Lørdag 19.08.2023: Millhead v Hest Bank United
Denne lørdagen var det duket for en visitt til en litt spesiell destinasjon; en som de færreste her hjemme i det hele tatt har hørt om, og som enda færre ville hatt på sin radar. Jeg bruker gjerne lørdagene til å besøke klubber som spiller i divisjoner der det ikke er krav om flomlys (det vil i England si fra nivå ni og nedover) og hvor man stort sett spiller lørdagskamper mens eventuelle midtukekamper gjerne er begrenset til noen anledninger helt i starten og slutten av sesongen. Et eksempel på en slik klubb er Millhead, som jeg hadde hatt lyst til å besøke en stund, og nå var omsider dagen kommet. Etter at planen var lagt, ble imidlertid avspark flyttet fra klokken 14.30 til 13.00, så det betinget nå en enda tidligere avreise fra den nordlige utkanten av Stirling, der jeg våknet opp.
Litt etter klokken sju forlot jeg rommet og gikk til resepsjonen for å sjekke ut fra Willow Court ved Stirling University, og spaserte deretter ned til hovedveien som går forbi innkjørselen til universitetsområdet. Ved en bussholdeplass der kom som planlagt en nordgående buss i rute klokken 07.41, og fraktet meg de fem minuttene det tok å kjøre opp til togstasjonen Bridge of Allan. Der skulle jeg egentlig hatt 08.04-toget ned til Stirling og byttet til tog mot Glasgow, men 07.42-toget som var et direktetog til Glasgow Queen Street var nå varslet 14 minutter forsinket, og det passet meg denne gang fint, for da hoppet jeg på det og kunne ankomme Glasgow før tiden. Jeg skulle imidlertid videre og forlate Skottland igjen, så det var bare å traske til Glasgow Central for å komme meg med tog sørover mot England.
At jeg hadde rukket et tidligere tog hadde fint lite å si da jeg drøyt to timer senere skulle bytte i tog i Lancaster og unnagjøre den foreløpig siste lille etappen nordover igjen til Carnforth. Vi ble rett og slett stående på Lancaster stasjon og vente uten at toget beveget seg, og vi ble fortalt at det var fordi de manglet et medlem av besetningen. Vedkommende var nå på vei fra Barrow-in-Furness i en taxi, og man visste ikke helt hvor stor forsinkelsen ville bli!! Der satt vi og blomstret i godt over en halvtime før vi plutselig begynte å bevege oss, og ni minutter senere steg jeg av i Carnforth og langet umiddelbart ut mot Millhead-området av den lille byen i håp om å fortsatt klare å rekke frem i tide til avspark.
I september 2017 var jeg i Carnforth for å besøke Carnforth Rangers, og kunne da konstatere at det er en koselig liten by. Den ligger helt nord i grevskapet Lancashire, et lite stykke nord for Lancaster, og har et innbyggertall på drøyt 5 500. Mye av Carnforths historie de siste par hundre år er knyttet til jernbanen, samt smelteverk og utvinning av kalkstein. Byen ble i sin tid et knutepunkt der tre jernbanelinjer møttes, og vokste fra en liten landsby til å bli en jernbane-by som også huser et viktig jernbane-depot. Carnforth stasjon er i seg selv verdt en kikk, og var i 1945 åsted for innspillingen av David Leans kortfilm «Brief Encounter», som har gjort den kjent. I dag er den koselige stasjonen også bevart som såkalt heritage centre og fremstår nesten like mye som museum som en jernbanestasjon.
Millhead er et område på motsatt side av jernbanelinjen(e) i forhold til Carnforth sentrum. Der ligger det mellom Carnforth og landsbyen Warton, som USAs første president George Washington for øvrig skal ha hatt minst sju generasjoner med forfedre fra. Etter å ha passert gjennom et industriområde, kom jeg from til Millhead og tok til høyre inn veien som ledet meg frem til Iodine Park, der dagens kamp skulle foregå. Den ligger helt innerst i en blindvei, og jeg ankom i grevens tid, for idet jeg befant meg på parkeringsplassen på utsiden, blåste dommeren i gang kampen mellom Millhead og Hest Bank United i Westmorland League Division 3, så de var bare å får startet stoppeklokken og skynde seg innenfor.
Det er alt annet enn enkelt å finne noe særlig med informasjon om Millhead FC og deres historie, men allerede i 1920-årene var det en klubb med dette navnet som spilte i daværende North Lancashire League. All den tid logoen til dagens klubb vitner om 1962 som stiftelsesår, er det imidlertid naturlig å tro at det ikke er samme klubb, men at det i beste fall kan være snakk om en forgjenger. Millhead FC spilte inntil nylig i North Lancashire & District League, men har nå hoppet over til Westmorland League, der de spiller i den ligaens Division 3. Nå regner man jo egentlig ikke slik under non league step 7 (nivå 11 totalt), men om man skulle gjort det, ville det vel være ensbetydende med nivå 15 av engelsk fotball, om jeg har kalkulert rett.
Grunnen til jeg en stund har ønsket meg hit er imidlertid grunnet deres hjemmebane, Iodine Park. Her spiller de rett og slett i et gammel steinbrudd. På et kart fra 1913 er det også det det er markert som, og det er usikkert når det faktisk ble en fotballbane, men navnet Iodine Park kom en gang i løpet av 1950- eller 1960-årene. Iodine er det engelske ordet for jod, og det har som kjent blitt brukt i legemiddelindustrien som et antiseptisk middel med bakteriedrepende egenskaper. Det ble brukt til å rense sårene spillerne fikk på grunn av blant annet steinrester på banen, og det ga igjen banen et navn på folkemunne som har festet seg. Med sin unike beliggenhet er det en bane som er på mange britiske banehopperes radar.
Iodine Park og Millhead FC er neppe noe for de som foretrekker Premier League og toppfotballens nye og moderne stadioner, men for slike som meg er dette et herlig sted å se fotball. Midt på den ene langsiden har man en liten overbygd tribune i mur, mens den andre langsiden byr på en skrent full av villniss, der flere valgte å se kampen fra. Det var også jeg etter hvert klarte å få en torn i foten idet jeg skulle hjelpe til med å hente en løpsk ball, og den måtte faktisk senere skjæres ut av lege, men det er uansett en avsporing. Bak det bortre målet er fjellveggen som vitner om stedets fortid som steinbrudd, og har finner man en annen detalj som har blitt et kjennemerke for Iodine Park; nemlig en blink malt inn i fjellveggen, og teksten «Dave’s target». Ellers var Iodine Park høsten 2019 åsted for besøk fra Spania, da TV-programmet El Día Después sendte et team hit for å filme et innslag som er vel verdt en kikk selv om man ikke skulle kunne spansk.
Man kommer inn i det ene hjørnet, der jeg slang fra meg bagen i en container som tydeligvis blir brukt som redskapsbu, for jeg hadde møtt regnet på veien ned fra Skottland, selv om det ga seg omtrent idet jeg ankom. Westmorland League Division 3 hadde sesongåpnet en uke tidligere, og Millhead hadde tatt åpnet sesongen med borteseier 4-1 over Eden Valley, mens Hest Bank United også hadde vunnet borte; 2-1 over Alston Moor. I tillegg hadde Hest Bank United siden den gang benyttet midtuka til å spille nok en bortekamp, der de tapte 0-1 for reservelaget til Kendal County. Vertene hadde entret banen i flotte oransje og svarte drakter, mens gjestene fra kysten ørlite grann lenger sør hadde hvite overdeler og mørkeblå bukser.
Halvveis ut i omgangen fikk gjestene den hittil største sjansen da en av deres spillere om alene gjennom, men den ble skuslet bort. Få minutter senere var de frempå igjen da et innlegg ble styrt utenfor for nærmest åpent mål. Millhead hadde sekunder senere en heading like utenfor, og helt på tampen av første omgang burde de nok også tatt ledelsen da de hadde et par gode sjanser i rask rekkefølge. Det endte imidlertid med en heading over, og istedet slo Hest Bank United til i motsatt ende av banen i det neste angrepet. Vi var inne i omgangens siste minutt, og gjestene utnyttet slett forsvarsspill da de denne gang også klarte å sette ballen i mål. Det sto 0-1, og scoringen til Joshua Collins var også omgangens eneste, slik at det også var stillingen til pause.
Andre omgang var seks minutter gammel da Hest Bank var nære på å doble ledelsen men traff tverrliggeren. Etter en times spill kunne de imidlertid juble igjen etter at Joshu Greenall dukket opp på bakre stolpe og headet inn 0-2. Få minutter senere var de frempå igjen i form av et frispark som endret retning og gikk til en corner som også endte med en god sjanse som keeper dog reddet. Deretter hadde Millhead en heading like utenfor, før de igjen fikk ‘illebefinnende’ i forsvar og lot Benjamin Leamy øke til 0-3 i det 73. minutt. Kun sekunder senere hadde imidlertid Millhead redusert til 1-3 ved Sam Shaw, og begynte å presse på for ytterligere redusering. Et godt frispark ble reddet, og i det 78. minutt traff Millhead kryssolpen. Nærmere kom de ikke, og Hest Bank fikk i stedet muligheten til å kontre inn enda et mål da de kom alene gjennom, men keeper reddet, og det endte 1-3 foran det jeg talte meg frem til å være 69 tilskuere,
Hest Bank United var forresten kanskje litt heldige som fikk avslutte kampen med ti mann, for med ti minutter igjen slo en av deres spillere tilsynelatende etter en Millhead-spiller, men dommeren fikk det nok ikke med seg. Millbank-folket virket ikke å være altfor tilfreds med kampen de hadde levert, men jeg hadde om ikke annet satt pris på min visitt til Iodine Park da jeg gikk for å hente bagen og forlate åstedet for å spasere de 10-15 minuttene tilbake til Carnforth stasjon. Jeg skulle videre til Blackpool, der jeg hadde bestilt overnatting, og en tidligere kampstart betød nå også en tidligere ankomst til Blackpool, men først hadde jeg tre kvarters tid å slå i hjel på Carnforth stasjon. Det er ikke spesielt vanskelig, all den tid mikropuben The Snug er tilknyttet stasjonsbygget der.
Nå slapp jeg også et bytte i Lancaster, og kunne dermed ta 15.43-toget rett ned til Preston og bytte der. En drøy time etter at jeg forlot Carnforth, ankom jeg Blackpool North, gikk ned mot sjøen og trikkeholdeplassen North Pier, gikk til innkjøp av en dagsbillett for Blackpool-trikkene, ble med så langt som til Central Pier, og gikk der av for å gå og sjekke inn ved min base for kvelden. På en tur som endte opp med å bli meget dyr, var det greit å spare inn litt her og der, og det gjorde jeg da jeg betalte £20 for overnatting ved etablissementet KM Central Pier. Ikke noe Ritz, men jeg skulle jo kun sove der, og etter å ha installert meg var jeg snart på vei ut døra igjen. Lørdag kveld i Blackpool kan jo være ensbetydende med at man virkelig havner på galeien, tatt i betraktning byens herostratisk berømte uteliv, men jeg hadde for så vidt ingen planer om å ta helt av denne kvelden.
Ikke så langt fra mitt krypinn var jeg innom både The Ardwick og The Life Boat Inn før jeg tok trikken fra Manchester Square ned til South Pier, der jeg slo meg ned på den store Rangers-puben The Gallant Pioneer. Jeg hadde avtalt å møte min kompis Steve Moss denne kvelden, etter at han hadde gjort seg ferdig med å dømme en cricket-kamp, og han ringte nå for å høre hvor jeg befant meg. Han fikk sin bedre halvdel til å kjøre seg til The Gallant Pioneer, og der ble vi værende en stund inntil de bestemte seg for at det var såpass rolig at de like gjerne kunne stenge. Vi gikk da videre til Wetherspoons-puben The Velvet Coaster, og derfra igjen til The Dutton Arms. Da Steve valgte å ta trikken hjemover mot Clevelys, ble jeg med så langt som til North Pier, men merket egentlig at jeg nå hadde fått nok, og forkastet planene om ytterligere begersvinging og nøyde meg med å kjøpe litt kveldsmat (eller nattmat om man vil) før jeg stabbet tilbake mot KM Central Pier for å finne senga. Dagen etter skulle det faktisk stå rugby league på menyen.
English ground # 579:
Millhead v Hest Bank United 1-3 (0-1)
Westmoreland League Division 3
Iodine Park, 19 August 2023
0-1 Joshua Collins (45)
0-2 Joshua Greenall (61)
0-3 Benjamin Leamy (73)
1-3 Sam Shaw (74)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Next game: 21.08.2023: Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907
Previous game: 18.08.2023: Stirling Albion v Aberdeen
This day on a map / This whole trip on a map