Bristol Rovers v Cardiff City 11.08.2016

 

Torsdag 11.08.2016: Bristol Rovers v Cardiff City

 

Visitten i Ayr hadde vært en flott start på min store august-tur, og jeg hadde selvsagt planer om å benytte anledningen til å starte torsdagen med en skotsk frokost før jeg fartet videre, men da jeg våknet var jeg fortsatt såpass trøtt at jeg i halvsøvne valgte å droppe full scottish til fordel for ytterligere en times søvn før jeg gikk for å ta plass på 08.50-toget til Glasgow Central, der jeg skulle unnagjøre dagens første togbytte. Min innkjøpte frokost besto av smørbrød som ble inntatt på toget, og nå gikk den betydelig lengre andre etappen fra Glasgow til Crewe. Derfra gikk tredje og siste etappe med Arriva Wales sitt tog mot Milford Haven, og jeg ble med så langt som til Newport i den sørøstlige Wales.

 

Først ti på halv fire ankom jeg Newport, der jeg hadde betalt £36 for overnatting ved Wetherspoons-puben The Queens Hotel. Det var muligens et litt snodig valg av base da jeg tross alt skulle se Bristol Rovers, men igjen viste Bristol seg som vanlig såpass dyrt at jeg derfor valgte å sove i den walisiske byen. Typisk nok var det et svært begrenset kamputvalg på torsdag, men jeg vurderte et fjerde gjensyn med Welfare Park i Easington Colliery, der noen andre gamle kjenninger i form av Heaton Stannington var på besøk. Da ligacupkampen hos Bristol Rovers ble flyttet til torsdagen var det imidlertid en god anledning til å ta en ny og sannsynligvis siste kikk på Memorial Stadium – spesielt ettersom jeg ikke var videre flink til å ta bilder på den tiden da jeg var på dette stadionet forrige gang.

 

Det skjedde noen år tilbake i tid; nærmere bestemt sommeren 2009, da hjemmelaget møtte et Liverpool XI. Den gang var Rickie Lambert fortsatt Rovers-spiller, og han scoret da også et av målene da piratene senket Liverpool-reservene med 4-3 den august-kvelden for såvidt over sju år siden. Minnene fra ‘The Mem’ var såpass positive at jeg altså gjerne uansett tok en ny kikk, og da Bristol Rovers var blant klubbene som stemte nei til sludderet som har resultert i at U23-lag nå får delta i Football League Trophy, så styrte de også klar av min foreløpige boikott. Da det et par dager før min avreise som forventet fortsatt ikke hadde dukket opp ytterligere alternativer, bestilte jeg billett på internett til den nette pris av £10 pluss 75p i booking-gebyr, og planen for torsdagskvelden var lagt.

 

Jeg ble raskt sjekket inn, og siden jeg først overnattet ved en Wetherspoons-pub, var det praktisk å spise der. Torsdag er ‘curry night’ i kjedens puber, og en stor beef Madras ble min tidlige middag før jeg snart spaserte den korte veien tilbake til jernbanestasjonen for å igjen sette meg på toget. En snau halvtime senere steg jeg av på stasjonen Filton Abbey Wood, og rett oppe i veien fant jeg bussholdeplassen for buss 72. Jeg betalte £1,50 for å la den frakte meg nedover Filton Avenue, og hoppet av like i nærheten av Memorial Stadium, der jeg stakk innom for å plukke opp billetten jeg hadde bestilt. Etter å ha knipset noen eksteriøre bilder, valgte jeg å spasere opp til puben The Wellington, som ligger like oppi veien.

 

Bristol Rovers’ nåværende hjemmebane ligger i Horfield, som er et boligområde og en bydel i det nordlige Bristol. Dette var tidligere kjent som et lovløst område, da Horfield Wood huset en rekke tyver, banditter og det man kalte ‘løsgjengere’. Området forble nokså landlig frem til begynnelsen på 1800-tallet, da utbyggingen skjøt fart. Selve Bristol bør ikke behøve noen introduksjon, men det er altså en viktig havne- og industriby beliggende ved grenseelven Severn, ca 15 kilometer ovenfor dennes munning. Frem til 1700-tallet var det Englands viktigste havneby etter London, med store inntekter fra blant annet slavehandelen. Et av mange eksempler på byens maritime arv er “SS Great Britain” som ved sjøsetting i 1843 var verdens største skip, og som fortsatt er en populær turistattraksjon.

 

Nå hadde jeg imidlertid andre ting på tapetet denne kvelden enn sightseeing, og med en pint nektar fra Bath Ciders satt jeg meg ned og bladde i programmet jeg hadde snappet opp for £2 mens jeg hentet kampbilletten. Det var fortsatt to timer til kamp til kampstart, men allerede var det godt fremmøte ved The Wellington, der uteserveringen var full av folk i Rovers-farger som nøt det fine været. Jeg må innrømme at så lenge ikke Bristol Rovers surrer altfor mye med draktene sine, så er det etter min mening få om noen FL-klubber som har flottere hjemmedrakter, og det var naturlig nok et populært kostyme denne kvelden. Mens to frustrerte bileiere skrev skademelding i påsyn av en mengde skuelystne rett utenfor puben, tømte jeg snart det andre glasset og beveget meg tilbake mot Memorial Stadium.

 

Bristol Rovers ble i det herrens år 1883 stiftet under navnet Black Arabs, før de året etter byttet navn til Eastville Rovers i et forsøk på å øke den lokale oppslutningen. Dagens navn tok man i 1897, og Rovers var i 1920 med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon, der de holdt seg helt til 1953. Siden den gang har de stort sett tilbragt en tilværelse med bytter mellom nivå to og tre. Samtidig er de en av fire klubber som rakk å raske med seg Watney Cup-troféet, som de vant i 1972. Dette var en kortlevd cupturnering på første halvdel av 1970-årene, der deltakerne var den foregående sesongens to mestscorende lag i hver divisjon. Dette var for øvrig også den første engelske turnering der man benyttet seg av straffesparkkonkurranse, og da Rovers i 1972 sikret seg troféet var det nettopp på straffer etter at finalen mot Sheffield United hadde endt 0-0.

 

Våren 2001 rykket klubben for første gang ned på nivå fire, og fulgte neste sesong opp med å ende nest sist i hele ligaen – i den siste sesongen der kun ett lag rykket ned til Conference. The Pirates gjorde seg bemerket i 2007/08-utgaven av FA Cupen da de spilte seg frem til kvartfinale, der de imidlertid måtte gi tapt for West Bromwich Albion. Med det kopierte de sin beste FA Cup-innsats som også ble oppnådd to ganger i 1950-årene. På dette tidspunktet hadde de tatt seg tilbake til nivå tre, men i 2011 var de tilbake i ligaens kjellerdivisjon, og ytterligere tre år senere måtte de som kjent omsider ta turen ned i Conference da de igjen endte nest sist i ligaen etter et voldsomt drama på siste kampdag. Bristol Rovers hadde få dager slått nedrykksrival Wycombe Wanderes i en viktig sekspoengskamp, og klarte seg med uavgjort i siste kamp hjemme mot Mansfield Town. Men samtidig som både Wycombe Wanderers og Northampton Town vant, tapte Rovers 0-1, og havnet bak Wycombe på målforskjell. Etter 94 i ligaen år var Bristol Rovers ikke lenger en Football League klubb.

 

I sin nye Conference-tilværelse fikk Rovers en litt treg start på sesongen, men radet snart opp en resultatrekke som endte med kun to tap på 39 kamper. Likevel måtte de se seg slått av Barnet i tittelkampen, men etter å ha tatt seg av Forest Green Rovers i semifinalene, var de klare for playoff-finale mot Grimsby Town. Det sto 1-1 etter både 90 minutter og ekstraomganger, og det var Rovers som seiret på straffer og kunne feire retur til Football League på første forsøk. Tilbake i ligaen sikret de seg et andre strake opprykk ved å ta den tredje og siste opprykksplassen, slik at de nå er tilbake på nivå tre. De hadde dog ikke fått den beste starten da de helgen før hadde sesongåpnet med tap i Scunthorpe United, men nå var det ligacupen det dreide seg om, uten at de nødvendigvis var noe enklere med Championship-klubben Cardiff City på besøk – et Cardiff som for ordens skyld hadde startet sin ligasesong med 0-0 borte mot Birmingham City.

 

Det var noen interessante poeng med kveldens kamp, og et av disse var det faktum at Cardiff-manager Paul Trollope og hans assistent Lennie Lawrence tidligere hadde de samme jobbene hos dagens vertskap. Ikke bare var de på Rovers’ laglederbenk ved min forrige visitt til ‘The Mem’, men også da disse to klubbene noen få uker senere møttes for foreløpig siste gang i offisiell kamp. Også den gang, sent i august 2009, var det ligacup det dreide seg om, men den gang var det i Cardiff der waliserne vant 3-1. Ved Memorial Stadium finner man på utsiden av kortsiden North Terrace en bar der man kan slukke tørsten, og det var mitt neste og siste pitstop før kamp. Der uttrykte en liten gruppe Rovers-supportere som jeg delte bord med ambisjoner om å i første rekke sikre plassen og etablere seg igjen på nivået, mens det åpenbart var noe mer usikkerhet som rådet rundt stadionsituasjonen.

 

Man har jo nå i noen år hatt planer om å forlate Memorial Stadium til fordel for et nytt stadion som var planlagt bygget ved UWE (University of West England) oppe ved Stoke Gifford. Salget av ‘The Mem’ til supermarkedkjeden Sainsburys var en viktig del av disse planene, men da Sainsburys plutselig ville kansellere salgskontrakten ble det rabalder og midlertidig stopp i byggeplanene. Rovers gikk rettens vei, men tapte, før de anket igjen, og saken gikk nye runder i rettsvesenet. Siden den gang har dessverre også Rovers havnet på utenlandske hender, og er nå eid av personer fra Jordan. De virker ikke å helt ha gitt opp planene om det nye stadionet, men det virker for meg som om det for tiden er noe usikkert hva som vil skje. Jeg tømte nå uansett min pint med Thatcher’s Haze (£2,60) og gikk for å ta plass på North Terrace, som jeg husket som en flott og klassisk ståtribune. Jeg husket ikke feil, og den er hovedgrunnen til at Memorial Stadium fortsatt er en interessant tumleplass.

 

Memorial Stadium har kun vært hjemmebane for Bristol Rovers siden 1986, men har en historie som strekker seg mye lenger tilbake. På dette område hadde faktisk Buffalo Bill sin ‘Wild West Show’ i 1891, og to år senere begynte rugbyklubben Clifton RFC å spille kamper der. Under første verdenskrig ble den spartanske tomta som nå ble kalt Buffalo Bill’s Field gjort om til å huse kolonihager og grønnsakslapper, men etter krigen ble den kjøpt av den daværende Bristol-sheriffen og gitt til Bristol Rugby Club. I 1921 åpnet Memorial Stadium som hjemmebane for denne rugby union-klubben, som spilte sine hjemmekamper der helt frem til 2014 (da de flyttet inn på Ashton Gate). For Bristol Rovers sin del hadde de spilt på sin hjemmebane Eastville i 89 år da de i 1986 ble tvunget til å forlate den grunnet store økonomiske problemer. Deretter fulgte ti år i eksil på herlige Twerton Park i Bath før de i 1996 omsider kunne returnere til Bristol og flytte inn på Memorial Stadium.

 

Den klassiske ståtribunen North Stand er som sagt den tribuneseksjonen som undertegnede setter klart mest pris på der, og under taket på den kortsiden skulle jeg igjen altså få høre hjemmefansen fremføre sin hymne “Goodnight Irene” et antall ganger i løpet av kvelden. Eller domineres anlegget av tribunene på langsidene, og det er et anlegg som har gjennomgått betydelige oppgraderinger og endringer opp gjennom årene. East Stand ruver i høyden midt på den ene langsiden, og dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakkenivå og entres via trapper på siden. Foran og til siden for denne tribunen er det ståtribuner under åpen himmel. På motsatt langside ser West Stand mer ut som en cricket-tribune, og den har en rekke VIP-bokser øverst, og deretter sitteplasser. Også her er det ståplasser i forkant, og denne tribunen flankeres også av to mindre tribuner meg egne overbygg – en liten ståtribune på flanken mot North Terrace, og på den andre siden en merkelig liten sittetribune som ser mest ut som en midlertidig tribune med et teltlignende tak. Noe av det samme preget har sittetribunen South Stand på den bortre kortsiden.

 

Det nærmet seg etter hvert avspark, og speaker minnet om at trekningen for neste runde allerede hadde blitt foretatt, og informerte deretter om at motstanderen for kveldens seierherre ville avhenge av hvem seierherren var! FA og EFL (pføy!) fortsetter tydeligvis sin innsats for å ødelegge cupturneringene som best de kan, og nå har det tydeligvis blitt innført et slags seeding-tøv som åpenbart hadde gått meg hus forbi, til tross for at en kjenning i løpet av kvelden kunne informere meg om at det nå begynner å bli noen år siden. Men så er det da også lenge siden sist jeg så kamp i denne turneringen. Da jeg begynte å tenke over det, var det nærmest sjokkerende at vi faktisk må helt tilbake til august 2001 og oppgjøret Reading v Luton Town! Bortekamp mot Chelsea ventet dersom Bristol Rovers nå skulle vinne, mens Cardiff ville møte Scunthorpe om de triumferte. Samtidig betød det at allerede kvalifiserte Bristol Citys motstander ville avgjøres av kveldens kamp. Ikke ideelt, men det er vel en liten pris å betale for å sikre seg at storlagene får en enklest mulig vei til finalen.

 

Dersom Vincent Tan var til stede satt han nok pris på at Cardiff stilte i røde uniformer, men Cardiff-supporterne på ståtribunen bortenfor East Stand var nok ikke altfor imponert over det de denne kvelden skulle få se fra sine spillere. Riktignok hadde de innledningsvis en del ball, men det ble mye trilling frem og tilbake uten at de skapte noe særlig. Det som skjedde i begge ender av banen begrenset seg stort sett til skudd fra distanse som gikk utenfor, selv om hjemmelaget etter hvert tilrev seg et lite initiativ og virket skumlere offensivt. Omgangens største sjanse kom da et innlegg traff hodet til Matty Taylor, som nok mente å heade på mål, men det ble i stedet en heading tilbake i feltet, der Cardiff-forsvarer Sean Morrison med nød og neppe klarte å avverge nesten inne på streken i kamp med Stuart Sinclair. Da pausen ble benyttet til å betale £3,20 for en cornish pasty, var det nesten høydepunktet så langt.

 

Om den store underholdningen hadde manglet i første omgang, skulle det ikke bli bedre etter pause, og de som hadde forventet at waliserne nå ville heve seg, så snart at så ikke var tilfelle. I stedet var det Bristol Rovers som fortsatt virket å ha et overtak, og de kunne fort tatt ledelsen da en corner endte med at Bruno Manga sleivsparket ballen mot eget mål. Han overlistet nesten overlistet sin egen keeper Simon Moore, men i det som skulle vise seg å bli hans siste kamp for klubben (før han signerte for Sheffield United), ryddet Moore opp. Fortsatt hadde spillerne ikke fått fininnstilt sine sikter, for avslutningene fortsatte å gå over og utenfor. Således var det ikke helt overraskende at kampen gikk til ekstraomganger etter at det sto 0-0 ved full tid, og jeg måtte nå sjekke mine returmuligheter.

 

Den farligste Cardiff-sjansen hadde kommet i andre omgang da Anthony Pilkington ble spilt gjennom og avsluttet i nettveggen, og det tok hele 104 minutter før samme mann sto for walisernes første avslutning på mål! Gas-keeper Steve Mildenhall reddet imidlertid, og på motsatt side måtte hans motpart i Cardiff-målet hanskes med en god avslutning fra Matty Taylor etter at vi hadde beveget oss over i andre ekstraomgang. Med drøyt fem minutter igjen ble det endelig nettsus, og avgjørelsen falt med en herlig scoring fra Chris Lines. Han plukket opp ballen på rundt 30 meter og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene oppe i hjørnet for Simon Moore som måtte kapitulere. 1-0! Innbytter Frederic Gounongbe trodde nok at han hadde utlignet like etter, men hans avslutning traff innsiden av stolpen og trillet ut i fanget på keeper Mildenhall. Cardiff klarte ikke å tvinge frem den nødvendige utligningen, og dommeren blåste omsider av til ekstatisk jubel blant Gas-folket.

 

Det hadde da også vært en fortjent seier for hjemmelaget, og nå ventet altså Chelsea på Stamford Bridge i neste runde, da man må kunne forvente større fremmøte enn de 4 851 tilskuerne som hadde betalt seg inn på Memorial Stadium denne kvelden. Bussene som går oppover Filton Avenue hadde nå åpenbart blitt parkert for kvelden, og jeg hadde egentlig ikke noe annet valg enn å legge ut på en spasertur som på Google Maps blir anslått til å ta 35 minutter. Et stykke på veien kan man velge å krysse jernbanelinja og gå langs en gang- og sykkelvei som følger denne jernbanelinja. Google Maps anbefalte dette som den raskeste veien, men en lokal kar som jeg ble gående sammen med et lite stykke trådet meg til å heller følge Filton Avenue. Jeg skulle selvsagt lyttet til de lokale og fulgt hans råd, som jeg senere så kun var to minutter tregere…for jeg oppdaget snart at denne gang- og sykkelveien snart skar ut i et ingenmannsland på et enormt ‘jorde’ der jeg gikk i et så stummende mørke at jeg nesten ikke så hvor jeg gikk!

 

Flere ganger var jeg på vei ut i villnisset i grøfta, men heldigvis kom jeg etter hvert til et parti der man hadde satt ned belysning i bakken, før det omsider igjen svingte inn mot jernbanelinja som den fulgte opp til stasjonen. Kveldens siste tog tilbake til Newport var forsinket, og forsinkelsen fortsatte å øke i antall minutter der toget åpenbart hadde visse utfordringer et sted mellom Bristol Temple Meads og Filton Abbey Wood. Drøyt ti minutter forsinket kom 23.01-toget, og jeg var til slutt tilbake på Queens Hotel kun noen få minutter før siste servering ved midnatt. Gjensynet med Memorial Stadium (og Irene) hadde tross alt vært trivelig. For det som nå heter EFL Cup sin del, kan det kanskje fort bli like lenge til neste gang, for seeding-systemet de har innført siden min siste ligacup-erfaring er ikke noe som gjør at jeg ivrer etter å se mer fra denne turneringen. Etter en rask siste pint var det ikke bare “good night” for Irene, men også for meg.

Revisit:
Bristol Rovers v Cardiff City 1-0 AET (0-0, 0-0)
League Cup, 1st round
Memorial Ground, 11 August 2016
1-0 Chris Lines (115)
Att: 4 851
Admission: £10 (+75p booking fee)
Programme: £2

 

Next game: 12.08.2016: FC United of Manchester v Stockport County
Previous game: 10.08.2016: Ayr United v Aberdeen

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg