Torsdag 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth
Det var igjen på tide å forlate Newcastle, og jeg valgte å inkludere en hotellfrokost før jeg leste litt på rommet og omsider sjekket ut fra Premier Inn The Gate og spaserte ned mot Newcastle stasjon for å ta plass på toget som skulle ta meg sørover til Doncaster. Der hadde jeg betalt £148 for fire netters overnatting ved Premier Inn-hotellet i Doncaster sentrum, og fikk etter hvert raskt sjekket inn og registrert at jeg hadde fått flott utsikt over til den flotte kirken som gjerne kalles Doncaster Minster. Onde tunger blant mine bekjente mente at dette måtte være den eneste flotte utsikten Doncaster hadde å by på, men det var uansett fotballen som denne dagen var årsaken til min visitt, selv om jeg ærlig må innrømme at jeg fortsatt ikke var 100% sikker på om jeg hadde gjort det rette ved å betale £20 for å se Doncaster Rovers v Portsmouth i League Two. En revisit til Lakeside Stadium var når sant skal sies ikke det jeg så aller mest frem til på denne turen, men på en torsdag uten andre kamper på menyen valgte jeg etter en liten debatt med meg selv å bestille billett, og håpet nå i det minste på en underholdende kamp.
Doncaster er en stor markedsby som ligger i grevskapet South Yorkshire, omtrent tre norske mil nordøst for Sheffield. Selve byen har rundt 110 000 innbyggere mens det er en del høyere om man tar med diverse omkringliggende landsbyer rundt Doncasters utkant. Byens vokste frem rundt det romerske fortet Danum som i det første århundre ble anlagt ved et krysningspunkt over elven Don. Allerede på midten av 1200-tallet hadde Doncaster blitt en viktig markedsby, og drøyt 750 år senere har man fortsatt marked her. Doncaster og omegn hadde allerede i lang tid blitt ansett som et nokså velstående sted med rike landeiere og store gods da de også vokste frem som et industrisentrum på slutten av 1700-tallet, godt hjulpet av de navigerbare vannveiene. Senere var området dominert av kullgruvedrift, og i byens omegn kryr det da også av gamle gruvelandsbyer. Alle gruvene er nå for lengst nedlagt. Doncaster er også kjent for sin hesteveddeløpsbane som er en av de eldste og største i landet. Her avholdes en rekke viktige løp som publikum kommer langveis fra for å se – eller kanskje snarere for å bli sett.
Siden det var torsdag og dermed «Curry Club» hos Wetherspoons-kjeden, valgte jeg å legge turen innom The Red Lion for å få i meg en tidlig middag. Etter en stor porsjon Beef Madras var det på tide å heller teste ut en skikkelig pub, og valget falt på The Olde Castle. Etter en pint der og en svipptur tilbake på hotellet var det på tide å tenke på å ta turen ut til kveldens kamparena. Det var som sagt ikke mitt første besøk dit, for jeg var også der da «Donny» tok imot Crystal Palace i påsken 2011. Den gang benyttet jeg meg av skyttelbusser, og ifølge en nettside skulle dette fortsatt være et tilbud på kampdager. Doncaster Interchange ligger tilknyttet kjøpesenteret Frenchgate, og bussterminalen ligger i underetasjen her. Alle byens busser har dette enten som sitt startsted/endeholdeplass, eller de stopper her på sin ferd fra A til B. Derfor gikk jeg som som anvist til plattform C6, men derfra var det åpenbart ingen avganger for hverken buss X75 eller andre ruter de nærmeste timene.
Jeg gikk for å spørre i informasjonen, og kvinnemennesket bak disken kunne umiddelbart fortelle at de ikke gikk lenger, men at jeg i stedet kunne benytte meg av buss 56, som på sin ferd mot Rossington betjener en holdeplass et steinkast fra Lakeside Stadium. Det skal være usagt om skyttelbussene har opphørt totalt eller om de fortsatt opererer ved helgekamper, for det glemte jeg å spørre om, men det virket når sant skal sies ikke som om det engang var noe tema, så jeg antar at de er historie. Det er noe merkelig, men jeg kom meg da uansett ut dit jeg skulle, og sammen med en gruppe Rovers-supportere steg jeg av rett utenfor friidrettsanlegget som ligger vegg i vegg med Rovers’ hjemmebane. Det gjensto bare å oppsøke billettkontoret og stille seg i kø bak gruppen av tyskere for å hente ut min billett. Etter å ha betalt £3 for et kampprogram på veien til riktig inngang kunne jeg for andre gang entre dette stadionet.
Doncaster Rovers ble stiftet i 1879, og har spilt majoriteten av sine sesonger på nivå tre og fire av engelsk fotball. Da de etter spill i den tidligere Midland League ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1901, debuterte de med en sjuendeplass som fortsatt er deres beste ligaplassering. Etter den påfølgende sesongen ble de imidlertid ikke gjenvalgt, og det var også tilfelle da de var tilbake to sesonger senere. Først på tredje forsøk klarte de å etablere seg i Football League, etter at de i 1921 ble tatt opp i ligaens nye regionale tredjedivisjon og tok plass i den nordlige avdelingen. Store deler av 1950-årene hadde Doncaster Rovers tilhold på neste øverste nivå, og dette må kunne sies å ha vært klubbens stabilt beste periode…i hvert fall frem til Championship-epoken for noen få år siden.
Utover i 1990-årene slet klubben voldsom og rykket ut av ligaen i 1998. Påfølgende sesong med 16. plass i Conference står vel som historisk lavmål, men etter fem sesonger i non-league reiste de seg og sikret via playoff retur til Football League med finaleseier over Dagenham & Redbridge. Et andre strake opprykk fulgte, før Rovers spilte seg frem til finalen i Football League Trophy våren 2007. Ekstraomganger måtte til, men med 3-2 over Bristol Rovers sikret de seg pokalen. Likevel er det nok mange fans som husker den påfølgende sesongen enda bedre, for etter å ha mistet det automatiske opprykket på sesongens siste dag, tok de seg til playoff-finalen der storfavoritt Leeds United var motstander. Foran 75 000 tilskuere på Wembley var det James Hayter som scoret kampens eneste mål og sørget for at Rovers kunne juble over retur til nivå to for første gang på 50 år.
Etter fire sesonger og 12. plass som bestenotering i denne perioden, kom nedrykket i 2012. Divisjonstittel og umiddelbar retur fulgte, men ble igjen fulgt opp med umiddelbart nedrykk, og våren 2016 rykket de også ned igjen til nivå fire. En artig detalj er for øvrig at Doncaster Rovers faktisk innehar FL-rekorden både for antall seire (33 i 1946/47) og antall tap (34 i 1997/98) i løpet av én sesong. Den siste ville de i hvert fall ikke slå denne sesongen, for de var så absolutt med i både tittel- og opprykkskampen. Jeg hadde kjøpt billett til South Stand, og etter å ha kikket ut over et anlegg som faktisk var enda kjedeligere og karakterløst enn jeg husket, gikk jeg ned igjen under tribunen for å gjøre noe jeg ikke gjør altfor ofte. Innkjøp av en pint eller lignende på kamper så høyt oppe i pyramiden er nemlig ikke noe jeg pleier å gjøre. Omgivelsene der man står rett opp og ned med horder av mennesker rundt seg ofte ingen sted å sette fra seg ting er vel kanskje medvirkende til dette, men denne gang unnet jeg meg en flaske med Kingstone Press til £3,50.
Jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Belle Vue, som klubben i 2007 forlot etter 82 år – for øvrig tolv år etter at tidligere formann Ken Richardson ble arrestert og senere dømt til fire års fengsel for å i et forsøk på forsikringssvindel ha stått bak brannstiftelsen som førte til omfattende skader på hovedtribunen der. Belle Vue er en av altfor mange gamle, klassiske stadioner som det irriterer meg at jeg aldri fikk besøk (selv om jeg tok en kikk på restene nesten på dagen tre år før det som nå var en revisit til Lakeside Stadium). Mange vil kanskje reagere på at jeg konsekvent omtaler dagens anlegg som Lakeside Stadium, men da jeg alltid foretrekker å unngå (ofte stadig skiftende) sponsornavn som ‘Keepmoat Stadium’, bruker jeg altså navnet som det opprinnelig ble planlagt under. Det er som sagt et temmelig uinteressant anlegg, selv om det fra klubbens ståsted selvsagt vil ses på som flott, moderne og funksjonelt.
Jeg tror faktisk at det langt større publikumsoppmøtet ved mitt første besøk kan ha vært medvirkende til at jeg den gang ikke la merke til hvor utrolig anonymt og kjedelig det faktisk er. I tillegg er det selvsagt et relevant poeng at jeg den gang i langt større grad også var en «novise» som kun besøkte min engelske stadion nummer 38, mens jeg i mellomtiden nå hadde besøkt ti ganger så mange stadioner i den engelske pyramiden, og ikke minst også fått et langt mer anstrengt forhold til den moderne fotballen og de ofte trøstesløst kjedelige nybyggene som har dukket opp som paddehatter. Nå ved mitt andre besøk slo det meg at Lakeside Stadium etter min mening kanskje må være av de aller kjedeligste anleggene i Football League. Det har fire temmelig identiske tribuner med navn etter kompassretningene, i tillegg selvsagt til de obligatoriske sponsornavnene slik tiden krever. East og West Stand er langsidene, North Stand er bortetribunen, mens den mest entusiastiske hjemmefansen holder hus på South Stand.
Det var på sistnevnte at jeg hadde sikret meg det jeg trodde var en billett helt øverst i håp om å øke muligheten til å få se kampen stående, og selv om det nå viste seg å være unummererte plasser slik at man på denne tribunen kunne ta plass der man ville, var det overhodet ikke noe problem – spesielt ettersom det skulle vise seg å være et nokså skuffende oppmøte fra hjemmefansen. Kampen skulle overføres direkte på TV, så det var nok en og annen som hadde valgt å se den fra sofakroken eller på puben. Jeg fant meg en plass helt øverst i hjørnet mot East Stand og benyttet ventetiden til å ta en kikk på tabellen som viste at vertene toppet League Two-tabellen ett poeng foran Plymouth Argyle og tre poeng foran Carlisle United. Det var kveldens gjester Portsmouth som var nærmest de tre opprykksplassene, og de hadde sju poeng opp til Doncaster, men ble pustet i nakken av klubber som Wycombe Wanderers, Luton Town og Cambridge United.
Det hadde tilsynelatende vært visse utfordringer med banedekket, og for å forsikre seg om at TV-kampen ikke ble offer for en pysete dommer hadde man valgt å ty til nokså spesielle metoder, og denne delen av gressmatta ble derfor behandlet med et apparat som så mest ut som noe man ville benyttet dersom man har privat cannabis-farm på loftet, uten at jeg har spesiell kjennskap til slik. Da holder jeg meg heller til fotball, og fra min posisjon oppe på South Stand så jeg at vertene fikk en god start da Jamie Coppinger fikk legge inn i kampens femte minutt. Det var vel Matty Blair som i en hodeduell headet videre, og John Marquis headet inn 1-0 mot klubben han tidligere har spilt for på lån. Det skal for øvrig sies at Coppinger ute på høyrekanten i perioder fikk boltre seg altfor fritt sett fra et Pompey-ståsted. Conor Grant hadde en mulighet til å øke, men Pompey-keeper David Forde redder. På motsatt ende hadde Matt Clarke en stor sjanse til å utligne da han headet på mål, men slovaken Marko Markosi i Donny-målet fikk slått ballen i stolpen og ut.
Det var i det hele tatt en meget underholdende omgang som stadig bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Niall Mason og Marquis hadde begge vært frempå da Pompey for alvor våknet til liv utover i omgangen. Conor Grant var redningsmann da han blokkerte en volley fra Gareth Evans, og gjestene hadde nå en hel serie med cornere som endte uten resultat. Snaut fem minutter før pause kom utligningen da en grusom tversoverpasning som ville fått Drillo til å rive seg i håret ble snappet opp av Kyle Bennett (en tidligere Rovers-spiller som jevnlig fikk pipekonsert). Han spilte gjennom Kal Naismith som stormet mot mål og sendte ballen forbi Marosi og i mål til 1-1. Jeg burde kanskje valgt en noe mindre iøynefallende jakke, for på dette tidspunktet hadde jeg fått selskap av groundhopperen og grinebiteren Tony Morehead som hadde observert meg, og sammen kunne vi konstatere at det ikke var helt ufortjent med en utligning som sørget for at det sto 1-1 til pause.
Lakeside Stadium er i hvert fall blant FL-anleggene som lar røykerne slippe ut for å ta seg en blås i pausen, og snart kunne jeg returnere til min utkikkspost med et krus rykende varm Bovril. Pompey-manager Matt Cook mente at hans utvalgte hadde hatt en hårreisende start i første omgang, og også i den andre omgangen tok det en stund før de fikk samlet seg der Rovers igjen dominerte innledningen. Andre omgang levde aldri helt opp til det vi hadde sett av underholdning før pause, men det var likevel en god kamp, og i det 58. minutt sendte Tommy Rowe igjen hjemmelaget i føringen etter et godt angrep som startet med at de spilte seg ut av eget forsvar og endte med at Coppinger fant Rowe som igjen fant nettmaskene. Pompey gjorde et dobbeltbytte, men måtte likevel se at John Marquis med tjue minutter igjen scoret sitt andre og dermed økte til 3-1. Pompey hadde igjen våknet for sent, og det nærmeste de kom var da innbytter Milan Lalkovic headet på mål og tvang frem en god redning fra slovaken Markosi, som for øvrig måtte forlate banen på båre med noen minutter igjen. Hans trøst for være at manager Darren Ferguson og hans gutter tok sin åttende seier på de ti siste kampene.
5 568 tilskuere var ikke altfor imponerende, men det var som sagt altså TV-kamp, uten at det stoppet 669 Portsmouth-fans fra å ta turen, og det var derimot en del mer imponerende. Det var uansett på tide å ta seg tilbake til sentrum, men ved bussholdeplassen fant jeg nå ut at det var nesten tre kvarters ventetid på neste buss herfra. Det er tydeligvis et alt annet enn imponerende kollektivtilbud i forbindelse med kamper her – i hvert fall hva gjelder kveldskamper i midtuken – og jeg bestemte meg raskt for å heller gå den lange veien inn til sentrum. Det var en kald fornøyelse som tok meg godt over en halvtime, og jeg følte jeg nå hadde fortjent en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Valget falt denne gang på puben The Black Bull, grunnet dens beliggenhet like rundt hjørnet for hotellet mitt, og det ble som planlagt kun én pint før jeg tok kvelden etter nok en dag med groundhopping.
Revisit:
Doncaster Rovers v Portsmouth 3-1 (1-1)
League Two
Lakeside Stadium, 5 January 2017
1-0 John Marquis (5)
1-1 Kal Naismith (41)
2-1 Tommy Rowe (58)
3-1 John Marquis (71)
Att: 5 568
Admission: £20
Programme: £3
Next game: 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe
Previous game: 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria
