Wrexham v Welling United 22.08.2015


Lørdag 22.08.2015: Wrexham v Welling United

 

Det var igjen på tide å forlate Birmingham, og etter at betjeningen hadde disket opp med en full english breakfast og bestilt en taxi for meg, sjekket jeg ut og forlot Rollason Wood Hotel i 09.30-tiden – en time for jeg opprinnelig hadde planlagt. Bakgrunnen for at jeg denne morgenen ombestemte meg og valgte en tidligere avgang, var at jeg måtte dra med meg bagen på kamp i Wrexham. I den forbindelse ville jeg sørge for å være der i god tid for å få ordnet dette før det ble altfor folksomt. Første etappe gikk den korte veien ned til Birmingham New Street, der jeg tok plass på 10.25-toget til Shrewsbury. Omtrent 55 minutter senere kunne jeg unnagjøre et nokså raskt togbytte i Shropshire-hovedstaden, og starte den foreløpig siste og snaut times lange etappen til Wrexham General.

 

Arriva Trains’ tog mot Holyhead var imidlertid fullpakket med et stort antall mennesker som skulle på hesteveddeløp i Chester., og jeg ble stående ute i ‘vestibylen’ sammen med en stor gjeng feststemte karer som både sto for underholdning og spanderte drikkevarer. Det var likevel en meget svett fornøyelse, og til tross for at den kvinnelige konduktøren ved samtlige stasjoner manet om å trekke innover i vognene, var det rett og slett så stappfullt at vi undret oss over hvordan hun mente dette skulle foregå. Omsider ankom vi Wrexham General noe forsinket, og jeg kunne ønske mitt midlertidige reisefølge god tur videre mens jeg fikk presset meg ut av toget og ut i den friske nord-walisiske luften.

 

Wrexham er den største byen i det nordlige Wales, og den fjerde største i Wales totalt. Byen ligger sentralt i grevskapsdistriktet med samme navn (Wales er nå inndelt i 22 såkalte principal areas – hovedområder er tydeligvis en norsk beskrivelse – med forskjellige benevnelser. Blant disse er 9 grevskap, 3 byer og 10 grevskapsdistrikter (county boroughs) og heter Wrecsam på walisisk. Byen og omegn har vært svært tungt industrialisert, og ved første verdenskrigs utbrudd var områdets enorme kullgruver alene arbeidsplass for et femsifret antall personer. Alle disse gruvene er nå for lengst stengt, sammen med stålverkene og teglverksindustrien. Dette førte selvsagt til stor arbeidsløshet, og i 1970- og 1980-årene opplevde byen en økonomisk krise. Siden 1990-årene har man med et visst hell klart å snu dette ved å gi støtte til lettere industri som etablerte seg, men i byen som nå har rundt 60 000 innbyggere finner man fremdeles noen av de fattigste områdene i Wales.

 

Det er få stadioner som er enklere å ta seg til med tog, for få meter fra stasjonen Wrexham General ligger Wrexhams hjemmebane Racecourse Ground. Man trodde lenge at fotballklubben Wrexham ble stiftet i 1873, men nylig har man ved å granske gamle dokumenter funnet ut at den faktisk ble stiftet så langt tilbake som i 1864 – noe som gjør klubben til en av verdens eldste, og den eldste i Wales. Som med en rekke andre fotballklubber var det den gang medlemmer av Wrexham Cricket Club som under et møte på The Turf Hotel stiftet fotballklubben for å holde seg i aktivitet gjennom vintersesongen. Den historiske puben står fortsatt der i forkant av Racecourse Ground, og det var dit jeg satt kursen.

 

Wrexham hadde i sine tidlige dager en ledende rolle i kampen for et felles regelverk som begrenset antallet spillere til 11, og da Football League ble utvidet i 1921, var Wrexham blant klubbene som fikk være med i den nye regionale Division Three North. Der holdt de seg frem til omstruktureringen i 1958, da de to regionale tredjedivisjonene ble til en tredjedivisjon og en fjerdedivisjon. Etter dette vekslet de mellom spill i disse to divisjonene før man på slutten av 1970-årene tok steget opp på datidens Division Two (altså nest øverste nivå) for første og hittil eneste gang. Der tilbragt de fire sesonger med 15. plassen i 1978/79 som historisk bestenotering i ligaen. Klubben fikk i 1991/92-sesongen mye oppmerksomhet da de slo ut selveste Arsenal av FA Cupen. Wrexham hadde sesongen før endt helt sist i Football League, mens Arsenal var regjerende ligamestre, men i en kamp som blir husket for en vanvittig scoring av Mickey Thomas sto waliserne for en virkelig giant killing ved å beseire londonerne med 2-1.

 

Det er kanskje ikke like mange som husker at man i neste runde måtte gi tapt for West Ham United etter omkamp, men det var uansett ikke eneste gang Wrexham har gjort seg bemerket i cupturneringer. Både i 1973/74, 1977/78 og 1996/97 spilte de seg frem til FA Cupens kvartfinaler, og de 1977/78 nådde de også dette nivået i ligacupen. Football League Trophy ble vunnet i 2005, mens man vant FA Trophy i 2013. Det skal også nevnes at Wrexham har vunnet den walisiske cupen hele 23 ganger, og 22 ganger vært tapende finalist, til tross for at de waslisiske klubbene i den engelske pyramiden har vært nektet deltakelse siden 1996 (med unntak av 2011/12-sesongen). Dermed har også Wrexham en rekke ganger spilt europacup som walisisk representant, og i 1977/78-sesongen tok de seg til kvartfinalen i cupvinnercupen, men tapte knepent for den belgiske storklubben Anderlecht over to kamper. Siden nedrykket fra Football League i 2008, har de vært å finne i Conference, men etter et par sesonger der man virkelig kjempet om opprykk og retur til ligaen, kommer man nå igjen fra et par middelmådige sesonger.

 

Jeg hadde under planlegging av turen tatt kontakt med klubbsekretær Geraint Parry for å forhøre meg om mulighetene for å få oppbevart bagen min mens jeg så kamp, da dette ikke alltid er like enkelt når man beveger seg oppover i fotball-pyramiden. Han kunne imidlertid berolige med at det ikke var noe problem, og oppfordret meg til å ankomme tidlig og ta kontakt med vaktene ved Mold Road Stand. Ved et av inngangspartiene der – i hjørnet mellom denne og The Kop – sto det allerede noen vakter, og en av disse tilkalte en kollega som kom til for å sjekke at bagen ikke inneholdt noe mer skummelt enn min bagasje. Den trivelige karen bød meg slenge bagen i et rom innunder Mold Road Stand, der jeg ble bedt om å henvende meg etter kampslutt.

 

Jeg må innrømme at den altoverskyggende grunnen til at jeg en god stund har ønsket meg til Racecourse Ground er den fantastiske ståtribunen The Kop, og der jeg sto og slo av en prat med denne vakten kunne jeg beskue herligheten. Selv om «health and safety»-hysterikerne har sørget for at den klassiske tribunen nå har vært stengt i noen år, tar den seg fortsatt særdeles flott ut. Til tross for at den nå er stengt, har jeg hatt et sterkt ønske om å se den før noen får den «glimrende» ideen at man skal rive og erstatte den – og det er nok dessverre kun et tidsspørsmål. Om jeg ikke tar helt feil var det etter sesongslutt våren 2007 at The Kop ble stengt for tilskuere, og at den med sin kapasitet på rundt 5000 tilskuere på det tidspunktet var den største gjenværende ståtribunen i engelsk fotball, sier dessverre mye om den triste utviklingen.

 

Det var intet mindre enn sjokkerende å høre en kvinnelig vakt uttrykke håp om at de snart kunne rive den og erstatte den med en mer moderne tribune, men hennes mannlige kollega som jeg samtalte litt med uttrykte i det minste litt mer frustrasjon over at den etter all sannsynlighet har blitt benyttet for siste gang. Han kunne fortelle at det visstnok er store utfordringer med tribunens fundament som man er redd for skal gi etter, og således vil en ny tribune kreve at man finner en løsning på dette. Likeledes kan man sikkert finne en tilsvarende løsning for å restaurere den nåværende tribunen, men dessverre er den av en type som den moderne fotballen ikke vil ha, og dermed er den nok dødsdømt enten man liker den eller ikke. Men der jeg sto og beundret den herlige tribunen, stilte jeg meg følgende spørsmål: Finnes det i det hele tatt en flottere gjenværende tribune i den engelske pyramiden?? Neppe!

 

Denne lørdagen skulle Wrexham spille ligakamp i Conference Premier, som jeg fortsatt velger å kalle det (jeg synes ikke minst at National League er en håpløs betegnelse på en liga som har regionale divisjoner), og motstander var Welling United. Wrexham hadde sesongstartet med å tape 1-3 borte for Bromley, men hadde reist seg med tre strake seire – hjemme mot et Torquay United (3-1) og Aldershot Town (3-0), og borte mot Kidderminster Harriers (3-1). Min samtalepartner hadde da også gitt uttrykk for at man under manager Gary Mills fremsto mye sterkere denne sesongen, og han hevdet at det kanskje er denne sesongen det må skje dersom de vil tilbake til Football League. Det er jo imidlertid en svært vanskelig divisjon å ta seg ut av, og utfordrerne er mange. I likhet med mange andre fryktet han mest nedrykkerne Tranmere Rovers og Cheltenham, samt Grimsby Town, Forest Green Rovers og Eastleigh.

 

Jeg takket for praten, og med nesten to og en halv time til kampstart inntok jeg puben The Turf for å lade opp med noen pints med gyllen nektar. Etter hvert fikk jeg også surret meg til å ta en runde rundt anleggets ytre samtidig som jeg gikk for å finne billettkontoret. Det er tilknyttet den andre langsiden Yale Stand, og det var på denne tribunen at jeg betalte £19 for en billett. En nokså stiv pris i Conference! Jeg kunne dog sluppet unna med £15 for en plass på kortsiden Border Stand (som nå i likhet med anlegget generelt har fått navn etter Glyndwr University), men da ville jeg befunnet meg på totalt motsatt side av banen for The Kop, som jeg gjerne ville få noen gode bilder av. I klubbsjappa fikk jeg også byttet £3 mot et kampprogram, men da jeg ville ha en pin til min samling ble jeg henvist til supporterklubbens egen sjappa i Mold Road Stand. Da de omsider åpnet fikk jeg sikret meg en suvenir for £2,50 før jeg returnerte til The Turf, som nå begynte å fylles opp med forventningsfulle supportere.

 

Der kunne jeg sette meg ned og studere kampprogrammet mens jeg nippet til min cider, og jeg konstaterte at gjestende Welling United hadde hatt en sesongstart på det jevne. Hjemmeseier 1-0 over Guiseley i ligapremieren hadde blitt fulgt opp med bortetap mot Forest Green Rovers (0-1) og Macclesfield Town (1-2) før man tok ytterligere ett hjemmepoeng etter 2-2 hjemme mot Eastleigh. For Welling er vel ambisjonen igjen å overleve i divisjonen, og i så måte hadde kanskje sesongstarten vært ganske som forventet. Jeg har gjerne sett for meg at mitt besøk ved Racecourse Ground ville være i forbindelse med en av Wrexhams kamper mot Chester – et av de virkelige heftige hatoppgjørene. Men man kan ikke alltid velge og vrake, og da det passet fint med et besøk denne lørdagen, ble det i stedet altså med Welling United på motatt banehalvdel, uten at det la noen demper på min stemning.

 

Det ble etter hvert meget folksomt inne på The Turf, og etter å ha inntatt et smørbrød og en siste pint, gikk jeg igjen rundt anlegget for å ta plass på Yale Stand med en halvtimes tid til avspark. Racecourse Ground har vært Wrexhams hjemmebane helt siden starten, med unntak av fire sesonger tidlig i 1880-årene, da man hadde en krangel med eierne som hadde satt opp leien til uhørte £10 i året. Allerede lenge før den tid ble det spilt cricket her, og som navnet tilsier var det også åsted for hesteveddeløp helt tilbake til 1807. Racecourse Ground er også verdens eldste landskamparena i fortsatt bruk, da det var åsted for Wales’ første landskamp i 1877 – selv om det ikke lenger spilles mange landskamper her. Siden 2012 har man også banedelt med rugby league-klubben North Wales Crusaders.

 

Det er vel sagt nok om den fantastiske The Kop, og den er da også årsaken til at Racecourse Ground fortsatt delvis fremstår som et klassisk anlegg, for uten denne ville det vært langt tristere. Men det er da også tre andre tribuner, og alle disse er sittetribuner. Jeg befant meg altså på Yale Stand, som ble reist i 1972, da Wrexham for første gang skulle ut på eventyr i Europa. Dette var hovedtribunen, selv om den rollen nå kanskje har blitt tatt over av den nye Mold Street Stand som på motsatt langside stammer fra 1999. I motsetning til Yale Stands to nivåer har denne ett stort nivå, og fremstår som ganske strømlinjeformet og moderne. To nivåer har også kortsiden Border Stand. Før jeg helt slipper The Kop, skal det for øvrig også nevnes at man i 1962 monterte en gammel teater-balkong på den flotte ståtribunen. Denne fikk navnet «The Pigeon Loft», og var en snodig greie som ble fjernet etter 16 år.

 

Det var faktisk Welling som startet friskest mot et hjemmelag som virket noe nervøst, og George Porter headet like utenfor fra en corner før Wrexham-keeper Cameron Belford måtte i aksjon for å stoppe et skudd fra Reece Harris. Likevel var det vertene som fikk nettsus etter 12 minutter da James Gray headet i mål etter flott forarbeid og innlegg av Wes York, men linjemannen hadde allerede markert for corner. Vertene hadde snart hevet seg betraktelig og tok et kraftig spillemessig grep om kampen der de presset sine gjester bakover. Gray skjøt centimetere utenfor, og fikk deretter sin avslutning blokkert nesten på streken etter flott forarbeid av Sean Newton. I en periode var det nærmest power play, og da vi nærmet oss pause burde Wrexham ledet med flere mål. Gray kunne kanskje med litt hell scoret hattrick alene, men ballen ville ikke i mål. Helt på tampen av omgangen var tidligere Welling-spiller Dominic Vose nære på, men ballen smøg seg såvidt utenfor den ene stolpen.

 

Dermed målløst til pause, og det var nok Welling-manager Lou Fazakerley aller mest fornøyd med. Det syntes åpenbart at Welling hadde kommet for å forsvare seg til ett poeng og satse på at kontringer kanskje kunne føre med seg en bonus. Med et godt organisert forsvar hadde de da også gjort sine saker bra så langt, der et stadig mer frustrert Wrexham stanget mot Welling-muren. Pausen benyttet jeg til å lese litt mer i programmet mens jeg inntok en hot dog og moret meg over måten man vekslet mellom engelsk og walisisk speaker. Men omsider var det på tide å igjen rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på banen, og jeg var neppe den eneste som forventet et fortsatt stormløp mot Welling-målet.

 

Andre omgang fortsatte da også slik den første hadde sluttet; med et solid Wrexham-initiativ der hjemmelaget dominerte stort mot gjester som forsvarte seg frenetisk med nebb og klør. Wes York hadde to gode muligheter før James Gray igjen burde prestert bedre foran mål. Det holdt på å straffe seg da Welling kontret, men Wrexham-forsvarer Manny Smith var reddende engel da Sam Corne fikk muligheten etter en misforståelse i forsvaret. Vertene malte på, og da Dominic Vose fyrte løs leverte Wings-keeper Tom King en glimrende redning der han fikk fingrene på ballen og vippet den over tverrliggeren. På sidelinjen manet manager Gary Mills sine gutter fremover, men stadig mer frustrerte hjemmespillere ble nøytralisert av et Welling United som nå tydeligvis var godt fornøyd med ett poeng, der de nå tok seg svært god tid ved dødballer og stopp i spillet.

 

Også blant publikum som hadde møtt opp i imponerende antall var det stadig mer frustrasjon og utålmodighet å spore. Klokka tikket ubønnhørlig mot full tid, og hjemmefansen var i ferd med å innse at det gikk mot en en noe skuffende poengdeling. Finspillet hadde ikke båret frukter, og i kampens siste ordinære minutt var det i stedet en lang ball som førte til at Adam Smith skapte kaos i Welling-forsvaret. Ballen falt for Dominic Vose som fra like utenfor 16-meterstreken sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene bak Wings-keeper Tom King. Vose hadde tilsynelatende scoret et sent seiersmål mot tidligere lagkamerater og majoriteten av de imponerende 5 277 tilskuerne (med unntak av 29 bortesupportere) jublet hemningsløst over tre nye poeng.

 

Resignerte Welling-spillere klarte nemlig ikke å svare, og dermed kunne Wrexham inkassere sin fjerde strake seier slik at de holdt følge i toppkampen. Selv trakk jeg meg etter hvert mot utgangen og oppsøkte utgangen i hjørnet mellom The Kop og Mold Street Stand, der jeg snart fikk hentet bagen min. Jeg benyttet også anledningen til å ta en kikk oppe på selve The Kop, der hjemmefansen nå kom for å fjerne diverse flagg de hadde hengt opp på tribunens rødmalte banebrytere. Etter å ha kastet et par lange siste blikk på den fantastiske tribunen, unnet jeg meg en pint på The Turf før jeg gikk for å ta 18.03-toget til Chester. Besøket i Wrexham hadde vært både trist og interessant, men ikke minst lot jeg meg imponere over tilskuertallet som bør fortelle litt om klubbens potensial. Bare synd at The Kop ikke er med i fremtidsplanene.

 

Jeg hadde faktisk valgt meg Warrington som base denne kvelden, og etter et drøyt kvarter kunne jeg hoppe av i Chester for å bytte til tog mot Warrington. Da jeg ankom Warrington Bank Quay samtidig som regnværet, unnet jeg meg en taxi til Imperial Hotel, der jeg hadde betalt £26,50 for overnatting. Det viste seg å være et temmelig lugubert etablissement, hvor puben i første etasje også var midlertidig stengt for oppussing. Etter at jeg over telefon hadde avtalt med innehaveren, kom hans bror for å sjekke meg inn. Deretter stakk jeg for å møte en venninne i byen, mens et voldsomt uvær etter hvert herjet byen i løpet av kvelden og natten.

English ground # 281:
Wrexham v Welling United 1-0 (0-0)
Conference Premier
Racecourse Ground, 22 August 2015
1-0 Dominic Vose (90)
Att: 5 277
Admission: £19
Programme: £3
Pin badge: £2,50

 

Next game: 23.08.2015: Everton v Manchester City
Previous game: 21.08.2015: Birmingham City v Derby County

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg