Torsdag 17.04.2014: Dunston UTS v Hebburn Town
Jeg hadde nok en lang reise foran meg, og med innkjøpt frokost frokost i form av smørbrød og juice satt jeg meg på 09.49-toget fra Brighton til London Victoria. Etter en liten tur med tubens Victoria Line kunne jeg deretter starte den lange etappen opp til nordøst, der jeg etter snaue tre timer kunne stige av i Newcastle. Geordie-byen skulle faktisk være min base for de neste fem dagene i forbindelse med den såkalte Easter Hop som ble arrangert i forbindelse med Northern Leagues feiring av sitt eget 125 års jubileum. Verdens nest eldste fotballiga hadde slått på stortromma og hadde satt opp et program med 11 kamper på fire dager, og det var hovedgrunnen til at jeg allerede tidlig i januar begynte å se på mulighetene for denne turen.
Etter et lite kvarters sakte gange fikk jeg orientert meg frem til Travelodge Newcastle Central (ja, det ble av en eller annen grunn mye Travelodge på denne turen!) og sjekket inn. Jeg ble liggende på senga å lese ferdig et kapittel i min medbragte bok før jeg igjen travet inn i sentrum mot stasjonen. Ved puben Union Rooms vis-à-vis stasjonen ble det en pitstop for å innta en pubmiddag og en pint Strongbow, og med føde i skrotten kunne jeg snart slentre over veien for å hoppe på 17.54-toget med Carlisle som endestasjon. Nå skulle jeg overhodet ikke så langt, og etter å ha krysset elven Tyne kunne jeg seks minutter senere stige av på stasjonen MetroCentre som betjener det enorme kjøpesenteret i Gateshead med samme navn.
Med sine rundt 350 butikker og 200 000 kvadratmeter er MetroCentre Storbritannias største kjøpesenter – nesten dobbelt så stort som Sørlandssenteret i Kristiansand som er Skandinavias største, og tre ganger så stort som Strømmen Storsenter som er østlandets største. Og det var en utfordring å orientere seg frem her! Den glimrende siden Andy of Kent som gir veibeskrivelser til fotballstadioner ned til og med step 6 hevdet jeg skulle gå ut en østlig utgang mot Cross Lane, men jeg så ingen skilt til hverken East Exit eller Cross Lane, men derimot flere skilt mot «red car park», «yellow car park», «blue car park» etc. Heldigvis hadde jeg såpass stedsans at jeg visste noenlunde hvilken retning jeg skulle, og via utgangen mot blå parkeringsplass og blått parkeringshus gikk jeg rett og slett over den voldsomme parkeringsplassen og kom meg likevel inn på Cross Lane som førte til Wellington Road.
Denne førte østover gjennom et nokså nitrist område der en og annen sliten bedrift tydeligvis klarer å holde koken blant rekken av kondemnerte eller falleferdige industritomter. Gazzas hjemsted Dunston må sies å være et blekt område av Gateshead, i hvert fall fra den siden jeg kom gående. Men på min høyre hånd så jeg plutselig en åpning i et gjerde, og et skilt annonserte da vitterlig at her var inngangen til Dunston UTS’ hjemmebane. Og gjennom en åpning i hekken innenfor kom jeg til «billettluka» der jeg langet over £6 for entre. Et kampprogram ble også kjøpt inn, og Dunston UTS skal ha fortjent ros for at prisen på blekka kun var 50 pence!
Dunston UTS har byttet navn så ofte at man kan bli svimmel av mindre, og etter å ha blitt stiftet som Whickham Sports i 1975, har de senere hett både Dunston Mechanics, Dunston Federation Brewery, Dunston Federation, og simpelthen Dunston, men har nå (så lenge det varer) hatt dagens navn siden 2009. Navnebyttene har stort sett hatt sammenheng med sponsoravtaler, og selv om jeg ikke er noen direkte stor tilhenger av det sponsornavn på klubber så må det poengteres at det ikke er snakk om noen klubb som sprer om seg med penger. Og når sant skal sies er det lettere å være kritisk til en idrett som fordeler pengene så feil at små klubber må ty til slike tiltak.
Det var under tiden med sponsoravtale med det lokale bryggeriet Dunston Federation Brewery at man i 1988 flyttet inn på sitt nye stadion som da fikk navnet Federation Park. I mangel på et ikke-sponsortilknyttet navn velger fortsatt mange å bruke dette til tross for at dagens offisielle navn er UTS Stadium. Det er et nokså enkelt anlegg, med to små tribuner – en på hver langside. Jeg kom inn i det ene hjørnet, og midt på langsiden ut mot Wellington Road står en liten tribune med sitteplasser i form av benkerader samt noen plastseter på midtpartiet. I motsatt ende av denne langsiden så jeg at det også her var en inngang der noen av tilskuerne kom inn. Midt på motsatt langside er det tilsvarende en liten tribune, men her med ståplasser. Bortsett fra dette byr Federation Park kun på såkalt hard standing. Med en god del trær og vegetasjon er man dessuten godt skjermet fra veien og de triste omgivelsene på utsiden.
Klubbhuset befinner seg på kortsiden nær der jeg hadde kommet inn, og innenfor har man en nokså koselig bar. Det er vel ingen overraskelse at man her også finner veggene dekorert med et og annet minne fra FA Vase-triumfen i 2012, da de beseiret West Auckland Town i finalen på Wembley. Den garvede karen bak bardisken tok en 2 liters Strongbow-flaske fra kjøleskapet og fylte et pint-glass til meg – en original løsning. Og med forfriskninger i hånden kunne jeg sette meg ned og studere i ro og mak både programmet og nyeste nummer av Northern Leagues eget magasin «Northern Ventures Northern Gains», som jeg også hadde gått til innkjøp av.
Hjemmelaget lå på en sjuende plass (med veldig ujevnt antall spilte kamper i divisjonen), og kveldens kamp i Northern League Division One ville ikke ha den aller største betydning for tabellutfallet. For gjestende Hebburn Town var det allerede sikkert at de ville ende på nest siste plass og rykke ned sammen med jumbo Billingham Town. Det kan de ikke minst takke en katastrofal sesonginnledning for, der de sto uten seier og med kun tre poeng etter 22 kamper (0-3-19) og halvspilt serie, før den første ligaseieren kom svært overraskende borte mot West Auckland Town på novembers siste dag. De hadde imidlertid hevet seg betraktelig med flere gode resultater den siste tiden, så om det er noe de kan ta med seg og bygge videre på inn i neste sesong, så kan de kanskje håpe på en rask retur til Northern Leagues ypperste divisjon?
Kveldens kamp var ikke en del av Northern Leagues offisielle East Hop som skulle starte dagen etter, og det var vel offisielt heller ikke Division Two-oppgjøret i samme liga mellom Brandon United og Willington som var kampen jeg opprinnelig blinket meg ut denne dagen, da jeg grunnet tidlig start med Easter Hop dagen etter måtte finne en kamp i nordøst. Brandon United var vel slik sett ment som en bonus-kamp for de som dro opp dagen før, men et par uker før ble plutselig Dunston-kampen flyttet til samme dato, og en helhetsvurdering gjorde at jeg heller valgte meg den. Arrangøransvarlig Harvey Harris fortalte meg senere på turen at han ikke var videre begeistret for at denne kampen i Dunston ble flyttet til akkurat denne dagen, men Brandon United hadde likevel trukket 150 tilskuere – noe som visstnok er 4-5 ganger normalen.
I baren var det ellers litt prat om årets FA Vase, der majoriteten av en gjeng på nabobordet var klare på at de på ingen måte unnet ligakollega West Auckland Town særlig suksess i årets finale. Det virket for øvrig være en oppfatning som ble delt av en god del andre Northern League-fans jeg snakket med i løpet av turen, og de er tydeligvis ikke spesielt populære blant sine ligarivaler. Da jeg drakk opp og gikk ut i den nå ganske sure Tyneside-kvelden ble jeg oppsøkt av en kar som lurte på om jeg var den norske «Vikinghopper»; noe jeg måtte svare bekreftende på. Dette viste seg være den Stoke-baserte mannen bak bloggen The Groundhog, og jeg ble stående å se kampen sammen med ham.
Hjemmelaget var inne i en periode med tett kampprogram grunnet blant annet tidligere utsettelser, og manglet også en rekke spillere. Om det var en medvirkende årsak skal være usagt, men det startet nokså tamt, og det var tydelig at gjestene hadde planer om å gå ned med flagget til topps. Etter at Feds-spiss Dan Wilson hadde testet borte-keeper Gary Rogers, kom nemlig Hebburn Town til flere avslutninger. Dunston-keeper Andrew Clark måtte i aksjon på gode avslutninger fra Michael Watson og Aidan Bell, og sistnevnte hadde kort etter et skudd som gikk like over. Vertene svarte imidlertid, og da Lee McAndrew traff stolpen etter rundt 20 minutter var det kampens hittil klart største sjanse.
Dale Burrell og Danny Craggs hadde halvsjanser for vertene, mens deres forsvarer Luke Gilhespy var reddende engel med en glimrende takling da Bell igjen var på farten for The Hornets. Etter 33 minutter fikk hjemmelaget uttelling da McAndrew dro av to mann og la inn til Andrew Bulford som headet inn 1-0. Etter at Bulford få minutter senere uten hell forsøkte seg igjen med et langskudd hadde Hebburn Town en god dobbeltsjanse. James Patterson dro seg inn i feltet og fyrte løs, men keeper Clark reddet både skuddet og returen som ble headet på mål av Aidan Bell, som var et uromoment på topp for Hebburn Town. Dunston hadde et par skumle dødballer på tampen, men 1-0 sto seg til pause. Omgangen sett under ett var ikke det helt ufortjent, selv om det tok litt tid før vertene våknet til litt.
Pausen ble benyttet inne i varmen i klubbhusets bar, med nok en pint Strongbow fra de store plastflaskene de nok hadde kjøpt på sin lokale Tesco. Der var det avslappet stemning blant Dunston-folket, som sa seg sånn passelig fornøyd med det de hadde sett. Blant de 148 betalende tilskuerne (ikke så verst for en torsdagskamp mot Hebburn Town kanskje) var det helt tydelig også en del andre groundhoppere, og i ettertid vil jeg nok anslå at muligens 1/3 av de fremmøtte denne kvelden tilhørte den kategorien.
Andre omgang startet livligere enn den første, og med et tilnærmet likt kampbilde som før pause – med et lite overtak til hjemmelaget mens Hebburn kom på en og annen skummel visitt. Det var gjerne Aidan Bell som var involvert i disse, og så også da han skjøt like utenfor rundt ti minutter ut i omgangen. På motsatt side var målscorer Bulford to ganger nære på å score kveldens andre, og etter timen spilt doblet Dunston ledelsen. Etter flott forarbeid av Johnny Wightman stormet Danny Craggs inn i feltet, dro av to forsvarere og dundret ballen i mål bak keeper Rogers.
Hebburn skal ha for at de aldri ga opp, og både kaptein Calvin McMahon, James Patterson og ikke minst Bell hadde gode forsøk. Men det samme hadde Bulford, Craggs og McAndrew på motsatt side, og spesielt Bulford hadde en heading som undertegnede så i mål, men Rogers fikk kastet seg ned og såvidt slått til corner. Tilsvarende hadde Bell en god avslutning som tvang frem en super redning av vertenes Clark. Og da Patterson headet gjestenes siste sjanse over mål, endte det 2-0 på Federation Park.
Jeg unnet meg en rask siste pint mens jeg vurderte reiseveien tilbake til Newcastle. MetroCentre kjøpesenter var så forvirrende at jeg vurderte å heller spasere motsatt retning til Dunston stasjon, men kom snart til den konklusjonen at den er svært lite hyppig betjent. Dermed trasket jeg snart tilbake den trøstesløse veien mot MetroCentre og fant uten problemer frem slik at jeg rakk 22.15-toget. Tilbake i Newcastle ble det en ørliten pitstop på Union Rooms, der utdrikningslagene var i full gang, før jeg gikk de ti minuttene tilbake til hotellet for å lade opp til tidlig start dagen etter.
English ground # 161:
Dunston UTS v Hebburn Town 2-0 (1-0)
Northern League Division One
Federation Park, 17 April 2014
1-0 Andrew Bulford (33)
2-0 Danny Craggs (61)
Att: 148
Admission: £6
Programme: 50p
Next game: 18.04.2014: North Shields v West Allotment Celtic
Previous game: 16.04.2014: Lewes v Wingate & Finchley
