Gateshead v Kilmarnock 11.01.2017

Onsdag 11.01.2017: Gateshead v Kilmarnock

 

Denne onsdagen hadde planen vært å ta seg fra Wellingborough rett til Penrith, der kveldens utvalgte kamp skulle gå av stabelen. Da jeg en uke tidligere besøkte Blyth Town, hadde imidlertid groundhopperen Glen Wallace tipset meg om at Gateshead denne dagen skulle spille treningskamp mot skotske Kilmarnock. Avspark skulle være allerede klokka 13.00, som må kunne kalles noe snodig på en helt normal hverdag. Jeg hadde først slått det fra meg nokså umiddelbart, men da jeg i løpet av de kommende dagen tenkte litt mer over det, kom jeg frem til at det uansett ikke ville gå på bekostning av kampen av Penrith, men i stedet ville kunne bli første del av en dobbel denne dagen. Jeg bestemte meg derfor for å endre planene, selv om det nå betød en tidlig start da jeg måtte ha 07.21-toget fra Wellingborough.

 

Den hyggelige kvinnen i resepsjonen på Premier Inn-hotellet der må ha en heftig vaktliste, for hun hadde dagen før vært på vakt både da jeg sjekket inn og da jeg på kvelden kom tilbake etter kamp, og nå var hun sannelig her igjen når jeg rundt fem minutter på sju sjekket ut og gikk ut samtidig som taxien hun hadde bestilt for meg ankom. Jeg ble sluppet av på stasjonen i god tid til å få kjøpt meg et smørbrød i kiosken på perrongen før jeg satt meg på toget. Et togbytte måtte til på Derby stasjon, men snart var jeg på vei nordøstover mot Newcastle, der jeg rullet inn på stasjonen rett før klokka halv tolv. Det var bare å komme seg på metroen og la den frakte meg mot sør, over elven Tyne og de to stasjonene til stasjonen Gateshead Stadium. Derfra var det bare å gå ned gangveien mot stadionet.

 

Gateshead er en by som ved folketellingen i 2011 hadde drøyt 120 000 innbyggere, og den sorterer under grevskapet Tyne and Wear, der Gateshead ligger ved den sørlige bredden av elven Tyne, som er det eneste som skiller den fra Newcastle på den andre siden. De to byene forbindes av hele sju broer over Tyne – deriblant attraksjonene Tyne Bridge og Gateshead Millenium Bridge. Gateshead er for øvrig hjemsted for Storbritannias største kjøpesenter, og med vanvittige 200 000 kvadratmeter og rundt 350 butikker, er den til sammenligning omtrent tre ganger så stort som Strømmen Storsenter, som er østlandets største. Gateshead er ikke minst også kjent for den 20 meter høye statuen Angel of the North, som av en eller annen grunn er blant områdets mest populære severdigheter (og som også er å finne på Gateshead FCs logo), men det passer vel bra inn i en by hvor severdighetene gjerne består av banebrytende arkitektur og senter for moderne samtidskunst (The Sage).

 

Det var fortsatt over en time til avspark da jeg ankom, og svært liten aktivitet ved Gateshead International Stadium. Jeg slo meg ned på utsiden for å vente, og fikk snart selskap av en lokal Gateshead-supporter som var usikker på hva slags lag vi ville få se, men selv om han mistenkte at Heed-manager Neil Aspin ville teste en prøvespiller eller to, spådde han likevel et Gateshead-lag med hovedsakelig førstelagsspillere. Snart kom også en Kilmarnock-supporter for å spørre om det ville bli segregering – noe Gateshead-karen avviste som nokså usannsynlig – og han innrømmet at det nok ikke ville komme spesielt mange bortefans. Han mente han ikke ville bli overrasket om han var den eneste Kilmarnock-supporteren der, men i så fall bli han nok i stedet temmelig overrasket etter hvert som det strømmet på en god del skotter.

 

Mens Gateshead annonserte denne treningskampen en ukes tid i forkant, skal Kilmarnock på sin side visstnok ha forholdt seg tause og ikke omtalt kampen i det hele tatt på sine hjemmesider. Kilmarnock-supporteren fortalte at han kun hadde blitt oppmerksom på kampen via et supporterforum etter at en av deres supportere sannsynligvis hadde registrert det fra Gateshead-hold. Omsider åpnet man det ene inngangspartiet slik at vi kunne betale oss inn, og etter å ha ventet til de andre allerede fremmøtte hadde presset seg gjennom, kunne også jeg gå for å betale mine £5. Endringen av planene betød nemlig at jeg hadde måttet dra med meg bagasjen på denne kampen, men karen som betjente inngangspartiet kunne tilsynelatende ikke brydd seg mindre der han med et fullstendig likegyldig skuldertrekk ytret ordene «Yeah, no worries mate» og slapp meg gjennom telleapparatet.

 

Historien om de forskjellige Gateshead-klubbene som har eksistert opp gjennom årene kan være komplisert selv for de lokale, og ikke minst skal man holde tunga rett i munnen når man tar for seg de forskjellige klubbene som har flyttet mellom South Shields og Gateshead. Den første klubben utgaven var tydeligvis Gateshead NER i 1899, før Gateshead Town spilte tok over stafettpinnen og spilte i North Eastern League frem til utbruddet av første verdenskrig. Mest suksess hadde imidlertid klubben som ble stiftet som South Shields Adeleide, og etter å ha droppet Adeleide-suffikset spilte i Football League fra 1919 til 1930. South Shields hadde i 1919 blitt valgt inn i Football Leagues andredivisjon, der deres beste plassering var sjetteplassen våren 1922. Etter nedrykk i 1928 spilte de to sesonger i ligaens Division Three North før den kriserammede klubben ble flyttet til Gateshead og tok navnet Gateshead AFC.

 

Denne klubben spilte deretter 24 sesonger i Football Leagues «kjeller-divisjon», og det nærmeste de kom opprykk var andreplass i 1932 (da de tapte tittelen på målforskjell) og 1950. I 1952/53-sesongen gjorde de sin beste FA Cup-innsats ved å ta seg helt til kvartfinalene, og de slo ut både Crewe Alexandra, Bradford Park Avenue, Liverpool, Hull City og Plymouth Argyle før de måtte gi tapt med knepent tap 0-1 for et Bolton Wanderers som var en av den tidens storheter og som den sesongen endte opp som tapende finalist i en av fotballhistoriens mest berømte kamper. Da de to regionale tredjedivisjons-avdelingene etter omstruktureringen i 1958 ble til en tredje- og en fjerdedivisjon, ble Gateshead altså plassert i sistnevnte, men allerede to år senere var det slutt på FL-eventyret da de ikke ble gjenvalgt etter å ha endt tredje sist. Etter noen sesonger i diverse ligaer – de var blant annet med å stifte dagens Northern Premier League i 1968 – befant snart klubben seg i store problemer, og i 1973 var det kroken på døra.

 

Etter at klubben i 1930 hadde flyttet fra South Shields til Gateshead, hadde man i 1936 stiftet en ny South Shields-klubbe, men historien gjentok seg sannelig i 1974 da også denne klubben nå ble flyttet til Gateshead og tok navnet Gateshead United! Denne utgaven varte ikke særlig lenge i Gateshead, for etter kun tre sesonger med spill i NPL var det slutt da den ble slått konkurs. En ny klubb ble umiddelbart stiftet (i Gateshead denne gang!) i 1977, og det er dagens klubb, som umiddelbart fikk innpass i NPL. Våren 1983 vant de denne ligaen og rykket opp i Conference, og i årene før dannelsen av de regionale Conference-divisjonene skiftet de på å spille i Conference og NPLs øverste divisjon. I 2003 rykket de ned til NPL Division One North, men det var denne nevnte omstruktureringen som sesongen etter gjorde at de ble flyttet opp igjen et nivå slik at de etter hvert kunne starte klatringen igjen.

 

Gateshead rykket våren 2008 opp til Conference North etter å ha slått Buxton 2-0 i playoff-finalen, og sesongen etter sikret de seg igjen opprykk via playoff. Denne gang gikk turen opp i Conference Premier etter at Telford United ble beseiret 1-0 i playoff-finalen. I 2010 var det 50 år siden forgjengeren måtte forlate Football League, og dette ble markert ved at Gateshead gikk over til helprofesjonell satsing. Våren 2013 endte klubben på tredjeplass og fulgte opp med å slå ut Grimsby Town i playoff-semifinalene. En plass i Football League sto på spill da Cambridge United var motstander i finalen, men Jack Lesters scoring på Wembley ble kun et trøstemål da laget for universitetsbyen ble for sterke. Gateshead har i hvert fall vist at de på sitt beste har kapasitet til å kjempe om opprykk til Football League, og var jo igjen også i sjiktet som kjempet om playoff, selv om det kan bli tøft denne sesongen.

 

Jeg hadde jo for så vidt kikket innenfor portene ved Gateshead International Stadion tidligere, da jeg sommeren 2015 hadde base i regionen i forbindelse med kamper hos South Shields og Hebburn Town og benyttet anledningen til å ta en kikk på anlegget. Den dagen var det et stort friidrettsstevne der, og dermed hadde jeg flaks da det gjorde at jeg også kunne stikke snuta raskt inn på innsiden av anlegget, som for øvrig ble åpnet første gang i 1955. Denne dagen var det åpenbart at man kun deler av den ene tribunen hadde blitt gjort tilgjengelig for tilskuerne, og jeg slang fra meg bagen og satt meg ned et godt stykke opp på denne tribunen mens jeg ventet på ungsauen Connor Lamb, som hadde meldt fra om at han ville innfinne seg. Snart kom han sammen med en kompis, og det gikk ikke lenge før også Shaun Smith kom for å hilse på. Det var også ytterligere en og annen lokal groundhopper å se.

 

Redheugh Park hadde vært Gatesheads hjemmebane under perioden i Football League, men da hundeveddeløpene forsvant herfra i 1966 begynte både anlegget og fotballklubben å slite. Man forsøkte en periode å erstatte greyhounds med speedway, men stadionet hadde begynt å forfalle, og kombinert med en brann i 1971/72-sesongen var det grunnen til at klubben flyttet inn på Gateshead Youth Stadium, som da var navnet på Gateshead International Stadium. Etter klubbens endelikt ble dette stadionet også brukt av Gateshead United i en korte perioden de holdt hodet over vannet, før dagens versjon av klubben ble startet i 1977 og har spilt her siden. Anlegget er rett og slett et flott friidrettsstadion, som også arrangerer internasjonale stevner, men veldig egnet for fotball er det vel kanskje ikke, og man har visst gjort undersøkelser som viser at dette er en direkte grunn til at mange potensielle supportere holder seg unna.

 

Faktisk er hovedtribunen Tyne & Wear County Stand ofte den eneste som er åpen under fotballkampene. Dette er en temmelig bratt tribune med ett nivå, og med plass til rundt 3 300 tilskuere. Venter man for eksempel en større mengde av bortesupportere vil også East Stand på borte langside åpnes for disse, og dersom det skulle regne vil nok de være glad for at et tak ble montert her sommeren 2010. De to kortsidene, North og South Stand, blir ikke brukt under fotballkamper. Klubben har i lengre tid sett på muligheter for et nytt stadion, og for noen år siden virket det som om dette endelig skulle bli en realitet. Man snakket om mulig innflytting sommeren 2012, som deretter ble til 2013 og så 2015, før det ble helt stille og hele prosjektet åpenbart ble lagt på is. Problemet var visst at de ikke klarte å tiltrekke seg de nødvendige støttespillere i form av bedrifter som ville kunne fylle de planlagt forretningslokalene, og lokale entusiaster som nevnte Shaun Smith har for lengst innsett at det er urealistisk å tro at disse planene vil bli realisert med det første.

 

Shaun var jo også en av personene som hjalp meg med mitt bok-prosjekt da han fungerte som en slags rådgiver rundt deler av Newcastle- og Gateshead-kapitlene, og han arbeider nå selv med en bok om sine besøk til samtlige vinnere av Scottish Junior Cup det siste halve århundret eller så. Mer om dette og link til noen av hans besøk kan vel finnes blant annet her, og det er en bok som definitivt vil få en plass i min bokhylle. Vel, nok om det. Jeg var på forhånd klar over at det ikke ville bli trykket noe program til dagens treningskamp, men klubben hadde informert om at stensiler med lagoppstillingene ville være tilgjengelig. Litt før avspark kom det da også en kar opp på tribune og delte ut stensiler mot et bidrag på 20 pence til klubbkassa. Det faktum at det var trykk på begge sider skjønte vi snart var en følge av at Kilmarnock tilsynelatende hadde til hensikt å bytte hele laget bortsett fra keeper Freddie Woodman i pausen.

 

Connor hadde gjort hjemmeleksa si i form av møysommelig detektivarbeid som gjorde at han hadde klart å finne ut hvem de fire prøvespillerne var. Selv om han hadde hatt langt større problemer med å avsløre identiteten på Gatesheads ene representant enn den skotske klubbens tre prøvespillere, skulle det etter hvert vise seg at det var snakk om Billingham Synthonia-angriper Macauley Langstaff som prøvde seg i Heed-drakta. Killie hadde i første omgang også de én prøvespiller på banen, og det var en Liam Davis, som vi mistenkte var identisk med mannen som tidligere har spilt for blant annet Northampton Town og Oxford United, og som vel sist ble sett i Göteborg-klubben GAIS. Uten å røpe for mye, skulle det vise seg at han heller ikke var det eneste nordiske innslaget som skulle prøve seg for den skotske klubben.

 

Gateshead startet friskt, og Sam Jones testet Killie-keeper Freddie Woodman (som nylig hadde ankommet på lån fra Newcastle United) før prøvespiller Langstaff headet utenfor etter innlegg fra Gus Mafuta. Det var Jones og Langstaff som var involvert da Heed tok ledelsen i det 18. minutt, da prøvespilleren fra Synners sendte en flott pasning opp mot Sam Jones, som kunne trille ballen forbi Woodman og i mål til 1-0. Skottene hadde fem minutters tid senere en god mulighet til å utligne da Scott McLean tok frispark fra like utenfor 16-meteren, men Heed-keeper Shaun McDonald hindret utligning med en flott redning. Danny Johnson kunne deretter doblet vertenes ledelse, men i stedet fikk Kilmarnock sin utligning snaut ti minutter før pause. I likhet med keeper Woodman hadde også angriper Callum Robert nylig signert på lån fra Newcastle United, og i den forbindelse kan det kanskje nevnes at han tidligere også har spilt noen kamper på lån for Gateshead. Uansett var det han som etter flott forarbeid av Steven Smith sendte ballen i bue rundt keeper McDonald fra ganske nøyaktig 16 meter. 1-1.

 

Det var også stillingen til pause, etter at jeg også hadde rukket å få tilsnakk for å ta meg inn på den avsperrede delen av tribunen i min jakt på litt varierte foto-motiver. Mens Connor og kompisen stakk for å sjekke matutsalget som vi fikk opplyst skulle være åpent, ble jeg igjen med min bagasje. Da de kom tilbake og avspark igjen nærmet seg, hadde Killie-manager Lee Clark altså byttet alle ti utespillerne mens Aspin nøyde seg med å erstatte Manny Smith med Liam Hogan. De to prøvespillerne som denne omgangen skulle prøve seg for Kilmarnock hadde blitt identifisert som Andre Bennett og nordmannen Henrik Breimyr. Som gammel Reading-fan husker jeg Breimyr som et medlem av Readings ungdomsakademi, før han gikk til Aldershot Town, men i senere år har han vel siddisen spilt for klubber som Bryne, Start og Sandnes Ulf. Så var jeg altså likevel ikke den eneste nordmannen til stede her denne dagen…

 

Ut fra den øvrige lagoppstillingen virket det vel på papiret som om skottene etter pause hadde en noe sterkere ellever, og det så da også ut som om de hadde hevet seg et lite hakk der de tok et initiativ. Kris Boyd gjorde seg snart bemerket og tvang frem en god redning fra keeper McDonald, før Kilmarnock like etter fikk en kjempesjanse. Det var altså en rekke spillere med en viss kjennskap til nordøst-England på banen for skottene denne dagen, og ytterligere en av disse var Redcar-gutten Jordan Jones med en fortid i Middlesbrough og Hartlepool United. Han stormet inn i feltet og skulle bare plassere ballen forbi keeper da en rutinert gammel veteran i form av Ben Clark fikk kastet seg frem og blokkert. Returen fra Kris Boyd ble igjen blokkert på streken av George Smith.

 

Det skal sies om nevnte Ben Clark at han la opp tidligere denne sesongen, og selv om han nå er involvert på trenersiden hos klubben, skal undertegnede ikke spekulere i hvorfor han gjorde et aldri så lite comeback i denne kampen. Det sørget i hvert fall for en vittig kommentar fra en av våre lokale samtalepartnere som mente ønsket om at den tidligere kapteinen skulle føle seg hjemme på banen kanskje var grunnen til at Gateshead av en eller annen grunn spilte denne kampen iført draktene fra forrige sesong. Kilmarnock fortsatte uansett å presse, men hadde problemer med å bryte ned et tilsynelatende defensivt solid Gateshead. Det var en og annen halvsjanse for begge lag etter dette, men det var hjemmelaget som til slutt kom nærmest å sikre seg seieren da tidligere Guisborough Town-mann Danny Johnson ble spilt gjennom og avsluttet i stolpen med to minutter igjen av kampen.

 

Dermed endte det 1-1 foran 141 tilskuere, som vel ikke var så ille til å være i arbeidstiden på en onsdag. Jeg hadde et tog å rekke, og satt imidlertid kursen mot metro-stasjonen, der jeg igjen traff på Shaun Smith. Jeg skulle ha 15.24-toget fra Newcastle til Carlisle, og det hadde jeg mer enn nok tid til å rekke, slik at jeg slapp å stresse altfor mye. Dagens første – og i utgangspunktet ikke planlagte – kamp var historie. Nå var det på tide å sette kursen mot den opprinnelig planlagte kampen senere denne kvelden. Avslutningsvis må jeg si at jeg er glad for at jeg inkluderte kampen i Gateshead, som til tross for å være en vennskapskamp var god underholdning på et tidspunkt da jeg uansett ikke hadde andre viktige planer. Om anlegget ikke er 100% ideelt for fotball, var det heller ikke blant verstingene, og jeg hadde i hvert fall hatt god utsikt fra der jeg befant meg. Kanskje jeg må returnere for å få med meg en obligatorisk kamp en gang.

English ground # 394:
Gateshead v Kilmarnock 1-1 (1-1)
Friendly
Gateshead International Stadium, 11 January 2017
1-0 Sam Jones (18)
1-1 Callum Roberts (36)
Att: 141
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 11.01.2017: Penrith v Newcastle Benfield
Previous game: 10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg