Esh Winning v Billingham Town 15.08.2015


Lørdag 15.08.2015: Esh Winning v Billingham Town

 

Frisk og opplagt våknet jeg klar for å igjen sette kursen nordøstover, og etter å ha tatt meg til Kings Cross med tubens Victoria Line, forkastet jeg denne gang tanken om frokost ved Station Café. I stedet kjøpte jeg med meg et par scotch pies fra matmarkedet utenfor Kings Cross stasjon og tok plass på 09.00-toget til Edinburgh. Jeg skulle imidlertid ikke fullt så langt, så to timer og 49 minutter senere steg jeg igjen av i Newcastle, der jeg hadde betalt £64 for to dager med kost og losji ved Bentleys. Dette etablissementet ligger ute på Westgate Road, i nærheten av Newcastle General Hospital for de som er lokalkjente i geordie-byen.

 

Jeg hadde valgt meg Newcastle som base mye på grunn av FA Cup kampen i Whickham dagen etter, og således ville jeg gjerne overnatte både lørdag og søndag i Newcastle. Ved valg av lørdagskamp sto det til slutt mellom besøk hos Esh Winning og Seaham Red Star, og valget falt til slutt på Esh Winnings hjemmekamp mot Billingham Town. Jeg hadde en stund også vurdert å se en kamp lenger sør for deretter å dra opp til Newcastle etter kamp, og FA Cup kamp hos Shepshed Dynamo var et hett alternativ i så måte, men det var kanskje like greit at det utgikk da jeg dagen før hadde oppdaget at den irriterende irske fjotten Colin Murray i sin spalte i gratisavisen Metro varslet sin tilstedeværelse i Butthole Lane.

 

Bentleys ble valgt som base grunnet en kombinasjon av god pris og innsjekking allerede fra klokka 12, og siden jeg var avhengig av en rask innsjekking og hurtig retur til stasjonen for å sette kursen mot Esh Winning, unnet jeg meg en taxi. Det er nemlig 20 minutters gange fra hotellet til togstasjonen, og sikkert fem minutter lenger motsatt vei grunnet oppoverbakke. Innsjekkingen ble raskt unnagjort, før jeg unnagjorde returen til stasjonen med buss nummer 38, som krevde £1,40 for å skysse meg tilbake til sentrum. Dermed rakk jeg uten problemer 12.43-toget som brukte ti minutter tilbake Durham, og slapp dermed å stresse ned til Durhams bussterminalen, der jeg skulle ha Arrivas rute nummer 43 mot Esh Winning med avgang klokka 13.15.

 

£6,50 fattigere men med en returbillett i lomma kunne jeg på ferden vestover i County Durham se en rekke Durham City-supportere i supporterutstyr som ventet på buss motsatt vei, og som tydeligvis skulle på deres hjemmekamp. Det var selvsagt utelukkende den eldre garde, for Sky Sports-generasjonen var nok travelt opptatt med å stryke Messi-trøya si eller ikle seg sesongens nye drakt fra en av de store plastklubbene fra en helt annen kant av landet. Etter tjue minutters tid steg jeg av ved Lymington Crossings i Esh Winning, som er en landsby omtrent 8 kilometer vest for Durham by. Det er et tidligere gruvesamfunn, men kullgruven stengte for godt i 1968. Selveste Bobby Robson vokste opp i nabolandsbyen Langley Park, og har en park oppkalt etter seg i området. Esh Winning ligger for øvrig i naturskjønne Deerness Valley.

 

Jeg var imidlertid ikke fremme riktig ennå, for fotballklubben spiller ikke i selve Esh Winning, men i Waterhouses – en liten husklynge et kvarters tid videre fra der jeg hoppet av bussen. Jeg kom til stedet der hovedveien foretok en 90 graders sving mot venstre, og fortsatte i stedet rett frem på grusveien som ledet meg til klubbens hjemmebane West Terrace. Snart så jeg anlegget foran meg, og betalte mine £5 i inngangspenger. Det var fortsatt godt over en time til avspark, så programmene hadde ikke ankommet ennå, så etter en kort prat med karen i inngangspartiet kunne jeg ta en liten runde rundt anlegget som har vært klubbens hjemmebane helt siden oppstarten i 1967, og som jeg en stund har ønsket meg til.

 

Jeg kom inn i det ene hjørnet der en trapp ledet meg opp til selve anlegget, og på kortsiden her var det såkalt hard standing, men også en merkelig sak i forma av et trekonstruksjon som strakk seg nesten hele banens bredde. Bakerst inntil gjerdet mot veien på utsiden har man nemlig stått på et underlag av treplanker med et tilsynelatende hjemmesnekret lite gjerde i forkant, eller i hvert fall ser det slik ut. Over på bortre langside har man majoriteten av anleggets fasiliteter, og først passerte jeg en tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som står på et par betongtrinn som strekker seg forbi klubbhuset og bort til hovedtribunen. Også utenfor klubbhuset har man tak over hodet i form av et overbygg, og pilarene i forkant er i likhet med rekkverket/gjerdet rundt banen malt i klubbens grønne og gule farger.

 

Hovedtribunen byr på sitteplasser og er en original sak, først og fremst takket være sitt spesielle tak som peker oppover, og det kan minne litt om en av tribunene hos ligarival Crook Town. De to laglederbenkene står på hver sin side av hovedtribunen, og bortenfor sistnevnte er det igjen hard standing. Det er det også på bortre kortside, men der har man også en skikkelig gressbanke å boltre seg på, selv om hysterikerne i FA sikkert er svært lite fornøyd med dette. På toppen av denne står det til og med noen benker og til og med et par små skur med benker inni. Herfra kan man virkelig skjønne hvorfor West Terrace ofte får ros for sin naturskjønne beliggenhet, med finfin utsikt over åsene i Deerness Valley. Den andre langsiden byr igjen på hard standing, men også fire tidligere busskur som er spredt utover langsiden og originalt nok gir ly til stående tilskuere. For å komme meg rundt til denne langsiden måtte jeg imidlertid forsere en midlertidig sperring i hjørnet, rett ved der en av flomlysene rett og slett lå på bakken.

 

Da jeg gikk tilbake mot klubbhuset, stoppet jeg for å slå av en prat med en representant for hjemmelaget som kunne fortelle at denne flomlysmasten faktisk hadde blåst ned i et uvær et par uker tidligere! Det er ikke noe nytt at det kan være friskt oppe på heiene både her og ikke minst i nærliggende Tow Law, og da spesielt om vinteren, men det må ha vært temmelig heftig vind når flomlysmaster blåser over ende. Vedkommende som jeg dessverre ikke er kar om å huske navnet på kunne fortelle at han nå var tilbake i sin rolle i klubben etter et sykefravær (mon tro om det ikke var alvorlige hjerteproblemer han hadde slitt med), og kunne smilende fortelle at han kjente godt til min kompis Lee Stewart, som også har hatt verv i Esh Winning. Etter en trivelig prat lot jeg vedkommende fortsette med sine gjøremål og inntok i stedet baren, der jeg betalte £1,50 for en flaske Woodpecker.

 

Det ble spilt fotball i Esh Winning allerede i 1889, og man har en rekke forgjengere som alle har bukket under – blant annet klubben Esh Winning Rangers som i 1913 vant hele Northern League, men dagens klubb ble stiftet så sent som i 1967 under det merksnodige navnet Esh Winning Rangers. De var opprinnelig en Sunday League klubb som ved sin oppstart sikret tillatelse til å spille på en tomt tilknyttet en gammel gruve i Waterhouses. Den ble senere kjøpt, og er i dag klubbens hjemmebane West Terrace. Etter å ha spilt i Durham & District Sunday League, byttet de til den ordinære pyramiden så sent som i 1981, da de tok plass i Northern Alliance. Allerede året etter var de med å stifte Northern Leagues andredivisjon, og droppet samtidig det interessante suffikset i klubbnavnet. De har hatt et par kortvarige opphold i Division One, med 14. plassen i 2005 som historisk bestenotering, men har de siste sesongene igjen vært å finne i bunnstriden i Division Two, og har ved et par anledninger vært avhengige av benådninger.

 

Det overordnede målet for sesongen er igjen å unngå nedrykk, og det kan i seg selv bli tøft i en sesong der man synes å ha god tro på at det vil bli opprykkere fra både Wearside League og Northern Alliance, og dermed to klubber ned fra Northern League Division Two. De må nok i så fall først og fremst satse på å komme seg foran klubber som eksempelvis Stokesley Sports Club og Birtley Town. Selv om de ikke har noe som helst forutsetninger for eller forhåpninger om å kjempe i toppen, var også de enige om at South Shields var storfavoritt til tittelen, selv om de hadde startet overraskende nervøst med hjemmetap for Northallerton i første kamp for deretter å havne under 0-2 hjemme mot Billingham Town, før de snudde til seier 3-2. En representant fra Esh Winning hevdet at South Shields hadde et ukentlig lønnsbudsjett på £3500, og at Lee Scroggins alene skal tjene noe sånt som £6-800 i uka, men i hvert fall den siste påstanden skulle dagen etter bli kraftig avvist av Whickham-folket som hevdet det var voldsomt overdrevet.

 

Programmet hadde omsider ankommet, og jeg gikk for å sikre meg et eksemplar til en pris av £1. Det var ikke all verden, og manglet både terminliste og tabell, men hadde i det minste informasjon om klubbens historie, motstanderens historie, ligaens historie, juniorlagets historie, samt en bolk der ligaformann Mike Amos gjør seg noen tanker om West Terrace. Jeg har en følelse av at 90% av klubbens program er det samme hver gang, men det var da i hvert fall et program med noe å lese i. Mens mange klubber denne dagen kjempet om avansement i FA Cupen, var det kamp om ligapoeng i Northern League Division Two det dreide seg om på West Terrace denne lørdagen. Esh Winning var nemlig ikke kvalifisert for FA Cupen denne sesongen, og det samme var tilfelle med dagens motstander – nevnte Billingham Town.

 

Med stortap i begge sine to første kamper hadde Esh Winning igjen fått en fryktelig tung start på sesongen. Først fikk de hele 1-6 i sekken av Ryton & Crawcrook hjemme på West Terrace, før de tapte 1-4 på besøk oppe hos ligaens nordligste klubb, Alnwick Town. Billingham Town på sin side hadde hatt en mer positiv sesongstart, der de altså fulgte opp hjemmeseier 1-0 over Birtley Town med å gå opp i en 2-0-ledelse borte mot divisjonsfavoritt South Shields. Selv om sistnevnte snudde kampen, vil det ha vært en del positivt å ta med seg for Billy Town-manager Barry Oliver. Billingham Town har alltid slått meg som en usedvanlig trivelig klubb de gangene jeg har sett de både borte og hjemme, og denne dagen var intet unntak.

 

Sist jeg så Billy Town var Billingham-derbyet da de var vertskap for Billingham Synthonia og avsluttet en miserabel 2013/14-sesong der de hadde satt en rekke negative ligarekorder på sin vei mot jumboplass og nedrykk. Jeg hadde nå en lengre samtale med en usedvanlig hyggelig representant for bortelaget som fortalte at retur til Division One foreløpig ikke er noe tema, og at de denne sesongen vil si seg fornøyd med en plass midt på tabellen. Etter å ha tømt nok en flaske med Woodpecker var det på tide å komme seg ut og finne seg en passende utkikksplass, og etter at en hjelpsom representant for hjemmelaget hadde printet ut en ekstra stensil med lagoppstillinger for meg, kunne kampen starte.

 

Det var gjestende Billingham Town som startet best og tok initiativet fra start, men Esh Winning fikk likevel den første sjansen da Jamie Whitworth ble spilt gjennom, men Ian Bishop satt inn en glimrende takling i siste sekund. Det var spilt et kvarter da gjestenes Craig Lines dro av en Stags-spiller og spilte gjennom Jamie Bellamy, og sistnevnte satt inn 0-1 bak hjemmekeeper James Cleminson. Billy Town presset vertene bakover, og både Craig Lines, Ian Bishop og Callum Croker fyrte løs, men Esh Winnings bakre firer sto imot og vertskapet kom sakte men sikkert litt mer med i kampen. De hadde da også muligheten til å utligne da gjestenes keeper Shaun Scotter kom ut men feilbedømte spretten på en lang ball. Gavin Mudd lobbet ballen over keeper og mot mål, men Ian Bishop var reddende engel da han kom seg tilbake på streken og fikk klarert til corner. Corneren havnet hos Gavin Mudd, men Bishop var igjen korrekt plassert og blokkerte på streken. Vertene fortjente en utligning mot slutten av omgangen, men Daniel Hill ble stoppet av en benparade fra keeper Scotter, og da Luke Thompson sendte en kanonkule av en heading mot mål, var det utrolignok Ian Bishop som igjen sto på streken og fikk beinet unna!

 

Dermed sto det fortsatt 0-1 til pause, og det var ikke ufortjent ut fra den første halvtimen, men gjestene hadde vært slappe det siste kvarteret og sluppet til gjestene som var uheldige som ikke hadde fått sin utligning. Manager Chris Blakelock ville nok imidlertid oppfordre sine gutter til kun å fortsette, mens hans motpart hos gjestene nok følte for å stramme opp sine utvalgte. En periode av første omgang hadde jeg befunnet meg på motsatt langside, der jeg ved jevne mellomrom ble samtalepartner for den ene linjemannen – en jovial, eldre kar som gjerne benyttet stopp i spillet til en kjapp ordveksling. Ur fra bildematerialet kunne min kompis Lee Stewart fortelle meg at det dreide seg om en svært rutinert kar ved navn John, som har flere tiårs fartstid som dommer i Northern League, og som en gang hadde gitt Lee skyss hjem fra en kamp i Prudhoe. Der dommertrioen sto oppstilt og ventet på at gjestene skulle komme ut av garderoben så de igjen kunne entre banen, benyttet han igjen ventetiden til å slå av en prat med noen av tilskuerne, men snart kom gjestene slik at andre omgang kunne starte.

 

Helt innledningsvis startet den slik den første hadde sluttet, med et vertskap som tok initiativet og jaget utligning, og på en kontring løp Paul Basey fra gjestenes forsvar, men avslutning var for svak og rett på keeper Scotter. Sakte men sikkert tok imidlertid Billingham Town seg sammen, og snart var de igjen det førende laget. Joel Callender og Callum Croker fikk begge muligheten til å øke, og sistnevnte terroriserte til tider hjemmeforsvaret, men til tross for også en serie med hjørnespark slet de med å avgjøre kampen inn til det gjensto rundt tjue minutter. Da endte et sjeldent Esh Winning-angrep med at Ian Bishop klarerte til Joel Callender. Han løp mot dødlinjen og la tilbake til Callum Croker som satt inn 0-2.

 

Få minutter senere fikk Billy Town frispark omtrent 25 meter fra mål, og Jonothon Bolton tok sats. Han fyrte løs, og ballen suste inn i nettmaskene nede i hjørnet bak hjemmekeeper Cleminson. Det sto 0-3, og kampen var avgjort. Gjestene kunne økt ytterligere da Callender spilte fri Jamie Bellamy, men hans avslutning ble glimrende blokkert av en forsvarer som fikk kastet seg frem i siste sliten. Ian Bishop hadde vært en defensiv gigant for Billingham Town i denne kampen, men helt på tampen slurvet han og presenterte Gavin Mudd med en gavepakke. Han ble imidlertid reddet av sin keeper Shaun Scotter som umiddelbart så faren og stormet ut for å avverge med en god redning. Dermed endte det 0-3, og mens gjestene fortsatte sin gode sesongstart (som ikke skulle vare), sto jeg med en følelse av at Esh Winning går mot nok en tung sesong.

 

Det ble tid til en siste forfriskning fra baren og litt samtale med forskjellige representanter for de to klubbene før jeg etter hvert spaserte tilbake til Lymington Crossing for å ta 17.50-bussen tilbake til Durham. Etter tjue minutter hoppet jeg av på bussterminalen i Durham og krysset over veien for å unne meg en middag på Wetherspoons-puben The Water House. Da jeg omsider kom meg med toget tilbake til Newcastle, motsto jeg denne gang geordie-byens fristelser, og etter kun en pint på Centurion Bar, betalte jeg £1,55 for å la buss nummer 38 frakte meg utover Westgate Road. Jeg steg av rett utenfor mitt hotell for natten, og trakk meg umiddelbart tilbake til hotellrommet allerede i 20.30-tiden.

English ground # 274:
Esh Winning v Billingham Town 0-2 (0-1)
Northern League Division Two
West Terrace, 15 August 2015
0-1 Jamie Bellamy (16)
0-2 Callum Croker (70)
0-3 Jonothon Bolton (74)
Att: 41
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 16.08.2015: Whickham v Padiham
Previous game; 14.08.2015: Hoddesdon Town v Sawbridgeworth Town

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg