Stanway Rovers v Coggeshall Town 06.04.2018

 

Fredag 06.04.2018: Stanway Rovers v Coggeshall Town

 

 

Da jeg denne morgen kunne dra meg i senga omtrent så lenge jeg ville, var det vel for første gang så langt på min store påsketur. Etter at avlysninger hadde tvunger frem endringer i mine planer fire av de seks siste dagen – inkludert de to siste dagene – skulle tilsynelatende ting tilbake på skinner. I hvert fall så lenge det varte, for i Storbritannia er det ikke alltid enkelt å spille selv i april, må vite. Da jeg startet dagen med en full english på Wetherspoons-puben The Moon & Bell var det det i hvert fall ingen tegn på at det skulle dukke opp problemer når jeg den kvelden skulle besøke Stanway Rovers og deres hjemmebane The Hawthorns. Tilbake på Premier Inn-hotellet i Loughborough var det ikke før i 11.15-tiden at jeg ble plukket opp av taxi for å skysses til Loughborough stasjon.

 

 

Jeg hadde siktet meg inn på 11.42-toget til London St. Pancras, og kom meg med det som planlagt, slik at jeg klokka ett sto på perrongen på sistnevnte stasjon. Jeg hadde flust av tid, så etter å ha tatt meg til Euston bestemte jeg meg for å sjekke ut puben The Crown & Anchor som ligger i gatene bak den den store togstasjonen der. Til tross for alle skiltene som advarer om at lommetyver herjer i området (borgermester Sadiq Khan har virkelig gjort en god jobb med å gjøre London til en skikkelig høl!) var det ingen som stjal bagasjen min mens jeg gikk for å bestille meg en pint, og da jeg sjekket status for kampen hos Stanway Rovers var det heller ingenting som ga grunn til bekymring. Etter å ha tuslet tilbake til Euston stasjon, var det bare å komme seg med et av Overground-togene til Stonebridge Park, og derfra spaserte jeg til Travelodge London Wembley- hotellet langs ringveien North Circular Road.

 

 

Ved et Travelodge-hotell er den nesten bemerkelsesverdig at jeg i det hele tatt fikk sjekke inn allerede ti over halv tre uten å bli henvist til å vente de siste tjue minuttene i resepsjonen, men nå har jeg etter hvert overnattet ved akkurat dette hotellet en rekke ganger, og har i sannhetens navn opplevd at de også ved tidligere anledninger ikke har vært så strenge som ved visse andre filialer. Etter å ha installert meg på hotellrommet spaserte jeg ned mot Hanger Lane tube-stasjon og lot Central Line frakte meg derfra helt til Liverpool Street, hvor jeg med nød og neppe mistet 16.00-toget med et par minutter. Jeg hadde nok somlet litt vel mye på hotellrommet da jeg igjen forsøkte å se etter nyheter om en eventuell baneinspeksjon, men jeg kom meg da i hvert fall med 16.30-toget som brukte tre kvarter på ferden til Colchester.

 

 

Togstasjonen der kalles også Colchester North, og ligger som navnet sier litt nord for sentrum, som betjenes av den noe mindre trafikkerte Colchester Town. I stedet for å vente på toget dit ned valgte jeg å få skyss av en av de mange bussrutene som kjører mellom Colchester (North) jernbanestasjon og sentrum av det det som er Englands eldste by. Ved puben The Three Wise Monkeys ble det tid til å skrive et par postkort mens jeg lesket strupen, og jeg hadde egentlig tenkt å dra herfra til Wetherspoons-puben The Playhouse for å innta en middag der, men det ble litt smått med tid slik at jeg i stedet nøyet meg med et glass på The Purple Dog før jeg gikk for å ta bussen vestover. Etter bussturen passerte jeg også puben The Live And Let Live, og jeg måtte selvsagt innom også der for et raskt glass før jeg fortsatt mot kveldens kamparena.

 

 

Stanway Rovers er som navnet tilsier fra landsbyen Stanway, som i dag anses mer som en slags drabantby i den vestlige utkanten av Colchester. Sistnevnte burde nok være kjent for de fleste, og skal som nevnt være Englands eldste by, mens Stanway ligger bortimot en halv mil vest for Colchester sentrum. Innbyggertallet skal være snaut 8 500, og for de musikkinteresserte var det på en av skolene her at de to medlemmene som stiftet bandet Blur møttes. Selv var jeg denne kvelden mer interessert i fotballkampen som skulle spilles, og med rundt tre kvarter kunne jeg dreie inn på innkjørselen og gå til inngangspartiet. Der ble jeg avkrevd £5 for inngang, og jeg fisket frem den riktige mengden penger før jeg på spørsmål ble fortalt at det dessverre ikke var noe kampprogram denne kvelden.

 

 

Nå har jeg vel ingen grunn til å tvile på deres forklaring, men med tanke på hvor mange ganger jeg har hørt forklaringen om «problemer hos trykkeriet», må det i så fall være mye rart i denne bransjen. Jeg ble for øvrig gjort oppmerksom på at klubbhusets bar var å finne i bygget på utsiden, slik jeg også hadde mistenkt, men fikk en billett slik at jeg kunne snu om og ta en kikk innom. Der fikk jeg meg i hvert fall både en pint og en pin til min samling, og jeg ble snart også gjenkjent av en groundhopper som flyktig slo seg ned for en liten prat. Etter å ha regnet litt på det hadde jeg forresten kommet frem til at dette faktisk ville være min fotballbane nummer 500 i britisk fotball, så det var også et slags lite jubileum.

 

 

Selv om det skal ha vært en klubb som spilte under samme navn tidlig på 1900-tallet, ble dagens Stanway Rovers først stiftet i 1956. De tok plass i Colchester & East Essex League, der de raskt spilte seg opp i toppdivisjonen, og de vant denne ligaen i både 1968 og 1974, før de året etter tok steget opp i Essex & Suffolk Border League. Etter at de i 1992 ble nummer to i dens toppdivisjon fikk de rykke opp i Eastern Counties League Division One. Der holdt de seg helt til 2006, da divisjonen ble vunnet og opprykk til Premier Division ble sikret. Siden den gang har de med unntak av to sesonger vært fast innslag på øvre halvdel av tabellen i ECL Premier Division, med tredjeplassene i 2015 og 2016 som bestenotering. De har også vunnet dens ligacup to ganger; i 2009 og 2012.

 

 

Etter å ha sett bildene til blant annet Laurence Reade herfra, hadde jeg sett frem til besøket ved The Hawthorns, som faktisk kun har vært klubbens hjemmebane siden 1982. Det skulle man kanskje ikke tro når man befinner seg der, for det er et anlegg som godt hjulpet av friske farger (først og fremst gult) har en god del karakter og som fremstår som et herlig lappeteppe av tribunefasiliteter som nok har blitt bygget gravis opp gjennom årene. Med dette førsteintrykket er det kanskje litt overraskende når man med nærmere ettersyn ser at det rundt store deler av banen er hard standing som gjelder, men på alle sidene har man sjarmerende overbygg. På nærmeste kortside strekker det seg hele banens bredde, mens man på bortre langside i tillegg også har det som ser ut som en større sittetribune, men som opprinnelig er to mindre prefabrikerte sittetribuner.

 

 

I hvert fall ser det slik ut om man ser på litt eldre bilder, og jeg har vel sjelden sett noen klare å få en av de typiske moderne tribunene til å se såpass spennende ut. Hva man kan gjøre med litt innsats og en skvett maling. Dette var slett ikke noe dårlig sted å jubilere med sin britiske bane nummer 500. På vei inn igjen hadde jeg også fått kikket å lagoppstillingene de hadde hengt opp, og hjemmelaget hadde en tøff oppgave foran seg denne kvelden. Motstandere var nemlig et Coggeshall Town som hadde stø kurs mot sitt tredje strake opprykk og dermed så ut til å suse gjennom ECL på kortest mulig tid. De ledet nemlig med fire poeng ned til toer Felixstowe & Walton United og hele 17 poeng ned til treer Godmanchester Rovers. Stanway Rovers lå på sin side på en 8. plass, og det beste de kunne håpe på var nok en 7. plass, så motivasjonen i dette Essex-derbyet var nok helt klart med gjestene fra Coggeshall.

 

 

Coggeshall Town hadde faktisk imponerende 16-1-0 på sine siste 17 ligakamper, og de hadde allerede hatt et par skumle cornere da et hjørnespark fant hodet til Jack Hayes som headet inn 0-1 i det 9. minutt. Det var da heller ikke ufortjent, for gjestene hadde uten tvil initiativet, men mot spillets gang utlignet plutselig Stanway Rovers til 1-1 da Jordan Blackwell klemte til på volley fra like utenfor 16-meteren og ballen fant veien til nettmaskene bak Coggeshall-keeper James Bransgrove. Noe senere hadde de også en kjempesjanse til å snu kampen da et skudd fra Finn O’Reilly ble blokkert helt inn på streken. Det var likevel Coggeshall Town som hadde mye av spillet, og de hadde et par muligheter til å ta tilbake ledelsen, men da lagene gikk i garderoben halvveis sto det fortsatt 1-1 i målprotokollen.

 

 

Mens jeg inntok en pause-pint snakket jeg litt med et par fans fra både vertskap og bortelag, og begge mente å ha berettiget håp om å kunne ta alle poengene. Selv om Coggeshall hadde hatt en del av spillet, vil jeg si at vertene slett ikke var ufarlige, og at det rent sjansemessig hadde vært nokså jevnt. Coggeshall-supporteren påsto dog hardnakket at han mente de hadde vært klart bedre, men han var litt avventende da jeg gratulerte med et sannsynlig tredje strake opprykk, som han gjerne ville vente noen runder til med å ta for gitt. Han minnet om at et lag som Stowmarket Town nemlig hadde kamper til gode, og det hadde han selvsagt rett i, men han innrømmet da i hvert fall at det har vært en sesong over all forventning.

 

 

Tidlig i andre omgang headet Tom Monk like utenfor for gjestene, men på dette tidspunktet hadde faktisk Stanway Rovers sin kanskje beste periode der de en stund presset serielederne bakover og jaktet et ledermål. Coggeshall Town forsvarte seg dog godt og med en imponerende ro, og drøyt tolv minutter etter pause gjenopprettet de da også sin ledelse. Med hensikt eller ikke; ballen ble i hvert fall hælsparket gjennom til en Tom Monk som hadde vært god, og mens vertene ropte på offside vendte han opp og sendte ballen i mål til 1-2. Stanway måtte igjen jakte utligning, og det gjorde de da også, men det endte stort sett med avslutninger over eller til side for mål, eller med innlegg eller avslutninger som ble klarert eller blokkert av et solid Coggeshall-forsvar.

 

 

Unntaket var et skummelt innlegg som suste gjennom hele feltet og nesten gikk inn i bortre hjørnet, og deretter en avslutning fra Jordan Palmer som ble reddet på streken av Coggeshall-forsvarer Tyler Brampton. Da vi gikk over på overtid begynte det å nærme seg faretruende tidspunktet da jeg ville måtte løpe for å rekke 21.37-bussen tilbake til Colchester, men i første tilleggsminutt sikret innbytter Kamal Guthmy alle tre poengene for bortelaget etter at Ross Wall hadde snurret rundt med hele Stanway-forsvaret. 1-3, og de 186 betalende tilskuerne innså nok at det var avgjort, for det var flere som i likhet med meg vendte opp og snek seg ut få sekunder etter. Jeg liker ikke å forlate kampen før sluttsignalet lyder, men med bussholdeplassen rett på utsiden ville jeg i hvert fall høre om noe skjedde.

 

 

Det gjorde det ikke, for idet jeg så bussen komme borti veien kunne vi like etter også høre sluttsignalet. Med en grytidlig start dagen etter var det nå bare om å gjøre å komme seg tilbake til hotellet så raskt som mulig for å få litt søvn, og jeg lot bussen skyssen meg helt til Colchester (North) togstasjon der jeg tok plass på 22.03-toget. Det ble jeg med så langt som til Stratford, der jeg byttet til tubens Central Line, og det virket nå som om den brukte en liten evighet på å frakte meg tilbake til Hanger Lane. Likeledes virket turen til fots derfra nokså lang, men omsider kom jeg meg tilbake til hotellet en gang rundt midnatt, og etter nok en begivenhetsrik dag krøp jeg sporenstreks under dyna.

 

 

Da jeg planla denne turen hadde den opprinnelige planen vært å overnatte ytterligere en natt her – med mulig lørdagskamp hos Lakenheath – for deretter å kunne ta morgentoget til Belgia og besøke den herlige hjemmebanen til Berchem Sport på søndagen. Mens jeg talte på knappene for å finne ut om jeg hadde økonomi til min store tur, gikk prisene på dette Eurostar-toget (og returen dagen etter) opp fra ?29 til godt over det tredobbelte, men selv når svippturen til Belgia måtte utgå, fant jeg en søndagskamp der Sheppey United skulle ta imot Whitstable Town til finale i Kent Senior Trophy. Det viste seg imidlertid at selv hjemmesiden til SCEL hadde feil da de listet det som hjemmekamp for Sheppey United, og da finalen skulle spilles på kunstgresset til Maidstone United var det ikke lenger like gjevt.

 

 

Derfor begynte jeg å kikke etter andre løsninger, og selv da jeg så en amatør-cupkamp i Skottland, holdt jeg i det lengste på planen om å dra til Lakenheath på lørdagen. Da jeg først bestemte meg hadde imidlertid hotellprisene i London gått voldsomt opp på lørdagen, og så lenge det fantes fristende lørdagskamper i Skottland bestemte jeg meg for at jeg like gjerne kunne dra dit opp selv om det som nevnt ville by på en tidlig start og lang reisevei. Heldigvis er jeg ikke så redd for slikt. Uansett hadde Stanway Rovers og ikke minst The Hawthorns vært et trivelig bekjentskap, og selv om jeg hadde visse problemer med å finne informasjon fra en klubb som åpenbart ikke er altfor ivrig på sosiale medier, hadde jeg heldigvis igjen en dag der ting gikk på skinner og etter planen. Nå var det bare å få seg noen timer på øyet.

 

 

English ground # 469:
Stanway Rovers v Coggeshall Town 1-3 (1-1)
Eastern Counties League Premier Division
The Hawthorns, 6 April 2018
0-1 Jack Hayes (9)
1-1 Jordan Blackwell (17)
1-2 Tom Monk (58)
1-3 Kamal Guthmy (90+1)
Att: 186
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 07.04.2018: Ashfield v Bellshill Athletic 
Previous game: 05.04.2018: Carlton Town v Corby Town 

More pics 

This day on the map here 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg