Easington Colliery v Crook Town 13.08.2015

Torsdag 13.08.2015: Easington Colliery v Crook Town

 

Jeg våknet med kuppelhue og bondeanger. Newcastles natteliv hadde satt sine spor, og jeg er nok ikke altfor vant med slik rangling lenger. Jeg fikk veltet meg ut av senga og kreket meg i dusjen, før jeg etter hvert dristet meg ut blant folk. Jeg tviler på om jeg noen gang har fått servert en heftigere full english breakfast enn den store «Brekafast of Champions» varianten hos kaféen Butterfly Cabinet på Heaton Road, og den har tidligere kurert tilsvarende formsvikt hos undertegnede slik at det var resepten også denne gang. Mon tro om det ikke var buss 32A som krevde £1,95 for å ta meg dit ut, men etter å få servert en gedigen frokosttallerken kunne jeg igjen fastslå at det var vel verdt turen.

 

Faktisk var den såpass at jeg denne gang måtte kaste inn håndkledet med noen få munnfuller igjen på tallerkenen for ikke å brekke meg der jeg fortsatt slet med formen. Etter å ha presset ned i hvert fall 90% av kjempeporsjonen var det på sin plass med en spasertur, og apostlenes hester bragte meg ned til metro-stasjonen Chillingham Road, der jeg hoppet på et tog mot sentrum. For å få noe ut av dagen byttet jeg til metroen grønne linje mot flyplassen, og ble med til Kingston Park, der jeg kikket meg litt rundt utenfor stadionet med samme navn. Det var her den ikke lenger eksisterende klubben Newcastle Blue Star spilte sine siste år før de gikk konkurs i 2009. Her spiller fortsatt rugby union klubben Newcastle Falcons sine hjemmekamper, i tillegg til rugby league klubben Newcastle Thunder. Newcastle Uniteds reserver spiller vel såvidt jeg vet også majoriteten av sine hjemmekamper her. Det var ikke muligheter for å ta seg inn, men det var da litt innsyn. På veien tilbake var det på tide å få noen andre kulturelle inntrykk, så jeg stoppet innom museet Great Northern: Hancock. Imidlertid var formen såpass laber at det ble et nokså flyktig besøk før jeg returnerte til hotellsenga for å få en time eller to på øyet.

 

Jeg følte vel mest for å bli i senga resten av dagen, men etter litt ivrig bruk av snooze-funksjonen kom jeg meg omsider opp og satt meg snart igjen på metroens grønne linje – denne gang med kurs sørøstover mot Sunderland. Jeg valgte denne løsningen i stedet for tog nettopp for å benytte anledningen til å hoppe av på St. Peter’s (som faktisk er enda litt nærmere enn stasjonen Stadium of Light) for å ta en kjapp kikk på Sunderlands hjemmebane. Det mest interessante var i og for seg den fantastiske statuen av tidligere manager Bob Stokoe som jubler hemningsløst over FA Cup-triumfen i 1973. Jeg hadde ikke tatt høyde for at det tross alt var fem minutters gange fra St. Peter’s, og jeg rakk ikke helt å ta en full runde før jeg måtte snu og haste tilbake for å med nød og neppe rekke metroen som skulle korrespondere med buss 23. Jeg hastet opp rulletrappene på Park Lane stasjon og fant raskt frem til ‘stand B‘ på tilhørende Sunderland Interchange, slik at jeg få sekunder før avgang fikk hoppet på og betalt £4.90 for en returbillett til Easington Colliery.

 

Bussen brukte ganske nøyaktig en halvtime ned dit, og vel fremme steg jeg av og orienterte meg frem til Victory Club – en lokal kneipe med et temmelig røft klientell. I følge min lokale kjenning Lee Stewart er da også Easington Colliery en nokså tøff plass. Easington Colliery er i aller høyeste grad et gruvesamfunn i det østlige County Durham, og vokste frem rundt en stor kullgruve som så tusenvis av mennesker komme flyttende fra hele landet. Mest kjent er nok stedet for den store gruveulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet her, og det er i den forbindelse at det er plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven her stengte i 1993, betød det at 1400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og det stedet sliter vel fortsatt med problemene som følge av dette. Det bor i dag rundt 5000 personer i Easington Colliery (som altså er et separat sted i forhold til den noe mindre nabo-landsbyen Easington), og noen vil også vite at den fiktive gruvebyen i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

 

Jeg tømte glasset og forlot Victory Club, der drankerne nå hadde høynet innsatsen betraktelig i sin innbyrdes biljard-turnering, og spaserte i stedet mot Welfare Park. Etter å ha spasert gjennom den nevnte alléen og gransket det nevnte minnesmerket, kom jeg frem til min destinasjon, og ble tilsynelatende møtt av lukkede dører. Med en times tid til kampstart var telleapparatene ennå ikke åpnet, og utenfor en tilsynelatende lukket dør sto flere groundhoppere og ventet. Med torsdagskamp var det forresten ikke spesielt merksnodig at en rekke av disse hadde funnet veien til det østlige Durham. Etter å ha stått der i noen minutter kom det plutselig en fyr som åpenbart gikk rett inn denne døra, som førte inn til klubbhusets bar, og som tydeligvis hadde vært åpen hele tiden. De lokale må ha lurt på vi hva drev med. Vel innenfor betalte jeg 80 pence for en iskald boks med Cola i et forsøk på å bedre formen noe, og da venner i form av Lee, Katie og den unge Connor Lamb få minutter senere entret lokalet satt undertegnede i et hjørne med den andre Cola-boksen til panna. Omtrent samtidig fikk vi beskjed om at vi nå kunne betale oss inn, så jeg gikk for å yte min skjerv i form av rimelige £3.

 

Programmene var visstnok på vei, og da vi tok oss tilbake til baren fra anleggets indre kom det en kar med kveldens blekke. Jeg hadde fryktet det verste da unge Connor hadde varslet at man i stedet for å gi ut nytt program til hver kamp ville utgi månedsvise utgaver, og da han også hadde en spalte i klubbens program regnet jeg med han visste hva han snakket om. Men etter å ha betalt £1 for fornøyelsen, slo jeg fast at det nok er snakk om en variant der hoveddelen forblir den samme i en måneds tid, mens man for hver kamp bytter ut de fire midtsidene som i dette tilfellet omhandlet gjestene Crook Town, og således er det jo egentlig ikke noe ‘verre’ enn det man finner mange andre steder. Jeg tok i stedet en liten runde rundt anlegget, som domineres av nærmeste langside, der man finner hovedtribune og en klassisk ståtribune under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket midt på langsiden. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som har en blanding av ståplasser bakerst og ståplasser i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså en klassisk ståtribune med rundt seks betongtrinn. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte betongtrinn på den ene kortsidens flanke. Ellers på Welfare Park er det hard standing som gjelder.

 

Det jeg hadde merket meg, og som Lee hadde gjort meg oppmerksom på på forhånd, var den flotte utsikten nedover kysten mot Nordsjøen, der man uten problemer kunne se helt ned til Hartlepool. Easington Colliery ligger i det som gjerne kalles «East Durham triangelet», der en rekke tradisjonsrike klubber de siste tiårene har bukket under, og jeg har mer enn en gang hørt distriktet omtales som en fotballklubbers kirkegård og som «the area that fell out of love with football». Men når Sku Sport generasjonen er mer opptatt av å stryke Messi-trøya si og si sitt favorittlag fra andre siden av landet, så blir det kanskje slik. Easington Colliery er i hvert fall en av klubbene som fortsatt holder koken, og de er denne sesongen nyopprykket til Northern League Division Two etter å ha endt på 2. plass i Wearside League forrige sesong. Da vinner Stockton Towns anlegg ikke tilfredsstilte kravene, gikk derfor plassen til Easington Colliery.

 

Klubben forsøker seg for tredje gang i Northern League, etter at de første spilte seg opp fra Wearside League i 1986. Den gang sikret de seg direkte opprykk opp til Division One i sin første sesong, og hadde en 10. plass som beste bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur. Nå håper de å igjen kunne etablere seg, og deres uttalte mål var å overleve. Selv om Connor tidligere har hintet om at han tror de kan få det tøft, trodde han heller ikke at de ville rykke ned, og Lee mente de burde klare seg greit og kanskje havne et sted midt på tabellen.

 

Ligaformann Mike Amos var også til stede, og hans spådom var at det kan bli generelt sett noe tøffere å overleve denne sesongen, da han uttrykte stor tro på at vi vil få en opprykker både fra Wearside League og Northern Alliance ved sesongslutt, og dermed i utgangspunktet to klubber ned fra Northern League Division Two. I Northern Alliance er nemlig Blyth Town nok en gang stor favoritt, og i den endeløse sagaen om deres flomlys-søknad hadde Amos nå tro på at de skulle få anlegget sitt godkjent for spill i Northern League etter denne sesongen. Det samme mente han om Stockton Town som i fjor var suverene i Wearside League, men både Lee og Connor har advart kraftig mot et Horden Colliery Welfare som de åpenbart holdt som knepne favoritter denne sesongen. Det blir uansett spennende.

 

Motstander denne kvelden var meget tradisjonsrike Crook Town, som hadde en miserabel sesong sist. Flere omtalte faktisk nedrykkssesongen i fjor som klubbens verste sesong noensinne, men enda verre var det at klubben en periode sto i fare for å gå under. De uttrykte nå litt forsiktig optimisme og hevdet at de hadde fått inn gode fotballfaglige folk til å få skuta på rett kjøl. De har et ungt lag, men Lee spådde at også de ville kunne styre klar av den heftigste nedrykksstriden og kapre en plass midt på tabellen. Det var altså to nivåers forskjell mellom disse to klubbene forrige sesong, men nå skulle de møtes til kamp om ligapoeng i Northern League Division Two. Easington Colliery hadde tapt sin første kamp med 0-2 hjemme mot Whickham, mens Crook hadde startet med hjemmeseier 2-1 over Heaton Stannington.

 

Etter en tredje boks med Cola var fortsatt ikke formen akkurat super, så her måtte det sterkere lut til. Mot et bidrag på £1,50 fisket bartenderen frem en boks med Strongbow til meg, samtidig som han fant frem en pin til min samling. Der ved bardisken sto også noen klubbfunksjonærer og gjorde siste finpuss på listen over lagoppstillingene som de skulle levere til dommeren, men før de kom så langt fikk vi ta en kjapp kikk slik at vi kunne feste noen navn til spillerne ute på gressmatta. Det var som sagt en rekke groundhoppere og kjente fjes der, og jeg traff i tilleg på både Howard fra dagen før, Peter Sixsmith, John McClure, og grinebiteren Tony Morehead. Det var imidlertid med Lee, Katie og Connor at jeg tok oppstilling klar for kamp.

 

Det startet nokså jevnt med halvsjanser begge veier, men etter et kvarters tid føltes det som om hjemmelaget tok et lite initiativ. Slurv i Crook-forsvaret ga David Laight muligheten til å stjele ballen og storme mot målet, men hans avslutning ble reddet av Crook-keeper Ryan Graham. Etter et par halvsjanser for Crook var Laight nære på igjen, men denne gangen gikk avslutningen utenfor. Halvtimen var passert med et par minutter da vertene scoret sitt første Northern League etter returen i våres, og målscorer var Luke Page som ble spilt flott gjennom og iskaldt plasserte ballen i mål bak keeper Graham. To minutter senere doblet nemlig Laight ledelsen da hans volley suste centimetere utenfor, og like etter endte klabb og babb i Crook-forsvaret med at en grønn og hvit hjemmespiller fikk avsluttet, men ballen smalt traff innsiden av stolpen og Crook fikk klarert. Crooks beste muligheter i første omgang kom i form av skudd fra Thomas Watkinson og Alex Wilson, som ble henholdsvis blokkert og reddet av keeper Kyle Donaldson, og dermed gikk lagene i garderoben med 1-0 som pauseresultat.

 

Det siste snaue kvarteret av omgangen hadde vi lagt merke til en lyd som tydet på at man forsøkte febrilsk å få startet aggregatet til flomlysene, og det var også en eim på anlegget som vitnet om dette. Det hadde etter hvert skumret såpass at vi undret oss på om de ikke skulle skrus på, men det var åpenbart at de hadde en utfordring å hanskes med, uten at vi foreløpig uroet oss nevneverdig. Lee kunne imidlertid fortelle at det tydeligvis var en kjent lokal sak at klubben har hatt problemer med flomlysene, og da var det jo selvsagt naturlig å spørre seg om Northern League visste om dette da de hentet opp Easington Colliery. Formann Mike Amos kunne fortelle at klubbens flomlys i løpet av sommeren hadde blitt testet flere titalls ganger til alles tilfredshet, og mens vi sto det og snakket kom flomlysene gradvis på. Det vil si, flesteparten av de. Da lagene noen minutter senere kom på banen sa dommeren seg fornøyd og startet andre omgang mens jeg tømte min andre boks med Strongbow og konstaterte at formen endelig var litt stigende.

 

I omgangens femte minutt ble et innlegg slått inn i Collery-feltet, og Alex Wilson steg høyest og headet inn utligningen for Crook Town. Så begynte virkelig moroa.. Et minutt senere forsvant i rask rekkefølge plutselig flomlysene en etter en, og nå var det så mørkt at det ikke var aktuelt å fortsette. Dommeren ga de 15 minutter til å få lysene på igjen, og det var hektisk aktivitet der man forsøkte febrilsk å få liv i den gamle purka av et aggregat. Man begynte vel å ane at vi ikke ville få se mer fotball denne kvelden, men etter 12-13 minutters pause fikk de endelig lysene på igjen. I hvert fall noe sånt som 75% av de, og det var godt nok for dommeren, som skal ha ros for sin tålmodighet denne kvelden.

 

Crook kunne tatt ledelsen da fint forarbeid av Jason Brazaukas ble fulgt opp av et frekt hælspark fra Scott Duggan, men keeper Donaldson reagerte raskt. Kombinasjonen av begrenset lys og svarte nummer gjorde det nå til en utfordring å skille hjemmespillerne fra hverandre, men et innlegg inn i Crook-feltet ble møtt på volley av en hjemmespiller som måtte se ballen smelle i stolpen. Nå ble det plutselig litt Hawaii-fotball, med sjanser begge veier. Etter en liten rekke med Crook-cornere kontret vertene, og et skudd hadde god vei mot krysset da keeper Donaldson fikk slått ballen vekk. Deretter var det Richard Carr som fyrte løs i motsatt ende, men ballen suste over tverrliggeren. I følge klokka gikk vi inn i kampens siste par minutter av ordinær tid da et innlegg fant veien inn i Crook-feltet og en av hjemmespillerne (som senere viste seg å være David Knight) headet ballen i mål og gjenopprettet vertenes ledelse. Imidlertid var det kun kampens 77. minutt, så Crook hadde fortsatt tid til å svare.

 

I stedet var det vertene som kun et minutts tid etter fikk tildelt straffespark da en god David Laight ble spilt gjennom og var på vei til å runde Ryan Graham da han ble felt av Crook-keeperen. Dommeren pekte sporenstreks på straffemerket og dro resolutt opp det røde kortet for Graham. Muligens noe strengt all den tid Laight virket å være på vei bort fra mål, men uansett måtte Crook Town nå gjøre et bytte, og mens de gjorde klar sin reservekeeper steg en Colliery-spiller frem til straffemerket for å gjøre seg klar. Den nye keeperen kom seg i mål, hjemmespilleren gjorde seg klar til å ta sats…og da slukket med ett alle flomlysene og etterlot seg banen i nærmest stummende mørke! Nå var det i ferd med å utvikle seg til en fullstendig parodi, men etter ytterligere ti minutters tid fikk de på flesteparten av flomlysene igjen. Før man i det hele tatt rakk å stille opp igjen for straffesparket, ble det imidlertid mørkt for tredje gang. Dommeren hadde sett nok, og blåste umiddelbart av kampen som dermed ble avbrutt i det 81. minutt.

 

Irriterende for de 175 fremmøtte, men først og fremst verst for klubben selv, som hadde en tydelig lite imponert ligaformann blant tilskuerne. I sin blogg senere den kvelden la han intet imellom og innledet med følgende tordentale: «In my 20 years as Northern League chairman, there’s not been a night as mortifying, as annoying, or as thouroughly embarrassing as this one»! Sterk kost, og jeg følger han muligens er litt vel hard, selv om han trekker frem nettopp undertegnede som en av de som hadde kommet langveisfra for å se denne kampen. På den annen side var det ikke tvil om at spørsmål vil – og må – bli stilt. Klubben har en rekke torsdagskamper denne sesongen, og på en av disse (22. oktober) skal man være vertskap for Alnwick Town, som har en meget lang reisevei fra der de holder til på god vei opp til den skotske grensen. Man kan jo tenke seg hva som vil skje om noe slikt skulle hende igjen da!

 

Klubben har blitt truet med bøter, og i ytterste konsekvens vil de kunne risikere exit fra Northern League om de ikke får skikk på flomlysene. I ettertid har man imidlertid forsikret om at man vil leie inn aggregat for kommende hjemmekamper denne sesongen, så vi får håpe de unngår en reprise. Ellers var det også flere som så ironien i at dette skjedde mot nettopp Crook Town, som for et par sesonger siden skal ha slått av sine flomlys ved overlegg under en kamp de var i ferd med å tape. Jeg hadde uansett fått sett en god dose fotball, og det hadde uansett blitt såpass sent at bussen jeg i utgangspunktet hadde blinket meg ut for lengst hadde gått. Etter å ha tatt farvel med Lee, Katie, Connor & Co, spaserte jeg opp til holdeplassen for å ta bussen tilbake til Sunderland, der jeg byttet til metroen som fraktet meg tilbake til Newcastle. Denne kvelden klarte jeg også å nøye meg med en pint ved Centurion Bar, en pint på Revolution, og en flaske Strongbow i hotellbaren. I motsetning til kvelden før hadde jeg da også en tidlig start dagen etter.

 

English ground # 272:
Easington Colliery v Crook Town (abandoned after 81 mins with the score 2-1)
Northern League Division Two
Welfare Park, 13 August 2015
1-0 Luke Page (33)
1-1 Alex Wilson (50)
2-1 David Knight (77)
Att: 175
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 14.08.2015: Hoddesdon Town v Swabridgeworth Town
Previous game: 12.08.2015: Willington v Brandon United

 

More pics

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg