Torsdag 20.08.2015: Northfield Town v Inkberrow
Jeg hadde blitt lovet en glimrende full english breakfast ved White Hart Inn, og det unge paret leverte virkelig varene. Det var en variant omtrent så god som man kan få det uten black pudding, og en virkelig generøs og smakfull porsjon. Etter denne finfine starten på dagen var det på tide å forlate Bodmin og starte den lange reise tilbake til Birmingham. Jeg hadde ganske optimistisk tatt sjansen på en dristig variant som medførte at jeg kun ville ha fire minutter på meg til å bytte fra buss til tog ved Bodmin Parkway, men da bussholdeplassen er rett utenfor stasjonen, håpet jeg i det lengste at det ikke ville by på problemer. Slik skulle det ikke gå..
Buss nummer 75 skulle plukke opp ved holdeplassen Mount Folly klokka 09.23 for å frakte meg ti ti minuttene til Bodmin Parkway, men det varte og rakk før den omsider dukket opp åtte minutter forsinket. Dersom ikke 09.37-toget var forsinket, spøkte det nå voldsomt for mine muligheter for å rekke direktetoget, men det var tydelig at ikke bondeknølene her nede på landet i Cornwall ikke hadde like stor hastverk. Her var man åpenbart bedagelig anlagt, og til tross for forsinkelsen tok bussjåføren seg tid til å småprate med de lokale ved av- og påstigning. Da vi omsider nærmet oss togstasjonen, passerte vi under en jernbanebro idet toget jeg antok var mitt tog suste forbi over oss. Det viste seg å være korrekt antatt, og jeg hadde nå to muligheter – enten vente en time og et kvarter på neste direktetog, eller å vente en halvtime på neste tog til Plymouth for der å vente drøyt 40 minutter på neste tog mot Birmingham.
Jeg valgte det siste alternativet, og skal ikke nekte for at det var med en smule irritasjon at jeg noe forsinket kunne starte ferden nordøstover. Men omsider kom jeg meg til Birmingham New Street, der jeg rett før klokka tre kunne stige av en time senere enn planlagt. Nå gjensto kun den rundt ti minutter lange turen med lokaltoget som skulle ta meg til Gravelly Hill, og snart kunne jeg igjen drasse med meg bagen til Rollason Wood Hotel. Det skulle være min base de kommende to dager, og jeg hadde betalt £53,90 for to dagers kost og losji. Ved ankomst kunne jeg endelig sjekke inn og slappe av et lite kvarter før jeg igjen var på farten. Jeg hadde nemlig noen ting på dagsorden, og min utvalgte kamp denne torsdagen hadde i tillegg avspark allerede klokka 18.30 grunnet mangel på flomlys.
Togene som betjener Gravelly Hill kjører den såkalte Cross City Line, og kjører mellom Litchfield Trent Valley i nord og Redditch i sør. På vei sørover til Redditch betjener de også Northfield, som var min destinasjon, og således slapp jeg også å bytte tog. Men to stasjoner før Northfield hoppet jeg av på Bournville stasjon for å foreta en planlagt liten utflukt til Cadbury Athletics hjemmebane, Bourneville Recreation Ground. Dens popularitet blant stadion-entusiaster skyldes først og fremst den fantastiske cricket-paviljongen bak det ene målet, og det er synd at de for tiden ikke har mulighet til å benytte sin egen hjemmebane, som for øvrig ligger rett ved siden av Cadburys berømte sjokoladefabrikk. Mangelen på flomlys gjør at de ikke kan spille sine hjemmekamper her i Midland Football League Division One, og derfor banedeler de for tiden hos sin nabo Pilkington XXX.
Sistnevntes hjemmebane ligger rett ved Kings Norton stasjon, som var neste stopp på veien til Northfield, og jeg hadde opprinnelig tenkt til å hoppe av også der for å ta en kikk. Nå fikk jeg ikke fullt like god tid som jeg hadde planlagt, og droppet derfor dette besøket for å bli med videre til Northfield. Dette er et område i det sørlige stor-Birmingham, og således er det neppe spesielt overraskende at det nå i stor grad er et boligområde der mange av de rundt 25 000 innbyggerne jobber inne i sentrale Birmingham. Dagen før hadde jeg hatt selskap av min Birmingham-kompis Dean da jeg besøkte Bodmin Town, og Northfield er faktisk hans nærområde, slik at han hadde gitt meg et par tips.
Jeg var allerede klar over at det var nokså langt fra Northfield stasjon til Shenley Lane, der Northfield Town spiller sine kamper – noe slikt som en snau halvtimes gange, og en god del oppoverbakke. Hans advarsler var imidlertid ikke mer fryktinngytende enn at jeg valgte å spasere denne ruten, med en innlagt pitstop på puben The Great Stone, som hadde fått varme anbefalinger fra Dean – og ikke uten grunn. Etter en liten pustepause ved den trivelige puben, trasket jeg videre mot mitt mål, og omsider kunne jeg der jeg gikk oppover Shenley Lane se oppkjørselen til anlegget med samme navn foran meg på høyre hånd. Jeg hadde denne torsdagen kun funnet to kamper – begge i Midland Football League, og en av de skulle altså spilles her. Det hadde stått mellom Feckenham i MFL Division Two og Northfield Town i MFL Division Three, og etter å via bilder på internett ha slått fast at sistnevnte så litt mer fristende ut, i tillegg til å ha en langt mer sentral beliggenhet (Feckenham hører hjemme i periferien utenfor Redditch), valgte jeg meg til slutt altså Northfield Town.
Northfield Town har røtter tilbake til 1950-årene, da de spilte under navnet Allen’s Cross og senere (etter en sammenslåing med Castle Rovers) Cross Castle United, men de synes å bruke 1966 som sitt stiftelsesår. Det var da sistnevnte klubb tok navnet Northfield Town, og de har tilbragt nesten hele sin historie i Midland Combination. Dennel igaens øverste nivå ble vunnet ved to anledninger – i 1976 het den Division One, mens den i 1995 het Premier Division etter et navnebytte i 1984. Sannsynligvis var det også den gang mangelen på flomlys som gjorde at de ikke kunne avansere videre i pyramiden? Etter årtusenskiftet rykket de ned og ble et fast innslag i dagens Division One, før de igjen rykket ned i 2013/14, som var den siste sesongen før Midland Combination slo seg sammen med Midland Alliance. I den nye Midland Football League ble de plassert i Division Three, som er denne ligaens laveste nivå, og som tilsvarer non-leagues step 8.
Ved Shenley Lane var det satt ut et enkelt skilt som vitnet om at det var kamp, og to personer som bemannet inngangspartiet luktet straks lunta og avslørte meg som den norske groundhopperen de hadde fått med seg skulle være til stede denne kvelden. Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte deres mistanke, og de måtte lattermildt berette at de få minutter i forveien hadde konfrontert en groundhopper fra det nordlige Wales med de samme mistankene i den tro at han var undertegnede. De to insisterte uansett på at jeg ikke skulle betale de £2 det krevdes i inngangspenger, og måtte samtidig beklage at det ikke noe kampprogram. Det var heller ikke helt uventet, så det var ikke den største skuffelsen at jeg gikk inn for å ta en nærmere kikk på deres hjemmebane.
De som aldri har sett særlig mye fotball i non-league vil sikkert karakterisere Shenley Lane som meget spartansk, men for meg var det faktisk overraskende utbygget med tribuner på to av sidene og et stort og romslig klubbhus. Anlegget har egentlig det offisielle navnet Shenley Lane Association & Sports Centre, og fotballklubben er kun en av idrettsklubbene som benytter diverse fasiliteter her. Klubbhuset er å finne bak nærmeste mål, der man også har en nokså fjong ståtribune i mur. Over på bortre langside har man et parti med et par betongtrinn som leder bort til nok en ståtribune som står midt på langsiden med laglederbenkene på hver sin side. Bortenfor dette er det hard standing, og over på bortre kortside er det i likhet med den andre langsiden kun gressplen på andre siden av gjerdet som omkranser selve banen. Faktisk følte jeg raskt at jeg likte meg godt her, og det overgikk mine beskjedne forventninger.
Det gjorde virkelig også klubbhuset og dens bar, for jeg hadde vært usikker på hva jeg skulle forvente av slike fasiliteter, og om de i det hele tatt hadde noe slikt. Det hadde de til gangs, og klubbhuset rommet en ganske stor og koselig bar, der jeg umiddelbart fikk selskap av en av personene fra inngangspartiet. Jeg er dessverre ikke i stand til å erindre mannens navn, og det er bare å beklage på det sterkeste, for han var i likhet med alle andre jeg ble introdusert for en svært trivelig vert som ikke kunne gjorde sitt ytterste for at jeg skulle trives. Han ble da også en «ledsager» utover kvelden, men allerede nå insisterte han på å betale for min første runde med cider, før han introduserte meg for klubbens manager.
Min nye busse kunne fortelle at han var mer interessert i cricket enn i fotball, og at han var mye tyngre involvert i cricketklubben. Imidlertid kunne han fortelle litt om utfordringen med mangeldne flomlys. Jeg ble nemlig fortalt at lokale myndigheter for endel år siden stilte seg positive til å flomlys her, men på det tidspunktet var tydeligvis ikke klubben spesielt interessert i kostnadene det ville medføre. Og når de i senere år har ytret ønske om dette, er ikke lenger velviljen hos lokale myndigheter (og naboer) til stede, slik at det vil være begrenset hvor langt man kan avansere (ytterligere ett opprykk til step 7 er ofte øvre grense). Likevel var han tilfreds med klubbens hjemmebane, og hevdet lattermildt at klatring i pyramiden uansett ikke har vært noe tema slik klubben har fremstått sportslig de siste årene.
Forrige sesong endte de nemlig sist i hele Midland Football League Division Three, men selv om han innrømmet liten innsikt i hva de andre klubbene ville stå for denne sesongen, håpet han på en forbedring og en plassering høyere på tabellen. Det var kun spilt en runde i denne divisjonen, og Northfield Town hadde innledet med uavgjort 1-1 borte mot Badsey Rangers. Kveldens gjester var Inkberrow, som hadde tatt den korte turen opp fra Worcestershire, og for deres del var det faktisk sesongens første kamp man snart skulle i gang med. Min samtalepartner slo lattermildt fast at Northfield Town med hjemmeseier ville innta tabelltoppen. Da lagene entret banen var det mest oppsiktsvekkende at gjestene kun hadde sju spillere på banen! Mens linjemannen sjekket det ene nettet, spurte jeg ham og dette, og svaret var at de siste spillerne hadde blitt forsinket men var på vei. Med mangel på flomlys kan man selvsagt ikke utsette avspark noe særlig, og det var dommeren klar over da han blåste i gang kampen mens gjestenes nummer 10 kom løpende ut av garderoben og entret banen.
De tre siste hadde jeg sett komme stormende inn i garderoben mens jeg samtalte raskt med linjemannen, og kun et par minutter var spilt da ytterligere to Inkberrow-spillere kom løpenede utpå, og da det var spilt tre-fire minutter kom endelig sistemann, slik at de omsider var fulltallig. Heldigvis hadde heller ikke dette vært avgjørende i form av scoring, og det var i det hele tatt lite som minnet om scoringssjanser de første 20-25 minuttene. Kvaliteten var så som så, og kanskje tok det meg også en stund å vende meg til dette. Det nærmeste man kom var noen langskudd som gikk utenfor, over eller rett på keeper. Min kumpan hadde ment at vertenes nummer 9, Elliot Nash, var mannen å følge, og i likhet med sine lagkamerater Phil Murphy, Chirs Tabberner og Jordan Hartley måtte han se sitt langskudd bli reddet greit av Inkberrow-keeper Daniel Dawson.
Etter at det kun hadde vært halvsjanser i form av nokså ufarlige langskudd, ble vi servert en liten perle da hjemmelaget tok ledelsen med ti minutter til pause. En corner ble headet på mål, og keeper Dawson bokset ballen som landet hos Wayne Boyce. På volley dro han til og sendte ballen i bortre hjørnet. Et virkelig flott mål, men selv om han nok vil si at det var hensikten, var det flere som umiddelbart lurte på om det også hadde vært en porsjon flaks inne i bildet. I omgangens nest siste minutt ble vi også vitne til en flott detalj da Elliot Nash frekt hælsparket til Phil Murphy som kunne doblet ledelsen, men hans avslutningen smalt i stedet i tverrliggeren. Helt på tampen fikk gjestene sin første store sjanse da et innkast inn i feltet førte til skikkelig mølje, men da vertene omsider fikk klarert, sto det 1-0 til pause.
I løpet av den korte pausen rakk jeg å hente meg en ny pint, og det som ble anlått til å være 48 tilskuere kunne se at Inkberrows Nicholas Gregson-Jones tidlig i andre omgang skrudde et frispark like over. Northfield Town hadde vært det beste laget i første omgang, men det begynte nå å jevne seg litt mer ut. Med en time spilt klarte dog Lewis Jones å lure gjestenes offside-felle, og satt inn 2-0. Var det avgjørelsen som falt? Det kunne i hvert fall virke slik, for få minutter senere kunne en misforståelse mellom keeper og forsvarer endt med at vertene økte ytterligere, men lobben fra Chris Tabberner gikk like utenfor. Mens jeg søkte midlertidig ly for regnet som hadde begynt å dryppe fra oven, ble Lewis Jones spilt alene gjennom med en flott chip, men klarte ikke å kontrollere ballen. Så, med drøyt ti minutter igjen, reduserte plutselig Nathan Davies til 1-2, og gjestene fikk fornyet håp.
Inkberrow forsøkte å presse på for utligning, men det nærmeste de kom var da George Thomas(?) headet på mål, og keeper Keith Rostill fikk såvidt fingertuppene på ballen og med nød og neppe vippet den over. Dermed endte det med hjemmeseier 2-1, og forrige sesongs tabelljumbo inntok faktisk tabelltoppen – om enn kun midlertidig. Det hadde også vært en fortjent seier, og etter jeg innledningsvis delvis lot meg frustrere av kvaliteten de første 25 minuttene, ble det etter hvert nokså underholdende. Inne i klubbhusets bar ble det nye pints med min nye kompis fra tidligere, som også bød meg forsyne meg av maten som hadde blitt satt frem til spillerne. Selv dommertrioen kom bort for å undrende forhøre seg om den norske groundhopperen de hadde hørt rykter om, og hvorfor i all verden jeg hadde valgt å komme til Shenley Lane. Det ble trivelig samtale med en rekke personer jeg ble introdusert for, men det var etter hvert på tide å komme seg av gårde.
Min samtalepartner hadde imidlertid nok et tilbud i ermet. Han hadde tenkt seg på sin lokale pub oppe i det noe mer sentrale Selly Oak, og hevdet at jernbanestasjonen der også var et steinkast unna. Han lurte nå på om jeg ville være med dit, og jeg takket høflig ja til tilbudet. Etter at han hadde kjørt oss til puben The Bear and Staff, ble det der tid til ytterligere et par pints i hyggelig selskap, før jeg omsider takket for meg og ønsket lykke til. Northfield Town hadde vært et trivelig nytt bekjentskap, og også overgått mine forventninger på flere områder. Nå gjensto kun togturen inn til Birmingham New Street, togbytte og tog til Gravelly Hill, og spaserturen derfra til hotellet. Der var hotellbaren fortsatt åpen, og siden jeg ikke på noen måte hadde noen tidlig start dagen etter, unnet jeg meg en siste Strongbow før jeg gikk til sengs etter en lang dag.
English ground # 279:
Northfield Town v Inkberrow 2-1 (1-0)
Midland Football League Division Three
Shenley Lane, 20 August 2015
1-0 Wayne Boyce (36)
2-0 Lewis Jones (60)
2-1 Nathan Davies (80)
Att: 48
Admission: £2 (but let in for free)
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 21.08.2015: Birmingham City v Derby County
Previous game: 19.08.2015: Bodmin Town v Callington Town
