Ayr United v Aberdeen 10.08.2016

 

Onsdag 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen

 

Til tross for at media forsøkte å fortelle oss at så ikke var tilfelle riktig ennå, all den tid Premier League ennå ikke hadde startet opp, var 2016/17-sesongen faktisk allerede godt i gang, og jeg var gira på å komme meg av gårde på sesongens første tur. Jeg skulle gjerne reist over noen dager tidligere for å få med meg sesongens første FA Cup-weekend, der Halstead Town (som definitivt er å finne på min ønskeliste) hadde fredagskamp som fristet spesielt, men visse forpliktelser gjorde at tidligste mulige avreise var onsdag 10. august. Terminlistene hadde blitt gransket grundig, og plass på morgenflyet fra Rygge til Stansted ble bestilt for denne dagen. Men da det var tid for avreise, gikk ikke alt like smertefritt helt i starten.

 

Jeg presterte nemlig å forsove meg, men ble heldigvis reddet av min snille mor som igjen hadde tilbudt seg å sto opp i otta for å skysse meg til Rygge. Vi hadde avtalt å ringes klokka 04.00, men telefonen hadde tydeligvis blitt satt på lydløs, slik at jeg ikke våknet som planlagt, og forfjamset og søvndrukken våknet jeg av at hun låste seg inn i min leilighet drøyt tjue minutter senere. Heldigvis hadde jeg pakket det aller meste klart kvelden før, og ytterligere et lite kvarter senere satt vi i bilen på vei mot flyplassen…et kvarters tid senere enn planlagt, men det viste seg å holde i massevis, og jeg kunne snart lukke øynene litt igjen på flyet. Jeg våknet da vi landet på Stansted; en flyplass som når sant skal sies ikke var helt ideell for den destinasjon jeg omsider endte opp med å velge meg denne onsdagen.

 

Det så lenge ut som om turen ville starte med kamp hos Brandon United i Northern League, men etter hvert ble det klart at jeg i stedet lot meg friste av et par kamper i Skottland, og jeg hadde vel egentlig bestemt meg sånn halvveis for kamp med Camelon Juniors som hjemmelag (i sterk konkurranse med Vale of Leven) da trekningen i den skotske ligacupen resulterte i onsdagskamp på flotte Somerset Park i Ayr, der hjemmelaget Ayr United skulle ta imot selveste Aberdeen. Dermed valgte jeg å i stedet benytte anledningen til å besøke Somerset Park mens jeg fortsatt kan. Det medførte selvsagt en betydelig reisevei fra Stansted Airport, men det var selvsagt ingen hinder. Da var det en større utfordring at vi landet noe forsinket, og ikke minst at jeg måtte via London, der en voldsom mengde turister skapte såpass kaos på undergrunnen at min ferd fra Tottenham Hale til Euston tok noe lenger tid enn strengt tatt nødvendig.

 

Kanskje kan jeg likevel først og fremst takke meg selv og den kjappe røykepausen jeg bevilget meg ved Tottenham Hale (ja, røykeslutten gitt på en liten midlertidig sprekk gitt), for det var med et lite minutt at jeg mistet Glasgow-toget jeg hadde blinket meg ut, slik at jeg nå ville ankomme Ayr en time senere enn planlagt. Det var bare å riste av seg irritasjonen og komme seg på neste tog. Igjen benyttet jeg anledningen til å få meg litt søvn, og minst tre og en halv av de fire og en halv timene toget brukte til Glasgow Central tilbragte jeg i bevisstløs tilstand. Derfra gjensto kun etappen på drøyt tre kvarter til Ayr, og i overkant av fem timer og tre kvarter etter at jeg hadde forlatt London, kunne jeg spasere ut av jernbanestasjonen i Ayr med kurs for overnattingsstedet jeg hadde booket. Ayrshire & Galloway ligger rett rundt hjørnet fra togstasjonen, fungerer som både pub/bar og hotell, og jeg hadde betalt den nette sum av £35 for overnatting der.

 

Ayr er en by med drøyt 45 000 innbyggere, og 55 kilometer sørvest for Glasgow ligger den ved kysten i det sørvestlige Skottland, i regionen South Ayrshire. Der ligger byen Ayr ved munningen av elven med samme navn, og som ga gode vilkår for skipsbyggingen som tidligere var en viktig industri. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble Ayr også et populært utfartssted for turister, og det er fortsatt en viktig næring i byen. Det samme kan ikke sies om tekstilindustrien, som også var en viktig næringsvei, for i løpet av 1970-årene var det kroken på døra for denne produksjonen i Ayr. Den skotske nasjonaldikteren Robert Burns ble født i det som i dag er den sørlige bydelen Galloway, og en statue av ham sto på torget rett foran mitt hotell. Fotballklubben Ayr Uniteds i utgangspunktet noe besynderlige kallenavn ‘The Honest Men’ stammer da også fra en linje i hans verk “Tam o’ Shanter”.

 

Ayr har også et koselig sentrum som sies å huse en rekke gode puber, og jeg hadde håpet å utforske noen av disse, men etter å først ha sjekket inn like før halv fem, var det begrenset med tid, og først på agendaen sto en kjapp middag. På Wetherspoons-puben The West Kirk fikk jeg helt nedpå turens første pint og mesket meg med en scotty dog (en slags ‘chili dog’ med haggis i stedet for chili), før jeg krysset en av broene over elven Ayr. Like på andre siden lå byens eldste pub, The Black Bull, beleilig på min rute mot Somerset Park. Der foretok jeg en liten rast med godt drikke før jeg utålmodig ivret videre mot kveldens kamparena for å ta en kikk. Værmeldingene hadde gitt litt grunn til bekymring, for man hadde varslet om at det vestlige Skottland kunne få over 100 mm nedbør i løpet av onsdagen og torsdagen! Heldigvis skulle det heftigste regnet styre klar av Ayr og falle lenger nord, og foreløpig hadde ikke en eneste dråpe falt på meg.

 

Somerset Park åpenbarte seg snart foran meg, og inngangspartiet i det ene hjørnet ved krysset op utsiden var som en herlig flashback til en tid da ligafotball var morsommere og ikke ennå hadde blitt ‘big business’ – en tid da fotballstadioner hadde karakter og ‘all seater’ var et ukjent begrep. Herfra strekker den flotte hovedtribunen seg bortover langsiden mot toglinja som går forbi hjørnet på motsatt side av denne, og jeg hadde da også fått et flott glimt av hovedtribunen fra togvinduet rett før min ankomst i Ayr litt tidligere. Jeg var tidlig ute, og selv om noen vakter og funksjonærer allerede hadde møtt frem, var det en stund til man ville åpne, men klubbsjappa på utsiden var åpen, og jeg stakk hodet innom der for en kikk. En pin til min samling ble kjøpt inn for £2,99, og på utsiden hadde nå programselgerne begynt å vise seg med kveldens rykende ferske kampprogram, slik at jeg bladde opp ytterligere £2 for et eksemplar.

 

Ayr United ble stiftet i 1910 etter en sammenslåing av klubbene Ayr Parkhouse og Ayr FC, hvorav sistnevnte igjen hadde blitt dannet i 1879 etter en sammenslåing av Ayr Thistle og Ayr Academicals. Sistnevnte var igjen et resultat av en sammenslåing, så fotballen har lange tradisjoner i Ayr. Ayr United tok umiddelbart plass i den skotske ligaens andredivisjon, og debuterte med en 2. plass før divisjonen ble vunnet året etter. Den gang var ikke det i seg selv nok for opprykk, men etter å ha vunnet divisjonen for andre år på rad i 1913 ble de valgt inn i den øverste divisjonen. Deres beste ligaplassering er 4. plassen i 1916, og over de neste 70 årene skulle de et antall ganger rykke opp og ned mellom de to øverste divisjonene.

 

Nevnes skal også Jimmy Smith, som i 1927/28-sesongen (samme sesong som Dixie Dean scoret sine langt mer berømte 60 ligamål) scoret vanvittige 66 ligamål på 38 kamper for Ayr United – noe som faktisk er britisk ligarekord. Det sikret ham en overgang til Liverpool, der han igjen ble toppscorer før han sjokkerende nok meldte overgang til non-league og Tunbridge Wells Rangers (i dag Tunbridge Wells FC). Helt utenkelig i dag, og meget spesielt også den gang, selv om han returnerte til ligafotball. For Ayr sin del markerte nedrykket i 1986 første gang klubben befant seg på nivå tre, og siden den gang har det i stedet vært nivå to og tre man har vekslet mellom å spille i, for siste sesong på øverste nivå er nå så lenge siden som 1977/78. Ayr United har heller aldri vunnet noen av de store skotske cupene, men var tapende finalist i ligacupen i 2001/02; noe de også to ganger tidligere (1990/91 og 1991/92) har vært i Challenge Cup (en slags skotsk variant av Football League Trophy).

 

The Honest Men er nå i hvert fall tilbake på nivå to etter at 2. plassen forrige sesong ble fulgt opp med playoff-triumf, men hadde nå startet ligasesongen i Championship med hjemmetap 0-2 for Raith Rovers. Da hadde det gått bedre i ligacupen, som har gjennomgått en omveltning undertegnede ikke er udelt positiv til, med gruppespill, seedinger etc. Uansett hadde de slått godt fra seg i gruppe med Hamilton Academical, St. Mirren, Livingston og Edinburgh City, der de hadde gått videre som en av de 4 beste toerne. Nå var det på tide med cupspill i det som realiteten kan kalles åttendedelsfinaler, og gjester var altså Premiership-klubben Aberdeen, som først kom inn på dette stadiet. De hadde startet sin ligasesong med et kanskje noe skuffende 0-0 borte mot St. Johnstone, men enda mer skuffende var det nok da de en snau uke tidligere hadde blitt slått ut av Europa League av slovenske Maribor.

 

Ut fra programmet kunne jeg lese at Aberdeen har et godt tak på Ayr United i ligacupsammenheng, der ni tidligere møter i denne turneringen viste 6-3-0 i The Dons’ favør, og ved halvparten av Aberdeens 6 ligacuptriumfer har de slått ut nettopp Ayr United på veien. Ayr-kaptein Nicky Devlin kunne dessuten i sin spalte fortelle at kveldskamper under flomlysene på Somerset Park gir en helt spesiell atmosfære, og jeg tvilte overhodet ikke, selv om jeg selvsagt raskt hadde registrert at de klassiske flotte flomlysmastene nå dessverre har blitt erstattet med nye og langt kjipere master som ikke på noen måte sørget for like stor attrå hos undertegnede. Det hadde nå begynt å regne, og jeg håpet å kunne få søke ly med en pint i supporterbaren Ally MacLeod Suite, men der viste det seg å være krav om medlemskap. Heldigvis åpnet man snart portene, samtidig som regnet stoppet, og jeg kunne betale meg inn med £17.

 

Endelig kunne jeg skue utover Somerset Parks indre, og til tross for de nye moderne flomlysmastene hersker det liten tvil om at det er en perle av et anlegg. Somerset Park ble i 1888 åpnet som hjemmebane for nevnte Ayr FC, og er altså eldre enn dagens Ayr United. Kanskje var det den gang en tilfeldighet som var bakgrunnen for Ayr FCs beslutning om å flytte fra Beresford Park, som var åsted for et kvegshow(!) da Ayr FC skulle møte Aston Villa til vennskapskamp. Resten er historie, og Ayr United kjøpte omsider Somerset Park for £2500 i 1920. Hoveddelen av dagens hovedtribune ble bygget fire år senere, og denne flotte tribunen er anleggets eneste sittetribune. Den er opphøyet fra bakkenivå og entres via innvendige trapper. I 1989 ble denne tribunen forlenget, men det ble heldigvis gjort på en sympatisk måte.

 

Begge kortsidene er klassiske ståtribuner hvis største forskjell er takene. Railway End fikk sitt tak i 1933, og den gang hadde faktisk denne tribunen en egen seksjon der kvinnelige tilskuere ble plassert, mens den i disse dager blir gitt bortesupporterne. På Somerset Road End var det først i 1971 at man bygget tak over tribunen, og dette ble i 2011 så skadet i stormer sent i 2011 at man måtte legge nytt tak (man fulgte deretter opp med å gjøre det samme på Railway End). I hjørnet mellom Somerset Road End og den bortre langsiden North Terrace følger avsatsene med ståtribune svingen flott rundt, og det er som kjent(?) et trekk jeg er meget svak for. North Terrace er meget spesiell i den forstand at det er den eneste ‘åpne’ ståtribunen på en langside i skotsk ligafotball. Det vil si at den ikke har tak, og at man her dermed er utsatt for vær og vind i hele banens lengde. Øverst bak denne tribunen har man den nevnte Ally MacLeod Suite og dens lille parkeringsplass som jeg hadde skuet ut fra etter å ha blitt nektet inngang.

 

Jeg nevnte flomlysene og at jeg savnet de klassiske mastene som var Somerset Parks opprinnelige flomlysmaster. Her fikk man nemlig flomlys temmelig sent på grunn av at man befinner seg i innflygningen til nærliggende Glasgow Prestwick Airport. Først i 1970 var de på plass, men i 2011 ble de dessverre erstattet av de nåværende flomlysene. Likevel, la meg gjenta meg selv, dersom det skulle være tvil: Somerset Park er en perle av et anlegg, og det har en karakter som overgår alt man f.eks finner i de fire øverste engelske divisjonene for øyeblikket. Man sier da også at det sammen med Greenock Mortons Cappielow Park er det flotteste skotsk ligafotball har å by på (nå synes jeg Albion Rovers’ hjemmebane Cliftonhill også ser meget sprek ut). Muligens holder jeg en ørliten knapp på Cappielow, men du verden så herlig Somerset Park er!

 

Siden midten av 1990-årene har det med jevne mellomrom blitt offentliggjort skumle planer om å forlate Somerset Park til fordel for et nybygget stadion – sist gang for snaut to år siden da en forretningsmann hadde store planer for Ayr United, som han var i forhandlinger om å overta. Heldigvis har så fortsatt ikke skjedd, men det var en medvirkende årsak til at jeg ville komme meg hit så fort som mulig før de valgte å “oppgradere” sitt flotte stadion. Jeg kunne begge meg fritt på hjemmetribunene, men valgte å ikke betale ekstra for å gå opp i hovedtribunen. Derfor beveget jeg meg mellom North Terrace og Somerset Road End da jeg knipset mine bilder mens det dro seg mot avspark. Aberdeen-fansen hadde også kjent sin besøkelsestid denne onsdagskvelden, og 984 av dem hadde tatt den lange turen. De utgjorde en imponerende andel av det som etter hvert viste seg å være 2 653 tilskuere på Somerset Park denne kvelden.

 

Jeg tok oppstilling øverst på North Terrace, og derfra fikk jeg se at vertene fikk en lite lystig start på kampen. Allerede i kampens andre minutt tok Aberdeen ledelsen da Daryll Meggatt styrte Wes Burns’ innlegg i eget mål. 0-1, men allerede noen få minutter senere burde nok Ayr ha utlignet da Alan Forrest ble spilt gjennom og forsøkte å lobbe over Aberdeen-keeper Joe Lewis som sto langt ute, men sistnevnte fikk rygget hurtig og langt nok til at han avverget. Det var et lite lyspunkt for Ayr-supporterne før Aberdeen tok et solid grep om kampen og dominerte stort. Det mest overraskende var etter hvert at de rødkledte måtte vente helt til det 30. minutt før de doblet ledelsen, men det det skjedde var det etter et flott angrep der Shay Logan på høyrekanten crosset over på bakerste stolpe, der Niall McGinn kom på løp og satt inn 0-2.

 

Kun et par minutter senere var det neste tre da en heading fra Adam Rooney traff stolpen. Deretter misbrukte Wes Burns to gode muligheter; først ved å avslutte utenfor fra god posisjon, og så ved å skyte fra spiss vinkel mens Ryan Jack var helt alene på nærmest blank goal. Det var ingen tegn til at Ayr hadde noe å komme med, men med fem minutter til pause slo de plutselig til og reduserte etter en trippelsjanse. Dons-keeper Lewis kunne bare parere et skudd fra Jamie Thomas, før Jamie Adams satt returen i tverrliggeren, men alle gode ting var tre da Alan Forrest kronglet inn 1-2. Det sto seg til pause, og Ayr var med i kampen igjen.

 

Pausen ble brukt til å prøvesmake paiene på Somerset Park. Jeg valgte å betale £2 for en steak pie, men hva skulle den skylles ned med? Alkohol er ikke å få kjøpt på skotske ligabaner, og heller ikke brusflasker hadde man å tilby her. Jeg følte meg derfor nesten som et barn igjen da paien ble inntatt sammen med en liten ‘boks’ Capri-Sonne. Samtidig fikk vi nå en liten forsmak på regnet som utover i andre omgang skulle komme til å hølje ned over det flotte anlegget, og mens paraplyene kom opp på North Terrace, beveget jeg meg over på Somerton Road End. Der hadde jeg også en kjapp prat med en hjemmesupporter som hevdet at målet for sesongen først og fremst er å sikre plassen og etablere seg i Championship.

 

Bortelaget tok raskt kontrollen også etter pause, men til tross for å dominere banespillet slet de med å få den tredje scoringen. Det var en god del marginer involvert i akkurat det, for to ganger sendte Wes Burns i vei susende skudd som smalt i tverrliggeren, mens samme mann også tvang frem en flott redning fra hjemmekeeper Greg Fleming. Aberdeen burde på dette tidspunktet ha avgjort kampen for lengst, men i stedet slapp de Ayr inn igjen i kamper. Vertene ropte på straffe da Jamie Adams ble dratt ned inne i Dons-feltet, men dommeren var ikke enig. Etter hvert som klokka tikket mot full tid presset Ayr på og fikk et par gode muligheter – ikke minst da en corner havnet hos en Jamie Adams som fikk stå merkelig alene, men han nærmest kneet ballen over mål. Kaptein Nicky Devlin stjal på overtid ballen fra en Dons-forsvarer etter en svak pasning fra keeper Lewis, men da også hans skudd gikk over mål, endte det 1-2 og Aberdeen var videre i ligacupen mens Ayr United var ute.

 

Somerset Park hadde vært et meget flott bekjentskap, men nå var det ikke stort annet å gjøre enn å traske tilbake mot hotellet. Heldigvis hadde regnet nå avtatt igjen, og stoppet snart fullstendig, slik at den medbragte paraplyen kunne legges sammen og puttes tilbake i veska mens jeg igjen krysset en av broene over elven Ayr. Jeg gikk denne gang forbi både The Black Bull og andre puber, da planen var å komme meg under dyna nokså raskt. Da jeg returnerte til mitt krypinn, ombestemte jeg meg og valgte å likevel unne meg en siste pint før jeg fant senga. Det hadde vært en flott start på turen, og dagen etter skulle by på nok en lang reisevei.

Scottish ground # 12:
Ayr United v Aberdeen 1-2 (1-2)
Scottish League Cup, Round of 16
Somerset Park, 10 August 2016
0-1 Darryl Meggatt (og, 3)
0-2 Niall McGinn (30)
1-2 Alan Forrest (41)
Att: 2 653
Admission: £17
Programme: £2
Pin badge: £2,99

 

Next game: 11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City
Previous game: 28.06.2016: Vestli v Grüner
Previous UK game: 11.05.2016: Skegness Town v Wyberton

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg