Walsall v Portsmouth 04.01.2013

 

Fredag 04.01.2013 Walsall v Portsmouth

Etter å ha blitt servert frokost kunne jeg takke for meg og hoppe i drosjebilen som var bestilt. På perrongen på Cambridge stasjon kom et kvinnemenneske bort og spurte om jeg skulle med toget til Birmingham og hvor langt jeg eventuelt  skulle. Jeg svarte bekreftende at jeg skulle med toget hele den lange veien til Birmingham, og sa meg deretter villig til å passe på at hennes gutt i 11-12-årsalderen kom seg av i Stamford. Jeg spurte om han hadde vært på Stamfords Wothorpe Road, som snart kan bli en prioritert destinasjon da de skal flytte. Men han virket ikke særlig interessert i fotball, og satt seg etter hvert med snuta i en bok. Jeg fulgte hans eksempel og satt meg selv til rette med min bok fra serien som har blitt til TV-serien Game of Thrones, og i Stamford kom pjokken seg av uten problemer. Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg frem til Ibis-hotellet, men jeg hadde noen timer å slå ihjel.

Som den fantasy- og Tolkien-fan jeg er, bestemte jeg meg for å ta en tur i Tolkiens fotspor. Jeg spaserte den korte turen til Birmingham Moor Street og tok toget til utkanten av Islamabad…eller var det Birmingham?? Ved stasjonen Hall Green hoppet jeg av og tok fatt på en rundt 15 minutters spasertur ned til Sarehole Mill, som inspirerte Tolkien i hans barndom. Den er i dag gjort om til et museum med en tilhørende «Tolkien Trek» i området rundt, men dessverre er det kun åpent i tiden mars-oktober. Jeg var klar over dette, men ville likevel ta en kikk. Mens jeg snuste litt rundt inne på tomta der, så jeg til og med de første etniske britene jeg hadde sett siden jeg gikk av toget en halvtime før! Ikke verst…Mon tro hva Tolkien hadde ment om han hadde sett sin gamle tumleplass i dag. På veien tilbake til stasjonen vurderte jeg å stikke innom St. Andrews for å ta en nærmere kikk på hjemmebanen til Birmingham City, men jeg slo det fra meg. Dette anlegget kunne jeg få minutter senere se gjennom vinduet da toget kjørte forbi på vei inn til Birmingham Moor Street.

Etter å ha slått ihjel litt tid på en internettcafe, gikk jeg ned igjen til Birmingham New Street for å hoppe på toget til Bescot Stadium. Snaue 25 minutter senere gikk jeg over gangbrua fra togstasjonen over til fotballstadionet med samme navn. Jeg gikk en runde rundt anlegget før jeg avleverte £23 for en billett til borteseksjonen, og betalte ytterligere £3 for et program. Det var fortsatt rundt to timer til kampstart, men flere Portsmouth-fans hadde allerede ankommet. Det så imidlertid temmelig dødt ut, og ingen av skjenkestedene ved anlegget hadde åpnet ennå. Jeg gikk dermed de rundt 10 minuttene opp til puben The Fulbrook, som man gjerne råder bortefans å svinge utenom. Her var det imidlertid kun godt voksne stamkunder da jeg ankom, men jeg satt meg ned med en pint Strongbow og bladde litt i det flotte men ikke altfor spennende programmet.

Jeg hadde for øvrig vurdert å heller dra til Plymouth denne dagen for å se Elburton Villa v Ivybridge Town, men bl.a. været i sørvest gjorde at jeg fikk betenkeligheter. Spesielt ettersom jeg ved en avlysning ikke ville ha andre alternativer i regionen. Mer fristende hadde også Newport County v Wrexham vært, men da jeg uansett skulle til Stourbridge dagen etter valgte jeg å stoppe i Birmingham denne dagen og ha base der begge dager. Nok en Strongbow ble inntatt før jeg spaserte tilbake til Bescot Stadium. Men den nye baren som averterte med at også bortefans var velkommen, ønsket nå velkommen i form av et skilt som fortalte at kun sesongkortholdere slapp inn i dag. Og hos Saddlers Club som så helt folketomt ut rett ved siden av stadionet, fikk jeg beskjed om at det kun var for medlemmer. Dermed entret jeg anlegget og fant frem til baren som nå også serverer alkohol i borteseksjonen. Der var det stor stemning blant Pompey-fansen som tydeligvis hadde drukket tett på turen oppover. Og et av midtpunktene var selvsagt John Portsmouth Football Club Westwood – kjent som Pompey John. Han virket allerede temmelig påseilet der han sjanglet rundt og snøvlet om hvor mye han hatet Sky.

Av det magre utvalget i kjøleskapet bak disken valgte jeg meg en for meg hittil ukjent cider på plastflaske. Pompey fansen hadde allerede belaget seg på en tilværelse i League Two neste sesong, og ti poeng skal jo fortsatt trekkes fra deres nåværende poengsum. Man kan jo spørre seg hvor mange ganger man skal trekke poeng om og om igjen, men nå går det jo mot rettssak. Der skal det avgjøres hvor mye Fratton Park er verdt, i og med at Pompeys forrige eier krever et vanvittig beløp som Portsmouth’s Supporter Trust mener er totalt hinsides. Enda et argument for hvorfor klubbene ideellt sett ikke burdes eies av enkeltpersoner og private firmaer, men av klubbens supportere og lokalsamfunnet! En supporter hevdet uansett at denne rettssaken nå var utsatt, uten at jeg kan bekrefte eller avkrefte det. Jeg hadde en lengre samtale med et par andre supportere som faktisk virket like oppgitt som meg over den moderne fotballen.

Etter hvert var det tid for å ta plass på bortetribunen som nå går under det fryktelige navnet Sign Specialists Stand (tidligere William Sharp Stand), og vi fikk beskjed om at det var bare å ta plass der man ville. Portsmouth-fansen holdt allerede et skikkelig leven, og da spillerne rett etter kom utpå banen skrudde de opp volumet enda et hakk. Sky-kameraene var tilstede og kunne se Portsmouth starte friskt, med Paul Benson som headet like over. Men Walsall tok mer og mer over. En god Craig Westcarr fant etter en halvtime Febian Brandy med sitt innlegg, og han satt ballen i nettet bak Simon Eastwood i Pompey-målet. Pompey-fansen sang og ropte fortsatt av full hals. Og Pompey John vekslet mellom å brøle ut halvtydelige oppmuntringer til eget lag, og å komme med sjikanøse og obskøne tilrop om Sky mens han gestikulerte og veivet og banket på vinduene som deler av Sky-folket tydeligvis befant seg bak. Målscorer Brandy skapte for øvrig masse trøbbel for Pompey-forsvaret med sin fart, og rett før pause doblet The Saddlers ledelsen da Eastwood måtte gi retur på en avslutning fra Brandy. Will Grigg var raskt frempå og sørget for 2-0 til pause.

Med en skuffende oppslutning på 4 038 tilskuere hadde det vel vært som et bibliotek på Bescot Stadium om det ikke hadde vært for Pompey-fansen, som aldri sluttet å lage en heftig atmosfære på bortetribunen. Men kan hende det var nettopp derfor jeg heller aldri hørte mye lyd fra hjemmefolket. Pausen ble tilbragt ved baren under tribunen, med en ny flaske cider. Deler av Pompey-fansen satt tilsynelatende pris på å få pause-besøk der av Paul Hall, som tidligere har spilt for begge klubber. Det samme har Fitzroy Simpson, og sammen var de gjester ved Bescot Stadium i anledning denne kampen.

Ved hjelp av et par TV-skjermer på veggen kunne jeg observere at andre omgang var i ferd med å bli sparket i gang, men kjøpte en ny flaske cider og ble stående der sammen med en god del Pompey-fans. Med kvarteret spilt av andre omgang hadde de aller fleste imidlertid returnert til tribunen, og det samme gjorde jeg. Det første jeg så var et skudd fra Pompeys David Connolly (som jeg hørte flere rakke ned på i pausen grunnet hans fortid i erkerival Southampton), som Walsall-keeper Karl Darlow ikke gadd å slenge seg på. Men han fikk seg nok en støkk da det gikk noe nærmere mål enn forventet og faktisk sneiet stolpen. Kampen bølget nå egentlig frem og tilbake uten at jeg dessverre lot meg engasjere altfor voldsomt. Det mest underholdende og imponerende var faktisk Pompey-fansen og deres innsats i form av stadig mer selvironiske sanger og rop. Westcarr var på vei gjennom for vertene, men ble stoppet av keeper Eastwood. Og på motsatt side var rollene snudd da David Connolly led samme skjebne mot keeper Darlow. Det var egentlig greit da sluttsignalet gikk, og de fleste Walsall-fans strømmet ut mens Pompey-fansen sto igjen for å applaudere Guy Whittinghams utvalgte. Pompeys manager har virkelig ikke den letteste jobben, og man kan heller ikke annet å føle med supporterne der.

Heller enn å løpe over for å rekke 21.44-toget tilbake til Birmingham, tok jeg det helt med ro og ble stående i passiar med en bortesupporter utenfor. Da ble det plutselig voldsom aktivitet og ståhei blant politiet ute på parkeringsplassen. Det viste seg at en gruppe unge Walsall-hooligans gikk til angrep på noen av de tilreisende, og politiet fikk gått imellom og ledet de i retning togstasjonen. Da jeg selv gikk over til togstasjonen kunne jeg til min irritasjon konstatere at 22.10-toget jeg hadde sjekket opp var fra Walsall; ikke fra Bescot Stadium. Og neste tog som stoppet her var 22.44. Så da ble det over tre kvarters venting på dette langt fra spennende stedet. Og selvsagt hadde jeg lagt igjen boka mi på hotellet, slik at jeg i stedet tvang meg gjennom en rekke temmelig uinteressante artikler i kampprogrammet. Men det var da noe interessant der også.

På toget tilbake til Birmingham New Street kunne jeg for fjerde gang på turen (også på turen til og fra Sutton Coldsfield 29/12, da det også var kamp der og det var langt travlere) igjen beskue Villa Park, som tar seg ganske godt ut når man kommer forbi med toget. Jeg hadde ikke spist stort siden frokost, så et par sandwiches ble rasket med fra en Tesco som kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet.

English ground # 97:
Walsall v Portsmouth 2-0
League One
Bescot Stadium, 4 January
1-0 Febian Brandy (29)
2-0 Will Grigg (40)
Att: 4,038
Admission: £23
Programme: £3

 

Next game: 05.01.2013: Stourbridge v Leamington
Previous game: 02.01.2013: Radford v Holbrook Sports

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg