AFC Fylde v Salford City 23.08.2016

 

Tirsdag 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City

Jeg valgte å betale ekstra for en full english breakfast ved Premier Inn-hotellet i Walsall før jeg sjekket ut og gikk for å ta 10.15-toget til Birmingham, som var første etappe på en reise som denne dagen ville ta meg til Blackpool. Toget som skulle frakte meg fra Storbritannias nest største by og nordover til Preston ble imidlertid så forsinket på veien at jeg mistet forbindelsen i Preston, selv om jeg skulle hatt over 20 minutter på meg til å bytte tog. Det var faktisk femte gang på de seks siste dagene at jeg opplevde forsinkelser på tognettet, men heldigvis er det nokså hyppige avganger fra Preston mot Blackpool North, og jeg hadde jo også fortsatt både søndagens Non-League Paper og medbragt bok å lese i. Jeg kom meg snart til Blackpool, der jeg spaserte ut av stasjonen Blackpool North noen minutter etter at mitt valgte krypinn Newbury hadde åpnet for innsjekking klokka 14.00. Jeg hadde betalt £20 for kost og losji ved etablissementet som ligger kun et par kvartaler fra nevnte stasjon, og selv om man her befinner seg midt i Blackpools bøg-område, hadde jeg vel et berettiget håp om å slippe å måtte gå til sengs med kyskhetsbelte siden min utvalgte base faktisk annonserte med at man foretrakk tradisjonelle kjernefamilier som gjester.

Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig på hvem ‘Vodka Ken’ var og hvorfor han hadde fått en minneplakett på en av benkene på utearealet til et noe lugubert Blackpool-etablissement. Det er da også en måte å bli husket på. Jeg fikk uansett raskt sjekket inn, og deretter gikk turen snart til puben The Litten Tree, som jeg etter hvert har fått for vane å stikke innom når jeg er i Blackpool. Jeg hadde avtalt å treffe min kompis Steve, som tidligere i år var en av flere Leeds-supportere som tok turen over for å bli med på Fredrikstads bortekamp mot Kongsvinger. Da han bor i Poulton-området hadde han vist interesse for å møtes og bli med på det som kun var AFC Fyldes andre hjemmekamp på deres nye stadion, og det var grunnen til at jeg til slutt valgte meg denne kampen etter at også Shepshed Dynamo hadde blitt meget sterkt vurdert. Han hadde sluttet tidlig på jobb denne dagen, og ga nå beskjed om at han var på vei, så jeg benyttet anledningen til å innta en tidlig middag. En porsjon bangers & mash med ekstra pølser hadde akkurat blitt slukt og skylt ned med j2o da Steve sendte melding om at han sto utenfor.

Etter en rask rådslagning fant vi ut at første post på programmet burde være å oppsøke klubbens nye stadion Mill Farm for å sikre oss billetter til kveldens kamp mot Salford City. Jeg hadde på forhånd bestilt billett på nettet, der jeg etter en del utfordringer som førte at jeg til og med måtte ringe klubben, fant ut at det var en feil med nettsiden deres som snart ble fikset, slik at jeg fikk betalt de £12 som ble avkrevd for en plass på ståtribunene. “So you’re the viking then? You’ve made us international now“, spøkte de to personene i luka ved billettkontoret der de raskt fikk fisket frem riktig billett og også betjent Steve. Han mente dog at vi måtte spille mer på dette, og før jeg rakk å protestere hadde han spurt en klubbrepresentant som sto like ved om det var muligheter for at en langveisfarende groundhopper fra Norge kunne få en smugkikk innenfor. Karen svarte at det kunne selvsagt ordnes, og han tok selv på seg rollen som guide der han ba oss følge etter ham.

AFC Fylde har jo hatt voldsomme vyer der et nytt stadion har vært en viktig brikke i disse planene, og da vi kom kjørende og så det nye stadionet fra veien, så vi jo også umiddelbart at det ikke er snakk om noe typisk anlegg for non-leagues step 2. Kveldens kamp mot Salford City var vel opprinnelig terminfestet som den første hjemmekampen, men da man så at man ikke ville bli helt ferdig med arbeidet i tide, ble denne utsatt slik at hjemmedebuten skjedde mot Brackley Town ti dager tidligere. Da vi fulgte veloppdragent etter vår guide inn på anlegget, var det da også tydelig at en og annen ting ennå ikke var på plass. Ikke minst merket jeg meg at gjerdet som skal omkranse selve banen fortsatt ikke var reist, og i løpet av kvelden skulle vi også merke at flere av toalettblokkene fortsatt ikke var åpnet, men det er ting som jeg regner med at man raskt ville få på plass.

Man har altså flyttet inn på Mill Farm etter kun fire år på Kellamergh Park, og når alt er klart skal deres nye hjemmebane ha en kapasitet på 6 000. Fotballstadionet er også midtpunktet i det som er en liten ‘sportslandsby’ som også inkluderer et supermarked (Aldi) rett ved siden av, i tillegg til blant annet hotell og restaurant. Men la oss holde oss til selve fotballstadionet, hvis hovedtribune West Stand er nokså dominerende på den ene langsiden. Dette er foreløpig anleggets eneste sittetribune (men det gjenstår å se hva man eventuelt vil kunne velge å gjøre senere på den uutbyggede nordlige kortsiden), og byr på sitteplass til 2 000 tilskuere. Fra motsatt langside kan man få visse assosiasjoner til hovedtribunen hos Fleetwood Town, og det er jo også samme arkitektfirma som står bak. Det er nokså langt opp fra setene og opp til det buede taket som høyt der oppe gir det jeg i de ‘rette’ værforhold vil anta kan være nokså begrenset ly, og bak eller over sitteplassene har tribunen en rekke vinduer som gir utsyn fra en rekke fjonge VIP-områder vi fikk en kjapp kikk inn i. Jo nærmere man kommer disse, jo mer polstring syntes det å være på tribunens komfortable seter.

Den nordlige kortsiden er som nevnt fortsatt ganske spartansk der den kun byr på såkalt hard standing under åpen himmel, men om klubben fortsetter sin fenomenale fremgang vil det kanskje med tiden ble aktuelt å få opp en tribune også her. På borte langside er East Terrace som navnet sier en ståtribune som strekker seg hele banens lengde, med unntak av plassen som opptas av tribunens toalettblokker som fortsatt ikke var klare for bruk ved mitt besøk. South Stand er en naturlig nok mindre ståtribune, all den tid den befinner seg på den ene kortsiden, men den er uansett temmelig lik East Terrace i stil og utforming. Mitt generelle totalinntrykk var at Mill Farm nesten allerede fremsto som et Football League-anlegg, og da det også er klubbens uttalte og hårete mål, er det liten tvil om at AFC Fylde har fått en hjemmebane som står i stil med deres ambisjoner. Det skal også sies at selv om det ikke er all verden av den karakteren man finner i de eldre klassiske anleggene, så er Mill Farm på ingen måte noen versting i nybygg-klassen, selv om det ikke nødvendigvis sier så mye.

Vi takket for den kjappe omvisningen og dro for å lade opp med en pint. Pub-landskapet er alt annet enn imponerende her ute i Weshams nordlige utkant, men jeg mente å huske fra mitt besøk ved Kellamergh Park at det var en pub et steinkast unna togstasjonen Kirkham & Wesham, som betjener de to småbyene der klubben har sine røtter. Det var nok noen hundre meter lenger unna enn jeg husket, og puben jeg ikke lenger er kar om å huske navnet på var nå uansett stengt. Steve manøvrerte seg derfor frem til en annen pub der vi ble møtt av håndverkere som fortalte at også denne puben nå var stengt for oppussing under nytt eierskap. Det begynte å virke som om det for tiden var harde tider for områdets pubgjengere, men Steve kjørte nordover ut av Wesham til The Villa, som var et etablissement som fremsto mer som en italiensk restaurant enn en pub, men vi slo oss ned der for å innta forfriskninger.

De to småbyene Kirkham og Wesham tilhører hvert sitt lokale distrikt, men har vokst sammen og ligger på hver sin side av jernbanelinjen der de altså deler stasjon. Vi befinner oss i Fylde-delen av Lancashire, omtrent halvveis mellom Preston og Blackpool, der Kirkham med sine drøyt 7 000 innbyggere er den største av de to. Den ligger på sørsiden av jernbanelinjen og er en gammel markedsby og tidligere åsted for et romersk fort. På nordsiden er Wesham en god del mindre, og det er for øvrig nord for Wesham igjen at AFC Fylde har bygget sitt nye stadion, halvveis mellom byen og motorveien M55. Etter å ha tømt glassene foreslo Steve å finne et annet sted, og han skysset oss til puben The Grapes i landsbyen Wrea Green, der vi tok den siste oppladnings-pinten. Det føltes som om vi hadde kjørt på kryss og tvers gjennom en rekke landsbyer som er blant landsdelens mest velstående, men nå var det snart på tide å returnere til Mill Farm for å se kamp.

Da vi med rett i overkant av en time til kampstart skulle ta av i rundkjøringen og svinge inn på anlegget, sto det funksjonærer der og vinket oss videre da parkeringsplassen allerede visstnok var full. Om ikke annet lovet det godt for kveldens tilskuertall, men nå måtte vi finne en parkeringsplass i en av sidegatene. Det fant vi heldigvis raskt, slik at vi snart kunne spasere tilbake til anlegget og sjekke ut deres bar med navnet Bradleys Sports Bar. Den var nokså fullpakket og så meget fjong ut, og men £4,95 for en flaske Old Mout cider kan kanskje ikke sies å være spesielt rimelig. Etter denne kjappe forfriskningen var vi klare for å igjen entre anlegget, og på veien betalte jeg £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram før vi gikk rett forbi de lange køene ved billettkontoret og tok oss inn. Det skal også nevnes at klubben har installert et helt nytt system der man kan kjøpe både hjemme- og bortebilletter på nettet, printe de ut hjemme, eller til og med laste de ned på telefonen for å scanne den i inngangspartiet.

Dagens klubb ble stiftet i 1998 som Kirkham & Wesham FC etter at Kirkham Town og Wesham FC slo seg sammen, og de tok plass i West Lancashire League. Da de vant denne ligaens Premier Division våren 2000, var det starten på en voldsom dominans som endte med sju ligatitler på åtte sesonger før de etter siste triumf i 2007 tok steget opp i North West Counties League. Samtidig som de tok den nye ligaen med storm, hevdet de seg umiddelbart også i FA Vase, der de deltok for første gang, og det endte med at de tok seg helt til finalen. Lowestoft Town var motstander, og etter å ha ligget under store deler av kampen snudde Kirkham & Wesham til seier 2-1 med to mål de siste seks minuttene. Den 17 år gamle innbytteren Mat Walwyn ble den store helten da han scoret begge målene, og Lancashire-klubben kunne denne mai-dagen i 2008 løfte sin første nasjonale tittel foran nesten 20 000 tilskuere på Wembley. Denne sesongen endte også med jubel i ligaen etter at 2. plass betød opprykk til NWCL Premier Division. Sommeren 2008 endret de navnet til AFC Fylde i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt.

Under nytt navn fortsatte de klatringen, og ligatittel i 2009 betød det tredje opprykket på tre sesonger når de nå var klare for Northern Premier League. Etter at debutsesongen i NPL Division One North endte med 5. plass og finaletap for Chorley i playoff, slo de tilbake ved å vinne divisjonen og sikre nytt opprykk året etter (2012). Også i NPL Premier ble det 5. plass og playoff-exit i debutsesongen, men historien gjentok seg da de våren 2014 fulgte opp en 3. plass med å vinne playoff-finalen mot Ashton United etter straffesparkkonkurranse. Etter fem opprykk på åtte sesonger var AFC Fylde klare for Conference North. Klubben har heller ikke tenkt å gi seg der, for man har hele tiden uttalt at målet er spill i Football League innen 2022. De to sesongene etter siste opprykk har endt med henholdsvis 2. plass og 3. plass, men ved begge anledninger har man røket ut i playoff – senest i forrige sesongs playoff-finale da North Ferriby United seiret etter ekstraomganger, uten at det har lagt noen demper på ambisjonene.

Som jeg tidligere har vært inne på, så er denne sesongens Conference North vanvittig tøff, der den er fylt til randen av gamle storheter som ønsker seg tilbake og ambisiøse oppkomlinger som AFC Fylde er et godt eksempel på. Det er ikke mange klubber der som ikke før sesongen vil ha hatt som målsetning å i hvert fall kjempe om en plass i playoff, og det vil bli et vanvittig race om både tittel og playoff-plasser. Finnes det i det hele tatt noen divisjon som denne sesongen er tøffere på papiret enn Conference North? Selv svarer jeg et soleklart nei, men AFC Fylde hadde med en flott sesongstart uansett gitt signal om at de vil være å regne med. En liten malurt var det at hjemmedebuten på Mill Farm endte med at Brackley Town ødela festen da The Coasters måtte nøye seg med 1-1 og poengdeling, men det var da også eneste poengtap etter at de andre tre kampene alle var vunnet – samtlige på bortebane, og spesielt 6-0 over Altrincham en uke tidligere hadde vært imponerende.

 

 

En av utfordrerne er forventet å bli en annen ‘oppkomling’ – nemlig de nyopprykkede medieyndlingene i Salford City, og det var de som gjestet Mill Farm denne kvelden. Mens vertene lå ett poeng bak tetduoen FC Halifax Town og Harrogate Town, var det kun målforskjellen som gjorde at de toppet en gruppe av fire klubber som alle hadde 10 poeng, og en av disse var BBC-favorittene Salford City. Mellom de to lå Kidderminster Harriers, mens Darlington 1883 fulgte bak Salford-klubben. I likhet med Darlo hadde begge kveldens duellanter dog én kamp til gode på de øvrige nevnte, og en eventuell seierherre ville dermed overta tabelltoppen mens hjemmelaget i kraft av sin målforskjell også ville gjøre det ved uavgjort. AFC Fylde hadde scoret 14 mål på sine tre siste kamper, og jeg håpet å se de sende et antall baller i nettmaskene til bortelaget også denne kvelden. På East Terrace støtte jeg på flere groundhoppere; først Jack Warner, og dermed min Preston-baserte venninne Joanna som var her sammen med sin partner Anthony som foreløpig hadde gjemt seg. Men nå kunne kampen starte.

Sam Finley startet sin første kamp for sesongen etter å ha vært suspendert, og i kampens tiende minutt var det han som sørget for at jeg fikk starten jeg hadde ønsket meg da han tråklet seg gjennom og satt ballen i nettaket til 1-0. På motsatt enda av banen vikarierte Tony Thompson for en skadet Rhys Taylor i Fylde-målet, og selv om stedfortrederen virket noe nølende og usikker ved et par anledninger, var det en god redning han leverte da han var raskt nede og parerte frisparket fra Matthew Warburton. Samtidig kom det fortsatt folk inn inngangspartiet, og et kvarter ut i omgangen skimtet vi fortsatt deler av en liten kø utenfor ved billettlukene. Noe å jobbe med for vertskapet, men det går seg nok til. Ute på banen var Danny Rowe tydeligvis ivrig etter å doble ledelsen, men hans skudd suste over tverrliggeren til Salford-keeper Jay Lynch. En av episodene jeg siktet til med keeper-vikaren var i forbindelse med en Salford-corner som skapte panikk i Fylde-forsvaret etter at Thompson hadde bommet på ballen. Både Jordan Hulme og Billy Priestly stupte frem for å presse ballen i mål, men et Fylde-bein fikk klarert.

Dessverre kom likevel utligningen i det 27. minutt, og det var et unødvendig balltap som sørget for at James Poole fikk spille gjennom Jordan Hulme, og sistnevnte plasserte ballen i mål. Det virket rett og slett litt for enkelt, men vertene kunne igjen tatt ledelsen da godt forarbeid og innlegg fra av Rowe ble fulgt opp med en altfor svak avslutning av James Hardy som ikke var helt heldig med sin heading. Nytt og enda mer håpløst balltap i eget forsvar første til at Mike Phenix fikk storme inn i feltet og legge tilbake til James Poole, men hans avslutning ble heldigvis reddet av Thompson. Et kontroversielt øyeblikk fulgte da James Hardy ble spilt gjennom, og på vei inn i feltet ble han tilsynelatende regelrett meid ned av keeper Lynch, men dommeren vinket spillet videre. Muligens gjorde Hardy et byks der han flakset gjennom luftet i håp om å ikke bli fullstendig maltraktert eller lide samme skjebne som franske Patrick Battiston. Jeg sier ikke at Lynch sin inngripen var like voldsom som den til Harald Schumacher i VM-semien 1982, men i likhet med det eksempelet dømte dommeren utspill fra mål. Jeg var ikke alene om å føle at dette skulle vært straffespark, og i motsatt fall burde kanskje Hardy fått gult kort for filming. Vertene presset på mot slutten av omgangen, men da Danny Holmes hamret ballen over sto det 1-1 til pause.

Det hadde vært en underholdende kamp så langt, og det fortsatte etter pause, selv om vi det første kvarteret ikke så de største sjansene. Men sekunder før timen var spilt tok gjestene ledelsen fra et frispark som ble slått inn i feltet, og høyreback Michael Nottingham knuste Fylde-keeper Thompson i duellen. Salford-supporterne jublet og sang nå nidviser om Blackpool, da de åpenbart mente hjemmefansen besto av frustrerte Blackpool-fans. Det er sikkert en og annen av de, men bortefolket burde kanskje først og fremst sett seg selv i speilet, for det var ikke akkurat mange som bar klubbens tradisjonelle oransje og svarte farger. I stedet var flertallet av oransje trøyer åpenbart hjemmelagets bortedrakter, mens majoriteten av de drakt-kledde bortesupportere bar de nye røde fargene som de gamle ManU-spillerne som eier klubben (det er noe feil når dagens spillere tjener så mye at de kan kjøpe andre klubber!) har prakket på den etter å ha rasert og pisset på dens identitet og historie ved å vise seg som intet annet enn et femhodet Vincent Tan-aktig troll. En rekke supportere har vendt klubben ryggen da de følte at det ikke lenger var deres klubb, men suksessen og BBC-oppmerksomheten har selvsagt ført til at flere “supportere” også har kommet stormende til for å være med på suksessen, og der majoriteten av de nå sto i sine nye røde drakter og harselerte med Fylde-fansen, fremsto de vel selv bare som litt patetiske.

Målet kom da også litt mot spillets gang i denne perioden, men vertene lot seg ikke knekke, og Bohan Dixon tvang Salford-keeper Lynch til å gjøre en god redning før vertenes virkelige målmaskin viste seg frem etter bortimot halvspilt omgang. Danny Rowe hadde scoret seks mål på de fire første kampene, hvorav fire i siste kamp mot Alfreton Town, og etter å ha dratt av et par mann sendte han nå fra drøyt 25 meter i vei et skudd som suste inn i krysset mens Salford-keeperen var redusert til en tilskuer. Ti minutter senere hadde vertene fått frispark fra nesten samme hold, og de for anledningen blåkledde gjestene var nok litt nervøse når Rowe gjorde seg klar, men et fantastisk frispark traff innsiden av stolpen helt oppe i krysset og gikk på utrolig vis ikke inn, og ballen kom for brått på Caspar Hughes til at han klarte å sette inn returen. Man sto nå med en følelse av at et eventuelt seiersmål ville komme hjemmelagets vei, men Mike Phoenix ville det annerledes, og skjøt først like utenfor etter en kontring før han kort etter var mål for en lang ball. Han vant duellen og endte opp med å skru ballen opp i krysset. 2-3, og med fem minutter igjen av ordinær tid lurte man på om dette var avgjørelsen som falt.

Klokka passerte 90 minutter, og vi hadde vel innsett at muligheten nå var stor for at ‘det onde’ ville seire, men dette var en kamp som hadde nerve til det aller siste, og på overtid ble vertenes Adam Bond spilt fri på høyrekanten. Han tok seg til dødlinja og la inn en crosser som fant midtstopper Steve Williams helt umarkert, og sistnevnte headet kontant inn utligningen til 3-3. Det var ikke mer enn AFC Fylde fortjente etter en tross alt jevn kamp, og representanter for begge klubber kommenterte i ettertid at dette var til da deres tøffeste motstandere denne sesongen. Jeg forventer da også at begge disse klubbene vil være med i toppkampen. Avslutningsvis kan det nevnes at 1 832 tilskuere betød det høyeste tilskuertall noensinne for en hjemmekamp for AFC Fylde (selv om rekorden ble slått på nytt ikke lenge etter), og de gode tilskuertallene man har hatt så langt denne sesongen må være herlig å se for ledelsen som har jobbet i mange år for dette. Steve ville komme seg hjemover, så etter å ha tatt farvel med de kjenninger jeg hadde støtt på, returnerte vi snart til Blackpool, der han slapp meg av utenfor mitt krypinn for natten. Jeg takket for skyss og selskap, og valgte deretter å unne meg en siste pint på The Duke of York, et steinkast unna. Blackpools vanvittige uteliv fristet selvsagt litt, men jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle ut på galeien denne kvelden, og etter denne ene pinten gikk jeg i stedet for å finne senga.

 

 

English ground # 362:
AFC Fylde v Salford City 3-3 (1-1)
Conference North
Mill Farm, 23 August 2016
1-0 Sam Finley (10)
1-1 Jordan Hulme (27)
1-2 Michael Nottingham (60)
2-2 Danny Rowe (67)
2-3 Mike Phenix (85)
3-3 Steve Williams (90+1)
Att: 1 832
Admission: £12
Programme: £3

Next game: 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town
Previous game: 22.08.2016: Hednesford Town v Marine

 

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg