Easington Colliery v Chester-le-Street Town 15.10.2015

Torsdag 15.10.2015: Easington Colliery v Chester-le-Street Town

 

Jeg våknet vel vitende om at jeg denne morgenen og formiddagen ikke trengte å forflytte meg, for Manhattans i Wallsend skulle være min base for ytterligere en natt. Det har blitt litt av en vane at jeg ved mine besøk i Newcastle oppsøker Butterfly Cabinet på Heaton Road, der de serverer en frokost som jeg knapt har funnet sidestykke til. Min svakhet er imidlertid at jeg aldri klarer å motstå fristelsen av deres enorme ‘The Business’ full english breakfast, og etter en kort metro-tur til Chillingham Road var det selvsagt tilfellet også denne gang. Jeg måtte selvsagt for alt i verden presse ned det hele, og etter å ha forspist meg lovet jeg meg selv nok en gang at jeg neste gang skal begrense meg.

 

Etter å ha tilbragt en times tid på en parkbenk med en bok, hadde jeg kommet meg såpass til hektene at jeg spaserte tilbake til metro-stasjonen Chillingham Road. Jeg tenkte å benytte anledningen til å ta en kikk på et par av områdets fotball-anlegg, og tok derfor den korte metro-turen til Walkergate, hvor jeg spaserte opp til Sam Smith’s Park – hjemmebane for Newcastle Benfield. Der var det imidlertid fullstendig gjerdet inn, og det var så lite å se at det i og for seg var fullstendig bortkastet tid. Derfor dro jeg videre med metroen til Meadow Well, og spaserte derfra til Ralph Gardner Park. Det er hjemmebane for North Shields, og jeg tenkte ta en kikk på hva man eventuelt har gjort siden jeg var der i påsken 2013. Den gang tok jeg heller ingen bilder av anleggets ytre, og det var lett å skjønne hvorfor, for også her var det fullstendig inngjerdet uten noe som helst spennende å ta bilde av.

 

Etter denne lille bomturen foretok jeg en kjapp svipptur innom Manhattans på veien inn til sentrale Newcastle, der jeg snart kunne vandre en time eller to rundt nærmest på måfå i den herlige geordie-byen. Men det var omsider tid for å begynne å tenke på å ta turen nedover til det østlige County Durham, der jeg igjen skulle se kamp hos Easington Colliery, og turen startet med å ta metroen ned til stasjonen Park Lane i Sunderland. Den er tilknyttet byens bussterminal, hvor jeg snart kunne sette meg på Arrivas buss nummer 23 – £4,90 fattigere etter å ha kjøpt en dagsbillett for områdets sone 2 (Sunderland- og Peterlee-traktene). Etter en halvtime på bussen kunne jeg stige av i Easington Colliery, og da klokka ikke engang var 17, hadde jeg kun tenkt å sveipe innom Welfare Park for å ta noen bilder, for deretter å oppsøke den lokale kneipa Victory Club mens jeg ventet på at det skulle bli aktivitet ved anlegget.

 

Easington Colliery er i aller høyeste grad et gruvesamfunn i det østlige County Durham, og vokste frem rundt en stor kullgruve som så tusenvis av mennesker komme flyttende fra hele landet. Mest kjent er nok stedet for den store gruveulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet her, og det er i den forbindelse at det er plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven her stengte i 1993, betød det at hele 1400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man sliter vel fortsatt noe med problemene som følge av dette. Det bor i dag rundt 5000 personer i Easington Colliery (som altså er et separat sted i forhold til den noe mindre nabo-landsbyen Easington), og noen vil også vite at det fiktive gruvesamfunnet i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

 

Fotballklubben Easington Collery ble stiftet i 1913, og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Klubben forsøker seg for tredje gang i Northern League, etter at de første gang spilte seg opp fra Wearside League i 1986. Den gang sikret de seg direkte opprykk opp til Division One i sin første sesong, og hadde en 10. plass som beste bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur. Nå håper de å igjen kunne etablere seg, og deres uttalte mål har vært å overleve.

 

Da jeg ankom Welfare Park var det imidlertid allerede aktivitet ved fotballstadionet, og jeg ble stående og slå av en prat med en kar som snart satt seg i bilen, men han mente at klubbsekretær Billy Banks allerede befant seg inne i klubbhuset, og at jeg sikkert kunne ta ‘oppladningen’ inne i dens bar. Det viste seg å stemme, og med to og en halv time til kampstart ble jeg sluppet inn av Billy, som mot et bidrag på £1,50 fisket frem en boks Strongbow fra kjøleskapet. Han husket meg også fra mitt besøk i midten av august, da jeg var til stede for å se den famøse kampen mot Crook Town som endte med at flomlysene tok kvelden og at kampen dermed ble avbrutt etter 82 minutter på stillingen 2-1 til hjemmelaget, som på det tidspunktet også ventet på å ta et straffespark de hadde blitt tildelt.

 

Mens Billy svinset rundt for å klargjøre til kamp, tok jeg en ny kikk på anleggets indre. Det domineres av nærmeste langside, der man finner hovedtribune og en klassisk ståtribune under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket midt på langsiden. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som har en blanding av ståplasser bakerst og ståplasser i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså en klassisk ståtribune med rundt seks betongtrinn. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte betongtrinn på den ene kortsidens flanke, og der var Billy av en eller annen grunn nå i ferd med å sperre av dette området. Ellers på Welfare Park er det hard standing som gjelder.

 

Da Crook-kampen måtte spilles på nytt (8. oktober) måtte typisk nok Easington Colliery gi tapt med 2-3, men det som irriterte hjemmelaget enda mer var den harde medfarten de hadde fått av ligaens formann Mike Amos, som i sin blogg gikk meget hardt ut da han blant annet beskrev flomlyssvikten i august som det klart mest pinlige øyeblikket i hans 20 år lange periode som ligaformann. Da jeg spurte Billy om denne tribuneseksjonen han hadde sperret av, svarte han tydelig irritert at det er ligaledelsen som igjen har vært på ferde og krevd seksjonen sperret av pga sikkerhetshensyn, og han la ikke skjul på at han og andre i klubben for tiden følgte seg delvis forfulgt av ledelsen i Northern League.

 

Mens jeg sto der og snakket med Billy, kom en bil kjørende med et mobilt aggregat hengende bakpå. Etter flomlys-fadesen har klubben nemlig sikret seg ved å leie inn et ekstra aggregat i anledning kveldskamper, og det er selvsagt en ekstra utgiftspost som ikke er optimal for en klubb som Easington Colliery. Samtidig ble jeg fortalt at en gjennomgang av flomlysene hadde avslørt at de har blitt lurt for flerfoldige tusen pund av firmaet som forrige gang skulle oppgradere de, da de har gjort svært slurvete arbeid og ødelagt en rekke deler. Jeg spurte Billy om det var noe han trengte hjelp til, men det meste av det klubbfolket ikke måtte gjøre selv var nå gjort. Han tilbød meg i stedet å ta en kikk inne i garderoben om jeg ville ta noen bilder der draktene var hengt opp og alt var klargjort til kamp.

 

Det takket jeg selvsagt ja til, og tilbake i klubbhusets bar kom også formann Paul Adamson med kveldens program. Jeg betalte £1 for et eksemplar av programmet som gis ut i månedlige utgaver der man til hver kamp kun bytter ut de fire midtsidene som omhandler den aktuelle motstander. Noe overraskende kunne Billy og Paul også fortelle at de vil rive klubbhuset og deler av tribunefasilitetene på denne langsiden for å bygge nytt og mer moderne klubbhus, og de håpet at dette ville kunne skje etter inneværende sesong. I den anledning kan det selvsagt ble aktuelt med en periode der man banedeler, og av de naturlige alternativene er Peterlee Towns gamle hjemmebane Eden Park og Horden Colliery Welfares hjemmebane Welfare Park.

 

Det kom etter hvert flere folk, og jeg må si at jeg trives hos Easington Colliery, som er en meget ujålete klubb. Mens jeg satt der og bladde i programmet og drakk Strongbow, kom også min kompis Connor Lamb med en halvtimes tid til kampstart. Han hadde fått med seg at jeg senere på turen skulle gjøre et nytt forsøk på å besøke Horden Colliery Welfare – noe som jeg forventet ville bli turens kanskje største høydepunkt – og han fortalte at de ikke nå ikke gir ut kampprogram etter at manager Keith Brown trakk seg, da han tydeligvis også var ansvarlig for dette. Jeg foreslo for den unge Connor at han tilbød seg å lage programmet for klubben han tross alt følger tettest, og at det ville være god trening for en person som ønsker seg en karriere innen sports-journalistikk. Noen dager etter kunne han da også fortelle at han nå er Hordens nye «program-redaktør».

 

Kveldens kamp dreide seg ikke om ligapoeng i Northern League Division Two, men snarere om avansement i Ernest Armstrong Memorial Cup. Dette er en cup for klubbene som spiller nettopp i Northern League Division Two, og som er oppkalt etter en mann som var både spiller, supporter og dommer i Northern League – og senere parlamentsmedlem som døde i 1997. Da han i sine yngre dager spilte for Stanley United, ble han i kirken fortalt at han ville ende i helvete fordi han spilte fotball på langfredag – hvorpå Armstrong kom med følgende fantastiske svar: «I don’t know about going to hell, but we were well beaten by Sacriston». Dagens motstander for The Colliery var Chester-le-Street Town, som hadde hatt en svært god sesonginnledning i ligaen, der de foreløpig virker å være en av de sterkeste utfordrerne til South Shields.

 

Sammen med Connor kunne jeg se at gjestenes Craig Mickle etter 7-8 minutter lurte vertenes offside-felle, men skjøt like utenfor målet til hjemmekeeper Kyle Donaldson. Hverken jeg eller Connor hadde fått med oss at Lee Stewart og hans bedre halvdel Katie hadde ankommet, men sistnevntes herlige datter Jade kom snart løpende for å fortelle oss at de var kommet og at vi måtte bli med henns og broren Daniel bort til de. Utpå banen var kampen det engelskmennene kaller «scrappy», og de to lagene hadde åpenbart store problemer med å få i gang noe spill. De ble stort sett med 2-3 vellykkede pasninger før det endte med balltap, men Easington Colliery skapte nå det som var av halvsjanser.

 

I forbindelse med et hjørnespark headet David Paul på mål, men Cestrians-keeper Aidan Ames leverte en flott redning da han fikk slått til corner. Etter en halvtime var det Joe Kerridge sin tur, og han skar inn fra høyrekanten og avsluttet. Ballen gikk forbi keeper Ames, men strøk også på utsiden av bortre stolpe. Det var ingen stor forestilling vi var vitne til, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste for halv tid. Easington Colliery er som sagt ikke så fine på det, og da det ikke var ligarepresentanter til stede, hadde jeg av formann Adamson fått tillatelse til å ta med meg Strongbow ut dersom jeg var litt diskret.

 

Etter å ha hentet en ny boks, forhørte jeg meg litt med Lee om hans mål om å besøke samtlige 44 Northern League-klubber før jul. For denne bragden har man faktisk troféet Dave List Trophy, og Lee mente han nå kun hadde 9 av de enkleste igjen, og regnet med at han faktisk ville klare det før midten av november. Det er jo litt av en bragd, men det er kanskje ikke spesielt overraskende når det tross alt er snakk om en mann som så nesten 300 kamper forrige sesong. Han kjenner svært godt fotballen i nordøst, der han også har vært klubbsekretær for tre klubber, og han uttrykte litt overraskelse over at Easington Colliery har hevdet seg nokså høyt oppe på tabellen i sin første sesong tilbake i Northern League. Han hadde spådd at de skulle styre greit klar av nedrykksfaren og kanskje klare en plass midt på tabellen, men foreløpig ser det ut som om de kan hevde seg på øvre halvdel.

 

Vi håpet på en noe bedre andre omgang, men det fortsatte egentlig i samme stil. Vertene hadde dog fortsatt et lite initiativ, og fem minutter ut i omgangen var igjen David Paul på ferde, men bortekeeper Ames leverte nok en gang en god redning på hans avslutning. Chester-le-Street kontret raskt, og Craig Mickle løp gjennom Colliery-forsvaret, men hans skudd gikk like utenfor. Jeg begynte å bekymre meg for at det skulle ende målløst og gå til ekstraomganger slik at jeg måtte forlate kampen for å rekke bussen, men med rundt et kvarter igjen scoret gjestene med sin første avslutning på mål. Det var igjen Mickle som ble spilt fri, og han passet til bedre plasserte Aaron Reynolds som satt inn 0-1.

 

Vertene klarte aldri å svare på en måte som vitnet om at de ville kunne true gjestenes mål, og dermed endte det med avansement for Chester-le-Street Town foran det som etter hvert viste seg å være et publikum som talte 119. Jeg tok avskjed med Connor, og etter en prat med noen representanter for hjemmelaget tok jeg følge med Lee, Katie og barna så langt som til parkeringsplassen i ved parkens inngang. Der ønsket jeg de god tur hjem og spaserte den korte veien til bussholdeplassen for å la buss nummer 22 frakte meg tilbake til Park Lane. Derfra foregikk returen til Newcastle med metroens grønne linje, og etter å ha byttet metro og tatt meg til Wallsend, unnet jeg meg igjen en siste pint på nattklubben Manhattans før jeg gikk opp i etasjen over for å finne senga. Jeg hadde tross alt en lang reise dagen etter.


Revisit:
Easington Colliery v Chester-le-Street Town 0-1 (0-0)
Ernest Armstrong Cup, 1st Round
Welfare Park, 15 October 2015
0-1 Aaron Reynolds (75)
Att: 119
Admission: £5
Programme: £1

 

Next game: 16.10.2015: Corsham Town v Calne Town
Previous game: 14.10.2015: Morpeth Town v Dunston UTS

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg