Penrith v Newcastle Benfield 11.01.2017

Onsdag 11.01.2017: Penrith v Newcastle Benfield

 

Jeg hadde allerede sett en kamp denne dagen da jeg forlot Newcastle med 15.24-toget mot Carlisle etter å ha fått med meg treningskampen mellom Gateshead og Kilmarnock som ble planlagt mens jeg var i god gang med min romjuls- og nyttårstur og etter hvert ble inkludert i planene. Men nå var det på tide å rette oppmerksomheten mot kampen jeg hele tiden hadde planlagt å se denne dagen, og Northern Rail-toget tøffet vestover forbi steder som Prudhoe (der jeg forgjeves forsøkte å speide etter Prudhoe Towns etter sigende koselige hjemmebane) og Hexham før skumringen kom på vår vei over Penninene. Da vi omsider ankom Carlisle på andre siden av «Englands ryggrad» skulle jeg opprinnelig ha 43 minutters ventetid på 17.33-toget som skulle ta meg ned til Penrith, men da jeg kikket på informasjonstavlene kunne jeg se at det var flere tog sørover med store forsinkelser, og en av disse tidligere forsinkede togene med destinasjon London var straks ventet inn på perrongen slik at jeg nå ville ankomme Penrith noe tidligere.

 

Noen ganger skal man også ha flaks på sine togreiser, skjønt flaks hadde jeg vel ikke med de tre svært støyende personene som slo seg ned like ved meg og bestemte seg for å «underholde» de andre passasjerene med høylytt fyllerør og noe infernalsk spetakkel av en «musikk». Jeg tror nok disse karene var ruset på mer enn bare alkohol, men jeg spør meg igjen: Hvorfor er det slik at hver bidige gang noen føler for å spille sin «musikk» for samtlige medpassasjerer, så er det noe aldeles jævlig hip/hop rap-greier? Det kan da ikke være en tilfeldighet! Man ser aldri metal-, country, eller for den saks skyld opera-fans opptre slikt. Det må ha noe med folkeskikk eller mangel på sådan å gjøre. Heldigvis var det bare et kvarters tid ned til Penrith, der jeg ankom omtrent ti minutter over fem.

 

Penrith er en markedsby i grevskapet Cumbria. Den ligger få kilometer fra grensen til nasjonalparken Lake District, og har i dag drøyt 15 000 innbyggere. På 800- og 900-tallet var Penrith hovedstad for Cumbria, som på den tiden var en delvis uavhengig stat (før den noe senere en periode ble en del av Skottland). Festningen Penrith Castle ble påbegynt i 1399 som et forsvarsverk mot skottene, og til tross for at den i dag ligger i ruiner tvers overfor jernbanestasjonen, er den en av byens landemerker og turistattraksjoner. Et steinkast derfra ligger Station Hotel, der jeg hadde betalt £49,50 for overnatting, og jeg fikk raskt sjekket inn. Det viste seg å være en skikkelig pub i underetasjen, så etter å ha installert meg gikk jeg raskt dit ned for å bevilge meg dagens første pint og litt snacks.

 

Min groundhopper-kollega Paul White hadde åpenbart likt noe av det han så da han kikket på min reiserute, og han innrømmet da også at den hadde hatt en innflytelse på ham i den grad at han endte opp med å velge flere av de samme kampene i denne perioden. Så også denne dagen, og han tilbød meg nå skyss ut til kveldens kamparena. Jeg skulle gitt en god del for å kunne se kveldens kamp på klubbens gamle hjemmebane Southend Road inne i sentrum, men den føyer seg dessverre inn i rekken av anlegg jeg ikke rakk å besøke, og har i dag for lengst blitt jevnet med jorden og erstattet med et Sainsburys-supermarket. Klubbens nye Frenchfield Park ligger et godt stykke utenfor allfarvei, så jeg takket selvsagt ja til tilbudet om skyss slik at jeg slapp å punge ut for en taxi de rundt tre kilometerne dit ut.

 

Ti minutters tid før avtalt dukket plutselig Paul opp inne på puben og slo seg ned mens jeg tømte glasset. Han kunne vise frem bilder fra sin tur over Penninene tidligere på dagen, da han også hadde vært innom Storbritannias høyestliggende pub, Tan Hill Inn. Klokka hadde begynt å nærme seg halv sju da vi brøt opp og satt kursen mot Frenchfield Park i Penriths østlige utkant. Selv om det stort sett var fortau hele veien, er jeg glad jeg ikke måtte gi ut hit, for selv om det kun er et par kilometer utenfor byen, føles det som om man er enda lenger ut i huttiheita. Det er rett og slett ikke altfor mye annet av bebyggelse i nærheten, men etter å ha tatt oss opp en usedvanlig lang oppkjørsel ble vi møtt av en steward som vinket oss inn på parkeringsplassen slik at vi kunne parkere og betale oss inn på klubbens nye stadion.

 

£6 er normen i denne divisjonen, og det var også prisen for inngang her. For ytterligere £1 fikk jeg også et eksemplar av kveldens program, og det skulle vise seg å være et røverkjøp, for om man skal dømme etter denne utgaven så har Penrith et meget godt og innholdsrikt program med mye interessant lesning. Hatten av for Penriths programansvarlige, for dette var bra saker. Siden det hadde begynt å regne, fant vi raskt frem til klubbhusets bar øverst i hovedtribunen, og det slo meg at selv om jeg hadde et par dager der frost stakk kjepper i hjulene tidlig på turen, hadde jeg i hvert fall stort sett hadde vært heldig nok til å unngå regn på min ferd rundt i fotballens hjemland denne gang. Jeg rev i et eller annet til Paul som takk for skyss mens jeg selv gikk til innkjøp av en boks Strongbow til £2,50, og med forfriskningene kunne vi sette oss ned og bla litt i det gode programmet.

 

Klubben ble stiftet i 1894, og tok i 1907 plass i den ikke lenger eksisterende North Eastern League. Da som nå var reiseveien et problem for en klubb som gjerne har vært nokså isolert i forhold til sine divisjonsrivaler, og allerede etter én sesong forlot de denne ligaen etter å ha endt som jumbo. Etter andre verdenskrig fikk de i 1948 innpass i Northern League, der de debuterte med en sjetteplass. Etter en serie med sesonger på nedre halvdel, ansatte de den tidligere Carlisle United-spilleren Alan Ashman som manager i 1959. Han ledet i 1960/61-sesongen Penrith til en åttendelsfinale i FA Amateur Cup, der de først etter to omkamper måtte gi tapt for senere tapende finalist West Auckland Town. Sesongen etter hevdet de seg også i toppen i ligaen, og endte på andreplass bak Stanley United.

 

Ashman skulle for øvrig oppleve større ting da han senere ledet West Bromwich Albion til seier i FA Cupen i 1968, og også tok Carlisle United opp i toppdivisjonen i 1974. For Penrith sin del var de fortsatt en Northern League-klubb da de i 1981/82-sesongen tok seg til FA Cupens ordinære runder. Foran 2 700 tilskuere tok de en FL-skalp da Chester City ble beseiret 1-0 på Southend Road i første ordinære runde, og dette er hittil eneste gang Penrith har tatt seg til andre runde. Så får det heller være at Doncaster Rovers den gang ble for sterke i andre runde. Etter denne sesongen forlot Penrith Northern League da de i 1982 var med å stifte den nye North West Counties League, der de ble nummer to i den andre sesongen. Samtidig tok de seg igjen til første ordinære runde av FA Cupen i 1983/84, da de måtte gi tapt 0-2 for Hull City. De gjentok denne bedriften året etter, men ble den gang feid totalt av banen da de fikk hele 0-9 i sekken av Burnley.

 

Da Northern Premier League utvidet med en ny Division One i 1987, var Penrith blant lagene som ble valgt ut til å få være med, men oppholdet i NPL ble ingen suksess. En 14. plass i debutsesongen ble deres bestenotering før de etter tre sesonger returnerte til NWCL etter å ha endt som jumbo våren 1990. Det ble nå værende i NWCL i sju sesonger før de i 1997 valgte å hoppe sidelengs tilbake til Northern League. Kanskje savnet de reiseveien langs A66, som for øvrig går forbi deres nye hjemmebane. Etter to turer ned i Northern League Division Two har de nå vært tilbake i Division One og ligaens toppdivisjon siden 2008, da de vant Division Two for andre gang under navnet Penrith Town – et navn de kun brukte i 2007/08-sesongen, før de byttet tilbake til dagens navn etter å ha slått «spist opp» Northern Alliance-klubben Penrith United ved den sesongens sesongslutt.

 

Southend Roads bane ble dens attraktive beliggenhet i sentrum av byen, og det er den samme gamle historien om supermarkedkjeder, boligutbyggere etc som sirkler over attraktive sentrumstomter som gribber. Derfor var det ingen overraskelse at fotballklubben til slutt valgte å selge, for supermarkedkjedene hadde allerede i årevis siklet på tomta som også i 1990-årene var gjenstand for slike rykter. Da klubben i 2009 endelig flyttet ut, hang noen opp en stor plakat på utsiden av anlegget. «Penrith AFC, 1894 – 2009, R.I.P.», sto det å lese, men uavhengig av hvor trist det var at klubben flyttet så har heldigvis ikke dette vist seg å holde stikk, for det er fortsatt liv i klubben. Mange fryktet at et allerede sviktende tilskuersnitt ville falle ytterligere, og det er langt fra glansdagene med firesifrede tilskuertall, men det var det når sant skal sies de siste sesongene på Southend Road også.

 

Det nye stadionet Frenchfield Park ligger tilknyttet et sportskompleks som også byr på en rekke andre enkle baner ved siden av hverandre, og minnet meg på en måte litt om en noe mindre utgave av Bishop Aucklands hjemmebane Heritage Park. Dette har naturlig nok å gjøre med at hovedtribunen er av noe bortimot samme type, og det er på langsiden ved siden av denne at vi tidligere hadde kommet inn. Dette er en sittetribune som er en del av bygget som huser både garderober, klubbhusets bar og alt annet av fasiliteter. På motsatt langside står en liten ståtribune av den moderne og prefabrikerte typen, og bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder. Funksjonelt og glimrende for klubbens behov, men ikke altfor spennende, selv om hovedtribunen slett ikke er verst og huser en koselig bar. På veggen der kunne jeg også se memorabilia fra da et stjernespekket Manchester City i 1981 ladet opp til FA Cup-finale mot Tottenham Hotspur ved å gjeste Penrith og vinne knepent 2-1.

 

Penrith har siden det siste opprykket tilsynelatende etablert seg, men har vært fast innslag på tabellens nedre halvdel. Tabellen viste da også nå at Penrith før kveldens kamp befant seg på 15. plass, men samtidig registrerte jeg at de hadde en hel rekke kamper til gode på samtlige andre klubber. Selv om det for eksempel var 15 poeng opp til Whitley Bay på 10. plass, hadde Penrith hele NI kamper til gode på de. Således burde de vel også ha trygg avstand ned til nedrykksstriden siden de hadde elleve poeng ned til Guisborough på tredje siste, og ikke minst seks kamper til gode. Kveldens gjester var Newcastle Benfield, som lå på en 11. plass, tolv poeng foran Penrith, men med fem kamper mer spilt. Penrith-kaptein Will Paul skulle denne kvelden spille sin kamp nummer 700 for Penrith, og det er imponerende. Jeg var også spent på å se Benfield-kaptein Payl Brayson, som i en alder av 39 år fortsetter å pøse inn mål.

 

En annen spiller jeg var spent på å se denne kvelden, fikk jeg dessverre aldri sett i aksjon, og det var den unge spissen Jack Devlin, som etter 24 mål på 25 kamper hadde blitt hentet fra ligaleder North Shields tidligere i sesongen, og som nå tiltrakk seg interesse fra øverste nivå (han signerte da også for selveste Stoke City noen dager etter mitt besøk, og tar dermed steget opp åtte nivåer i det noen allerede har kalt nordøst-Englands nye «Jamie Vardy story»). Kanskje var det også grunnen til at han ikke figurerte på lagoppstillingene som ble studert før det var på tide å hente nye forfriskninger. Det var etter hvert et nokså motbydelig vær denne kvelden, og da det tikket mot avspark var heller baneforholdene de aller beste der ute på gressmatte, med det som så ut som et tungt og meget vanskelig underlag.

 

Det hindret ikke Penrith i å få en pangåpning ved å ta ledelsen etter kun 32 sekunder. Det så så altfor enkelt ut da en god pasning endte ute hos Martyn Coleman på høyrekanten, og han seilet elegant inn i Benfield-feltet og forbi forsvarer Lewis Scorgie før han satt ballen i mål bak keeper Andrew Grainger. Det ga jeg også uttrykk for, og en sidemann bjeffet irritert at det ikke var «for enkelt» i det hele tatt, før han innrømmet at det kanskje var akkurat det. Denne Benfield-supporteren samtalte jeg for øvrig litt med i løpet av kvelden på Frenchfield Park, for han ble plutselig av en eller annen grunn langt mindre morsk da han fant ut at jeg var den norske groundhopperen han hadde hørt var til stede. Hans gutter hang virkelig ikke med i starten, for kun to-tre minutter senere kunne Coleman doblet ledelsen. Han skapte i det hele tatt voldsomt hodebry for Benfield denne kvelden, og ved denne anledningen var det på venstresiden at han herjet, men i stedet for å avslutte fra både en og to gode skuddposisjoner, endte han tilsynelatende vente på enda bedre skuddmulighet, og hans avslutning ble denne gang blokkert av en forsvarer som kom seg tilbake og fikk kastet seg i veien.

 

Da Benfield forsøkte å svare, var ikke Brayson lang nok til å få skikkelig treff på et innlegg som kunne blitt skummelt, så Penrith-keeper Stuart Dixon hadde en enkel oppgave. Sistnevnte måtte dog levere en god redning da unggutten Olly Leedham like etter spilte ballen gjennom til Brayson, men Dixon reddet både veteranens avslutning og returen fra Josh Scott. I stedet fortsatte Penrith å pøse på, og burde vel strengt tatt ha puttet på flere mål. Både Grant Davidson, Andy Murray-Jones, Bobby Atkinson og Martyn Coleman hadde mulighet til å øke, i tillegg til kaptein og jubilant Will Paul. Davidsons forsøk ble av Benfield-keeper Grainger slått til corner, og hjørnesparket endte hos Murray-Jones hvis skudd ble blokkert på streken av Dylan McEvoy. Deretter skjøt Atkinson utenfor fra god posisjon, før uromomentet Coleman hadde både en og to sjanser uten å klare å overliste Grainger ytterligere.

 

Da lagene gikk til pause på stillingen 1-0 var jeg nok sannsynligvis ikke den eneste som følte at Penrith allerede burde ha avgjort kampen til sin fordel, men snakkisen var nå (dessverre) igjen FA Vase-kampen mellom South Shields og Morpeth Town og det folket også her mente var en håpløs avgjørelse å beordre kampen spilt på nytt etter at Morpeth ledet 4-2 mot ti mann og med åtte minutter igjen da flomlysene til South Shields gikk i mørkt. Nå ble i det minste kampen til slutt spilt hos Morpeth, men der var South Shields allerede på god vei mot seier, slik mange hadde spådd som et «typisk» resultat. Da jeg klarte å dreie en av samtalene til å dreie seg om kampen vi selv var vitne til, sa Penrith-folket seg ikke overraskende fornøyd med spillet men etterlyste mer effektivitet. Da jeg igjen gikk ut på området helt øverst ute på tribunen, der man kan stå helt bak bakerste seterad, var Benfield-karen fra tidligere like bombastisk når han mente hans gutter måtte heve seg betraktelig, men det hadde han fortsatt god tro på at de ville gjøre.

 

Gjestene fikk nesten en tidlig kalddusj også i andre omgang, og igjen var det Coleman som skapte problemer da han etter et par minutter dro seg fri og la et perfekt innlegg til en lagkamerat som imidlertid avsluttet like utenfor. Snart kom i stedet Benfield langt mer med i kampen, og sju minutter ut i omgangen avanserte den gode Olly Leedham før han fra 30-35 meter fyrte av et langskudd som barberte stolpen til Penrith-keeper Dixon. Kun to minutter var samme mann på ferde igjen, og denne gang fikk fra noe kortere distanse kjempetreff og kunne se ballen seile inn i krysset bak Dixon. 1-1, og den røslige Benfield-karen og hans kompiser tok fullstendig av ved siden av meg. Benfield begynte nå å dominere banespillet, og mens Dylan McEvoy skjøt like utenfor, ble et skudd fra Matty Cornish reddet av Dixon. Kampen hadde nå endret fullstendig karakter.

 

Nå var det Benfield som presset slik Penrith hadde presset i første omgang, og slik det nå utartet seg virket det nå mer sannsynlig at et eventuelt vinnermål ville tilfalle bortelaget. Med ti minutter igjen var de uheldige som ikke fikk det da John Campbell gjorde forarbeidet for Matty Cornish som hamret ballen forbi Dixon, men den traff også tverrliggeren med et smell og spratt i sikkerhet. Penrith fikk en siste mulighet til å sikre tre hjemmepoeng, men kontringen endte med at Coleman avsluttet like utenfor, og dermed endte det 1-1 etter en underholdende affære. Uavgjort var det vel heller ikke altfor mye å si på, der lagene hadde hatt hver sin omgang, og det tror jeg både Penrith-manager Jim Nichols og hans Benfield-motpart Mark Convery vil si seg nokså enig i.

 

Bare så synd at ikke flere møtte opp for å se denne bataljen. Vi forsøkte å spore opp sekretæren for å høre kveldens tilskuertall, men han hadde tydeligvis forsvunnet inn på et av kontorene, og da Paul begynte å bli utålmodig mens jeg gjorde kål på en boks Strongbow, takket vi snart for oss. En av klubbrepresentantene mente han hadde hørt et tilskuertall på 51, som var noe lavere enn det vi hadde regnet oss frem til, og da det offisielt ble bekreftet som 70 virket nok det noe riktigere. Uansett ikke altfor bra, og man får jo bare håpe for Penrith sin del at det vil ta seg opp. Vel, Paul slapp meg av utenfor mitt hotell, og jeg takket for skyss. Vi skulle ses igjen to dager senere, i Wales, men nå unnet jeg meg for høflighets skyld en siste pint i puben før jeg etter en lang dag omsider trakk meg tilbake til rommet mitt ovenpå.

English ground # 395:
Penrith v Newcastle Benfield 1-1 (1-0)
Northern League Division One
Frenchfield Park, 11 January 2017
1-0 Martyn Coleman (1)
1-1 Olly Leedham (55)
Att: 70
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £4

 

Next game: 12.01.2017: Reading v Queens Park Rangers
Previous game: 11.01.2017: Gateshead v Kilmarnock

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg