Lørdag 04.01.2014: York City v Dagenham & Redbridge
Etter ny avlysning dagen før, sto jeg tidlig opp for å kunne sjekke ut dagens muligheter. Planen var i utgangspunktet å ta seg den lange veien ned til Saffron Walden – ikke langt fra Stansted – for å se Saffron Walden Town spille hjemmekamp mot Fakenham Town i Eastern Counties League Division One. Men allerede da jeg våknet var jeg klar over at det ble nok en dag med avlysning – den femte på rad, og sjette på åtte dager. Med en bindende hotellreservasjon i Cambridge måtte jeg nå finne et alternativ i Cambridge-området eller på vei dit ned. Mens de fleste alternativene i non-league ble avlyst en etter en, eller virket usikre i form av at baneinspeksjoner ble annonsert, ble min liste over aktuelle kamper stadig kortere. Jeg sto til slutt igjen med York City, Harrogate Town og Basford United. Sistnevnte holder til i utkanten av Nottingham, mens Harrogate har vært en klubb jeg en stund har ønsket meg til. Men den enkleste reiseveien ville jeg få med visitt i York, der jeg uansett måtte bytte tog. Da det også ville bety en mulighet til å få besøke Bootham Crescent – en av de stadig færre klassiske anleggene i Football League – før klubben sannsynligvis flytter, hellet jeg litt mot dette alternativet.
Jeg hadde vel mer eller mindre bestemt meg for dette da jeg valgte å utsette avreisen fra Bishop Auckland og unne meg en frokost ved Premier Inn-hotellet. Da en mektig full english breakfast var inntatt, gikk jeg over veien og tok bussen tilbake til Darlington, hvor jeg hoppet på første tog ned til York. Jeg hadde vært i kontakt med John McClure – York-supporter og en kjent skikkelse på diverse grupper og forum, men han hadde andre forpliktelser denne dagen og kunne derfor ikke møtes. På puben York Tap inne på York stasjon satt jeg meg med en pint og gjorde noen siste vurderinger av dagens alternativer, og bestemte meg snart for å gå for Bootham Crescent-alternativet.
Jeg praiet en taxi og beordret drosjekusken i retning av puben Burton Stone Inn, få minutters gange fra Bootham Crescent. Med rundt tre timer til avspark var det ikke mye liv her; kun 3-4 stamkunder som ikke virket som de hadde tenkt seg på kamp. Mens jeg samtalte løst med disse fant jeg plutselig ut at en av mine telefoner var borte. Jeg har en egen mobil med engelsk SIM til bruk på mine turer, og jeg skjønte at denne måtte ha sklidd ut av lomma i taxien. Jeg fikk ringt den opp, og heldigvis svarte en person i andre enden at han var taxisjåfør. Jeg forklarte raskt hvem jeg var, og han lovet å levere den på kontoret deres utenfor jernbanestasjonen, slik at jeg kunne plukke den opp etter kamp. Puh!
Etter en pint på Burton Stone Inn tok jeg med meg pikkpakket og gikk den korte veien til Bootham Crescent, hvis eksteriør raskt falt ganske godt i smak. Jeg fikk knipset noen blinkskudd og stakk ogsåhodet innom klubbsjappa, der jeg som forventet fikk vite at jeg ikke trengte billett, men bare kunne betale i telleapparatene. Supporterklubbens bar som nå lyder navnet Pitchside Bar var med rundt to timer til avspark tydeligvis ikke åpnet ennå, for da jeg gikk inn kom en vakt løpende etter. Mannen bak baren kunne imidlertid berolige med at det gikk greit da han var i ferd med å åpne, og etter å ha dratt litt på det sa han seg villig til å sette bagen min på bakrommet etter at jeg hadde forklart situasjonen.
Under en røykepause så jeg at programselgerne hadde tatt til gatene rundt anlegget, og jeg byttet bort £3 mot et eksemplar. Jeg ble sittende på Pitchside Bar og bla litt i dette mens både lokale og tilreisende supportere etter hvert begynte å strømme på. På TV-skjermene viste de høydepunkter fra York Citys kamper så langt denne sesongen, og en hjemmesupporter som slo seg ned ved siden av meg kunne fortelle et og annet fra de forskjellige kamper vi så bilder fra. Han håpet at klubben etter hvert kunne ta farvel med nedrykksstriden og muligens forbedre 17. plassen fra League Two forrige sesong – en sesong som de fleste vil vite var deres første tilbake i Fotball League etter åtte sesonger i Conference.
Mens jeg gikk for å bestille påfyll av fludium kom jeg også i prat med en bortesupporter som mente seg ganske fornøyd med sesongen så langt. Jeg innrømmet å være blant de som hadde tippet Dagenham & Redbridge i den absolutte nedrykksstriden, og han hevdet at det hadde vært et svært vanlig tips før sesongen. Sammen med Accrington Stanley var vel Daggers kanskje den klubben jeg trodde ville kunne få størst problemer, og han mente at nettopp det var noe han hadde hørt av veldig mange. Han begrunnet det med at de to ifølge ham hadde ligaens to minste budsjett, uten at det for min del hadde vært noen automatikk i at det var hovedgrunnen. Han innrømmet at deres ene sesong i League One viste klart og tydelig at det var et steg for høyt for klubben, og så ikke på opprykk tilbake dit som noe tema den nærmeste tiden.
Klokka nærmet seg raskt halv tre, og med £17 betalte jeg meg derfor inn på hjemmetribunen David Longhurst Stand bak det ene målet. Dette er en ståtribune under tak, og den tar seg godt ut med sine rødmalte bølgebrytere. Denne tribunen gikk tradisjonelt under navnet Shipton Street End, men ble døpt om til minne om en York-spiller som døde under en kamp mot Lincoln City i 1990. På motsatt kortside var de tilreisende prisgitt værgudene, der de sto under åpen himmel på Grosvenor Road Ends ståtribune, men de hadde heldigvis ikke tatt med seg drittværet sørfra. Til venstre fra der jeg nå sto hadde jeg Main Stand på min venstre side, en klassisk sittetribune som strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og som huser garderober, kontorer og den slags. Ved siden av denne, mot David Longhurst Stand, ligger bygget som rommer Pitchside Bar. Popular Side på motsatt langside er også all seater, og på taket av denne står en såkalt TV-gantry.
Jeg likte Bootham Crescent, og jeg skjønner de som motsetter seg den planlagte flyttingen. I 2013 fikk klubben byggetillatelse for nytt stadion i et område kalt Monks Cross, som skal ligge godt over en halv mil fra York sentrum. Både på toalettene og andre steder rundt på anlegget kunne jeg se klistremerker og skriverier med tusj som tydet på at ikke alle var like fornøyde med hverken disse planene eller «utviklingen» i den moderne toppfotballen generelt. For egen regning må jeg si det er trist å se klubb etter klubb besegle skjebnene til sine gamle klassiske sentrumsnære anlegg for å bygge nye plastarenaer totalt blottet for egenart og sjarm – og gjerne da kilometervis fra folkeskikken.
Vel, kampen ble sparket i gang med et Daggers-lag som gikk rett i strupen på York. Londonernes kaptein Abu Ogogo hadde tidlig to store sjanser, men avslutningene gikk henholdsvis utenfor og over. Ogogo sløste i det hele tatt heftig med sjansene i en første omgang der gjestene var det beste laget. Etter å ha ridd av den innledende stormen kom vertene mer med i kampen, og Michael Coulson var frempå ved to anledninger. Først med et skudd utenfor, og deretter et skudd som testet Daggers-keeper Chris Lewington.
Gjestene kunne tatt ledelsen da York-keeper Michael Ingham presterte å bokse en corner mot eget mål. Han ble imidlertid reddet av at lagkamerat Lanre Oyebanjo sto på streken og fikk klarert. Femi Ilesanmi var et uromoment offensivt, og skapte en del problemer for York. Det var han som etter et raid la tilbake til Medy Elito, men hans avslutning gikk via en forsvarer og utenfor. Det nærmet seg pause da et innlegg fra Zavon Hines fant den umarkerte Ogogo, som fra god posisjon igjen headet utenfor. York var nok fornøyd med 0-0 til pause, mens et Daggers som burde ledet kunne takke seg selv for sjansesløseri.
I motsetning til hos Carlisle noen dager tidligere er Bootham Crescent et av anleggene der man ikke er villige til å slippe ut folk for å røyke i pausen. Dette førte til smugrøyking bakerst i hjørnet på David Longhurst Stand, og siden det allerede sto 5-6 stykker og smugrøyket der tok jeg meg en kjapp blås selv også. Der og da savnet jeg non-league, der man på majoriteten av anleggene slipper slikt. Det var på tide å få litt fast føde, og en baconburger ble bestilt sammen med en Bovril som ble satt til avkjøling.
Det er vel ikke engang nødvendig å si at Bovrilen ennå ikke var i nærheten av å nærme seg drikkbar temperatur da andre omgang startet. Men etter at de visstnok hadde fått en real skyllebøtte av manager Nigel Worthington, var det et helt annet York-lag som nå kom på banen. Delvis var det også Dagenham & Redbridge som slapp de inn i kampen med personlige feil og slurv, og etter et par halvsjanser til hjemmelaget, serverte keeper Lewington ballen til Michael Coulson med et dårlig utspark. Coulson fant Ryan Bowman, som igjen fant nettmaskene med en velplassert avslutning under Lewington. The Minstermen var i ledelsen seks minutter ut i omgangen, og på David Longhurst Stand eksploderte det fullstendig blant lettede York-fans.
Det virket som om det var det York trengte, for nå var det de i enda større grad det førende laget der de presset gjestene bakover. Og 13 minutter senere doblet de ledelsen da det jeg mistenker var ment som et innlegg fra Wes Fletcher forandret retning og utmanøvrerte keeper Lewington, og 2-0. Begge lag hadde en situasjon der de ropte på straffe, mens dommeren vinket spillet videre – og ga til og med kort for filming. Flott! 70 minutter var såvidt passert da Oyebanjo la tilbake til Fletcher som satt inn sitt andre og Yorks tredje.
Slurv i forsvaret av Ben Davies gjorde at Rhys Davies kunne snappe ballen og sørge for et trøstemål, og noen forventet nå muligens et stormløp mot York-målet. Men det uteble, og Lewington var keeperen med mest å gjøre de siste minuttene, før dommeren blåste av foran 3 207 tilskuere. Ingen ufortjent seier da York var gode i andre omgang, men Daggers-manager Wayne Burnett må irritere seg voldsomt over sjansesløsingen i første omgang.
Jeg fikk plukket opp bagen og bestilt en taxi tilbake til stasjonen, der jeg plukket opp mobilen min fra selskapets kontor utenfor. Sjåføren var imidlertid blant motstanderne til nytt stadion i Monks Cross, og hans vinkling var nokså interessant. Saken er den at byens rugby league klubb York City Knights allerede spiller ute i dette området, på et flerbruksanlegg kalt Huntingdon Stadium. Ifølge planen vil de imidlertid flytte ut herfra og dele det nye anlegget med York City. Denne rugbyklubben spilte tidligere langt mer sentrumsnært, og sjåføren påsto at tilskuertallene siden den gang har blitt halvert. Som han sa det; noen lærer ikke av feilen første gang…
Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Cambridge, der jeg fikk sjekket inn litt over klokka 20. Jeg fikk kastet fra meg bagen og la i vei bortover Chesterton Road. Jeg hadde en avtale om å møte min venninne Sally til en sen middag og en pint på Wetherspoons-puben The Tivoli, men der var det så fullt at vi endte opp på The Waterman rett bortenfor. Etter en hyggelig stund både der og på The Tivoli tok vi kvelden, og jeg kunne trekke meg tilbake til det knøttlille rommet mitt på Hamilton Lodge. Jeg hadde da allerede funnet ut at morgendagens kamp hos Erith & Belvedere var avlyst, så på den fronten fortsatte uflaksen..
English ground # 135:
York City v Dagenham & Redbridge 3-1 (0-0)
League Two
Bootham Crescent, 4 January 2014
1-0 Ryan Bowman (52)
2-0 Wes Fletcher (65)
3-0 Wes Fletcher (71)
3-1 Rhys Murphy (80)
Att: 3 207
Admission: £17
Programme: £3
Next game: 05.01.2014: Port Vale v Plymouth Argyle
Previous game: 02.01.2014: Coleshill Town v Boldmere St. Michaels
