Onsdag 14.10.2015: Morpeth Town v Dunston UTS
Jeg var «oppe og vekket hanen» denne morgenen, da jeg like etter klokka 6 listet meg ut fra Park Lea Guest House og spaserte de rundt tjue minuttene tilbake til Tattershall Road for å ta noen bilder, siden jeg hadde prestert å glemme kameraet dagen før. Heldigvis var en av portene åpen da jeg kjente etter, og mens jeg foretok en runde der inne var sola sakte men sikkert på vei opp. Da jeg kom tilbake få minutter før klokka slo halv åtte, uttrykte jeg ønske om å få servert frokost klokka åtte heller enn halv ni, slik jeg hadde bestilt kvelden før. Det lot seg gjøre, og etter en rask dusj kunne jeg kaste i meg turens første full english før jeg pakket snippesken, takket for meg og strøk på dør.
Siden min «syvsoving» hadde gjort at jeg ikke hadde fått tid dagen før, ville jeg nå nemlig benytte anledningen til å ta en mulig siste kikk på Boston Uniteds flotte hjemmebane York Street før jeg forlot byen. Det var nesten på dagen fire år siden jeg besøkte York Street for å se Boston United v Histon, men jeg var da ikke like flink til å ta bilder. Klubbens tid på York Street går nå dessverre mot slutten, og man har i lengre tid hatt planer om nytt stadion. Etter et par forsinkelser håper man nå på byggestart i løpet av 2016, og man antar at det vil ta rundt 18 måneder å bygge. Det passer vel ganske bra, i og med at klubbens leieavtale ved York Street går ut i 2018. Det spørs om ikke dette derfor kan ha vært min siste lille kikk på herligheten, og etter å ha knipset noen bilder slentret jeg mot togstasjonen.
Jeg satt meg på 09.41.toget som tok meg tilbake til Grantham, og etter et nytt togbytte i Doncaster, ankom jeg Newcastle omtrent kvart på ett. Jeg hadde betalt £59,50 for to netters overnatting ved Manhattans i Wallsend, men da det ikke var innsjekking før klokka 14, unnet jeg meg en pint med Somersby mens jeg slappet av en times tid på Centurion Bar som er tilknyttet togstasjonen i Newcastle. Da jeg omsider tok metroen østover til Wallsend, fant jeg snart etablissementet få minutters gange fra stedets metro-stasjon, og kunne registrere at det faktisk var snakk om en nattklubb med rom i overetasjen. Rett ved siden av ligger også den nye Wetherspoons-puben The Ritz, som er en gammel ombygget kino. Der ble det tid til en pint mens jeg igjen gikk gjennom reiseruta opp til kveldens kamp i Morpeth.
Valget av kamp denne dagen hadde for øvrig stått mellom kampen i Morpeth og et besøk hos Ramsgate, og jeg valgte omsider å sette kursen mot nordøst. Når det nå etter hvert var på tide å bevege på seg, ble jeg kun med metroen til stasjonen Manors, der jeg hoppet på toget nordover til Morpeth. Det er en liten markedsby som ligger i grevskapet Northumberland, ved elven Wansbeck. Den vokste frem rundt et av denne elvens krysningspunkt, og var på 1800-tallet åsted for en av nord-Europas største marked for levende kveg. I dag er den en nokså fasjonabel pendlerby der mange av de rundt 14 000 innbyggerne jobber i Newcastle. Ved Morpeth har man for øvrig en av de krappeste svingene på det britiske jernbanenettet, og dette har ført til at Morpeth har vært åsted for en rekke avsporinger og ulykker. Men jeg kom meg trygt frem, og etter et kvarters tid på toget kunne jeg spasere innover mot sentrum.
Jeg hadde nemlig med hensikt valgt å dra opp tidlig, slik at jeg nå fortsatt hadde nesten tre timer til kampstart. Det var mer enn nok tid til å tusle litt rundt i byens koselige sentrum og ikke minst teste et par puber jeg hadde fått varmt anbefalt. Dette gjaldt først og fremst puben Tap and Spile, som flere ganger har fått CAMRAs pris som årets pub i Northumberland. Det ble også tid til en tur innom White Swan før jeg valgte å sette kursen mot Craik Park. Morpeth Towns hjemmebane ligger en utenfor byen, og det ble anslått bortimot 40 minutters spasertur fra der jeg befant meg på White Swan. Store deler av veien er dessuten beryktet for å være en nokså smal landevei med hverken belysning eller skulder, så i høstmørket ville det kanskje – spesielt etter kamp – være en lek med livet. Det var medvirkende til at jeg valgte å benytte meg av en drosjebil, og på veien dit ut så jeg også at drosjekusken hadde rett da han også la til at store deler av veien ut til Craik Park også byr på oppoverbakke.
Jeg ankom Craik Park med drøyt halvannen time til kampstart, og der var fortsatt ikke inngangspartiet bemannet, slik at jeg benyttet anledningen til å ta en kikk rundt banen mens det fortsatt var lyst nok til å knipse noen bilder. Craik Park har vært klubbens hjemmebane siden 1994, og ligger altså temmelig landlig av avsides til. Man kommer inn på den ene langsiden, der man finner klubbhuset noe tilbaketrukket fra banen. Herfra går en liten gangvei ned mot banen, der man på denne siden finner anleggets sittetribune. Bortsett fra denne er det hard standing som gjelder på Craik Park – også på bortre langside, der man dog har et lite overbygg som gir tak over hodet på en seksjon midt på. Her finner man også laglederbenkene, og det skal også nevnes at de primitive «løpebanene» som tidligere var her nå er borte. Til tross for at Craik Park ved første øyekast ikke er voldsomt spennende, så trivdes jeg absolutt der, og med fullført runde gikk jeg for å teste varene i klubbhusets bar.
På veien dit så jeg at man nå var i ferd med å bemanne inngangspartiet, og jeg gikk for å betale meg inn med £6. Det var god timing, for samtidig kom en funksjonær bærende på kveldens kampprogram, og for £1 sikret jeg meg et eksemplar, før jeg kunne entre klubbhusets bar for å bla litt i dette over en pint Strongbow til £3,50. Og her snakker vi om et virkelig sabla godt program! Jeg lot meg til de grader imponere av både utseende, design og innhold, og det var en fryd å fordype seg i mens jeg nippet til gyllen nektar. Mens jeg satt der fikk jeg også melding fra min groundhopper-kjenning, den unge Connor Lamb, som hadde ønsket seg til Morpeth denne kvelden, men som måtte beklage at han som forventet at han ikke kom seg dit.
Morpeth Town ble i 1894 stiftet som følge av at Morpeth United og Morpeth FC slo seg sammen, og de spilte i sine tidligste dager på cricketbanen Stobhill Cricket Field, før de i 1954 flyttet inn på Storey Park. Fra og med 1936 var klubben i årevis et fast innslag i Northern Alliance, som ble vunnet i 1984 og 1994. Sistnevnte tittel var en fin måte å markere klubbens 100-års jubileum, som ble enda finere ved at de med å flytte inn på nye Craik Park samtidig fikk rykke opp i Northern League. I sin andre sesong der vant de Division Two, og holdt seg i øverste divisjon (Division One) helt frem til de rykket ned igjen i 2010.
Dette nedrykket ble sesongen etter fulgt opp av sisteplass i Division Two, og klubben var nærmest i fullstendig oppløsning. Det blir faktisk hevdet at de var et par uker unna konkurs, men sakte men sikkert har de reist seg. Sportslig sett begynte gjenoppbyggingen med ansettelsen av manager Nick Gray, som tok med seg en rekke spillere fra Seaton Delaval. Våren 2013 returnerte de til Division One, der deres historiske bestenotering er 6. plassen de har oppnådd to ganger – i 1997 og 2006. Det ser det ut som om de kan overgå denne sesongen, for de har hatt intet mindre enn en knallstart på Northern League-sesongen 2015/16.
Før kveldens kamp sto de med 9-2-1 i Northern League Division One, og med det la de beslag på andreplassen ? fem poeng bak favorittene Shildon, men med tre kamper til gode. Var de virkelig en seriøs tittelkandidat?? «Ja, hvorfor ikke?» mente hjemmefolket selv, og selv min kompis Lee Stewart mente med sin innsikt i fotballen i nordøst at de så absolutt er det. Da jeg utvekslet noen meldinger med ham senere den kvelden mente han at Morpeth Town sågar var hans favoritt til tittelen da Shildon ifølge ham virker å rote bort for mange «tullete» poeng. Denne kvelden skulle The Highwaymen opp mot Dunston UTS, som dog lå ti poeng bak sitt vertskap med like mange kamper spilt, men likevel var ventet å by på en tøff utfordring.
Det skal også nevnes at tredjeplasserte Washington sto med imponerende 7-3-0, men forståsegpåerne jeg har snakket med i nordøst mener at selv om de har en imponerende offensiv, så stiller de spørsmålstegn ved hvorvidt de vil ha bred nok stall til å holde følge når det drar seg til. Det blir nok uansett en spennende sesong nok en gang i Northern League, der Morpeth Town sto med 9 seire på de 10 siste totalt (hvorav 7 seire på de 8 siste i ligaen). De eneste som har klart å klå Morpeth i ligaen denne sesongen er de regjerende FA Vase-mestrene North Shields. Dunston UTS kom på sin side fra fire strake kamper uten seier (0-2-2). Kampen hadde blitt annonsert med avspark klokka 19.30, men da jeg tok oppstilling på den ene langsiden ble det raskt klart at det nok ikke var avspark før 19.45.
Det var faktisk gjestene som startet friskest, og hjemmekeeper Karl Dryden fomlet både en og to ganger da Dale Pearson avsluttet, men fikk omsider tak i ballen. Og da Alex Francis fyrte løs, kom redningen i form av en Morpeth-forsvarer som stupte frem og blokkerte skuddet. Det var derfor ikke helt fortjent da vertene tok ledelsen på en kontring som startet med at Michael Hall vant ballen etter en susende takling på Malcolm Morien. Linjemannen vinket for frispark, men den bedre plasserte dommeren vinket spillet videre, og Lee McAndrew serverte til James Novak, som la inn i feltet. Der headet Sean Taylor rett i sin egen lagkamerat Michael Chilton, men ballen falt til rette for sistnevnte, som satt inn sitt 11. mål for sesongen. 1-0 til The Highwaymen i kampens 19. spilleminutt.
Det var som om dette var en ekstra vitamininnsprøytning for Morpeth, som tok over initiativet og få minutter senere kunne doblet ledelsen da et frispark fra James Novak strøk panneluggen til Michael Hall inne i feltet. Like etter ble Dunston reddet av sin keeper Liam Connell da Chilton vant ballen og spilte gjennom Sean Taylor, men Connell fikk slått avslutningen til corner. Et kvarter etter ledermålet fikk vertene sitt andre mål, og igjen var det Chilton som tegnet seg på scoringslista da en corner fra Luke Carr ble headet på mål av Ben Sayer. Keeper Connell kunne bare parere rett til Chilton, som hadde en enkel oppgave med å styre inn sitt sjette mål på fire kamper. Kun to minutters tid etter virket det som om kampen var avgjort da et imponerende Morpeth-lag satt inn sitt tredje i form av et frispark fra rundt 25 meter. Med venstreslegga sendte James Novak ballen i mål nede i det ene hjørnet, og Connell kunne ikke annet enn å ditt ballen inn i innsiden av nettveggen. 3-0 med ti minutter til pause.
Det skal sies at Dunston responderte bra, og før pause hadde de et par gode muligheter til å redusere, men Steven Richardson skjøt rett på keeper Dryden, mens Dale Pearson sendte ballen utenfor fra god posisjon i duell med den utrusende Dryden. 3-0 sto seg til pause, og jeg kunne unne meg en pause-pint mens jeg snakket med tilfredse hjemmesupportere som nok en gang hadde latt seg imponere av sine helters effektivitet. For Dunston hadde jeg savnet spissen Andrew Bulford, og det var kun etter SMS-korrespondanse med en kompis at jeg kom på at han hadde signert for ambisiøse South Shields. Jeg vil tro han er savnet på Federation Park. Vel, jeg tømte uansett glasset og betalte £1,50 for en mince pie som jeg nøt mens spillerne kom ut igjen i den etter hvert nokså sure Northumbria-aftenen.
Gjestenes manager Billy Irwin hadde nok benyttet pausen til å mane sine gutter til innsats, for det tok FA Vase-vinnerne fra 2012 kun 15 sekunders tid å spille seg frem til en mulighet de absolutt burde omsatt i redusering. Innbytter Liam Thear fikk ballen umarkert inne i feltet, men hadde på seg ryggsekken og sendte ballen over da det var langt enklere å treffe mål. I stedet gikk kampen inn i en fase der det var status quo og spillet foregikk mye på midtbanen. Etter en times spill fikk vertene muligheten til å øke etter at en klarering havnet hos Lee McAndrew som trakk seg inn i feltet og avsluttet, men hans skudd endret to ganger retning i andre spillere før den strøk like utenfor stolpen til keeper Connell.
Morpeth Town fortsatte å presse på for ytterligere mål, og McAndrew var igjen arkitekten da Sean Taylor fikk sin avslutning reddet på streken av en Dunston-forsvarer. De siste 20-25 minuttene dreide seg egentlig kun om at Morpeth kontrollerte inn, og det nærmeste Dunston kom en redusering etter dette var en svak avslutning fra Dale Pearson. Hans lagkamerat og navnebror, høyrebacken Michael Pearson ble imidlertid utvist etter en tilsynelatende uskyldig takling på McAndrew. Dommeren stoppet spillet med ballen hos Morpeth i god posisjon, løp over for å snakke med sin linjemann, og trakk deretter frem Pearsons andre gule kort for kvelden. Meget strengt, mente selv Morpeth-folket som snart kunne feire tre nye poeng etter at dommeren blåste for full tid med 3-0 som sluttresultat foran imponerende 286 tilskuere.
Det siste er vel et tegn på at Morpeth Town også begynner å få mer publikumstekke, og det er de vel fortjent. Jeg lot meg på mer enn en måte imponere av Morpeth Town denne kvelden, og må innrømme at selv om jeg nok muligens har Shildon som en liten favoritt til tittelen, så er det så absolutt en seriøs utfordrer, og sannsynligvis den farligste sådan. Toget tilbake mot Newcastle gikk ikke før 22.46, men jeg hadde i løpet av andre omgang bestilt taxi som etter at jeg hadde rukket en pint kom som avtalt rundt kvart over ti. Mens jeg satt i taxien ble jeg oppringt av en kompis, og det var nok medvirkende til at jeg presterte å glemme igjen mine hansker i drosjebilen, slik at nå muligens kjører en taxisjåfør rundt i Northumberland med norske elgskinnshansker. Det hadde uansett vært en fin kveld, og Morpeth Town var et trivelig bekjentskap. Etter å ha returnert til Wallsend med tog og metro, unnet jeg meg en pint eller to inne på nattklubben Manhattans før jeg trakk meg tilbake til mitt rom ovenpå.
English ground # 294:
Morpeth Town v Dunston UTS 3-0 (3-0)
Northern League Division One
Craik Park, 14 October 2015
1-0 Michael Chilton (19)
2-0 Michael Chilton (34)
3-0 James Novak (36)
Att: 286
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50
Next game: 15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street Town
Previous game: 13.10.2015: Boston Town v Peterborough Northern Star
spennende 🙂