Onsdag 18.07.2012 Sutton United v Leyton Orient
Det begynte å krible litt, og reisefeberen økte da jeg en kveld tidligere i sommer ble sittende og studere planlagte treningskamper på et non-league forum. Jeg gledet meg til sesongstart, men tålmodigheten var tynnslitt – som et barn på lille julaften. Jeg begynte derfor å falle for fristelsen til å ta en tur over før sesongstart. Jeg hadde en stund vært opptatt med et bokprosjekt som var i avslutningsfasen, og ville derfor forhøre meg med forlaget før jeg bestilte tur. Min kontakt der mente at det ikke ville være noe problem, og dermed var det grønt lys. Etter en natt uten søvn, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen etter å ha blitt kjørt opp på E6 av min snille mor. Mens jeg hvilte øynene litt, var vi raskt fremme og jeg fikk sjekket inn og tatt en siste røyk. Jeg sovnet før flyet tok av og våknet idet vi landet på Heathrow, og fikk dermed litt sårt tiltrengt søvn på turen over. Etter å ha aktivert mitt togpass gikk turen inn til Paddington med Heathrow Express, og med nyinnkjøpt Oyster Card tråklet jeg meg gjennom London ved hjelp av tubens Jubilee Line og DLR. Jeg hoppet omsider av på stasjonen East India i østre Londons docklands, i den beryktede bydelen Tower Hamlets. Mitt krypinn for natten lå 100 meter fra stasjonen, og var langt fra noe Ritz.
The Steamship var en pub med rom i overetasjen, og en rimelig pris gjorde for meg utslaget da jeg uansett kun skulle sove der. Rommet ble entret via et trappesystem i bakgården, og idet jeg satt fra meg bagen inntil en kommode, datt fronten på den ene kommodeskuffen av! En dusj ble deretter vanskeliggjort da det ikke befant seg håndklær på rommet, og jeg hadde glemt å pakke det. En kjapp vask klarte jeg imidlertid å få til før jeg gikk ned og bestilte en Strongbow for høflighets skyld før jeg igjen tok DLR og Jubilee Line til London Bridge. Derfra gikk turen videre med lokaltog til West Sutton, hvor jeg gikk den korte veien til puben The Plough. Der inntok jeg et par Strongbow før jeg krysset veien og betalte meg inn på Borough Sports Ground – eller Gander Green Lane som jeg velger å kalle Sutton Uniteds stadion. £1 ble deretter byttet mot et 8 siders svart/hvitt program i anledningen dagens kamp mot Leyton Orient. Golden Goal lodd ble også kjøpt, men jeg hadde vel ingen tro på gevinst da loddet viste 2 minutter som tid for første mål.
Det var allerede en del fremmøtte med i underkant av en time til avspark, og undertegnede tok en ørliten runde for å ta noen bilder av anlegget. Det bærer fortsatt noe preg av å tidligere ha hatt løpebaner, men er til tross for dette slett ikke verst. Muligens det beste jeg har sett med løpebaner, om man fortsatt kan kalle det som er igjen der løpebaner. Det er vel bare gjengrodde rester av disse her om der som røper årsaken til tribunenes beliggenhet i forhold til selve banen. Jeg entret klubbens bar og bestilte forfriskninger i form av Strongbow, før jeg slo av en prat med noen av de fremmøtte.
Hjemmesupporterne virket å være forsiktige optimister før kommende sesong, i en Conference South der jeg personlig mistenker at konkurransen var tøffere forrige sesong. Ikke minst er sterke Woking borte, og det samme er Dartford. Jeg mistenker at disse – ikke minst Woking – er sterkere enn de som kom ned, nemlig Bath City og Hayes & Yeading United. Welling United og flere andre utfordrere er riktignok der fortsatt, men jeg har en følelse av at Sutton United kan være the team to watch denne sesongen. Imidlertid var det mange som advarte sterkt mot hardt satsende Eastleigh, som ifølge ryktene skal strø om seg med penger. Samtidig tvilte mange på om Sutton United var rustet for å kunne takle et opprykk denne sesongen, da de mangler ressurser.
En liten tur innom klubbsjappa gjorde meg noen pund fattigere, men et skjerf og en DVD rikere siden jeg ble fristet til å gå til innkjøp av sesong DVD’en fra opprykkssesongen 2010/11. Som nevnt var det Leyton Orient som sto på motsatt banehalvdel med et nokså blandet lag, der flere førstelagsspillere visstnok var ute med skade.
Jeg tok plass bak det ene målet sammen med en samtalepartner fra baren. Og omtrent før vi i det hele tatt hadde fått installert oss, landet et langt innkast inne blant et tafatt Sutton-forsvar, og Kevin Lisbie kunne sette ballen i nettet bak hjemmekeeper Kevin Scriven. Klokken viste ifølge speaker at målet ble scoret i kampens andre minutt, og jeg hadde altså vunnet på loddet mitt likevel. Vi hadde knapt rukket å summe oss da hjemmelagets Stefan Payne ble felt av Matheiu Baudry, og Payne satt selv inn straffen og utlignet til 1-1 med 5 minutter på klokken. Payne måtte imidlertid halte av banen et minutts tid senere, for å bli erstattet av den gamle kjenningen Kezie Ibe.
Det var etter dette ganske jevspilt, med et lite overtak til Orient i ballinnehav. Men etter 22 minutter klønet hjemmelaget det til for seg igjen. Et håpløst tilbakespill ble snappet opp av Ryan Brunt, som valgte å skyte fra drøye 20 meter. 2-1 til gjestene! Men nok en gang slo Sutton umiddelbart tilbake, da Kyle Vassell stjal ballen og forserte gjennom et passivt Orient-forsvar før han plasserte ballen i mål nede i borterste hjørne. Etter en halvsjanse rett i forkant, tok gjestene igjen ledelsen etter 44 minutter. Vertenes Osa Obamwonyi sovnet og ble fratatt ballen av Dean Cox. Han hadde fri bane mot mål, og kunne dermed sørge for at lagene gikk til pause på stillingen 2-3.
Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å hente min gevinst på £20, ble det tid til en liten prat med noen Orient-supportere. De var ikke videre optimistiske med tanke på den kommende sesongen, og mente at spesielt forsvaret måtte bedres betraktelig om de skulle ha mulighet for å unngå nedrykk. Og forsvarsspillet på begge sider hadde når sant skal sies vært meget svakt i første omgang av dagens kamp.
Orient byttet like godt alle 11 spillerne i pausen, mens vertene nøyde seg med 4 bytter. Etter rundt 10 minutter av andre omgang trodde flere med meg at Gareth Gwillim hadde utlignet nok en gang, men hans frispark forandret noe retning i en forsvarer og havnet i nettveggen. Fra Suttons corner kontret Orient, og vertenes innbytter-keeper Tom Lovelock måtte slå et farlig skudd over. Corneren ble headet like over, og det var morsomt å se på nå. Kyle Vassell skapte litt hodebry for Orient-forsvaret. Først fintet han seg fri og avsluttet like utenfor. I neste angrep måtte forsvaret ty til ulovligheter for å stanse ham, og Gareth Gwillim kunne resolutt sette inn straffesparket og utligne til 3-3 etter 64 minutter.
Men umiddelbart ødela hjemmelaget igjen for seg selv, da en misforståelse mellom keeper Lovelock og debutant Michael Abnett medførte at Afolabi Obafemi (tunga rett i munnen nå) hadde en enkel oppgave med å gjenopprette ledelsen kun minuttet etter. Denne gangen kom det intet svar fra vertene, som etter 69 minutter i stedet måtte se Orient øke ledelsen. Jamie Stuart taklet Obafemi bakfra i feltet, og sistnevnte tok selv straffesparket. 599 tilskuere kunne se at kampens siste mulighet tilfalt Kezie Ibe, som imidlertid skjøt langt utenfor fra god posisjon. Dermed endte det 3-5 og undertegnede valgte å innta ytterligere to pints i godt selskap i baren, heller enn å stresse til togstasjonen og siste forbindelse utelukkende med tog.
Da jeg etter hvert satt kursen mot hotellet, måtte jeg derfor hoppe på bussen rett utenfor. Den tok meg til Morden, som er sydlig endeholdeplass for tubens Northern Line. Med bytte til DLR på stasjonen Bank kom jeg meg omsider tilbake til East India og The Steamship. Den første kampen hadde vært underholdende, og en fin start på min tur. Det var jo selvsagt lov å håpe på at de 10 andre skulle bli like målrike, men slik skulle det ikke bli.
English ground # 74
Sutton United v Leyton Orient 3-5 (2-3)
Pre-season friendly
Borough Sports Ground (Gander Green Lane), 18 July 2012
0-1 Kevin Lisbie (2)
1-1 Stefan Payne (pen, 5)
1-2 Ryan Brunt (22)
2-2 Kyle Vassell (23)
2-3 Dean Cox (44)
3-3 Gareth Gwillim (pen, 64)
3-4 Afolabi Obafemi (65)
3-5 Afolabi Obafemi (pen, 69)
Att: 599
Admission: £10
Programme: £1
Next game: 19.07.2012: Evesham United v Shrewsbury Town
Previous game: 07.04.2012: Rangers v St Mirren