Prescot Cables v Lancaster City 31.03.2015

 


Tirsdag 31.03.2015: Prescot Cables v Lancaster City

 

Ny dag og nye muligheter, men irritasjonen over gårsdagens avlysninger var så absolutt til stede fortsatt. Med utsjekking i Warrington senest klokka 12 og innsjekking i Liverpool først klokka 15, og med en reisevei på kun 30-45 minutter, var det greit å finne noe å fordrive tiden med før jeg satt kursen mot Beatles-byen. Derfor valgte jeg å kjøpe med meg frokost i form av smørbrød og ta en omvei via Flixton, der jeg etter et drøyt kvarter hoppet av og slepte med meg bagen på den drøyt 20 minutter lange spaserturen opp til Valley Road. Northwich Victoria har de siste sesongene spilt sine hjemmekamper der, etter at de tok over anlegget som var hjemmebanen til konkursrammede Flixton FC, som la ned driften i 2012.

 

Nå er det klart at Northwich Victoria etter sesongslutt denne sesongen vil flytte ut og i stedet banedele med erkerival Witton Albion. Dermed hadde det versert en rekke rykter om hva som vil skje med Valley Road, da det antas at også deres feeder-klubb Northwich Flixton Villa ville flytte ut, men ikke bli med på flyttelasset til Witton Albions hjemmebane Wincham Park. Ryktene skulle ha det til at Northwich Flixton Villa kanskje ville legges ned, og Valley Road muligens jevnes med jorden, og det var derfor jeg nå hadde tatt meg bryet med å ta meg hit for en kikk. Mens jeg kikket rundt på utsiden ble jeg plutselig oppmerksom på en port som sto åpen, og jeg dristet meg innenfor for å se meg rundt og ta noen bilder.

 

Jeg var ikke engang halvveis på min runde da en kar kom travende og undret seg stort over hva jeg bedrev der inne. Han virket først noe morsk, men da jeg fortalte om mitt ærend ga han straks tillatelse til at jeg kunne kikke meg rundt så lenge jeg ikke gikk ut på banen. Han var tydeligvis banemannen, og han hadde også hørt de nevnte ryktene, men benektet på det sterkeste at anlegget skal være i fare etter sesongslutt. Han hevdet nemlig at det finnes en klausul som gjør at tomten kun kan brukes til idrett, og fortalte at den nok fortsatt vil bli benyttet både av lokale Sunday league klubber og som åsted for diverse lokale cupkamper. Hva Northwich Flixton Villa gjelder, påsto han at de etter all sannsynlighet ikke vil legge ned driften slik ryktene hadde skulle ha det til, men snarere banedele med en annen klubb i Manchester-området. Følgelig tenkte jeg umiddelbart på nokså nærliggende Irlam eller Trafford, men han ville ikke si noe mer da det visstnok fortsatt ikke var offisielt.

 

Jeg lot ham fortsette arbeidet med å få den bløte banen klar for kveldens toppkamp i NPL Division One North mellom Northwich Victoria og Darlington 1883, og etter fullført runde tok jeg bagen over skulderen og trasket den drøye veien tilbake til Flixton stasjon for å sette kursen mot Liverpool. 55 minutter tok turen til Liverpool Lime Street, og jeg brukte ikke stort mer enn seks-sju minutter på å orientere meg frem til Travelodge-hotellet på Old Haymarket. Det var fortsatt ikke helt klart for innsjekking, så jeg unnet meg like gjerne en pitstop på puben The Excelsior før jeg gikk for å sjekke inn. Jeg hadde booket tidlig og dermed kun betalt £24 for et rom, og etter å ha sjekket inn stakk jeg igjen over veien for å teste den kritikerroste puben The Ship & Mitre. Det var lett å se hvorfor denne puben har fått mye ros fra både venner, bekjente og kjennere generelt, og jeg unnet meg en pint Scrumpy Jack før jeg så at de hadde tilbud med «pie & pint for a fiver». Det kunne jeg ikke takke nei til, så en ny pint Scrumpy Jack ble inntatt mens jeg mesket meg med en herlig og autentisk hjemmelaget pork pie servert med pommes frites.

 

Omsider var det på tide å tenke på å vende snuta mot dagens kamp som skulle foregå i Prescot, kun 20 minutters togtur fra Liverpool. Av frykt for ny avlysning sjekket jeg status et par ganger, men det ble nokså tidlig klart at jeg denne kvelden neppe ville få bruk for min liste med backup-kamper, som først og fremst besto av Wrexham v Dover Athletic og den nevnte kampen i Flixton. Derfor satt jeg meg på 17.45-toget fra Liverpool Lime Street, og kunne tjue minutter senere ta fatt på spaserturen fra Prescot stasjon opp til Hope Street. Med snaut halvannen time til kampstart var det allerede aktivitet ved inngangspartiet, der jeg snart betalte meg inn med £7. Man ventet fortsatt på kveldens kampprogram, men jeg benyttet noe av ventetiden til å ta en rask runde rundt det flotte anlegget.

 

Prescot er for øvrig en liten by i grevskapet Merseyside, beliggende omtrent 12-13 kilometer øst for Liverpool sentrum. Den har et innbyggertall på snaut 12 000, og var på 1800-tallet og helt i starten av 1900-tallet et sentrum for produksjon av diverse typer klokker og ur, frem til Lancashire Watch Company gikk konkurs i 1910. Dette går vel også frem av navnet på byens Wetherspoons-pub, The Watchmaker. Ellers var British Insulated Cables (som senere skiftet navn til BICC) en hjørnesteinsbedrift som faktisk er årsaken til klubbens spesielle navne-suffiks. Men mer om det snart.. Dette området hørte for øvrig tidligere til Lancashire, men sorterer nå som sagt under Merseyside. Prescot er nok i disse dager hovedsakelig en pendlerby for Liverpool.

 

I tillegg til det tradisjonelle navnet Hope Street lyder klubbens stadion også navnet Valerie Park, og besøket her var faktisk blant det jeg hadde hatt størst forventninger til og sett mest frem til på hele påsketuren. Jeg har nemlig ønsket meg hit en stund, både fordi jeg hadde sett bilder som vitnet om et meget flott stadion, men også fordi Prescot Cables for meg har virket som en noe mystisk og spennende klubb. Og jeg ble i hvert fall ikke skuffet hva Hope Street/Valerie Park angår, for det er uten tvil et herlig stadion. Inngangspartiet er på kortsiden som man får foran seg i enden av Hope Street, og allerede før man entrer anlegget ser man at det har masse karakter. Bak en flott port som bærer klubbens navn har baksiden av tribunen på denne kortsiden fått sin egen mural, der noen har malt en klubblogo med en tiger på veggen av bølgeblikk. Og bak den rødmalte yttermuren og denne tribunen kan man se den flotte hovedtribunen tårne over i bakgrunnen.

 

Anlegget ble åpnet allerede i 1906, men den store hovedtribunen er faktisk bygget så sent som i 1960, da den ble gjenreist etter at forgjengeren fra 1920-årene brant ned til grunnen. Denne klassiske og flotte tribunen er i all hovedsak en sittetribune som strekker seg drøyt halve banens lengde og står midt på den ene langsiden. Den er opphøyet fra bakken slik at den må entres via trapper i forkant, og noe spesielt er setene i en mengde forskjellige farger. Under denne tribunen finner man klubbhusets bar, mens det i forkant og på flankene er såkalt hard standing. Det er også på denne siden at man finner laglederbenkene. På bortre kortside består tilskuerfasilitetene utelukkende av et lite betongtrinn som strekker seg i hele banens bredde, og her står man under åpen himmel. Det gjør man også på den andre langsiden, der det kun er hard standing i forkant av en gressbanke av typen som tilskuerne gjerne sto på i tidligere dager, men som FA åpenbart hater i disse dager.

 

På kortsiden der jeg kom inn er det ståtribune i form av betongtrinn som svinger herlig over i et parti der man på halvdelen nærmest hovedtribunen har tak over hodet. Hope Street – eller Valerie Park om man vil – er så absolutt et herlig stadion som oser av karakter, og humøret hos undertegnede var så definitivt stigende. Nå var det på tide å oppsøke klubbhusets koselige bar, der jeg betalte £2,40 for en pint Strongbow og registrerte at man var på vei ut med kveldens kampprogram. Jeg fikk byttet til meg et eksemplar for £2, og konstaterte raskt at det så absolutt var verdt prisen. Det var en 56-siders utgave spekket med interessant stoff, og ikke minst noen spalter der man virkelig ikke la noe imellom.

 

I en av disse tok redaktøren et oppgjør med den moderne fotballen, og sa rett ut at han syntes det var fullstendig skammelig at de lokale heller valfartet for å se Liverpool og Everton mens deres lokale klubb faktisk stå i fare for å gå konkurs! Deretter sendte han en rekke lyskespark i retning PL og den moderne toppfotballen med sin invasjon av utenlandske eiere, managere og spillere, og mente dette var en av grunnene til at England ikke lenger er noen fotball-stormakt i landslagssammenheng. Som han selv skrev: «I 1966 vant vi VM med et lag av hardtarbeidende spillere som var stolte av å bære landslagsdrakta. I dag har vi en gjeng med bortskjemte og blaserte skuespillere og juksemakere som sannsynligvis aldri vil vinne noe igjen.» Jeg likte allerede klubben og deres redaktør! Men nå var det duket for en overraskelse.

 

Mens jeg satt der og leste i programmet kom nemlig groundhopperen Brenden, som jeg hadde møtt kvelden før da han tilbød meg skyss til Glossop etter avlysningen hos Curzon Ashton. Han hadde da sett på min reiserute, og hadde i slik grad likt det han så at han hevdet han også ville være til stede på fredagskampene i NCEL Easter Hop. Jeg hadde lagt merke til at de i baren solgte scrumpy cider, da de hadde tilbud på Merry Monkey scrumpy til £2,50 per pint. Jeg kjøpte en til oss hver, men vi hadde ikke før satt oss ned før en ny kjenning ankom. Jeg har ved flere anledninger møtt Joanna, som er kjæresten til min groundhopper-kompis Anthony. Hun hadde sett min reiserute på Facebook, og med Anthony på landskamp i Italia hadde hun bestemt seg for å ta turen til Prescot for å se kamp og treffe meg.

 

Prescot Cables ble i 1884 stiftet som Prescot FC, men da direktørene ved den nevnte hjørnesteinsbedriften som på den tiden het British Insulated Cables ble invitert til nyåpningen av det oppgraderte stadionet i 1928, var det startet på en rekke visitter som endte med at de fikk donert penger til å dekke kostnadene av en ny tribune, og at klubben la det spesielle suffikset Cables til sitt navn. I tiden før NPL ble stiftet i 1968, var Lancashire Combination den ledende ligaen for non-league klubber i nordvest, og Prescot Cables var på begynnelsen av 1930-årene et topplag i denne ligaen og endte som nummer to tre år på rad. Tilskuerrekorden på nokså vanvittige 8 122 er for øvrig fra 1932, i forbindelse med en kamp mot ikke lenger eksisterende Ashton National. Den tilskuerrekorden ville neppe bli slått denne kvelden! Prescot Cables’ til da beste periode var i 1950-årene da Lancashire Combination omsider ble vunnet i 1957, i tillegg til at de hanket inn tre nye andreplasser.

 

Klubben skiftet en periode navn til Prescot Town, men hadde igjen tatt dagens navn da de i 1982 var med å stifte North West Counties League. Etter å ha vunnet denne ligaen i 2003 rykket de opp i NPL Division One, og etter 12. plassen påfølgende sesong ble de flyttet opp i NPL Premier Division som følge av omstruktureringen som skjedde sommeren 2004. I sin debutsesong i NPL Premier kapret de til og med den siste playoff-plassen, men måtte gi tapt for senere playoff-vinner Workington i semifinalen. I 2009 kom nedrykket til NPL Division One North, der de siden den gang stort sett har kjempet på nedre halvdel av tabellen. Det er da også tilfelle denne sesongen, og tre poeng kunne komme godt med når de denne kvelden tok imot Lancaster City.

 

Det skulle altså kjempes om ligapoeng i Northern Premier League Division One North, og Prescot Cables trengte altså poeng for å holde nedrykkssonen på avstand. Vertene hadde tre poeng ned til New Mills på nest siste plass, men kunne med seier også ta seg forbi Radcliffe Borough på målforskjell. De kom imidlertid fra fem strake tap, hadde den usle statistikken 1-1-9 på de 11 siste, og sto med kun en seier på de 15 siste. Nå vil det riktignok etter alle solemerker bli en rekke benådninger på step 4 denne sesongen, men de hadde neppe til hensikt å satse på dette. For gjestende Lancaster City sin del befant de seg midt på tabellen uten særlig annet enn æren å spille for, men de var visstnok svært skaderammet. Det fikk jeg da også bekreftet da jeg fikk kloa i en teamsheet og kunne konstatere at de hadde måttet sette opp assisterende manager Trevor Sinclair som en av kun tre innbyttere.

 

Vi tok plass foran hovedtribunen og så vel tidlig at det aldri ville bli noen oppvisning i festfotball, og det var langt mellom sjansene, men på et noe vanskelig underlag og med sterk vind var det likevel en tett og spennende affære. Reece Pearce hadde to muligheter for gjestene, men hjemmekeeper Ben Morrow ordnet opp ved begge anledninger, og dette var siste skremmeskudd fra de The Dolly Blues på en god stund. I stedet tok vertene mer over, og kaptein James McCulloch gikk foran med et godt eksempel da han vant ballen på midtbanen og sendte i vei et skudd som ga bortekeeper Michael Donlon litt hodebry. Med ti minutter til pause burde The Tigers tatt ledelsen da Jack Phillips ble spilt gjennom alene med keeper Donlon, men til skuffelse for hjemmefolket blant de 141 tilskuerne gikk hans avslutning også utenfor mål.

 

Dermed var det fortsatt målløst til pause, da vi kunne hente nye forfriskninger i baren, samtidig som jeg fikk sporet opp Eric Williams. Han er blant annet både speaker og ansvarlig for klubbsjappa hos Lancaster City, og jeg fikk nå takket ham for at han hadde sendt meg en pin etter at de hadde vært utsolgt ved mitt besøk i oktober, da jeg så de møte Spennymoor Town hjemme på The Giant Axe. Dette var for øvrig tredje gang denne sesongen at jeg så Lancaster City, og det er vel ingen klubb jeg har sett flere ganger i løpet av den perioden. Eric hevdet at han var nokså fornøyd med sesongen tross alt, men håpet at de kunne kunne hevde seg noe høyere neste sesong. Samtidig avviste han at de kunne konkurrere økonomisk med klubber som Salford City og Darlington 1883, og uttrykte også han en viss misnøye med det som skjer i Salford.

 

Tidlig i andre omgang kunne Lancaster tatt ledelsen, men alene med keeper Morrow presterte City-spiss Matty Poole å plassere ballen utenfor mål etter å ha blitt spilt glimrende gjennom av Sam Bailey. Etter dette var det igjen en lang periode der det ikke skjedde stort foran målene, og begge lags forsvar virket å ha full kontroll på det som kom, slik at vi sto med en stadig sterkere følelse av at vi var vitne til en 0-0 kamp. Det siste kvarteret ble det imidlertid litt mer fart i sakene da Prescot Cables begynte å yppe seg og spilte seg frem til flere muligheter. Både James Jenkins, Joe Evans og kaptein James McCulloch skjøt like utenfor. Trevor Sinclair kom selv innpå for gjestene, men klarte ikke å heve laget, og med fem minutter igjen fikk vertene lønn for strevet da Jack Phillips gjorde opp for sin tidligere miss ved å vinne ballen fra en forsvarer. Han stormet mål mål og satt ballen i nettet bak keeper Donlon. 1-0, og lettede Tigers-spillere og fans kunne slippe jubelen løs. James Jenkins er på lån fra Accrington Stanley, og kunne økt ledelsen på like etter, men hans skudd gikk like over mål.

 

Dermed endte det 1-0, og det var de gule og svarte som kunne juble over tre viktige poeng. Spillende manager Neil Prince, som for øvrig ikke hadde spilt, kunne smile bredt da han etter hvert entret klubbhusets bar sammen med spillerne. Gjestenes manager Darren Peacock var mindre fornøyd, men slo igjen fast at de hadde et voldsomt fravær. Jeg hadde blinket meg ut 22.28-toget tilbake til Liverpool, da det eneste toget etter dette var 00.21-avgangen som for anledningen ville betjenes med bus replacement. Brenden tilbød meg skyss slik at jeg slapp den rundt kvarter lange spaserturen tilbake til Prescot stasjon. Dermed fikk jeg, etter å ha tatt farvel med Joanna, også tid til en siste pint i baren før vi forlot Hope Street. Prescot Cables og Hope Street hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og jeg fikk virkelig sans for klubben.

 

Toget brukte nå 25 minutter tilbake til Liverpool Lime Street, og jeg rakk akkurat å stresse ned til The Ship & Mitre og entre puben få sekunder før de ringte i bjella for siste runde. Over en pint med Scrumpy Jack fordypet jeg meg ytterligere i kveldens glimrende kampprogram, men senere skulle det vise seg at jeg etter all sannsynlighet presterte å glemme det igjen på denne puben! Det har irritert meg siden, og selv om både Brenden og Joanna sa seg villig til å scanne sine eksemplarer for meg, vil det bidra til et irriterende hull i samlingen om jeg ikke klarer å skaffe et til veie. Jeg har vært i kontakt med klubben både via Twitter og ikke minst en lengre og hyggelig email, men jeg har fortsatt ikke hørt noe, så kommunikasjon er de kanskje ikke så gode på. Besøket ved flotte Hope Street hadde i det minste gjort at humøret var tilbake.

English ground # 241:
Prescot Cables v Lancaster City 1-0 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Hope Street (Valerie Park), 31 March 2015
1-0 Jack Phillips (85)
Att: 141
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 01.04.2015: Whitby Town v FC United of Manchester
Previous game: 29.03.2015: Fleetwood Town v Preston North End

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg