Hednesford Town v Marine 22.08.2016

Mandag 22.08.2016: Hednesford Town v Marine

 

Jeg må innrømme at jeg ikke er overbegeistret for pommes frites til frokost, men da jeg inntok en full english breakfast på kaféen Munchees i Reading, var det likevel inkludert på varianten jeg først og fremst valgte meg fordi den inkluderte fried bread (men dessverre ingen black pudding). Mandag morgen betyr nye uke og nye muligheter, og for meg var det ensbetydende med sju nye kamper. Etter å ha lest litt i Non-League Paper før og etter frokosten, var det etter hvert på tide å sjekke ut fra Mercure George Hotel og forlate Reading med kurs mot Walsall og etter hvert Hednesford, og ikke overraskende var første etappe fra Reading til Birmingham ensbetydende med fulle Cross Country-tog, i tillegg til at det også var nye forsinkelser.

 

Jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid, og jeg var da også såpass heldig at jeg raskt fant et ledig sete i den ureserverte vogna. Det er vanligvis strekningen mellom Reading og Birmingham som er den travleste på denne linja – ikke minst rundt turistfella Oxford – men jeg kom meg til Birmingham New Street uten altfor mye irritasjon. Jeg fikk imidlertid snart noe annet å irriterte meg langt mer over, for min unge venn Connor Lamb kunne fortelle at han oppe i nordøst hadde hørt stygge rykter om at Northallerton Town nå hadde bestemt seg for å flytte sin mandagskamp uken etter fra 11.00 til 13.00 og dermed ødelegge trippelen både undertegnede og flere andre groundhoppere hadde blinket seg ut. Jeg ante uråd og spurte klubben direkte om dette via Twitter mens jeg gjennomførte togbyttet i Birmingham og startet den snaut halvtimes lange etappen opp til Walsall.

 

Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Walsall sentrum, og orienterte meg frem dit slik at jeg fikk sjekket inn og installert meg. Deretter var det bare å finne en pub for å slå i hjel litt tid med en pint før jeg satt kursen mot Hednesford, der Hednesford Town skulle være vertskap for Marine. Jeg kunne sikkert gjort bedre research, men det virket ikke som om utvalget var spesielt imponerende rundt byens jernbanestasjon, og Red Lion virket som en tradisjonell pub der den også lå kjekt til like ved stasjonen. Jeg fikk imidlertid snart en mistanke som viste seg å bli bekreftet; nemlig at dette også skal være Walsalls fremste ‘gay pub. Min Strongbow ble raskt svelget unna i et tempo som jeg knapt har prestert siden ungdomsårene da stikkord var drikkespill, trakt og hageslange. Det var nok greit å bare komme seg til Hednesford sporenstreks og heller ta oppladningen der.

 

Toget opp til Hednesford tok tjue minutter, og på veien krysset vi grevskapsgrensen mellom West Midlands og Staffordshire. Kort etter at jeg steg av toget begynte det å dryppe, og jeg hadde ikke kommet langt da regnet økte merkbart slik at jeg valgte å søke ly med en pint på Wetherspoons-puben Hedgeford Lodge. Til tross for at jeg også begynte å bli sulten og ikke hadde spist siden frokost, slo jeg fra meg tanken om å også bestille mat, og etter den ene pinten hadde regnet forsvunnet slik at jeg kunne fortsette min spasertur til Keys Park. Men det var fortsatt en god stund til avspark, og planen hadde hele tiden vært å gjøre ytterligere en pitstop ved puben The Cross Keys, som har en særdeles viktig plass i Hednesford Towns historie.

 

Men først er kanskje på sin plass å fortelle at Hednesford er en liten by med drøyt 17 000 innbyggere, og at den ligger sør i grevskapet Staffordshire, der den nærmest har vokst sammen med sine naboer Heath Hayes og den noe større Cannock. Hednesford var et viktig senter for regionens kullgruveindustri, og om ikke fotballklubbens kallenavn ‘The Pitmen’ skulle være bevis nok for dette, så vitner også et stort minnesmerke i sentrum om denne industriens storhetstid i området. Under første verdenskrig ble det dessuten etablert to store militære treningsleire her, og over en kvart million britiske og allierte soldater var innom her før de ble sendt til Vestfronten. Etter nedgangen i gruveindustrien har Hednesford i større grad blitt en pendlerby for blant annet Birmingham og de andre større byene i området.

 

Tilbake på Cross Keys Hotel hadde jeg fått meg en pint med gyllen nektar, og jeg befant meg nærmest på hellig grunn hva den lokale fotballklubben gjelder. Etter å ha spilt sine første år på en bane kjent som ‘The Tins’, var det nemlig hit man i 1903 flyttet for å slå seg ned på det som skulle bli deres hjemmebane de neste 92 årene. Denne hjemmebanen var selvsagt Cross Keys, som lå rett bak vertshuset som den naturlig nok fikk sitt navn etter. Dessverre er det i få spor av den der det i dag er et boligområde, mens Cross Keys Hotel drives av ingen ringere enn klubblegenden Chris Brindley, som blant annet var en viktig del av laget som i 2004 vant FA Trophy. Som spillende assistent-manager var det han som scoret vinnermålet i finalen, og rundt i hans pub er det en rekke memorabilia å se fra blant denne triumfen.

 

Hednesford Town ble stiftet i 1880, og tok snart plass i Birmingham & District League, som senere ble til dagens West Midlands (Regional) League. De gjorde seg tilsynelatende ikke spesielt bemerket i sine første tiår, og de var også et par turer nede i Birmingham Combination (som ble vunnet to ganger). De vant omsider WMRL Premier Division våren 1978, og hadde etablert seg som et topplag i den ligaen da de i 1984 fikk rykke opp i Southern League og tok plass i det som da het Division One Midland. I 1992 rykket de opp i Southern League Premier Division, og ytterligere tre år senere vant de Southern League-tittelen og opprykk til Conference. Tredjeplassen i debutsesongen (1995/96) på non-leagues øverste nivå står fortsatt som klubbens bestenotering i ligasammenheng, og den ble fulgt opp med flere plasseringer på øvre halvdel av tabellen før nedrykket kom etter sisteplassen våren 2001.

 

Tilbake i Southern League slet de igjen på nedre halvdel, og det var skuffelse over at man i 2004 ikke klarte å kvalifisere seg til å få bli med i de nye regionale Conference-divisjonene (Conference North/South), men sesongen blir likevel husket for den nevnte FA Trophy-triumfen, der Canvey Island ble slått 3-2 i finalen etter Chris Brindleys senere vinnermål. Brindley tok da over som manager før påfølgende sesong, og førte klubben til opprykk via playoff. Det måtte straffer til for å slå Merthyr Tydfil i semifinalen, og bortekamp også i finalen var ingen hindring da de scoret kampens eneste mål i finalen mot Chippenham Town. Opprykket til Conference North ble imidlertid fulgt opp av jumboplass og nytt nedrykk – denne gang til Northern Premier League. Det var først da de etter tre sesonger ble flyttet tilbake til Southern League at de igjen kjempet om opprykk for alvor, og selv om de våren 2010 måtte gi tapt i playoff-semien da Chippenham Town fikk sin revansj, var de tilbake året etter. Denne gang var det imidlertid Salisbury City som ble for sterke i finalen, og da man igjen ble flyttet tilbake til NPL var det i 2012 Bradford Park Avenue som feide The Pitmen av banen i semien.

 

Man fryktet vel det verste igjen da 2012/13-sesongen endte med andreplass på målforskjell bak North Ferriby United, men i playoff-semien ble AFC Fylde slått etter straffesparkkonkurranse. I finalen på Keys Park ventet et FC United of Manchester som selv hadde sine playoff-spøkelser å stri med, og 4 412 tilskuere så The Pitmen returnere til Conference North med seier 2-1. Mange lot seg overraske at de med en 4. plass igjen sikret seg playoff-deltakelse, men de hadde et godt lag der undertegnede ikke minst lot seg imponere av Elliott Durrell. Han hadde dog allerede for lengst forlatt klubben til fordel for Wrexham da klubben måtte gi tapt for Altrincham med 3-4 sammenlagt i semifinalene. Påfølgende sesong lå klubben lenge an til igjen å kapre en plass i playoff, men en svak sesongavslutning gjorde at man havnet utenfor, og det var kanskje et varsel om hva som skulle komme forrige sesong da de endte nest sist og igjen rykket ned i NPL Premier.

 

Som et apropos kan jeg jo også nevne at nettopp Elliott Durrell faktisk hadde vært i søkelyset kun to dager tidligere da han scoret et mål fra midtbanen for sin nåværende klubb Chester, og som mange beskrev som ‘bedre enn Beckhams’. Det får folk selv bedømme, men det var uansett en avsporing. Det var på tide å tømme glasset og spasere den siste biten opp mot Keys Park, som altså har vært klubbens hjemmebane siden 1995, og der betalte jeg meg inn med £11. Innenfor fikk en programselger ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens program som for øvrig var meget godt, og jeg valgte å ta en liten runde rundt banen før jeg oppsøkte klubbhusets bar i hovedtribunens andre etasje.

 

Keys Park har ikke karakteren til gamle Cross Keys, og fremstår langt mer anonymt, men det byr på gode fasiliteter med tribuner på samtlige fire sider av banen – to sittetribuner og to ståtribuner. En av sittetribunene er hovedtribune Main Stand som strekker seg omtrent halve banens lengde der den står midt på den ene langsiden. Den andre sittetribunen står på kortsiden Hednesford End, som visstnok gis bortesupporterne dersom det skulle være behov for segregering, og denne strekker seg ikke helt banens fulle bredde. Det gjør derimot ståtribunen på kortsiden Heath Hayes End, som er ganske identisk i stil med Wimblebury Terrace, med den forskjell at sistnevnte naturlig nok er noe større da den befinner seg på den ene langsiden og strekker seg hele banens lengde. Til tross for en viss mangel på karakter, likte jeg meg umiddelbart nokså godt på Keys Park, som slett ikke er så verst sammenlignet med mange andre anlegg som er bygget de siste tiårene.

 

På min lille runde benyttet jeg også anledningen til å oppsøke en av burger-vognene for å få i meg litt mat i form av en jumbo cheese dog til £3, og da var det bare å entre anleggets bar via trappene i enden av hovedtribunen. Det var en da også en trivelig bar, hvis vinduer dessuten byr på flott utsikt over banen, og med en pint Kingstone Press til £3 satt jeg meg ned for å bla litt i det gode programmet. Da jeg studerte tabellen for NPL Premier la jeg først og fremst merke til at ingen av klubbene hadde full poengpott etter tre runder, men at kveldens vertskap hadde sanket 6 poeng etter at hjemmeseier over Spennymoor Town og borteseier over Stourbridge hadde blitt fulgt opp med tap borte mot Ashton United. Sistnevnte var en av to klubber på 7 poeng, og toppet på målforskjell foran Marine, som altså var kveldens bortelag.

 

Det er en vanskelig divisjon å spå, men det var åpenbart at undertegnede ikke var den eneste som på forhånd så på Blyth Spartans som den kanskje største favoritten, selv om mange også nevnte klubber som Workington, Spennymoor Town, Ashton United og en håndfull andre som outsidere – inkludert nyopprykkede klubber som Warrington Town og kanskje også Stafford Rangers. Og Hednesford Town håper selvsagt at også de vil kunne være med i toppen og kjempe om en umiddelbar retur til Conference North. Ellers var det i denne divisjonen en del snakk om Ilkeston, som hadde fått ‘startnekt’ inntil de hadde klart å betale en gjeld som plutselig hadde dukket opp, og som fortsatt hadde til gode å spille kamp denne sesongen.

 

Jeg fikk ved mitt bord selskap av et par bortesupportere som hadde tatt turen fra Merseyside, og jeg var litt interessert i å høre hva slags tanker de gjorde seg. De sa seg naturlig nok fornøyd med sesongstarten, og mente at de nok hadde et bedre lag enn på flere sesonger, slik at de uttrykte det de mente var berettiget håp om å ta seg opp på øvre halvdel og kanskje til og med også kunne kjempe om en plass i playoff om ting gikk deres vei. De hevdet også at de nok ville være ganske fornøyd om de fikk med seg ett poeng hjem fra Staffordshire denne kvelden, men at de selvsagt håpet på alle tre. Da fikk jeg inntrykk av at de to Hednesford-supporterne som snart slo seg ned var noe mer storforlangende hva gjaldt poengfangst denne kvelden. Avspark hadde for øvrig blitt utsatt ti minutter da bortelaget hadde blitt forsinket i trafikken og ankommet sent, og da jeg gikk for å ta oppstilling på en av ståtribunene benyttet jeg anledningen til å stikke innom klubbsjappa for å betale £3,50 for en pin til min samling.

 

Da vi omsider kom i gang, var det hjemmelaget som tidlig hadde et lite spillemessig overtak, men uten å skape noen skikkelige farligheter. Et vådeskudd fra tidligere Stourbridge-spiller Sean Geddes som gikk over mål var det nærmeste de hadde kommet da Marine begynte å skape visse problemer, og ikke minst var Craig Lindfield et uromoment der fremme for gjestene. Han burde også ha gitt Marine ledelsen ved deres første skikkelige sjanse, men han fikk ikke ordentlig treff og sleivsparket ballen utenfor. En periode fulgte der begge lag vekslet mellom å vise frem pasningsspill uten at det førte til stort av muligheter. Vertenes George Carline fikk etter en halvtimes tid sitt skudd blokkert, noen minutter senere leverte Hednesford-keeper Dan Crane en god redning på avslutningen fra Marine-spiss Lindford, før sistnevnte muligens burde gjort bedre da han nokså upresset headet rett på keeper fra rundt fem meter.

 

Dermed var det målløst til pause, og jeg mistenkte at jeg ikke ville være vitne til noen mål denne kvelden. Pausen tillot uansett en svipptur bortom matserveringen for å kjøpe en Bovril, og mens den ble satt til avkjøling registrerte jeg at Northallerton Town hadde besvart min tidligere nevnte forespørsel ved å bekrefte at man ganske riktig hadde flyttet sin Bank Holiday Monday kamp til et meningsløst 13.00-tidspunkt, slik at de gikk glipp av inntektene fra alle groundhopperne som nå måtte finne et annet reisemål. Northern League er en glimrende liga på banen, men kan samtidig fremstå marerittaktig amatørmessig på visse området utenfor. Det er dessverre ikke noe nytt med full forvirring rundt tidspunktene for avspark på slike spesielle dager i denne ligaen, og selv noen dager etterpå var endringen fortsatt ikke annonsert før jeg påpekte dette med kun 4-5 dager til kamp. Håpløst!

 

Men den tid, den sorg, og tilbake på ståtribunen med min Bovril kunne jeg se at The Mariners startet andre omgang friskt. Min ‘frykt’ for et målløst oppgjør viste seg ubegrunnet da en lang klarering fra Marine-keeper Calvin Hare kun tre minutter ut i omgangen ble jaktet av Joe Mwasile, som utnyttet nøling i Hednesford-forsvaret, ventet ut keeper Crane og satt inn 0-1 fra skrått hold. Målscorer Mwasile fulgte deretter opp med dobbel salto og noen gymnastiske elementer som kanskje fikk Marine-manager Sean Hessey til å holde pusten, men det gikk bra denne gang. For Hednesford-manager sin del Liam McDonald sin del betød det at hans gutter igjen måtte komme bakfra og snu kampen om de ønsket seier, men det var nettopp det de hadde gjort i sine seire så langt denne sesongen.

 

The Pitmen slo da også tilbake i det 73. minutt, etter at både Ashley Sammons og Sean Geddes hadde avsluttet utenfor, og det var kaptein Tom Thorley som var målscorer da han fra rundt 16-meteren hamret ballen i mål bak Marine-keeper Calvin Hare. 1-1, og hjemmelaget fikk nå blod på tann, der de burde ha fullført snuoperasjonen drøyt ti minutter senere. Høyreback Rhys Thompson ble spilt gjennom, men hans avslutning gikk centimetre utenfor stolpen. For andre kamp på rad måtte imidlertid Hednesford Town avslutte med ti mann etter at Tristian Dunkley fikk sitt andre gule med fem minutter igjen av ordinær tid, og det hadde åpenbart den effekten at det lille initiativet de nå hadde raskt forsvant som dugg for solen, slik at de ebbet ut med 1-1 og poengdeling – noe som sett under ett egentlig var et nokså greit resultat.

 

De 424 tilskuerne hadde ikke sett noen voldsom festforestilling, men det hadde likevel vært spennende. Siden toget tilbake til Walsall nå ikke gikk før 22.48, og med en anslått gangtid på snaut 25 minutter tilbake til Hednesford stasjon, hadde jeg tid til en siste pint, men den valgte jeg å innta på Cross Keys Hotel. Der kom jeg i snakk med et par hjemmesupportere som ikke virket helt overbevisende da de etter å ha tygd litt på det hevdet å være sånn passelig fornøyd med ett poeng. Klokka hadde passert 23 med et lite kvarter da jeg hadde unnagjort togturen tilbake til Walsall og omsider fant veien ut av stasjonen. Til tross for at en feststemt jentegjeng på toget vitnet om det motsatte, fremsto Walsall sentrum for meg nå temmelig dødt, men ved siden av hotellet hadde utestedet The Wharf tilsynelatende fortsatt åpent, og jeg bestemte meg for å unne meg en siste pint der. Men..

 

Først og fremst er det naturlig å spørre seg hvor langt forfallet har kommet i Walsall, for jeg må innrømme at dette kanskje ikke var stedet der jeg forventet at de to dørvaktene i skudd- og stikksikre vester skulle beordre meg å tømme lommene utover bordet for deretter å ransake meg grundig og til slutt sjekke meg med metalldetektor. Mye styr for å komme inn på en nattklubb, og i ettertid mistenker jeg også at det var der min nyinnkjøpte Hednesford Town-pin forsvant uten at jeg engang fikk lesket strupen. For på innsiden ble jeg nemlig vitne til et surrealistisk og komisk opptrinn der anslagsvis rundt 50 personer sto i bar-kø mens etablissementets ansatte forsøke å bryte opp det datastyrte kassaapparatet som hadde gått i vranglås. Hverken brekkjern eller hammer og meisel hadde ennå ikke hjulpet da jeg etter fem minutters tid ga opp og i stedet trakk meg tilbake til hotellsenga.

English ground # 361:
Hednesford Town v Marine 1-1 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Keys Park, 22 August 2016
0-1 Joe Mwasile (49)
1-1 Thomas Thorley (73)
Att: 424
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City
Previous game: 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg