Søndag 23.08.2015: Everton v Manchester City
Værgudenes herjinger i løpet av kvelden og natten hadde satt synlige spor der jeg forlot Imperial Hotel og spaserte mot togstasjonen Warrington Central. Det hadde vært et vanvittig lyn- og tordenvær, ledsaget av store nedbørsmengder, og det var nå store dammer langs veien. Heldigvis hadde jeg i det minste ingen grunn til å tvile på at Everton skulle kunne klare å arrangere kamp denne søndagen – en søndag som var totalt blottet for kamptilbud i non-league og lavere divisjoner, og som derfor endte med at jeg valgte meg en visitt til Goodison Park for å se oppgjøret Everton v Manchester City. Det betød at jeg måtte ta meg til Liverpool, men før jeg hoppet på 11.30-toget mot Liverpool ville jeg spore opp et eksemplar av dagens Non-League Paper.
Det viste seg imidlertid nokså vanskelig i rugby-byen Warrington, der den asiatiske diskenspringeren i stasjonens kiosk aldri hørt om denne avisen, og etter å ha sjekket noen nærliggende steder som kunne tenkes å ha dette tidsskriftet, slo jeg fast at de fleste sjapper av typen newsagent i Warrington syntes å holde stengt denne søndagen. Derfor bestemte jeg meg til slutt for å bli med toget helt inn til Liverpool Lime Street i stedet for å bytte ved Liverpool South Parkway som planlagt. Ved WHSmith på Lime Street stasjon fikk jeg napp på første forsøk, og jeg kunne spasere den korte veien til Liverpool Central for å ta toget til Bank Hall. Der, i gangavstand fra Goodison Park, hadde jeg et steinkast fra stasjonen betalt rimelige £22 for overnatting ved The Knowsley B&B.
Til tross for at det fortsatt var i underkant av en time til innsjekking, fikk jeg sjekke inn sammen med et ungt fransk par som ankom samtidig. Med bagasjen trygt plassert på rommet kunne jeg spasere i retning Goodison Park, og det er et virkelig nedslitt og trist område jeg gikk gjennom, der et vanvittig antall nedlagte og kondemnerte puber passeres der man går langs gater av nedslitte rekkehus. Et stykke borte på Orwell Road hadde politiet sperret av fortauet på den ene siden av veien, og med seks politibiler (inkludert flere kjøretøyer fra Merseyside-politiets Matrix-gruppe) på utsiden og en gruppe kriminalteknikere i «månedrakter» som var i ferd med å finkjemme en av boligene, kan man jo bare spekulere i hva som hadde skjedd. Det var rett etter at jeg passerte dette punktet at jeg ble oppmerksom på at jeg hadde prestert å legge igjen kampbilletten på hotellrommet, så da var det bare å vende på hælen for å hente den overprisede billetten. Med det unnagjort, kunne jeg igjen lange ut mot Goodison Park, forbi politifolkene som nok undret seg over vedkommende som hadde gått forbi tre ganger på kort tid.
Man har hørt historier om hvordan tilskuere har fått sine biler ramponert og plyndret ved besøk hos Everton eller Liverpool, og returnert for å finne sine biler uten felger eller stående på murstein eller lecablokker. Dette visste selvsagt lokale barn og ungdom og utnytte ved å tilby supportere å passe på deres biler mot penger, og om man ikke betalte kunne man fort komme tilbake til en bil som hadde fått smake både nøkler og det som verre er. Det er garantert ikke i nærheten av å være like ille i dagens CCTV-samfunn, men de lokale unge slynglene vet fortsatt å spe på lommepengene på denne måten. Jeg kunne med selvsyn konstatere at et par unge scousere i 8-10 års alderen syklet langs veiene for å tilby sine tjenester. «Excuse me sir, are you going to the game? Mind your car for money?» var omkvedet, og med det nokså store området de dekket er det vel heller tvilsomt i hvilken grad de hadde til hensikt å faktisk passe på alle bilene.
Utenfor puben The Leigh Arms sto en programselger og skrek seg hes, og jeg betalte £3,50 for et eksemplar av dagens kampprogram, som var en 84 siders blekke av typen man kan forvente seg i Premier League. Deretter fortsatte jeg til puben Royal Oak, hvor jeg valgte å stoppe for å lade opp med en forfriskende pint. Puben var allerede godt besøkt av Everton-fans, og jeg håpet at deres gode stemning ville kunne smitte litt for å få opp min entusiasme noe. Jeg må nemlig åpent innrømme at dette Premier League-oppgjøret ikke akkurat fikk blodet til å bruse hos undertegnede, men Manchester City var altså dagens motstander, og jeg forsøkte å finne litt motivasjon i et tynt håp om å få se Everton knuse den arabiske fremmedlegionen.
Trenger jeg i det hele tatt å presentere Everton?? Som en av de 12 opprinnelige medlemmene av Football League, er Everton den klubben som har spilt flest sesonger på øverste nivå. Kun to svippturer har det blitt på nivået under – én sesong i begynnelsen av 1930-årene og tre sesonger i 1950-årene. Dixie Dean er selvsagt klubbens store legende, signert fra Tranmere Rovers i 1925. I 1927/28-sesongen satt han en vanvittig rekord som sannsynligvis aldri bli slått, og hans utrolige 60 ligamål i løpet av en sesong hjalp klubben til deres tredje ligatittel. I løpet av hans Everton-karriere scoret han utrolige 349 mål på 399 kamper. Med FA Cup-tittel i 1933 og nytt ligamesterskap i 1939, ble 1930-årene et bra tiår for klubben.
Etter noen få år på nivået under, har Everton nå altså vært å finne på øverste nivå siden 1954, og 1960-årene ble et nytt godt tiår, men for undertegnede er det første og fremst 1980-årene og storhetstiden under Howard Kendall jeg tenker nostalgisk tilbake på når jeg tenker på Everton. Seier i FA Cupen i 1984 var bare starten på en epoke der The Toffees tok ganske godt for seg. Året etter vant de både ligaen og den europeiske cupvinnercupen, og kun en Norman Whiteside som i ekstraomgangene avgjorde FA Cup-finalen til Manchester Uniteds fordel hindret en fantastisk Treble. I 1986 måtte de ta til takke med «sølv» både i liga og FA Cup, mens man i 1987 tok sitt niende og foreløpig siste ligamesterskap. Paul Rideout var eneste målscorer da Everton i 1995 fikk hevn med finaleseier over Manchester United i FA Cupen, og klubbens femte FA Cup-triumf er også deres siste store tittel.
Siden den gang har jo Everton vekslet mellom å være nedrykkskandidat til å utfordre de såkalte storlagene som med pengene og den moderne fotballens inntog dessverre har dannet en liten eksklusiv gruppe klubber som innbyrdes bytter på å vinne titlene seg imellom. Den eneste måten å komme seg opp i denne gruppen og hevde seg er dessverre med vanvittige pengesummer fra stort sett utenlandske investorer, og gjerne selge mesteparten av klubbsjel i prosessen. Det er da også denne metoden dagens motstander Manchester City har brukt, og med en nærmest utømmelig bankkonto har deres manager kunnet velge å vrake blant spillerne han vil ha. Kanskje var det for mye å håpe på at de ville få seg en velfortjent smekk på pungen denne kvelden, men jeg inntok i hvert fall Goodison Park med i underkant av tre kvarter til kampstart.
Jeg har vel tidligere sagt noe slik som at Goodison Park var det nåværende PL-anlegget som fristet meg mest av de som fortsatt ikke var besøkt, selv om det skal sies at konkurransen heller ikke var særlig stor. Men Goodison Park har i seg selv en historie og arv som gjorde det verd et besøk, og jeg håpet å se spor etter arven fra Archibald Leitch – mesterarkitekten fremfor noen hva gjelder fotballstadioner. Goodison Park kalles gjerne «The Grand Old Lady», og har vært Evertons hjemmebane siden 1892, da de som kjent flyttet fra Anfield til det som faktisk er et av verdens første stadioner bygget utelukkende for fotball. Etter å ha tatt en utvendig kikk og fått med meg både statuen av Dixie Dean og kirken St. Lukes i hjørnet mellom Gwladys Street End og Main Stand, fant jeg frem til riktig inngangsparti og entret Gwladys Street Stand der jeg hadde betalt totalt uhørte £46 for en plass helt bakerst på øvre nivå.
Der fant jeg fort ut at jeg hadde betalt en høy pris for å få utsikten delvis sperret av en av tribunetakets bærebjelker, men jeg likte at man flere steder her har beholdt de gamle tregulvene, selv om de gamle setene i tre er byttet ut med varianter i plast. Bak det ene målet er Gwladys Street Stand en av kortsidene, og i det ene hjørnet henger den delvis sammen med langsiden Bullens Road Stand, der man fortsatt kan se noen spor av Leitch-arven i sikksakk-mønstrene på fasaden som skiller det øvre nivået fra de to små nederste. Når jeg kikket over til høyre fra min posisjon på Gwladys Street End, så jeg over på den enorme hovedtribunen Main Stand, som opprinnelig heter Goodison Road Stand. Over tre nivåer er den anleggets største, og byr på sitteplasser til over 12 500 tilskuere. Men man skal ikke ha høydeskrekk, for om jeg hadde sittet høyt der oppe, kunne jeg ha skuet over Stanley Park til kranene som nå har begynt å jobbe på utvidelsen av Anfield. Fra min posisjon kunne jeg i stedet speide over til den noe kjipere Park Stand som bak motsatt mål er anleggets nyeste tribune da dagens utgave er fra 1994.
Det er nok ikke rettferdig å si at jeg ble litt skuffet over innsiden av Goodison Park, som tross alt fortsatt har en viss karakter – spesielt tatt i betraktning nivået Everton spiller på. Men til tross for arven fra Archibald Leitch er det ikke til å komme bort fra at det etter hvert har blitt noe sterilisert i tiden etter Lord Justice Taylor og hans fordømte rapport. Likevel fremstår Goodison Park fortsatt som et klassisk stadion, og langt fjongere enn majoriteten av alternativene på dette nivået. Den som hadde en tidsmaskin og kunne reise tilbake til tiden da det også var ståtribuner her! Det hadde jeg for øvrig trengt, for maken til dårlig beinplass skal man virkelig lete lenge etter! Jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde valgt meg et sete øverst i en av trappene, og dermed ikke hadde et annet sete foran meg. Hadde jeg ikke kunnet strekke ut beina i trappen foran meg, hadde jeg ikke hatt sjans. Man kan bare undres hvordan mer langbeinte personer enn undertegnede (som kun er 185cm og ikke har de lengste beina i forhold til høyden) klarer kunststykket å klemme seg inn blant seteradene og sitte statisk der i 90 lange minutter uten å pådra seg alvorlige smerter og eventuelle skader!
Det var uansett på tide å vende oppmerksomheten mot det som skulle skje ut på gressmatta. Everton hadde startet sesongen nokså skuffende med å kun klare 2-2 hjemme mot nyopprykkede Watford, før de fulgte opp med en langt sterkere 3-0 seier borte mot Southampton. Kjøpelaget som nå stilte opp en imponerende fremmedlegion på motsatt banehalvdel hadde vunnet begge sine kamper 3-0 – først borte mot West Bromwich Albion og deretter hjemme mot Chelsea, og Manchester City hadde dermed også til gode å slippe inn mål så langt. Men nå var det jo kun spilt to kamper, så det var liten vits i å kikke på noen tabell foreløpig, selv om jeg mot formodning skulle hatt lyst til å gjøre dette.
Det var City som spilte seg frem til de første sjansene. Sergio Agüero ble spilt gjennom, men Everton-keeper Tim Howard reddet med et beinparade. Deretter var sippeungen Raheem Sterling (som naturligvis ble offer for kraftig pipekonsert hver gang han var involvert) millimetere fra å få foten på David Silvas pasning da han kastet seg frem mot det delvis åpne målet, men han ble i stedet liggende rett ut på gresset og fortvile. Sjansen ble skapt av at Anoure Koné ga bort ballen på sølvfat. Mannen som åpenbart forsøkte å utfordre Bacary Sagna om tittelen banens latterligste frisyre (lettere sagt enn gjort), og muligens forsøkte å etterligne 1980-årenes WWF-wrestler «The Natural» Butch Reed, var et nokså nytt bekjentskap for meg, og en rekke mislykkede driblingsforsøk som endte med balltap i eget forsvar er ikke akkurat det jeg kaller et godt førsteinntrykk.
Everton tok initiativet etter tjue minutters tid, og hadde en god periode i resten av omgangen. I denne perioden satt Romelu Lukaku ballen i nettet bak Joe Hart etter å ha blitt spilt gjennom av Ross Berkley, men linjemannen hadde flagget oppe, selv om hjemmefansen hevdet at ballen gikk via en City-spiller. Séamus Coleman skjøt deretter like utenfor, mens Phil Jagielka headet like over fra en corner, og Lukaku traff toppen av tverrliggeren med et frispark. Dermed var det fortsatt målløst til pause, og jeg benyttet anledningen til å prøve en scouse pie til £3,20. Ingen voldsom kulinarisk opplevelse, men den gjorde nytten ved å foreløpig døyve sulten.
Det hadde virket som om vertene etter hvert hadde hatt delvis kontroll på sine gjester, men allerede et drøyt minutt etter pause traff Agüero stolpen, og det var utvilsomt City som tok initiativet etter hvilen. De hadde allerede spilt seg til flere muligheter da Aleksandar Kolarov etter en time sendte City i ledelsen fra spiss vinkel. Han plasserte ballen mellom stolpen og Tim Howard, som nok vil føle at han burde gjort bedre. Jesús Navas kunne doblet ledelsen, men Howard gjorde opp for seg. Deretter kunne Gareth Barry utlignet med en heading som ble reddet på streken av City-kaptein Vincent Kompany, og da Everton satset fremover i jakt på utligning, kontret selvsagt City inn nok en scoring. Jammen ble jeg ikke også nødt til å se at innbytter Samir Nasri lobbet inn 0-2, og jeg må i sannhetens navn innrømme at det var et flott mål der han spilte vegg med Yaya Touré, som spilte gjennom Nasri med en herlig chip. På overtid hadde både Lukaku og innbytter Steven Naismith halvsjanser til å redusere, men slaget var tapt.
Dommeren blåste av med 0-2 som sluttresultat foran 38 523 tilskuere, og mens City-fansen feiret borterst på nedre del av Bullens Road Stand, var jeg allerede i ferd med å presse meg mot utgangen og forsere en enorm gruppe med asiatiske turister som på radene foran meg hadde benyttet nesten hele kampen til å ta utallige selfies og gruppebilder. Everton hadde ikke spilt noen dårlig kamp mot en av de gigantiske plastklubbene, men det var tross alt ikke helt ufortjent at City vant og fortsatte sin seiersrekke uten baklengsmål. Selv var jeg nå mer opptatt av å få meg et skikkelig søndagsmåltid, men ved både Royal Oak og Wetherspoons-puben The Thomas Frost var det igjen så travelt at jeg i stedet spaserte opp Westminster Road til togstasjonen Kirkdale for å ta toget inn til sentrale Liverpool. På veien kunne jeg igjen konstatere en nærmest utrolig tetthet av nedlagte og kondemnerte puber, og på et relatuivt lite område hadde jeg denne dagen faktisk passert 14-15 puber som har fått dødsstøtet. Bare i en radius på et minutts gange fra Kirkdale stasjon har man tre eller fire slike, og det var et uhyre trist syn.
Etter en kjapp togtur inn til Liverpool Central, fikk jeg inntatt en skikkelig Sunday roast på Wetherspoons-puben The Richard John Blackler, i selskap med en gjeng støyende City-supportere som var barske nok til å gå løs på søppelkassene på utsiden. Mens de snart ble gjenstand for politiets oppmerksomhet og beordret videre, forlot jeg også stedet for å oppsøke en klassisk Liverpool-pub. På The Ship & Mitre forlystet jeg meg med en siste pint eller to, og ble plutselig oppsøkt av en person som mente han dro kjensel på meg. Det viste seg at han var identisk med den walisiske groundhopperen som hadde vært til stede hos Northfield Town tre dager tidligere. Han fortalte at han var Everton-supporter, og mente de hadde spilt en god kamp. Selv hadde jeg allerede rettet fokus mot morgendagens kamp hos Harrogate Railway Athletic, og etter hvert kom jeg meg med toget fra Moorfields tilbake til Bank Hall for å ta kvelden. Det hadde vært fint å besøke Goodison Park, men etter flere kamper nokså høyt oppe i pyramiden de siste dagene, så jeg virkelig frem til å returnere til non-league.
English ground # 282:
Everton v Manchester City 0-2 (0-0)
Premier League
Goodison Park, 23 August 2015
0-1 Aleksandar Kolarov (60)
0-2 Samir Nasri (88)
Att: 38 523
Admission: £46
Programme: £3,50
Pin badge: £3
Next game: 24.08.2015: Harrogate Railway Athletic v Scarborough Athletic
Previous game: 22.08.2015: Wrexham v Welling United
