Skegness Town v Wyberton 11.05.2016


Onsdag 11.05.2016: Skegness Town v Wyberton

 

Det var klart for siste kampdag på min tur, og det hadde vært endringer i planene for denne dagen siden jeg forlot fedrelandet to uker tidligere. Jeg hadde opprinnelig planlagt å overnatte en tredje natt i Newcastle for å se Wearside League-oppgjøret Annfield Plain v Redcar Athletic, men mens jeg på turens første dag nøt mitt besøk ved fantastiske Athletic Ground i walisiske Treharris, var man mye lenger øst i ferd med å spille tittelavgjørende kamp i Lincolnshire League som skulle få innvirkning på mine planer. Kampen på Lincolnshire-kysten, der Skegness Town tok imot Wyberton Town, var ikke bare kamp mellom to tittelkandidater, men også tidenes siste kamp på Burgh Road i Skegness. Men der hadde værgudene satt en stopper for festen med styrtregn, kraftig vind og til og med snø, slik at kampen hadde blitt avbrutt etter 31 minutter, og dermed måtte omberammes.

 

Etter at jeg plutselig ble klar over dette, holdt jeg i løpet av turen et øye med utviklingen i Skegness, og så tidlig som 30. april registrerte jeg at liga-nettsiden til FA Full-time nå hadde omberammet til onsdag 11. mai. Det gjorde at jeg umiddelbart begynte å vurdere muligheten for å dra dit, til tross for at jeg hadde en bindende hotell-reservasjon i Newcastle for ytterligere en natt. Jeg hadde ved innsjekking likevel forhørt meg om mulighetene for å eventuelt få kreditt for denne siste natten. Det hadde som ventet ikke latt seg gjøre, men det var forsøket verdt, og jeg hadde registrert at overnatting i Skegness var såpass rimelig at det ikke ville være altfor kostbart å anse pengene som tapt. Jeg hadde blitt gitt en ekstra aller siste sjanse til å besøke Burgh Road, men bruke fortsatt mange dager på å bestemme meg.

 

Min groundhopper-kompis Lee Stewart hadde vært blant groundhopperne som den siste tiden hadde benyttet anledningen til å besøke Burgh Road, og jeg tok kontakt meg ham for å spørre om det faktisk var verdt en visitt. Det mente han at det var, og han ga klart uttrykk for at han likte det og beskrev det som ‘quirky’ før han lovet å poste sine bilder derfra. Han holdt det han lovet, og det så da også koselig ut på Burgh Road, men det var likevel ikke før kvelden før at jeg tok den endelige beslutningen mens jeg satt på toget fra Doncaster til Newcastle på vei hjem fra kamp hos Askern. Til syvende og sist kom jeg til den konklusjonen at jeg nok ville angre i ettertid om jeg ikke benyttet denne siste muligheten til å besøke Burgh Road, og at Annfield Plain fortsatt forhåpentligvis i stedet kan besøkes på en kommende tur.

 

En dag tidligere enn opprinnelig planlagt sjekket jeg derfor ut fra Tune Hotel og trasket opp til Newcastle stasjon for å starte den nokså kronglete reisen ned til Skegness, men jeg hadde selvsagt satt av tid til å innta full scottish breakfast (selvsagt med haggis inkludert) før jeg satt meg på 09.35-toget sørover. Det tegnet til å bli en ny herlig dag med flott vær i geordie-byen, men dagens første togbytte ble foretatt i Doncaster, der det også denne dagen var nitrist med regn og grå himmel. Etter en snau halvtimes ventetid kunne jeg ta fatt på neste etappe til Grantham, der det var nye 25 minutters venting i Margaret Thatchers fødeby før jeg startet dagens tredje og siste tog-etappe oppover igjen mot endestasjonen i Skegness, der jeg omsider ankom kun et par minutter før byens klokketårn markerte at klokka var to.

 

Skeg, Skeggy, Costa del Skeg, Skegvegas, ‘the Blackpool of the East Coast‘. Skegness har etter hvert fått mange økenavn som populær seaside resort på østkysten, men man har også en historie fra tiden før det ble et turistmål. Navnet skal stamme fra danske vikinger som i sin tid herjet denne delen av landet, mens Skegness i mange hundre år etter dette var en liten fiskerlandsby. Det var på siste del av 1880-tallet at man etter jernbanens ankomst i 1875 så mulighetene for at de fine strendene kunne tiltrekke seg ferierende fra industribyene i Midlands, og Thomas Cook (mannen som startet reiselivs-selskapet med samme navn) var en av de som så potensialet. I 1908 startet også daværende Great Northern Railway med spesialtog fra London Kings Cross til Skegness, og figuren ‘Jolly Fisherman’ som den gang prydet reklameplakaten har blitt et kjent symbol på byen – i slik grad at det står en statue av ham utenfor Skegness stasjon. Butlins er en kjede av feriekolonier, og i 1936 ble den første slike feriekolonien startet i nettopp Skegness, der turismen fortsatt står sentralt den dag i dag.

 

Skegness har i dag rundt 20 000 innbyggere, og ligger omtrent sju norske mil øst for Lincoln. Jeg hadde betalt £24,75 for kost og losji ved Charnwood Hotel, og etter den lange turen ned fra Newcastle unnet jeg meg en taxi til mitt krypinn, som en forundret drosjekusk mente hadde blitt nedlagt. Det er nok nye eiere, for det var da aktivitet der, og inngangspartiet og gangen bar preg av oppussing. I ettertid slår det meg at jeg aldri så noe til velkomstdrinken de på booking.com lovet meg som såkalt ‘Genius’, men jeg fikk raskt sjekket inn slik at jeg kunne ta beina fatt og utforske byen litt før kveldens kamp. Turen gikk ned mot Skegness Pier og et sentrumsområde som var litt vel turistifisert og ‘glorete’. Det krydde av «fish & chips»-sjapper i området rundt piren, og det ville nesten være uhøflig å ikke foreta en prøvesmaking, så jeg valgte meg en sjappe med uteservering og bestilte en large haddock.

 

Den ble bestilt med både chips og mushy peas, og jeg fikk stappet i meg mesteparten av den store porsjonen før det igjen var på tide å lette på liket. Fra andreetasje av bygningen innerst på piren kunne jeg tydelig høre at det ble spilt bingo, mens jeg passerte et etter hvert nokså stort antall amusement arcades (vi kaller det vel på godt norsk en spillehall) og sjapper som reklamerte for sin fish & chips. I området nede ved piren virket det som om det var disse to businessene som dominerte, i tillegg til noen sjapper som åpenbart spesialiserte seg på å selge strand-rekvisitter, nips og suvenirer til turistene. En tilsynelatende langt mer ‘vulgær’ (om man kan bruke det ordet) og usjarmerende turistfelle enn koselige Swanage, der jeg hadde befunnet meg en uke tidligere. Jeg søkte i stedet tilflukt på puben The Red Lion, der jeg slukket tørsten med en pint Strongbow mens jeg skrev to postkort som jeg fikk postet på vei til neste vannhull.

 

Jeg fulgte veien Roman Bank til den støtte på Burgh Road og jeg skulle dreie til venstre, men på andre siden av det krysset ligger kneipa The Ship, og der hadde jeg planlagt en pitstop siden jeg hadde nokså god tid. Med snaut to timer til kampstart bestilte jeg meg en pint cider som jeg koste meg med en liten halvtime, før jeg omsider gikk den siste biten opp Burgh Road (som for ordens skyld uttales ‘Borough’ Road). Der fikk jeg snart kveldens kamparena med samme navn på min venstre side, og med en drøy time til avspark var det aktivitet der allerede, slik at jeg fikk betalt inngangspengene på £2 og ytterligere £1 for et eksemplar av kampprogrammet som man allerede hadde klart. Deretter var det jo bare å stikke snuta innenfor for å ta en kikk på herligheten som for siste gang altså skulle være åsted for kamp.

 

Det første som møtte meg på utsiden var fasaden på klubbhuset, som har en inngang også ut mot hovedveien, og som fortalte tydelig hvem som holdt til der. Ved siden av fant jeg inngangspartiet, og da jeg kom meg innenfor, befant jeg meg i det ene hjørnet. Her så jeg at klubbhuset strakk seg bortover kortsiden, der det like bortenfor er et annet bygg som huser garderober og et matutsalg. Mellom disse byggene og banen er det en liten grusvei, og banen ble her rammet inn av en mur i (sånn cirka) hoftehøyde som var å finne rundt store deler av banen. Det var lite av tilskuerfasiliteter på tre av sidene, og det skulle etter hvert vise seg at mange sto både på utsiden og innside av den lille muren. Rundt stort sett hele banen var det nemlig nokså god plass mellom muren og sidelinjene.

 

Laglederbenkene var dog å finne på bortre langside, og også her sto eventuelle tilskuere rett på gresset (på utsiden eller innsiden) uten noen fasiliteter. På nærmeste langside, som jeg fikk på min umiddelbare høyre da jeg kom inn, fant jeg anleggets eneste tribune og det som ellers er av tilskuerfasiliteter. Midt på denne langsiden har man et parti bak muren der man har lagt heller, og her har man også laget noen provisoriske benkerader ved hjelp av noen steinblokker og planker. Lenger bort på dette partiet gir en artig tribune tak over hodet til de som sitter der, og bak benkeraden der er det faktisk installert en rad med noe som kun kan karakteriseres som ‘kinoseter’! Bortenfor dette er det flere heller å stå på, før det ytre gjerdet skjærer inn og ender denne tribuneseksjonen, slik at det på den bortre delen av denne langsiden ikke er noen mur, og det er langt smalere mellom gjerdet og sidelinjen der.

 

Jeg forsto hva Lee hadde ment med at Burgh Road var quirky (original, spesiell, og ukonvensjonell er kanskje beskrivende norske ord), og den hadde så definitivt masse karakter. Jeg likte meg umiddelbart der, og var glad for at jeg til slutt hadde valgt å komme. Samtidig var det vanskelig å ikke bli trist og nostalgisk ved tanken på at dette var siste kamp her og at de snart vil flytte til en mer moderne og langt kjipere (men selvsagt langt mer funksjonell) hjemmebane. En av utfordringene ved Burgh Road er jo selvsagt mangelen på flomlys, som nok var medvirkende til at det denne kvelden var avspark klokka 19.00, og det slipper de så vidt jeg vet å bekymre seg om på når de neste sesong flytter inn på Vertigo Stadium, som er sponsornavnet på deres nye hjemmebane på Wainfleet Road.

 

Stadionet på Burgh Road vil da bli til en handelspark som vil huse både supermarkedkjeden Aldi og flere andre forretninger, og selv tanken på et nytt og moderne kompleks med (selvsagt) 3G-underlag ikke akkurat ga undertegnede vann i munnen, vil det sikkert hjelpe klubben på sikt, og noen veteraner som satt på tribunen ga da også uttrykk for at de så fremover, selv om de raskt innrømmet vemod også de. En av de pekte også over mot bortre langside (eller var det bortre kortside) og fortalte at det tidligere hadde stått en tre-tribune der; noe som var ukjent for meg. Hans sidemann undret seg over hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle overnatte, og da jeg nevnte Charnwood Hotel, parerte han raskt ved å fastslå at de ligger i 29 Scarborough Road. Han så nok min noe overraskede mine, og før jeg i det hele tatt rakk å spørre, fortalte han at han hadde langt over 40 års fartstid som postbud i byen. Jeg hadde en interessant samtale med de eldre herrene, som kunne gi meg en innføring i diverse ting, slik som forholdet mellom Skegness Town og Skegness United, som jeg var litt nysgjerrig på.

 

Skegness Town ble stiftet i 1946, etter at byens to klubber – Skegness United (en tidligere versjon) og Skegness Blue Rovers – forsvant i løpet av krigsårene. Året etter flyttet de inn på Burgh Road, og var i 1948 med å stifte Lincolnshire League, som de vant i både 1952 og 1956. Sistnevnte sesong (1966/56) er også eneste gang de tok seg til FA Cupens ordinære runde (selv om de deltok regelmessig i denne turneringen frem til 1976/77), men etter å ha slått ut både Grantham og Gainsborough Trinity, måtte de se seg slått av Worksop i første ordinære runde. Etter å ha hatt suksess med tre titler på fem sesonger i Central Alliance (South), var Skegness Town etter hvert å finne i en av de tidligere utgavene av Midland League, som i 1962 ble ‘reformert’ etter et års pause, og som i 1982 deretter slo seg sammen med Yorkshire League og dannet dagens Northern Counties East League. Der var The Lilywhites med i én sesong før de returnerte til Lincolnshire League i 1983.

 

Der vant de igjen ligaen i både 2007 og 2008, før de tok sin femte ligatittel i 2014. Og denne sesongen hadde de altså nylig innkassert sin Lincolnshire League-tittel nummer seks. Det hadde fortsatt vært kamp om tittelen da denne kampen opprinnelig ble spilt (og avbrutt), med gjestende Wyberton det eneste laget som kunne innhente ledende Skegness Town. En uke før dagens omberammede kamp hadde derimot Wyberton gått på poengtap da de kun spilte uavgjort mot Lincoln Railway, og det betød at Skegness var ligamestre. Det betød også at dagens kamp hadde nokså liten betydning, selv om Wyberton med seier ville kunne ta andreplassen fra Hykeham Town. Med alle andre kamper i ligaen for lengst unnagjort; var det kanskje en mulighet for at klubbene og ligaen derfor ville tenke som så at vi avlyser kampen og lar 1-1-resultatet fra den avbrutte kampen stå?

 

Kanskje ikke spesielt trolig, siden Skegness Town nok ville sette pris på å få tildelt troféet foran sine fans, men det var merkelig liten informasjon å få, og kun den nevnte FA Full-time siden hadde kampen på sin terminliste. I dagene før kampen forsøkte jeg derfor flere ganger å forhøre meg med både klubb og liga, men selv om begge ble kontaktet 2 eller 3 ganger på Twitter, var det ingen tilbakemelding å få…før Skegness Town plutselig sendte meg melding to dager før kamp om at den ville bli spilt. Der jeg satt meg ned i det koselige klubbhuset med en pint Strongbow til £3, priset jeg meg nå lykkelig over at jeg var her. Kunne det bli bedre? Tja, det måtte kanskje vært om det var et lokaloppgjør mot Skegness United og det sto om tittelen…men nå skal man ikke være kresen. Der jeg satt og kikket i programmet, fikk jeg snart selskap av mannen som i første omgang hadde satt meg på sporet av denne omberammede kampen; nemlig Russell Cox (‘The Wycombe Wanderer‘), som ankom sammen med sin groundhopper-kompis Chris.

 

Det dro seg mot avspark, og jeg tok oppstilling på nærmeste langside og startet stoppeklokka. Wyberton hadde åpenbart kommet med skumle intensjoner om å sikre seg andreplassen og å spolere festen for sitt vertskap. Seriemesterne hadde holdt nullen i sine fire siste kamper, men allerede i det tiende minutt sprakk den statistikken da Curtis Revell sendte gjestene i føringen. Skeg-keeper James Lambley måtte deretter i aksjon på avslutninger fra Revell og tidligere Skeg-spiller Lee Orrey, og disse to gjorde at hjemmeforsvaret måtte holde seg på tå hev. På motsatt side sto Jordan Smith, McCauley Parker, Luke Rayner-Mistry og Wade Hurst foreløpig bak mye av det vertene skapte, og det var hele veien en artig kamp som bølget frem og tilbake med sjanser begge veier.

 

Etter drøyt halvspilt omgang fikk vertene sin utligning da en corner havnet hos kaptein Ben Davison som la opp til toppscorer Will Britton, og sistnevnte headet inn 1-1 med sitt 23. ligamål for sesongen (ett bak ligaens toppscorer Simon Mowbray fra Lincoln Railway). Skegness Town fikk blod på tann og tok noe mer over nå, og med drøyt sju minutter til pause slo Liam Parker et frispark som ble headet inn av kaptein Ben Davison. 2-1, og vertene hadde snudd kampen. De hvilte imidlertid ikke på laurbærene, og man fikk egentlig en følelse av at avgjørelsen falt da Luke Rayner-Mistry økte til 3-1 i omgangens nest siste ordinære minutt.. Det var også stillingen da dommeren blåste for pause etter en spennende og underholdende omgang.

 

I pausen kom vi i prat med ligasekretæren som jeg dessverre ikke er i stand til å huske navnet på, og han fikk nærmest hakeslepp når han fikk vite at jeg hadde kommet fra Norge etter å ha spurt Russell hvor vi hadde reist fra. Han beklaget dessuten på det sterkeste at han hadde oversett Twitter-meldingene jeg hadde sendt angående kampen, og fremsto som en jovial og hyggelig kar. Lincolnshire League er jo som noen vil vite(?) ikke en del av den ordinære pyramiden, men klubber har likevel rykket opp herfra til ligaer som Northern Counties East League, United Counties League, eller Central Midlands League…om sistnevnte kan kalles et opprykk, siden mange ser på Lincolnshire League som en slags uoffisiell step 7-liga. Det har faktisk vært snakk om at ligaen i sommer vil få step 7-status å ta plass i pyramiden, men det kunne ikke overraskende ligasekretæren si noe om.

 

Om vi hadde trodd at kampen var avgjort, hadde Wyberton andre planer da de kom ut i andre omgang på et vis som gjorde at de reduserte til 3-2 ved Lee Orrey, som altså scoret mot gamle lagkamerater. Gjestene viste nå en voldsom innsatsvilje, og Skegness hadde nå nok med å forsvare seg der majoriteten av spillet nå foregikk inne på deres halvdel. Med drøyt åtte minutter igjen av ordinær tid kunne de dog puste ut litt etter at innbytter Ben Drysdale hadde stormet ned høyrekanten og sendt inn et innlegg som ble headet i mål av Ben Davison, som dermed økte til 4-2 med sitt andre mål for kvelden. Wyberton skal ha ros for at de aldri ga opp, og i det neste siste ordinære minutt reduserte de igjen ved Ben Jacques. Det var imidlertid så nære de kom, og etter at Skegness hadde klart å holde på ledelsen de siste minuttene, endte det til slutt med hjemmeseier 4-3 til seriemesterne.

 

Det var kanskje passende at tidenes siste kamp på Burgh Road ble avsluttet ved at hjemmelaget fikk utdelt ligapokalen til stor jubel blant spillere, ledere, og mange av de 104 tilskuerne jeg hadde talt. Alle samlet seg ved muren på kortsiden foran klubbhuset, der ligarepresentanten tok mikrofonen for å presentere sesongens triumfatorer. Et ubekvemt lite øyeblikk fulgte da han under sin innledende tale plutselig annonserte besøk fra Norge og ba vedkommende om å stige frem og tilkjennegi seg. Heldigvis var oppmerksomheten snart tilbake hos ligavinnerne, og kaptein Ben Davison kunne løfte pokalen. Etter at jubelen hadde lagt seg ble jeg imidlertid også kontaktet av en journalist som kom bort og ville høre mer om min reise og hvorfor jeg hadde valgt å besøke Burgh Road. Heldigvis ikke de vanskeligste ting å svare på, selv om man selvsagt føler at man for slike uinnvidde personer nok fremstår som litt av en skrulling…eller i hvert fall temmelig spesiell.

 

Inne i klubbhuset var det da også både spillere og ledere fra begge lag som kom bort for å forhøre seg om det virkelig stemte at jeg kom fra Norge, og det var trivelige folk som også oppfordret meg til å forsyne meg av matfatene som hadde blitt satt frem. De bekreftet også at jeg hadde notert meg riktige målscorere, mens en samtale med en av lederne bragte på det rene at flytting til ny hjemmebane fort kan bety at de snart vil søke seg oppover i pyramiden. Jeg ble fortalt at det nye anlegget vil bli bygget for å kunne oppfylle kravene for spill på step 5, slik at opprykk til i første omgang step 6 kan bli aktuelt. Det i seg selv vil kunne starte en interessant debatt om hvilken liga som potensielt ville passet klubben best.

 

Skegness ligger nemlig nokså isolert til et Lincolnshire-grevskap som ikke alltid er det mest praktiske å reise i. Veier og transport er i visse deler av grevskapet ikke akkurat imponerende, og landeveiene fra Boston opp til Skegness skal for eksempel være litt av et mareritt. Skegness ligger jo geografisk omtrent mellom Boston Town i UCL og Louth Town som inntil forrige sesong spilte i NCEL, men dette får være et tema for diskusjon når og ikke minst dersom Skegness Town skulle ta steget opp. Etter å ha takket ja til en av spillernes tilbud om en siste pint, begynte jeg i likhet med resten av folket etter hvert å tenke på retretten. Den spandable spillerne forlot åstedet slik at jeg ikke fikk gjengjeldt gesten, så jeg takket i stedet for meg og spaserte ned til The Ship. Der unnet jeg meg en liten pitstop og et aller siste glass før jeg stabbet tilbake mot Charnwood Hotel. Turens og sesongens siste kamp hadde vært en verdig avslutning, med en trivelig klubb som vertskap om med en underholdende kamp. Nå gjensto dessverre bare returen til Norge dagen etter.

 

Det er alltid med en litt kjip følelse at man bryter opp med kurs for flyplassen, som denne gang var Stansted. Det betød togbytter i Grantham og Peterborough, og jeg hadde så god tid at jeg valgte å benytte togbyttet i Peterborough til å slå i hjel drøyt halvannen times tid med Beef Madras, j2o og lesing i en medbragt bok på Wetherspoons-puben Drapers Arms. Deretter var det bare å komme seg på toget igjen og gjøre unna den siste etappen, og omsider fly hjem til Rygge der min snille mor hentet meg. Det hadde igjen vært en fabelaktig tur, og jammen fikk jeg ved to anledninger sett siste hjemmekamp på de respektive anlegg (vel og merke om man legger til grunn at APM Contrast sin hjemmebane Cobdown ikke lenger blir det samme når det under navnet K Sports blir ‘oppgradert’ i sommer). Men i ettertid er det nok likevel besøkene i Treharris og Swanage som for meg vil stå som de største høydepunktene. 2015/16-sesongen er historie. Hele 115 britiske kamper ble det på meg – langt mer enn jeg hadde håpet å tro på! Nå er det bare å vente på seriestart for 2016/17-sesongen.
 


English ground # 352:
Skegness Town v Wyberton 4-3 (3-1)
Lincolnshire League
Burgh Road, 11 May 2016
0-1 Curtis Revell (10)
1-1 Will Britton (24)
2-1 Ben Davison (38)
3-1 Luke Rayner-Mistry (44)
3-2 Lee Orrey (50)
4-2 Ben Davison (82)
4-3 Ben Jaques (89)
Att: 104 (h/c)
Admission: £2
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 26.05.2016: Aalborg BK v FC Midtjylland
Next UK game: 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen
Previous game: 10.05.2016: Askern v Glapwell

 

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg