Onsdag 19.08.2015: Bodmin Town v Callington Town
Etter å ha satt til live en full english breakfast var det på tide å forlate Rollason Wood Hotel og Birmingham for å starte en lang reise sørvestover. Betjeningen ringte etter en taxi som tok meg til Gravelly Hill stasjon tidsnok til å rekke 09.39-toget som ti minutter før planlagt bragte meg de elleve minuttene inn til Birmingham New Street. Der startet for alvor den lange reisen da jeg tok plass på 10.17-toget til Plymouth. Tre timer og tjue minutter tok togturen ned til Plymouth, og jeg fikk da også ytterligere to timers søvn på den strekningen før jeg byttet til 13.49-toget til Penzance. Jeg skulle imidlertid ikke fullt så langt, og etter nesten fem timer på reisefot hoppet jeg et par minutter før halv tre av toget på stasjonen Bodmin Parkway.
Likevel var jeg fortsatt ikke helt fremme, for Bodmin Parkway ligger godt over en halv mil fra Bodmin sentrum, og bussene er tilsynelatende ikke altfor hyppige, men herfra går det en gammel museumsjernbane som hadde en avgang som passet ganske perfekt. Bodmin and Wenford Railway er altså en museumsjernbane som går mellom Bodmin Parkway og Boscarne Junction, via den gamle stasjonen Bodmin General inne i sentrum. Jeg hadde funnet ut at det skulle gå et tog fra Bodmin Parkway klokka 14.45, og det passet jo egentlig ypperlig, slik at jeg bestemte meg for å benytte dette spennende alternativet. Snart kom det gamle toget ryggende inn på det ene sporet med damplokomotiv og greier. Både lokomotiv, vogner og interiør var i opprinnelig stil, og selv konduktøren(e) var kledd i nostalgiske uniformer fra en fordums tid. £6 fattigere kunne jeg la meg frakte det drøye kvarteret inn til sentrum, og det var en koselig opplevelse.
Vel fremme ved Bodmin General gjensto en ti minutters spasertur i regnet. Jeg hadde betalt £38 for kost og losji ved White Hart Inn, som er en pub med rom i andre etasje. Jeg ble ønsket velkommen av et ungt par som fortalte at de nylig hadde tatt over stedet og hadde som mål og endre et dårlig rykte som etablissementet har hatt. Slikt er som kjent langt fra noen enkel jobb, men det var bare å ønske de trivelige paret lykke til, og etter å ha sjekket inn og installert meg, kom jeg igjen ned for å ta en pint for høflighets skyld. Regnet hadde heldigvis avtatt en god del, og etter å ha tømt glasset takket jeg midlertidig for meg og gikk for å møte en kompis som tilfeldigvis nå befant seg i området på ferie.
Min kompis Dean Baxter fra Birmingham var på campingferie en liten kjøretur fra Bodmin, og da han hadde sett min reiserute hadde han uttrykt interesse for å kjøre opp til Bodmin for å komme på kamp med meg. Han ga beskjed om at han og hans sønn satt på Wetherspoons-puben det spesielle navnet Chapel An Gansblydhen – åpenbart et kornisk navn. Bodmin er nemlig en by som ligger sentralt i grevskapet Cornwall, rett sørvest for heiene på Bodmin Moors. Det bor snaut 15 000 mennesker i byen, som tidligere var grevskapshovedstad, men den æren tilfaller nå Truro. Bodmin er blant de eldste korniske byene og den eneste som er nevnt i den såkalte «Dommedagsboken» fra 1086. For mye av byens historie har tinn-industrien vært viktig, men det spørs om ikke turismen i disse dager har tatt over noe av denne rollen.
Dean og sønn hadde eksempelvis benyttet Bodmin-turen til å besøke Bodmin Jail; et gammelt fengsel som nå har blitt en av områdets turistattraksjoner. Der jeg fant de i ferd med å bestille seg mat på denne Wetherspoons-puben, ble jeg minnet på at jeg ikke hadde spist siden frokost, så en porsjon med gammon og diverse tilbehør ble bestilt. Det ble tid til både et par pints og masse god samtale før vi brøt opp og forlot Chapel An Gansblydhen. Ved hjelp av apostlenes hester beveget vi oss mot Bodmin Towns hjemmebane Priory Park, der det skulle vise seg at Dean faktisk hadde parkert rett utenfor kveldens kamparena uten å være helt klar over det. Kveldens kamp hadde for øvrig vært avhengig av at helgens FA Cup, da uavgjort for Bodmin ville betydd at denne kampen ville bli flyttet til fordel for omkamp på bortebane i FA Cupen. Jeg hadde fulgt nøye i utviklingen, og Bodmin Town hadde heldigvis tatt seg greit av Brislington (3-1) og unngått omkamp slik at jeg slapp å bruke søndagen til å kansellere Bodmin-bookingen og finne meg en ny destinasjon og nytt hotell.
Jeg betalte meg inn med £5, og fikk beskjed om at programmene ennå ikke var hadde ankommet, så etter å ha tatt en kjapp kikk på Priory Park, satt vi kursen mot klubbhuset og dens bar. Det er ikke til å legge skjul på at hovedgrunnen til at jeg i lengre tid har ønsket meg til Priory Park er den fantastiske hovedtribunen fra 1958 som står på nærmeste langside, og som har vært et regionalt trekkplaster for groundhoppere og andre med forkjærlighet for flotte, klassiske tribuner. Den har benkerader der tilskuerne kan hvile akterspeilet, og den er virkelig et flott skue. Rundt år 2000 la klubben frem planer om å erstatte denne herligheten med en ny og moderne tribune, men heldigvis ble dette tydeligvis lagt på is, for det ville være en virkelig tragedie om denne perlen av en tribune ble revet. Det er også anleggets eneste tribune, og foran denne finner man laglederbenkene. Rundt anlegget for øvrig er det hard standing.
Bodmin Town ble stiftet i 1889, og har tilbragt store deler av sin historie i South Western League. Der ble de med i 1953 – to år etter ligaen ble stiftet – og tok tittelen ved tre anledninger. I 2007 ble denne ligaen slått sammen med Devon County League for å danne den nye South West Peninsula League. Bodmin Town var en av klubbene som var med fra starten, og siden den gang har de vel hittil vært lokomotivet fremfor noen. Den nye ligaen ble de to første sesongene vunnet av Bodmin Town, før man fulgte opp med to strake andreplasser bak Buckland Athletic. Deretter fulgte to nye ligatitler på rad, og den eneste sesongen de har vært dårligere enn nummer to var da de i 2013/14-sesongen ble nummer sju. Forrige sesong ble det nemlig ny andreplass. I kamp mot klubber fra nivået over har de ved flere anledninger også gjort seg bemerket i FA Vase.
Klubbhuset ligger på utsiden av selve anlegget, bak det ene målet. Over en pint Strongbow til £3 kunne jeg der høre hvordan de håpet å igjen kunne kjempe om tittelen og utfordre forrige sesongs mester og FA Vase-komet St. Austell, som for tiden har tatt over hegemoniet. Seieren i FA Cupen betød at de hadde blitt belønnet med bortekamp mot nettopp St. Austell i neste runde, og hjemmefolket så allerede frem til dette, men først skulle det denne kvelden kappes om poeng i South West Peninsula League Premier Division, der Callington Town var motstander. Jeg fikk nyss om at programmene nå hadde ankommet, og ilte ut for å betale £1 for en virkelig imponerende 48-siders blekke spekket med informasjon og interessant stoff – både om klubben, ligaen og de andre ligaklubbene, og til og med ligaens step 7-avdelinger (Division One East og Division One West). Selv Aston Villa-supporteren Dean var imponert over Bodmin Towns «setup».
Siden de hadde brukt helgen til å avansere i FA Cupen, hadde Bodmin kun spilt to ligakamper så langt – begge på bortebane. Etter å ha startet sesongen med 1-1 og poengdeling mot Witheridge, hadde de vunnet 3-0 over Elburton Villa i utkanten av Plymouth. Callington Town hadde på sin side spilt tre kamper, og samtlige hadde endt med uavgjort og poengdeling. På hjemmebane hadde de spilt 0-0 mot Tavistock og 1-1 mot Saltash United før de også fikk med seg ett poeng etter 3-3 borte mot Elburton Villa. Forrige sesong var Callington Towns første i Premier Division etter at de i 2013/14 vant Division One West, og på sin ferd mot en 11. plass i sin debutsesong på nivået hadde de til tider imponert med et par sterke resultater mot noen av ligaens antatt bedre klubber. Kanskje vil det være en naturlig målsetning for klubben å bygge på forrige sesong og kanskje ta ytterligere et steg oppover. Det var uansett liten tvil om at Bodmin Town var store favoritter denne onsdagskvelden.
Etter å ha betalt £2,50 for det de kalte en giant hot dog (men som jeg og Dean var enige om heller burde hett sausage bap) med et lite lass med løk, startet jeg jakten på en pin til min samling. I baren ble jeg henvist til kvinnen som bemannet inngangspartiet, men etter å ha spasert dit ned ble jeg henvist videre til et annet kvinnemenneske som ba meg følge med tilbake til baren. Etter at jeg hadde bestilt meg en ny pint Strongbow hadde hun etter hvert klart å finne frem en pin, og mot et bidrag på £3,50 havnet den trygt i min lomme. Det dro seg mot kampstart, og det var etter hvert på tide for vårt trekløver å spasere ned til selve kamparenaen og ta oppstilling ved siden av den flotte tribunen i påvente av at dommeren skulle blåse i gang festlighetene.
Nokså uventet var det gjestene som startet friskest, og i kampens sjuende minutt tok de en overraskende ledelse da Ryan Lucassi på flott vis skrudde inn et skudd fra rett innenfor 16-meterstreken uten at Bodmin-keeper Kevin Miller kunne lastes. Det sto 0-1, og på sidelinjen var det hemningsløs jubel blant Callington-manageren med det herlige navnet Lee Beer og hans apparat. De var imidlertid ikke så altfor lenge i paradis, for kun få minutter senere ble Bodmin Town tildelt straffespark etter at en forsvarer hadde forbrutt seg mot den store spissen Adam Carter. Sistnevnte tok selv straffesparket og utlignet til 1-1, og de fleste trodde vel nå at Bodmin skulle ta over og snu kampen greit.
I stedet var det fortsatt Callington som overraskende nok virket å ha initiativet, og de hadde god foreløpig god kontroll på vertene. Andre Rodukov kunne til og med gjenopprettet de tilreisendes ledelse, og Bodmin hadde tilsynelatende visse problemer med å finne ut av sine gjester. Da Luke Rundle først hadde ballen i nettet, hadde linjemannen markert for offside, men sakte men sikkert begynte Bodmin å spille seg frem til flere sjanser. Like etter fyrte nemlig Nick Hurst løs, og Callington kunne takke en fenomenal redning fra keeper Sam Borthwick for at det fortsatt sto 1-1. Sekunder før vi passerte halvtimen spilt måtte Borthwick imidlertid gi tapt, da Jordan Dingle satt inn hjemmeledelse 2-1 etter flott forarbeid av Nick Hurst. Likevel var det Callington Town som fortsatt å imponere meg, men til tross for at de hang meget godt med ute på banen, var det Bodmin som rett før pause nesten økte ledelsen da en avslutning fra Tom Chambers ble flott reddet av keeper Borthwick.
Dermed hjemmeledelse 2-1 til pause, men vår lille trio var enige i at det nok var litt ufortjent og at Callington hadde fått dårlig betalt. Det handler imidlertid om effektivitet, og der hadde Bodmin etter hvert levert bedre. I ettertid fikk vi dog høre at Bodmin-manager Darren Gilbert hadde vært alt annet enn imponert da han brukte pausen til å fortelle sine gutter noen pauli ord. Mens vi benyttet pausen til å unne oss en kjapp pint, kunne vi da også høre at hjemmefolket ikke var spesielt imponert med det de foreløpig hadde sett, men at de i det minste var fornøyd med en ledelse de innrømmet at kanskje ikke var helt fortjent. Vi kunne se spillerne innta banen igjen, og vi tømte glassene og gikk ned for å innta våre plasser.
Om hjemmemanager Gilbert hadde brukt pausen til å holde en tordentale, virket det i så fall som om det hadde hjulpet, for Bodmin Town tok i andre omgang kontrollen fra start. Allerede i åpningsminuttene brant Ryan Richards og Adam Carter gode muligheter til å øke ledelsen. Etter hvert som omgangen skred frem ble det stadig mer klart at Bodmin Town virket bedre trent der de nå dominerte mot tilsynelatende slitne gjester. Kort fortalt var det nå litt klasseforskjell, uten at Bodmin klarte å få målprotokollen til å reflektere dette. Da de omsider fikk sitt tredje mål med snaut tjue minutter igjen, var det etter forarbeid av innbytter Sam Matthews. Både keeper Borthwick og en forsvarer gikk etter hans innlegg og gikk nok litt i veien for hverandre, slik at Sam Hillson hadde en enkel jobb med å styre inn 3-1 i det åpne målet.
Hjemmelagets ledelse var etter dette aldri truet, og de virket også nokså fornøyd selv, slik at det ebbet ut med hjemmeseier 3-1 og tre viktige poeng for Bodmin Town i den forventede tittelkampen. Etter at jeg lot meg imponere over Callington Town i første omgang, der de i store deler av omgangen var det beste laget, var andre omgang en annen historie. Kanskje lot jeg meg imponere fordi Callington overrasket meg positivt mot et Bodmin jeg hadde høye forventninger til, men det beviser at det er flere gode lag i denne ligaen, der jeg mener at topplagene ville hevdet seg også helt i toppen av Western League Premier Division (som den jo er en feederligafor) på step 5. Dean og junior valgte å ta kvelden rett etter kampslutt, mens jeg – etter å ha tatt avskjed med de to – igjen inntok klubbhusets bar.
Der fikk jeg endelig gått litt mer i dybden med representanter for hjemmelaget, og dette med opprykk til Western League Premier Division var et av temaene jeg ville høre mer om. Bodmin Town har jo hittil sagt seg lite villig til å ta steget opp og risikere klubbens fremtid med de som vil bety mye lengre borteturer og et større budsjett. Jeg ble fortalt at Western League synes svært interessert i å få med klubber sm Bodmin Town og St. Austell, og at de også ved flere anledninger har vært i kontakt med en slik forespørsel. Jeg ble fortalt at det er noe som vil bli løpende vurdert, men at store deler av klubbledelsen er noe skeptisk til et slikt «eventyr». Det er jo i og for seg mange likhetstrekk mellom SWPL og Northern League, der man også har et scenario hvor klubbene er lite lystne til å ta steget opp og hanskes med mye lengre borteturer og større utgiftsposter. Så får tiden vise hva Bodmin Town velger å gjøre om de nok en gang skulle være i en slik posisjon ved sesongslutt.
Mens jeg gikk for å bestille meg en ny pint, holdt jeg på å sette cideren i halsen da jeg på bardisken plutselig ble oppmerksom på en innsamlingsbøsse merket «New Grandstand Fund». Vantro spurte jeg kvinnemennesket bak baren om de virkelig igjen hadde planer om å erstatte sin flotte Grandstand, og hun svarte sjokkerende nok at det var det de håpet på! Dette la midlertidig en solid demper på humøret mitt, men ytterligere samtale med et par av de andre styremedlemmene gjorde meg i hvert fall noe lettere til sinns. De kunne nemlig fortelle at de lokale myndigheter riktignok hadde villet rive herligheten etter funn av asbest i tribunetaket, men en eldre kar slo fast at han i hvert fall var svært lite lysten på dette. Han fortalte ikke uventet at bidrag fra Football Foundation-fondet tydeligvis betinger at det er snakk om moderne og funksjonelle tribuner av typen som han omtalte som nitriste og sjarmløse prefabrikerte tribuner (det er vanskelig å være uenig i dette). Men i stedet har de nå bedt lokalpolitikerne om en forlenget leieavtale for selv å pusse opp den flotte tribunen, slik at den forhåpentligvis også vil kunne nytes av tilskuere i mange år fremover.
Det er i hvert fall lov å håpe, og om de virkelig vil gå for en sympatisk restaurering av tribunen så er jo det langt å foretrekke, så det var bare å ønske lykke til. Det var etter hvert på tide å trekke seg tilbake, og jeg spaserte tilbake til White Hart Inn, der en stor gruppe av byens yngre garde nå skapte liv i lokalet. Jeg unnet meg derfor en siste pint eller to før jeg ved stengetid trakk meg tilbake for å finne senga. Jeg hadde nok en lang reise foran meg dagen etter, men en kompis av det unge paret som driver stedet hevdet at jeg kunne glede meg til en fantastisk frokost neste morgen. Da gjensto det jo bare å se om han hadde sine ord i behold.
English ground # 278:
Bodmin Town v Callington Town 3-1 (2-1)
South West Peninsula League Premier Division
Priory Park, 19 August 2015
0-1 Ryan Lucassi (7)
1-1 Adam Carter (pen, 11)
2-1 Jordan Dingle (30)
3-1 Sam Hillson (72)
Att: 78
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3,50
Next game: 20.08.2015: Northfield Town v Inkberrow
Previous game: 18.08.2015: Bromsgrove Sporting v Racing Club Warwick