legge togkluss bak meg og på alvor starte turen nordover.

Etter et nytt togbytte i Darlington, ankom jeg omsider Middlesbrough etter over 8 timer på farten…og en time senere enn planlagt. Jeg vil påstå at Middlesbrough etter mitt skjønn må være en av landets billigste byer hva gjelder taxipriser, og derfor unnet jeg meg en drosjebil til The Abingdon, der jeg hadde betalt £22,50 for overnatting. Drosjekusken fant frem til 11 Abingdon Road, der det ikke var noen verdens ting som tydet på at det var noe slags overnattings-etablissement i det typiske rekkehuset. Døren sto imidlertid halvåpen, og det som åpenbart var en håndverker bekreftet at jeg hadde kommet til rett sted, og ringte for å tilkalle eieren. Det viste seg å være et guest house der de nettopp hadde åpnet med drift i to boliger vegg i vegg, og en yngre kar kom snart og fikk sjekket meg inn og vist meg fasilitetene.

Siden klokka nå hadde passert fire, var jeg snart på farten for å sette kursen mot Marske og kveldens kamp der, men først foretok jeg en pitstop for å innta en middag. Ikke langt fra Middlesbrough jernbanestasjon ligger Wetherspoons-puben The Isaac Wilson, som ironisk nok er oppkalt etter en innbitt avholdsmann og alkoholmotstander, og siden det var torsdag, benyttet jeg meg selvsagt av kjedens Curry Club ved å bestille en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en flaske j2o. Deretter var det bare å traske opp til stasjonen for å unnagjøre den tjue minutter lange togturen videre østover til Marske. Tungt industrialiserte Middlesbrough er når sant skal sies ikke øyrikets mest sjarmerende by (til tross for et par trivelige gågate-områder i sentrum), men det er på ingen måte noe triveligere det området toget passerer på sin ferd mot Redcar, med områdets enorme stålverk og annen industri som bakteppe. En sterk kontrast til idyllen jeg hadde opplevd i Swanage dagen før.

Det skal være langt koseligere inne i selve Redcar, og ikke minst nede ved byens fine sandstrender. Også når man når Marske er det noe triveligere, og landsbyen som offisielt heter Marske-by-the-Sea ligger helt nordøst i grevskapet North Yorkshire – helt ute ved Nordsjø-kysten, mellom Redcar i nord og Saltburn-by-the-Sea i sør. De to sistnevnte er såkalte seaside resort, mens Marske til tross for en beliggenhet rett ved kysten ikke anses for å være det. Majoriteten av innbyggerne her jobber i industrien i Middlesbrough og Redcar, og derfor har mange vært fortvilet over at så mange som 2 200 arbeidsplasser kan ha gått tapt etter at store deler av stålverket i Redcar ble lagt ned i fjor. Under de to verdenskrigene hadde det britiske luftvåpenet en base her i området, men den ble etter andre verdenskrig tatt over av den kjemiske bedriften ICI og ble senere åsted for utbygging av et boligområde. Forhåpentligvis ville det gå bedre med meg enn det gjorde med et norsk skip som i 1180 ble plyndret av lokale nettopp her; noe som for øvrig førte til at byen ble bøtelagt med 20 mark.

Jeg hadde fra flere hold blitt informert om at Marske United for tiden ikke hadde lisens for alkoholservering i sitt klubbhus, og foretok derfor i stedet oppladningen på puben The Zetland Hotel, et steinkast fra Marske jernbanestasjon. Mens jeg lesket strupen med en pint Carling cider, ble jeg etter hvert oppsøkt av en kar som kom bort til mitt bord for å spørre om jeg var den norske groundhopperen som han via Twitter hadde sett ville gjeste Mount Pleasant denne dagen. Det måtte jeg svare bekreftende på, og denne karen viste seg å være en del av supportergrupperingen som går under navnet Tin Shed Titans. Han hadde lagt merke til min ambisiøse reiserute, og kikket storøyd og lett hoderystende på mitt kampprogram for denne sesongens siste tur.

Man vet at fotball har blitt spilt i Marske siden tidlig i 1880-årene, men dagens Marske United ble stiftet så sent som i 1956. Siden den gang kan man utvilsomt si at klubben har klatret sakte men sikkert i pyramiden, for etter å ha startet opp i lokale ligaer som Cleveland League og South Bank League, fikk de i 1976 endelig ta plass i Teesside League på sjette forsøk. Tidlig i 1980-årene hadde de blitt et topplag i denne ligaen, og da de vant Teesside League for andre gang i 1985, sikret de seg samtidig opprykk til Wearside League. Etter at et poengtrekk på tre poeng gjorde at de mistet Wearside League-tittelen i 1994, fulgte de opp med ny 2. plass før man endelig tok tittelen i 1996. Etter at dette ble fulgt opp med ny 2. plass, fikk de rykke opp i Northern League Division Two, der debutsesongen endte med 3. plass og nytt opprykk våren 1998.

De har holdt seg i Northern League siden den gang, selv om de våren 2004 måtte returnere til League Two. Sju sesonger brukte de på å returnere til Division One i 2011, men de færreste hadde vel den gang sett for seg suksessen de snart skulle oppleve. De hadde gjort det godt i flere cupturneringer, og tok seg blant annet til kvartfinale i FA Vase i både 2000/01 og 2008/09, så kanskje var det et lite tegn om hva som skulle komme da de i 2013/14-sesongen ble vinner av Northern Leagues ligacup. Men etter at de samme sesong endte på 16. plass i ligaen var det nok ikke mange som forventet det som skjedde den påfølgende sesongen (altså forrige sesong). Det ble etter hvert klart at de var i ferd med overgå sin tidligere bestenotering (3. plass i 2001), og de endte til slutt opp med å vinne den gjeve Northern League-tittelen da storfavoritt Shildon med undertegnede som tilskuer ikke klarte å hente de tre poengene de trengte i sesongavslutningen, og et Marske United som allerede var ferdigspilt kunne nærmest vantro slippe jubelen løs.

Det var vel heller ingen som forventet at ‘lille’ Marske United skulle gjenta denne bedriften for andre sesong på rad, men igjen har de utover i sesongen kommet snikende og klatret slik at de nok en gang var i ferd med å gjøre en svært god sesong. Etter at ikke minst et umenneskelig tøft kampprogram og god cupinnsats gjorde kål på Morpeth Towns tittelmuligheter, var det omsider Marske United som igjen sto frem som den kraftigste utfordrer til Shildon. Men tre dager tidligere hadde Shildon fått oppreisning for forrige sesong da de sikret seg tittelen med en overbevisende borteseier 4-0 over Bishop Auckland mens Marske United tapte 0-2 hjemme for sin lokale erkerival Guisborough Town. De var imidlertid i en svært god posisjon med tanke på sikre å seg 2. plassen som i seg selv vil bety nok en imponerende sesong av The Seasiders.

Etter en rask og trivelig samtale med et par av Tin Shed Titans-gjengen, vendte de oppmerksomheten mot sin bestilte middag, mens jeg tømte glasset for å spasere den korte veien til Marske Uniteds hjemmebane Mount Pleasant. Med en drøy halvtime til avspark betalte jeg meg inn med £6, og betalte ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Jeg har tidligere hørt flere rose Marske-programmet, og ble derfor litt overrasket over hvor enkelt og ‘hjemmelaget’ kveldens variant fremsto. Et 16-siders hefte i svart/hvitt som hvem som helst kunne printet hjemmefra, men det inneholdt da likevel den nødvendige info og litt interessant stoff, samtidig som det ikke inneholdt noe som helst reklame.

Mount Pleasant skulle vært besøkt allerede på min forrige tur, da jeg endret planene for å få med meg den omberammede kampen mellom Marske United og Washington, men jeg hadde den gang knapt endret planene før kampen igjen ble flyttet for å kunne huse Jeff Stelling og hans Men United-arrangement, slik at jeg i stedet endte opp med å besøke Jarrow Roofing BCA. Men denne gang ble det besøk på anlegget som offisielt går under navnet GER Stadium, og jeg må innrømme at jeg ved første øyekast kanskje ble ørlite skuffet – uvisst av hvilken grunn, men kanskje er det bildemateriale jeg har sett som ga inntrykk av et noe mindre spartansk anlegg og litt mer karakter? Men nå hadde jeg jo blitt temmelig bortskjemt med noen fantastiske stadioner på denne turen, og når jeg fikk fordøyd inntrykkene litt så skal det sies at Mount Pleasant tross alt er et koselig lite anlegg i en liga som de siste årene har mistet flere av sine flotteste anlegg.

Jeg kom inn på den ene langsiden, der jeg måtte ta meg opp en trapp for å komme opp til banen som ligger opphøyet i forhold til klubbhus, garderober, vogna som gjorde nytte som matutsalg, og brakka som man åpenbart brukte til hospitality. På toppen av denne lille trappa får man det som må kunne kalles hovedtribunen umiddelbart på sin venstre hånd. Det slo meg etter hvert at det kanskje er her jeg savnet litt karakter i forhold til tidligere bilder jeg hadde sett, for denne sittetribunen har enten blitt ‘oppgradert’ eller mest sannsynlig erstattet med en ny og moderne variant av den prefabrikerte typen. Borte var tribunen som var malt i klubbens gule og blå farger og med matchende seter, og der sto nå i stedet en langt tristere variant med tre rader med plastseter. Lenger bort på denne langsiden har man det såkalte Tin Shed som gir tak over hodet til de tilskuerne som velger å stå her.

Ellers er det hard standing under åpen himmel, slik det også utelukkende er på både bortre kortside og bortre langside. På sistnevnte har man for øvrig laglederbenkene. Over på den andre kortsiden er det også hard standing som gjelder, men i hjørnet nærmest inngangspartiet har man en liten seksjon med tak over hodet. Etter å ha fullført min lille fotorunde rundt banen, overhørte jeg tilfeldigvis en samtale ved inngangspartiet, der tidligere klubbformann Peter Collinson ga beskjed om å holde utkikk etter en kar med norsk aksent da de ventet besøk fra Norge. Dette er vel karen som etter forrige sesong trappet ned for å bli commercial manager og overlot ‘formannsklubba’ til Steve Jones, og jeg følte nesten at jeg måtte stige frem og introdusere meg selv. Han virket noe overrasket, men det var da meg han hadde jaktet på, og han ønsket meg hjertelig velkommen før han ba meg vente og stakk av gårde for å hente noe.

Han returnerte snart med en Marske United spillerdrakt som han gjerne ville overrekke meg som takk for mitt besøk, og jeg kunne jo bare takke for gjestfriheten som karakteriserer så mange av klubbene i Northern League. At drakten i størrelse XL viste seg å være altfor snau for en tjukkas som undertegnede er jo en annen sak, og ikke deres feil. Etter at overrekkelsen av drakta hadde blitt behørig fotografert som om jeg var en nysignering, hadde jeg en trivelig samtale med Collinson og et par andre klubbrepresentanter mens det dro seg mot avspark. Jeg fikk pekt ut tavla med lagoppstillingene som nå hadde blitt satt opp ved den nye(?) tribunens side ved toppen av trappa, og var nå klar for kamp. Marske kjempet altså for en andreplass de lå svært godt an til å kapre, men de skulle denne kvelden opp mot et Newton Aycliffe som uten tvil har hevet seg under manager Peter Dixon, og som så ut til å gå mot sin beste ligaplassering noensinne (9. plass i 2012). De lå før kampen på en 6. plass, og en borteseier denne kvelden ville med tre kamper igjen bety ny bestenotering.

Vertene hadde allerede hatt en god mulighet ved Dan Newby da en heading fra en Newton Aycliffe-corner landet oppå tverrliggeren til Marske-keeper Robert Dean. Sistnevnte måtte i aksjon med en god redning da John Campbell ble spilt gjennom, før hjemmelaget etter en tett og jevn innledning hadde en periode med press. Aycliffe-keeper James Winter fomlet med et innlegg og mistet ballen, og avslutningen fra Reece Kelly ble reddet på streken. Like etter hadde Marske igjen en avslutning blokkert inne på streken, før det jevnet seg litt ut igjen med sjanser begge veier. Rett før pause hadde Marske en ny god periode der Kelly hadde to muligheter på kort tid, før kaptein Adam Wheatley så sin heading fra en corner bli headet unna inne på streken. James Owens jaktet deretter en lang ball og avsluttet knallhardt i nettveggen, før han fikk uttelling med et drøyt minutt igjen til pause. Owens ble spilt frem av Glen Butterworth, og gjorde ingen feil da han satt ballen i mål til 1-0.

Det hadde vært en underholdende omgang med spill som bølget frem og tilbake, men det var ikke helt ufortjent at Marske hadde en knapp ledelse til pause. Det var ikke måte for hvor grådig jeg var ved mitt besøk til Mount Pleasant denne dagen. En av de tre Golden Goal-loddene jeg hadde kjøpt viste nemlig 44 minutter, og da jeg gikk for å hente premien i brakka på nedsiden, hadde en av damene i ledelsen ikke bare klart å rote frem en pin til min samling. I tillegg ble jeg også overrakt et par andre effekter som nøkkelring, penn etc, uten at de gikk med på å motta betaling for noe som helst…men sannelig kom jeg også for å innkassere Golden Goal-gevinsten som jeg mener var på et sted mellom £20 og £30.

Newton Aycliffe presset på for utligning etter pause, og de hadde et par gode muligheter – ikke minst ved den tidligere Hartlepool United-spilleren Zak Boagey. Hjemmelagets muligheter virket nå først og fremst å komme i form av kontringer, og det var kanskje ikke helt ufortjent da gjestene fikk sin utligning med rundt 20 minutter igjen. Vertene ropte på offside da John Campbell ble spilt gjennom, men linjemannen holdt flagget nede, og Campbell sendte ballen forbi keeper Dean og i mål til 1-1. Gjestene fikk deretter et frispark i skummel posisjon, og Dennis Knight skrudde ballen rundt muren, men keeper Dean lot seg ikke utmanøvrere. Marske hadde også selv muligheter til å score vinnermålet, men Reece Kelly headet like utenfor fra kort hold og god posisjon, og i stedet slo Newton Aycliffe tilbake idet vi gikk over på tilleggstiden.

Det var faktisk fra et Marske-frispark at Newton Aycliffe kontret etter at ballen hadde gått i muren, og etter en flott kontring var det igjen John Campbell som satt ballen i nettet og som med et sent vinnermål sørget for at det endte 1-2 foran 138 tilskuere. Hjemmemanager Carl Jarrett og hans gutter var synlig skuffet, men de hadde fortsatt et godt grep om andreplassen da de vel kun trengte én seier på sine tre siste kamper, selv om det dreide seg om vanskelige bortekamper mot Morpeth og Guisborough samt hjemmekamp mot Consett. Newton Aycliffe hadde allerede gjort sin beste sesong noensinne. Jeg valgte å la 21.35-toget kjøre uten meg, og i stedet takke ja til invitasjonen om en ‘post match pint’ på The Zetland Hotel sammen med Marske-troppen, for deretter å ta 22.43-toget.

Spillere og trenere ankom puben ganske raskt, ikke lenge etter meg, og innehaveren bød på chips til alle gjestene. Det var en trivelig time eller så i godt selskap, der flere av spillerne kom for å høre mer om mine rundreiser i den engelske fotballpyramiden. Men etter hvert var det på tide å tømme glasset og takke for meg, og både Collinson og manager Jarrett kom bort for å takke for oppmøte og ønske meg god reise videre. Deretter snek jeg meg ut og trasket de få meterne opp til stasjonen som betjenes av tog mellom Saltburn og Darlington. Klokka hadde så vidt passert 23 da jeg ankom Middlesbrough, men puben Last Orders var åpen like ved stasjonen. Derfor unnet jeg meg en siste pint der før jeg etter en lang dag spaserte tilbake til The Abingdon for å finne senga. 

 



 

 

 

 

 

 

English ground # 346:
Marske United v Newton Aycliffe 1-2 (1-0)
Northern League Division One
Mount Pleasant, 5 May 2016
1-0 James Owens (44)
1-1 John Campbell (70)
1-2 John Campbell (90+1)
Att: 138
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: Free (given to me by club officials – along with a Marske shirt and some other merchandise)

Next game: 06.05.2015: Campion v Huddersfield YMCA
Previous game: 04.05.2016: Swanage Town & Herston v Cranborne

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg