Spalding United v Stamford 17.07.2015


Fredag 17.07.2015: Spalding United v Stamford

 

Etter at jeg stortrivdes ved Sheepy Road kvelden før, var det nesten litt synd å forlate Atherstone, men jeg hadde jo også en ny kamp på programmet denne dagen. Den skulle foregå i Spalding, sør i Lincolnshire, og det var sannelig også 2015/16-sesongens første obligatoriske kamp for min del. Frokostmenyen ved The Atherstone Red Lion Hotel var såpass fristende at jeg valgte å betale £9 for å bli vartet opp med en herlig full english breakfast med tilhørende omelett før jeg etter hvert sjekket ut og spaserte mot Atherstone jernbanestasjon med alt mitt pikkpakk for å starte ferden mot ‘flatlandet’.

 

Dagens første av tre tog fraktet meg de sju minuttene til Nuneaton, der jeg hadde et drøyt kvarter på meg til å bytte tog. Dagens lengste etappe startet her, og toget brukte rundt en time og tjue minutter på å frakte meg til Peterborough, der jeg hadde en snau halvtime til avgang for dagens tredje og siste tog. Med en tidlig start neste morgen, hadde planen vært å overnatte i eksempelvis Peterborough for å få en noe enklere start på lørdagen, men Spalding er åpenbart ikke velsignet med en altfor imponerende service, der siste toget gikk lenge før kampslutt. Tilbake i nuet hadde toget mot Lincoln nå Spalding som første stopp, og etter nye tjue minutter kunne jeg stige av i det som gjerne kalles Heart of the Fens.

 

The Fens er et flatt landområde i det østlige England, rundt den store bukta The Wash, som gjennomstrømmes av en rekke elver. The Fens strekker seg inn i både Cambridgshire, Lincolnshire, Norfolk, samt en liten del av Suffolk. Det er blant annet her i The Fens at man finner Storbritannias laveste punkt, og deler av dette området ligger lavere enn havets overflate. Det ble drenert for flere hundre år siden, og er nå en lavtliggende, flat landbruksregion med store våtmarksområder og myrlandskap som også tjener som fuglereservater. Dette beskrives som landets beste grønnsaksdistrikt, samtidig som man også er storprodusent av blant annet både blomster, frukt, hvete og andre kornsorter.

 

Markedsbyen Spalding ligger i den delen som sorterer under Lincolnshire; i den sørlige delen av grevskapet. Den ligger ved elven Welland, drøyt to norske mil sørvest for Boston. Spalding har rundt 30 000 innbyggere og vokser raskt – spesielt grunnet store mengder av utenlandsk arbeidskraft som har kommet for å jobbe hos de forskjellige matvaregigantene som har en rekke store anlegg i byen. Disse anleggene er også grunnen til at byen er fast destinasjon for mye tungtrafikk som frakter matvarer til og fra disse anleggene. Men mest av alt er Spalding kanskje kjent for sine tulipaner, og den årlige Spalding Flower Parade som startet i 1959, tiltrakk seg mange år så mange som 100 000 besøkende. I 2013 ble den imidlertid arrangert for siste gang etter at de lokale myndigheter ikke lenger ville finansiere den.

 

Westbrooke House B&B ligger ti minutters gange fra byens togstasjon, og der hadde jeg booket kost og losji for £30. Etter å ha krysset over den store parkeringsplassen utenfor en voldsom Sainsburys-sjappe, gikk min vei forbi fotballstadionet jeg senere på kvelden skulle besøke. Jeg kunne ikke dy meg, og måtte unne meg en kjapp kikk innenfor de åpne portene der en liten gjeng med arbeidskarer var i ferd med å pakke sammen og avslutte hva de nå enn drev med. Etter noen minutters gange oppover Pinchbeck Road fant jeg mitt vertshus for natten, og fikk snart sjekket inn og installert meg. Jeg informerte det eldre ekteparet om at jeg hadde en tidlig start og derfor med stor sannsynlighet ville være vekk allerede før frokostserveringen startet, men husfruen insisterte på å stå opp for både å besørge frokost, og kjøre meg til togstasjonen!

 

Da det var avtalt, var det på tide å kikke meg litt rundt i Spalding, og når jeg nå igjen passerte Spalding Uniteds hjemmebane, benyttet jeg anledningen til en langt nøyere kikk og en runde rundt banen. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg der støtte på en klubbrepresentant som var innom en svipptur, og jeg ble stående en stund å samtale med denne karen. Jake Whiteley fungerer også som klubbens fotograf, samtidig som han fortalte at han også er mannen bak klubbens nye logo. Han var svært interessert i å høre mer om min tur, og uttrykte nærmest vantro da han så kampprogrammet mitt. Etter at han hadde pekt og forklart litt rundt på anlegget var det på tide å la ham gå, og etter fullført runde gjorde jeg det samme.

 

Etter en svipptur innom den store Salisbury-sjappa, oppsøkte jeg Wetherspoons-puben The Ivy Wall for å teste ytterligere noen av deres festival-cidere. Av deres utvalg var det kun to jeg hadde til gode å teste, og både Frysburys Rutland og Snails Bank’s Pencombe Lane ble plukket ut til vurdering, i tillegg til at jeg unnet meg et glass med den gode Orchard Pig Truffler. Jeg hadde også fått anbefalt puben The Lincolnshire Poacher nede ved elven Welland, og der satt jeg en stund og nøt sommeren med en medbragt bok mens jeg nippet til en forfriskende pint. Klokka hadde etter hvert passert halv sju, og jeg tømte glasset for å spasere den korte veien opp til kveldens kamparena, der det skulle kjempes om avansement i Lincolnshire Senior Trophy.

 

Opprinnelig hadde det fristet med en tur til Cornwall denne dagen for å få besøkt Truro City, som etter all sannsynlighet går løs på sin siste sesong på Treyew Road, men reiseveien betød at det ikke passet spesielt bra. Ikke minst ville det umuliggjort det som var min plan for lørdagen, så det får vente. Jeg har imidlertid en stund vært nysgjerrig på Spalding United som klubb, og da denne kampen i grevskapscupen ble satt opp denne fredagskvelden, var det en fin anledning til en visitt; ikke minst ettersom det var en obligatorisk kamp i motsetning til de mange treningskampene denne dagen. Det er jo tross alt alltid morsommere å se obligatoriske kamper. £7 fattigere gikk jeg gjennom telleapparatene, og betalte ytterligere 20 pence for et «program» som i sannhetens navn kun var et brettet A4-ark med forside, lagenes tropper, og cupens oppsett.

 

Her har Spalding United spilt siden starten i 1921, og på den tiden ble deres hjemmebane kalt Black Swan Ground etter puben som banen da lå bak. Det var da lokale myndigheter i 1954 forærte anlegget til klubben at det ble døpt om om til ære for en lokal politiker og parlamentsmedlem, og Sir Halley Stewart Field er nå altså navnet på stadionet som jeg entret på den ene langsiden. Midt på denne langsiden står hovedtribunen som dominerer anlegget. Den er en sittetribune som strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde, og som er forhøyet fra bakken, slik at den entres ved hjelp av trapper i forkant. Lenger nede på denne langsiden står det også en langt mindre og mer moderne ståtribune av den prefabrikerte typen.

 

Bak det ene målet står klubbhuset ut mot det ene hjørnet. Utenfor her står enda en av de små, prefabrikerte, moderne tribunene som byr på flere ståplasser. Ellers er det såkalt hard standing og ståplasser på bar bakke og under åpen himmel som gjelder. Det er ingen andre tilskuerfasiliteter hverken på bortre langside – der man for øvrig finner laglederbenkene – eller bak det andre målet. Der er det stort sett bare gress, og bak det nevnte målet også en parkeringsplass. På utsiden sørger det store gamle vanntårnet Chatterton Tower for et interessant bakteppe når man ser mot hovedtribunen fra motsatt side. Mens det gamle tårnet fra 1955 har blitt litt av et landemerke, er det åpenbart store deler av lokalbefolkningen som ikke synes det er videre vakkert. Uansett; jeg inntok klubbhusets bar og lesket strupen med en pint Strongbow til £2,80.

 

I dette hjørnet, på utsiden av baren, har man også et matutsalg der jeg lot meg friste til å betale £3,30 for en cheeseburger med bacon. Her traff jeg igjen på Jake også, og han insisterte på å få avbilde den norske groundhopperen før han bekreftet mitt inntrykk av at det fortsatt er en ambisiøs klubb og at ambisjonene for kommende sesong er å kjempe om opprykk til NPL Premier Division. Mens The Tulips spiller i NPL Division One South, var kveldens motstander hjemmehørende i nettopp NPL Premier. I tillegg er jo Stamford en lokal rival, og det var allerede klart at vinneren ville bli belønnet med hjemmekamp mot Gainsborough Trinity i neste runde, som i realiteten var kvartfinalene.

 

Spalding United kan vel sies å ha blitt stiftet på ruinene av Spalding Town, og de spilte i Peterborough & District League før de ble med i Northamptonshire League – en liga som senere ble til United Counties League. Dette er en liga som Spalding United har vant for sjuende gang da de så sent som våren 2014 kronet en fantastisk imponerende sesong med tittel og opprykk, etter blant annet også å ha satt ligarekord ved å vinne sesongens 17 første ligakamper. Forrige sesong var dog ikke første gang Spalding forsøkte seg på et høyere nivå, for tre ganger tidligere hadde de prøvd seg i Southern League eller NPL. Første gang tilbragte de tre sesonger (1988-1991) i Southern League, mens det tredje og lengste oppholdet på det som nå er step 4 var de sju sesongene i perioden 2004-2011, da de grunnet sin geografiske beliggenhet byttet mellom spill i Southern League og NPL. Nå er det altså sistnevnte som gjelder.

 

Men denne kvelden skulle det altså spilles om avansement i Lincolnshire Senior Cup, og Stamford var faktisk også regjerende mestre. Jeg ble fortalt at de til alt overmål hadde slått ut Spalding avdenne turneringen de to siste årene. Innledningen var imidlertid en liten skuffelse, der det ute på gressmatta var en nokså tam forestilling som bar mer preg av å være en treningskamp. Jeg har selv tidligere sett Stamford-spiss Jordan Smith skape problemer med sin hurtighet, og det slik han også fikk kampens første sjanse som han etter et kvarters tid ikke klarte å utnytte. Eddy Samba prøvde seg også, men vertenes Jordan Nuttell fikk kastet seg frem og blokkert. For hjemmelaget fyrte Adam Millson løs uten å overliste Daniels-keeper Richard Knight. Spaldings beste sjanse i første omgang kom mot slutten, men Mitchell Griffiths viste kanskje at han var høyreback da han ikke klarte å styre headingen under tverrliggeren.

 

Det var helt på tampen av omgangen at gjestene tok ledelsen. Klokka hadde tikket over på overtid da et langt innkast fra Jon Challinor ble flikket videre, og Jordan Smith fikk pirket ballen forbi Tulips-keeper Michael Duggan. Det var det siste som skjedde før lagene gikk i garderoben, og undertegnede gikk for å hente påfyll i baren. I en liten provisorisk klubbsjappe fikk jeg også sikret meg en pin til min samling. Jeg måtte ut med hele £5, men den var større enn vanlig, og selgeren påpekte at den i motsetning til normen er skikkelig inngravert. En Stamford-supporter jeg vekslet et par ord med var tilfreds med å lede ved pause, men var ikke altfor imponert over skillet for øvrig. Han fortalte også at han håpet at Stamford igjen kan styre klar av nedrykkssonen, og fastslo at det nok er helt andre og mer ressurssterke klubber som vil kjempe i toppen; slik som Salford City og Darlington.

 

Første omgang hadde ikke vært noen festforestilling, men var nok i hvert fall litt bedre enn det som i andre omgang ble servert de 221 tilskuerne. Det var mange som virket slitne, og spillere viste tydelige tegn på manglende kamptrening. Michael Frew hadde en god mulighet for vertene, men keeper Knight ryddet opp, og sistnevnte var egentlig sjelden truet. Stamford var nok noe nærmere ny scoring, og Tulips-keeper Duggan vartet opp med gode redninger da han stoppet avslutninger fra Cameron Powell og Jordan Neill. Duggan måtte likevel gi tapt helt på tampen, etter at Jordan Smith hadde blitt lagt ned av Neal Spafford, og dommeren pekte på straffemerket. Frem steg en annen spiller som tidligere har imponert meg; nemlig Ryan Robbins. Landslagsspilleren for St Kitts and Nevis gjorde ingen feil, og på overtid fastsatt han sluttresultatet til 0-2.

 

Det var i og for seg ganske fortjent at Stamford tok seg videre og nå skulle være vertskap for Gainsborough Trinity, etter å (visstnok) ha slått ut Spalding for tredje år på rad. Det virket likevel ikke som om hjemmefolket tok det altfor tungt der de åpenbart var mer opptatt av å se frem til ligastart. Jeg hadde en tidlig start, så etter en siste pint trakk jeg meg tilbake til hotellet for å få meg litt søvn. Det hadde vært en trivelig visitt i Spalding og hos Spalding United. Deres hjemmebane er kanskje ikke det helt store for stadion-feinschmeckere, men det er heller ikke vanskelig å trives der, og hyggelige folk var det der også. Jeg hadde to kamper å se frem til dagen etter, og fant umiddelbart senga.

English ground # 266:
Spalding United v Stamford 0-2 (0-1)
Lincolnshire Senior Cup, First Round
Sir Halley Stewart Field (originally Black Swan Ground), 17 July 2015
0-1 Jordan Smith (45+1)
0-2 Ryan Robbins (pen, 90+1)
Att: 221
Admission: £7
Programme: 20p (leaflet of folded A4 page)
Pin badge: £5

 

Next game: 18.07.2015: Coventry Sphinx v Worcester City XI
Previous game: 16.07.2015: Atherstone Town v Tamworth XI

 

More Pics

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg