Irlam Steel v Walshaw Sports reserves 30.08.2018

Torsdag 30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves

For første gang på en stund hadde jeg intet tidlig tog å rekke, og jeg hadde derfor ingen hastverk med å forlate Dewsbury. Med frokost inkludert i prisen ved Wellington Tavern var det likevel greit å komme seg ned før de visstnok skulle avslutte serveringen klokka 09.00, og etter å ha benyttet snooze-knappen til rundt kvart på ni, kastet jeg meg i klærne og kom meg ned trappa. Der nede serverte verten med en full english breakfast som til min glede også inkluderte black pudding. Dessverre var tomatene av den hermetiserte og skrellede sorten, og de fikk dermed ligge igjen på tallerkenen da jeg returnerte til rommet for å ta en halvtime til på øyet. Det var først i 11-tiden at jeg sjekket ut og mot Dewsbury jernbanestasjon, der jeg etter hvert tok plass på 11.29-toget til Manchester.

Dette toget hadde Manchester Airport som endestasjon, men jeg hoppet av på Manchester Oxford Road, og siden jeg hadde masser av tid unnet jeg meg en pint på den glimrende puben The Salisbury som ligger et steinkast fra sistnevnte stasjon. Det var fortsatt over to og en halv time til jeg kunne sjekke inn på min base for kvelden, så jeg hadde alt annet enn hastverk og bestemte meg derfor for å ta en liten omvei til overnattingsstedet. Jeg ble således med et tog videre fra Manchester Oxford Road opp til Eccles, der jeg selv om det fortsatt var tidlig på dagen valgte å innta dagens store porsjon Beef Madras. Det var jo tross alt torsdag.. Da jeg omsider bestemte meg for å dra og forsøke å sjekke inn, gikk ferden med en av byens trikker – eller Metrolink – ned til Exchange Quay. Den holdeplassen ligger få minutters gange fra Victoria Warehouse, der jeg hadde betalt hele £20 for overnatting.

Jeg hadde vært litt skeptisk til dette overnattingsstedet, som er en ombygget gammel lagerbygning, og jeg måtte da også vente et lite kvarter til klokka slo 15.00 før jeg fikk sjekke inn. Da det var unnagjort viste det seg imidlertid at det hadde vært liten grunn til bekymring. Riktignok var det intet vindu på rommet, men det var ellers et helt godkjent privat rom med tilknyttet dusj og toalett, så det må sies å ha vært god valuta for pengene. Kanskje var det greit at det ikke fantes vinduer, for ellers ville jeg nok sett Old Trafford som ligger få minutters gange borti veien. Det var heldigvis ikke der jeg skulle se fotball denne gang heller, for jeg hadde i stedet tenkt meg til Irlam for å dykke ned i Manchester League Division Two, som opererer på step 9 av non-league pyramiden. Jeg var derfor raskt på farten igjen, og jeg hadde allerede tidligere betalt £5,40 for et dagskort gyldig for hele Manchester Metrolink-nettverket, slik at jeg nå lot en trikk frakte meg til Deansgate.

Der var det bare å bytte til tog slik at jeg kom meg med 15.48-toget som skulle ta meg til Irlam, og det brukte temmelig nøyaktig tretten minutter på turen dit. Der kunne jeg stige av å selv se forvandlingene som har skjedd ved Irlam stasjon siden jeg sist sto på perrongen der. Da jeg en sommerdag i 2014 var her for å besøke Irlam FC, hadde stasjonsområdet tilsynelatende blitt overlatt til naturen. Villnisset hadde overtatt den slitne og nitriste stasjonsområdet, og stasjonsbygget selv sto forfallent med barrikaderte vinduer. Forvandlingen siden den gang er total, for området og stasjonsbygget har blitt restaurert til sin fordums glans og huser i dag en flott café/pub i tillegg til å fungere som et slags jernbanemuseum. Når jeg med en pint i hånden ruslet rundt og kikket på utstillingene, måtte jeg bare ta av meg den imaginære hatten og bøye meg i støvet for hva de har fått til her.

En kar jeg snart kom i snakk med på et av bordene på uteserveringen på perrongen pekte bort mot et bord litt lenger bort, og fortalte at karen som der var i ferd med å bli intervjuet av et lokalt TV-team var mannen bak det hele. Det skal være snakk om en lokal milliardær som har gjennomført en rekke slike prosjekter i Irlam og omegn, og visstnok er det denne karen som også kan takkes for mye av fasilitetene til Irlam Steel som jeg denne dagen skulle se i fotballkamp. Igjen; hatten av! Irlam er for øvrig en by med snaut 20 000 innbyggere, og den sorterer under City of Salford, som igjen tilhører Greater Manchester. Vi befinner oss rundt 12 kilometer sørvest for sentrale Manchester, og Irlam ligger ved elven Irwell som ga den dens tidligere navn Irwellham.

Irlam var en liten landsby også etter jernbanens ankomst i 1873, men åpningen av Manchester Ship Canal drøyt tjue år senere skulle endre dette. Det la til rette for industri, og Irlam ble etter hvert et senter for stålindustri. Det tiltrakk seg arbeidere fra nær og fjern, og stålindustrien her ble etter hvert også tatt over av British Steel. I 1979 var det imidlertid slutt, og lokalsamfunnet her i Irlam har nok i perioden etter dette slitt en del med arbeidsledighet og effekten av dette. Irlam ligger på nordsiden av jernbanelinja med naboen Cadishead sør for denne, og disse to har nå vokst helt sammen. Jeg hadde også tenkt meg en tur innom en mikropub nede i Cadishead, men samtalen med min lokale samtalepartner var såpass trivelig at tiden fløy litt fra meg, og da han bekreftet at det nok ville ta meg 15-20 minutter å gå dit ned (i motsatt retning av det jeg egentlig skulle) bestemte jeg meg for å droppe den planen.

I stedet forlot jeg The Station med kurs for Irlam Steel Recreation Ground og planer om å heller stoppe innom en annen lokal pub på veien. Valget falt på The White Horse som var godt besøkt, men jeg var nok kanskje den eneste som ikke hadde veldig interesse for trekningen i europacupene som her ble vist direkte på TV-skjermene. Mens FIFA-pampene fortsatt var i gang med sin trekning tømte jeg glasset og tok meg videre den korte veien opp til kveldens kamparena. Det gjensto bare å finne veien inn, for den ligger så til de grader bortgjemt at mange lokale som har bodd her i årevis visstnok er uvitende om at det ligger en fotballbane der. Jeg hadde jo selv passert her da jeg så Irlam FC på Silver Street, men det falt meg aldri inn at det kunne være slike fasiliteter der bak, selv om Irlam Steel Recreation & Social Club har fasade ut mot hovedgata (og byens livsnerve) Liverpool Road.

Utenfor inngangen der sto det to karer om åpenbart var lokale og muligens til og med kunne være spillere, og de pekte med ned innkjørselen til siden for denne klubben og inn på en parkeringsplass på baksiden. Der inne ligger ikke bare en fotballbane, men et imponerende knippe sports-fasiliteter. For å komme seg til fotballbanen må man nemlig først forsere to baner for lawn bowls og deretter en hel cricketbane (der en klubbrepresentant bød meg passere via spillerinngangen til cricket-paviljongen for å komme inn på denne) før man kommer bort til selve fotballbanen som egentlig går i ett med cricketbanen. Det skal godt gjøres å finne en mer bortgjemt bane i tettbygd strøk, men Irlam Steel Recreation Ground ville – om jeg ikke via min sedvanlige grundige research visste om det på forhånd – bydd på en liten overraskelse.

På step 9 er man nemlig ikke altfor bortskjemt med tilskuerfasiliteter, men her har man ikke bare et lite overbygg, men et overbygg som på bortre langside faktisk strekker seg i hele banens lengde. Man står imidlertid rett på bakken, og det er ellers rundt banen ingenting. Sannsynligvis er det heller ikke meningen at publikum skal oppholde seg andre steder enn innunder overbygget. Banen var for øvrig en historie i seg selv, for jeg har sett baner som heller voldsomt på langs eller tvers, men her var det flere steder der man hadde små ‘pukler’ og ujevnheter i alle retninger. Spesielt var det tilfelle ved hjørnene, og nede ved det ene hjørneflagget var det rett og slett nesten en liten bakke! Det bidrar jo slik jeg ser det bare til litt sjarm, og Irlam Steel Recreation Ground har utvilsomt en god dose av nettopp det.

Det er lite jeg kan fortelle om Irlam Steel AFC, men sportsforeningen ble i 1920-årene stiftet som rekreasjon for arbeiderne ved stedets stålverk. Det som i hvert fall er på det rene er at klubben spilte i Lancashire & Cheshire League, før de i 2012 tok plass i Manchester League. Der spilte de i ligaens Division One frem til våren 2017, da et sesong der de håpet om opprykk til Premier Division i stedet endte med nedrykk til Division Two etter et poengtrekk på ni poeng. Forrige sesong kavet de de i bunnen også der, men en av klubbrepresentantene fortalte at de håpet å kunne klatre til toppdivisjonen og i første omgang returnere til Division One med opprykk denne sesongen. Denne karen viste seg å være klubbformann Martin Ivison, og jeg hadde en hyggelig samtale med ham borte ved cricketpaviljongen.

Ivison spilte i sin tid selv fotball, og var en del av Conwy United-laget som i 1990-årene spilte i den walisiske toppdivisjonen. Etter å raskt ha identifisert meg som en groundhopper, tilbød han seg uoppfordret å skaffe til veie lagoppstillingene som han sendte meg på Twitter. Han viste ellers stor interesse for min store tur og spurte og grov rundt de forskjellige destinasjonene da han så listen over mitt kampprogram. En liten gruppe lokale som passerte med pints fra deres social club som de var i ferd med å ta med seg over på fotballbanen var signalet om at det var greit å komme seg dit bort. Etter å ha forsert cricketbanen der banemannen var i full sving, tok jeg plass under det store overbygget og ventet på at dommeren skulle blåse i gang kampen. Vertene sto med 3-1-0, og motstander som dessverre var et reservelag i form av Walshaw Sports reserves hadde notert seg for to seire og to tap så langt.

Det var innledningsvis nokså jevnt, men det var gjestene som skapte farligheter og i det tiende minutt headet James Ainsworth i mål, men det var allerede blåst. Like etter serverte imidlertid Irlam-keeper Chris Petrou ballen til gjestenes spiss Sam Woods, men ryddet opp i egen feil med en god inngripen. Omgangen var nesten halvspilt da han måtte kapitulere, og det var Kyle Hill som satt inn 0-1 med et skudd som gikk i mål via stolpen. Etter rundt halvtimen spilt begynte vertene omsider å ta over banespillet, og skapte noen flere halvsjanser før Connor McGuire styrte et hjørnespark i mål like før pause. Et fint tidspunkt å score på, og lagene tok pause ute på banen med 1-1 i protokollen. Jeg vurderte selv å følge noen andres eksempel og stikke bort i klubbens social club for å hente meg en pint, men slo det fra meg da jeg mistenkte at kampen fort kunne være i gang igjen før jeg ville være tilbake.

Igjen var det innledningsvis jevnt i annen omgang, og det tok 12-13 minutter for det ble skapt noe virkelig skummelt foran målene. Da tvang Kyle Bennett frem en god redning fra hjemmekeeper Petrou. Knapt tjue minutter ut i omgangen var gjestene igjen på farten da Kyle Hill skjøt like over fra god posisjon. Fem minutter senere var det vertenes Nick Petrou ble spilt gjennom, og alene med keeper satt han ballen i mål, men dommeren dømte en noe tvilsom offside. Nå var hjemmelaget i støtet, og med et kvarter igjen skjøt Dan Prescott i tverrliggeren, før innbytter Scott Mills sekunder senere gjorde flott forarbeid og la inn i feltet. Der ble kun klarert til Dan Prescott som driblet seg fri og satt inn 2-1. I det 79. minutt ble deretter Nick Petrou felt av Walshaw-keeper Stephen Ritchie, og Rob Cooke satt omsider inn straffesparket til 3-1.

Hjemmelaget kunne økt ytterligere mot slutten, for en corner gikk i kneet på en Walshaw-forsvarer og i tverrligger og ned på streken før ballen med nød og neppe ble klarert. På overtid hadde innbytter Salim Yasser to muligheter til å pynte på resultatet, men det endte 3-1 foran det jeg talte meg frem til å være 18 tilskuere. Jeg hadde hatt en trivelig tidlig aften her, og det var fint å få presset inn en torsdagskamp også denne uka. Jeg ble igjen for en pint borte i den koselige Irlam Steel Recreation & Social Club, før jeg via en rask stopp ved The Ship gikk for å rekke 21.14-toget som jeg ble med så langt som til Urmston. Også der har man en svært trivelig pub tilknyttet stasjonen, og kanskje tilbragte jeg et par minutter for lenge ved The Steamhouse.

Da jeg etter å ha gått herfra og ankom mikropuben Prarie Schooner Taphouse samtidig som en gruppe på 5-6 andre, fikk vi nemlig beskjed om at de hadde stengt serveringen for to minutter siden, til tross for at klokka viste 22.12 mens åpningstiden fortalte om at de skulle holdt åpent til 23.00. Slikt blir det ikke gode kritikker av, og jeg måtte i stedet nøye meg med svippturer innom Champs og The Tim Bobbin før jeg igjen hoppet på 22.58-toget som fraktet meg tilbake til Deansgate. Derfra gjensto det bare å komme seg med en av de siste trikkene og deretter spasere tilbake til Victoria Warehouse, der jeg omsider valgte å unne meg en siste forfriskning i baren før jeg tok kvelden.

 

 

 

English ground # 497:
Irlam Steel v Walshaw Sports reserves 3-1 (1-1)
Manchester League Division Two
Irlam Steel Recreation Ground, 30 August 2018
0-1 Kyle Hill (22)
1-1 Connor McGuire (41)
2-1 Dan Prescott (76)
3-1 Rob Cooke (pen, 81)
Att: 18 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 31.08.2018: Newport City v Brecon Northcote
Previous game: 29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community

More pics

This day on a map

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg